Døden på Facebook

Vi tenner levende lys for å minnes de døde, som i mange

 tilfeller "lever" videre på Facebook.

«Våre døde er aldri døde før vi har glemt dem», påpekte den britiske forfatteren George Elliot (1819- 1880).

Allehelgensdag nærmer seg, den er avmerket på primstaven 1. november.  Dagen er opprinnelig katolsk, og til minne om alle navnløse helgener, men er blitt en merkedag også for ikke-religiøse. Første søndag i november er dagen vi minnes de døde med å tenne lys på gravene, når det er praktisk mulig. De er ikke glemt.

Det var enklere å «gå ut av tiden» i gamle dager, det vil si rundt 2006/2007. Før den tid medførte et dødsfall en dødsannonse i avisa, og i noen tilfeller, et minneord. Deretter ble det stille rundt den døde, bortsatt fra i den nærmeste familie og vennekrets. Avhengig av hvilket forhold vi hadde til den som gikk bort, forsvant de litt etter litt ut av bevisstheten, og ble et vagt minne som bare unntaksvis dukket opp til overflaten.

Men det var før Facebook. «Hele» Norge har snart sin egen profil på det sosiale nettsamfunnet.  Også etter at de er døde. Jeg går igjennom min egen venneliste, og teller rundt 20 som nå er borte.  Der er politikeren jeg intervjuet et par tre ganger. Og hun jeg gikk på skole med på tidlig 70-tall, og som jeg ikke har hatt kontakt med siden, til vi møttes igjen nettopp på «feiser’n». Der er damen jeg egentlig ikke kjente så godt, men som har tråkket de samme gatene som meg i flere tiår, og som alltid var så hyggelig når vi tilfeldigvis møttes.  Han som jeg ble kjent med da, og som døde uten forvarsel, og der er han som …

Sånn fortsetter det. Det er ei minnebok over dem som på en eller annen måte krysset min vei. Noen satte dype spor etter seg. Andre mer perifere, men likevel en del av også mitt liv.

Jeg har vært usikker på hvordan jeg skal forholde meg til de døde på Facebook. Noen velger å slette profilen fra vennelisten når dødsbudskapet er kjent. Jeg har ikke gjort det.

I enkelte tilfeller har nære pårørende selv gått ut og bedt alle slette navnet fra vennelisten, eller de sørger for at profilen blir borte for godt. Det finnes skjema for sånt. Andre lager profilen om til en minneside, som tydelig forteller at vedkommende er død, og der det kan skrives en hilsen på merkedager. En fin gest, og en felles arena og mulighet til å minnes noen de var glad i.

Men mange pårørende gjør ingenting, de tenker simpelthen ikke på det, og den avdøde står der med sin siste oppdatering. Som kanskje var et optimistisk, hverdagslig ting uten spor av det som skulle komme. Vedkommende visste det ikke. Direkte tragisk blir det når noen, som opplagt verken er familie eller nær venn, skriver «gratulerer med dagen gamle ørn, hvordan går det», på profilen til en som har vært død ganske lenge. Det har også skjedd.

Religiøse ledere har i over 2000 år lovet oss evig liv. De tenkte neppe at det skulle skje på Facebook.

Krenkelsessamfunnet

Fra et karneval i et land lenger sør. Noen kan sikker finne noe å

bli krenket over, hvis de leter godt.

«Jeg hater Twitter», skrev jødiske Elana Carello som svar på at et kostyme som kunne kle ut jenter som Anne Frank ble trukket fra markedet. Noen hadde blitt krenket av at Anne Frank, som døde under Holocaust, og ble et ikon på grunn av dagboken hun skrev som 13-åring, ble brukt som Halloween-kostyme. «Mine (jødiske) døtre ville ha elsket dette», ifølge twittermeldingen til den samme jødiske moren.

Saken er en god parallell til siste ukes store «snakkis», Siv Jensen på kostymefest utkledd som Månestråle, eller hvem det nå var. Indignerte nordmenn, som selv trolig aldri har vært i nærheten av et indianerreservat (der det for øvrig selges indianerkostymer over en lav sko), er opprørt på vegne av all verdens urfolk. Inkludert samene.

Å la hver og én få definere hva som er en krenkelse, er en farlig vei å gå, og kan ende langt ut på viddene. Her er det plass til bare ett eksempel, fra Yale universitet. Det er et par år gammelt, og omtalt i flere amerikanske medier.

Noen reagerte på Halloween-kostymene, og administrasjonen mente at de måtte bestemme på vegne av studentene hvilke kostymer som var lovlige og ikke. Dekan Erika Christakis mente studentene selv burde finne ut av dette, og at det kanskje burde være litt takhøyde på campus. Kort fortalt: Saken endte med at både Christakis og hennes mann, begge på venstresiden i politikken, og anerkjent dyktige folk, mistet jobbene sine ved universitetet. De ble beskyldt for å skape et «fiendtlig miljø» på campus, som ifølge studentene skal være «safe space».

Problemet er at det alltid er noen som kan føle seg krenket, eller hevde at de er det. «Krenket» er vår tids hersketeknikk, også i norsk samfunnsdebatt. Den spiller på individuelle følelser, og stanser enhver saklig debatt eller kritikk. Overfølsomme tolkninger, der alt tas i verste mening og defineres som fiendtlig - og overreaksjoner på påstander om «krenking» - gir ikke «trygge rom». Det gir tvert imot utrygghet. Vi lister oss rundt, livredde for å tråkke på noens tær. Enten de er kledd i gummistøvler, mokasiner, kommager eller sandaler.

Å kle seg ut som indianer på karneval, eller same for den saks skyld, er ikke «appropriasjon». Altså å stjele noe fra en annen kultur og bruke det som sitt eget. Noe vi - og alle andre folkeslag – for øvrig gjør hele tiden. Det er heller ikke å bagatellisere, håne eller latterliggjøre. Jeg føler meg rimelig trygg på at de fleste kjenner til uretten urfolk har vært utsatt for, også i Norge.

Å kle seg ut er å låne andres identitet for noen få timer, hvilket jo er hele hensikten med kostymefester. Selv har jeg vært punker, med sikkerhetsnåler i ørene, tatoveringer og det som hører til. Det er sikkert noen punkere som kan hevde at jeg tråkket på deres subkultur av den grunn.

Halloween nærmer seg, og det er slett ikke bare ungene som benytter anledningen til å kle seg ut. Det blir sikkert rasende festlig nå alle kommer på kostymeparty, utkledd som seg selv.

Har noen forresten hør noen gode samevitser i det siste?

Med værforbehold

Unger skal ha røde kinn og snørr under nesen, god-

værsfolk har vi nemlig nok av.

«En genser er et plagg som bæres av et barn når moren fryser», påpekte den amerikanske litteraturkritikeren og oversetteren Barbara Johnson (1947-2009).  Det er mye sant i det. Vi har alle sett smårollingene stabbe rundt så innpakket i klær, i så mange lag, at bobledressen ser ut som ei stappa pølse.  Øynene er knapt synlige. Ikke rart det er vanskelig å bevege seg.

Små barn i store vinterklær kan lett bli for passive utendørs, mener forskere som nylig la fram rapporten «Blikk for barn - kvalitet i barnehagene for barn under 3 år».  Det påpekes at de minste ungene får lite igjen for utetida. De sitter mye ute i sandkassa, og de er mye på huska. Det står en voksen og dytter, eller det sitter en voksen i sandkassa og lager «sandkaker», heter det i rapporten.

Forskerne ønsker seg mer faglig pedagogisk arbeid, og frykter det foregår mer tilsyn utendørs enn motivasjon til bevegelse. Det presiseres at det er snakk om de aller minste barna, og om vinteren.

Selv om de aller fleste ett- to- og treåringer har det bra i barnehagen, er det fint at det settes søkelys på kvalitet også for de aller minste. Etter mange år med sterk utbygging av barnehager – for å møte behovet for flere plasser – skal barnehagene også fylles med innhold. Regjeringen har allerede sendt et forslag om bemannings- og pedagognorm ut på høring. Departementet forslår å skjerpe kravet til pedagogisk bemanning.

Barnehagene skal ikke bare være en oppbevaringsplass mens mamma og pappa er på jobb. De skal også ha innhold, selv om jeg sterkt mistenker at husker og sandkasser er noe av de morsomste ett- og toåringer vet. Med eller uten en pedagogisk dytt i ryggen.

Vinteren er problemet i rapporten. Om vinteren har nemlig barna så mye klær på seg at det hemmer bevegelsene, og man kan stille spørsmål ved om barna behøver å være så mye ute, uttaler en av forskerne til flere medier. Det understrekes at det er barn under to år det er snakk om. Det er sikkert tenkt og sagt i beste mening, men den ideen må ikke få fotfeste.

Vi bor altså i et vinterland. Omtrent halve året er det kaldt og mørkt, med regn, slaps eller snø, og tidvis en bitende østavindskuling. Myndighetene mener vi skal være ute så mye som mulig, av hensyn til folkehelsen, og gjør sitt beste for å puffe oss opp av sofaen og ut i frisk luft. Men de minste skal altså pakkes inn i (bom)ull og skjermes mot årstidene, med mer pedagogisk riktig innetid?

Innenfor forsvarlige grenser, selvsagt: Unger skal være ute så mye som mulig, også i dårlig vær. De skal stabbe rundt rød i kinnene, og med snørr under nesen, mens de forsøker å mestre de utfordringene hålkeføre og halvfrossen sandkasse gir dem – og de ansatte i barnehagen. Det finnes ikke dårlig vær, og så videre, ungene skal ikke oppdras til en gjeng pyser som går i skrikinga og vil inn straks vinteren kommer.

Godværsfolk har vi nok av.