torsdag 26. oktober 2017

Døden på Facebook

Vi tenner levende lys for å minnes de døde, som i mange
 tilfeller "lever" videre på Facebook.
«Våre døde er aldri døde før vi har glemt dem», påpekte den britiske forfatteren George Elliot (1819- 1880).

Allehelgensdag nærmer seg, den er avmerket på primstaven 1. november.  Dagen er opprinnelig katolsk, og til minne om alle navnløse helgener, men er blitt en merkedag også for ikke-religiøse. Første søndag i november er dagen vi minnes de døde med å tenne lys på gravene, når det er praktisk mulig. De er ikke glemt.

Det var enklere å «gå ut av tiden» i gamle dager, det vil si rundt 2006/2007. Før den tid medførte et dødsfall en dødsannonse i avisa, og i noen tilfeller, et minneord. Deretter ble det stille rundt den døde, bortsatt fra i den nærmeste familie og vennekrets. Avhengig av hvilket forhold vi hadde til den som gikk bort, forsvant de litt etter litt ut av bevisstheten, og ble et vagt minne som bare unntaksvis dukket opp til overflaten.
Men det var før Facebook. «Hele» Norge har snart sin egen profil på det sosiale nettsamfunnet.  Også etter at de er døde. Jeg går igjennom min egen venneliste, og teller rundt 20 som nå er borte.  Der er politikeren jeg intervjuet et par tre ganger. Og hun jeg gikk på skole med på tidlig 70-tall, og som jeg ikke har hatt kontakt med siden, til vi møttes igjen nettopp på «feiser’n». Der er damen jeg egentlig ikke kjente så godt, men som har tråkket de samme gatene som meg i flere tiår, og som alltid var så hyggelig når vi tilfeldigvis møttes.  Han som jeg ble kjent med da, og som døde uten forvarsel, og der er han som …

Sånn fortsetter det. Det er ei minnebok over dem som på en eller annen måte krysset min vei. Noen satte dype spor etter seg. Andre mer perifere, men likevel en del av også mitt liv.

Jeg har vært usikker på hvordan jeg skal forholde meg til de døde på Facebook. Noen velger å slette profilen fra vennelisten når dødsbudskapet er kjent. Jeg har ikke gjort det.
I enkelte tilfeller har nære pårørende selv gått ut og bedt alle slette navnet fra vennelisten, eller de sørger for at profilen blir borte for godt. Det finnes skjema for sånt. Andre lager profilen om til en minneside, som tydelig forteller at vedkommende er død, og der det kan skrives en hilsen på merkedager. En fin gest, og en felles arena og mulighet til å minnes noen de var glad i.

Men mange pårørende gjør ingenting, de tenker simpelthen ikke på det, og den avdøde står der med sin siste oppdatering. Som kanskje var et optimistisk, hverdagslig ting uten spor av det som skulle komme. Vedkommende visste det ikke. Direkte tragisk blir det når noen, som opplagt verken er familie eller nær venn, skriver «gratulerer med dagen gamle ørn, hvordan går det», på profilen til en som har vært død ganske lenge. Det har også skjedd.

Religiøse ledere har i over 2000 år lovet oss evig liv. De tenkte neppe at det skulle skje på Facebook.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar