torsdag 2. november 2017

Med hjertet i halsen

Styret i Helse Nord holdere våre hjerter i sine hender.
Det føles ikke betryggende
«Den medisinske forskningen har gjort så store framskritt at det knapt finnes et friskt menneske lenger», ifølge den britiske forfatteren Aldous Huxley (1894-1963). Heldigvis gjør den medisinske forskningen store framskritt, til fordel for alle som før eller senere rammes av sykdom. Det gjelder de fleste av oss.

Det er en medisinsk merkedag akkurat i dag. 3. november 1967 utførte Christiaan Bernard verdens første hjertetransplantasjon på et menneske. Det skjedde i Sør-Afrika. Bernard hadde eksperimentert med hjertetransplantasjon helt siden den første vellykkede nyretransplantasjonen ble utført, så tidlig som i 1954.
Og hvordan gikk det med pasienten som fikk nytt hjerte? Mannen overlevde operasjonen, og levde i 18 dager. Han døde av lungebetennelse.

50 år etter det banebrytende framskrittet er det nærliggende med en oppsummering av dagens PCI- debatt. Kort fortalt: Er det bare universitetssykehuset i Tromsø (UNN) som skal få gi hjertepasienter den beste behandlingen, eller skal også Nordlandssykehuset i Bodø gjøre det, sånn at hjertepasienter i sør får et likeverdig helsetilbud med folk lenger nord?
Saken har vært langt fram for styret i Helse Nord to ganger, og ble på siste møte utsatt nok en gang. Det til tross for at det vel må være en av de best utredede, og mest debatterte, sakene styret noen gang har fått til behandling.

Underveis i debatten har blodet pumpet hett i årene til de involverte partene. Protestene fra Tromsø er massive. Det legges fram undersøkelser som viser at folk i Salten overlever også uten PCI. Noen dager senere slås det i operasjonsbordet med en annen undersøkelse, denne gang fra Folkehelseinstituttet, som viser at å overleve et hjerteinfarkt ikke er alt. Man skal også leve etterpå. Helst like lenge og godt som hjertepasienter i Troms, som får den beste behandlingen fordi de bor der de bor.
Nå er det finnmarkingenes hjerter det skal lyttes til før styret får saken til behandling for tredje gang. Finnmark kunne saktens trenge sitt eget PCI-senter. Og pussig nok. Alle involverte hevder at deres hjerte banker for pasientene; at det er derfor det settes i gang aksjoner og sendes protestskriv. Da skulle en tro at legene i Tromsø trippet av iver etter å lære opp folk i Bodø sånn at flere kan gjøre jobben, som ikke er noen heksekunst. Men nei. UNN tviholder på pasienter og kompetanse, og insisterer på at det bare skal være ett PCI-senter mellom Trondheim og Kirkenes,

På sidelinja sitter vi, de potensielle pasientene, med hjertet i halsen mens vi rister på hodet over dem som har blitt tildelt viktige jobber og ansvarstunge styreverv. De framstår som et godt dressert loppesirkus, med leger med åpenbare egeninteresser som sirkusdirektører. Sier  de hopp, så hopper styret. Igjen sitter en overbetalt Helse Nord-direktør med svekket autoritet og tillit, mens fagfolk både i Tromsø og Bodø mener de har vunnet en halv seier.  Taperne – pasientene – hører vi lite eller ingenting om eller fra.
Man kan få hjerteflimmer av mindre.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar