Sikker som banken?

En bankdirektør er en som låner deg paraplyen sin når solen skinner, og som vil ha den tilbake så snart det begynner å regne, mente Mark Twain (1835 – 1910).

Finansminister Siv Jensen (Frp) har sendt et brev til Finanstilsynet der hun understreker at egenkapitalkravet på 15 prosent ved boligkjøp er veiledende. Det er den enkeltes betalingsevne som skal avgjøre om de skal få lån, sa Jensen i sin tale til landsstyret i Frp lørdag.

Det er i utgangspunktet en god idé. Men vil likevel et særdeles dårlig forslag.

Det er nemlig ingen grunn til å tro at bankene oppfører seg mer ansvarlig i dag enn på 1980- og 90-tallet, da penger og kredittkort nærmest ble kastet etter folk.

Bankene er ikke snille. Når bankene låner ut penger gjør de det ikke av godt hjerte. De gjør det for å tjene penger. Mest mulig.

De har heller ikke vist seg å være spesielt ansvarlige. Senkes kravet til egenkapital ved boligkjøp vil det åpenbart bli enklere for flere å kjøpe sin første leilighet. Eller ei større og mer moderne, med utsikt. Like sikkert er det at mange kommer til å få låne mer enn de klarer å betale tilbake.

Det er noe å lære av bankkrisen på 1980-tallet. Det var daværende finansminister Rolf Presthus og statsminister Kåre Willoch, begge fra Høyre, som gjennomførte det som populært går under navnet «frislippet» av bankene. De hadde da vært gjennomregulert etter krigen.

Resultatet er kjent nok. Bankene pøste ut lån både til privatpersoner og næringslivet, og måtte til slutt reddes av staten. Ingen reddet private som hadde havnet i gjeldsfella.

Lønnsomheten i norske banker har vært god over flere år, blant annet fordi utlånstapene har vært lave, ifølge Finanstilsynet. Heldigvis. Både private og næringslivet er avhengige av solide banker, som står trygt.

En av grunnene til at utlånstapene er lave er at myndighetene har holdt bankene i ørene, og tvunget dem til å vare mer ansvarlige. Blant annet med krav til egenkapital, både til bankene og til dem som skal låne penger til bolig. Blir det opp til bankene å avgjøre hvor mye de skal låne til hver enkelt, er det all grunn til å tro at tapene vil øke.

Og Gjeldsofferalliansen kommer til å få enda mer å gjøre.

I 2006 skamroste OECD Island for frislippet av bankene. «Liberaliseringen har vært en beundringsverdig suksess og må fortsette», het det da. Tre år senere var krakket og krisa et faktum.

OECD, som er et rådgivende organ eid av 30 regjeringer, inkludert den norske, kommer jevnlig med vurdering av situasjonen i sine medlemsland. For Islands vedkommende, ble gode råd dyre. 

Ser vi sørover i Europa, er det opptil flere banker jeg ikke engang ville ha betrodd ungenes sparepenger.

Det er å håpe at Norges nye liberalistiske regjering ikke går i samme fella som de gjorde på 80- og 90-tallet.

Bank i bordet ...

«Penger og kredittkort ble nærmest kastet etter folk».     

Dårlig PR for politikerne

«Politikk er en scene hvor sufflørene ofte roper høyere enn skuespillerne», mente den italienske forfatteren Ignazio Silone (1900-1978).

Sufflørene blir stadig flere.

I kommunikasjonsbyråene står avgåtte politikere i kø i gangene. Norges nye landbruksminister, Sylvi Listhaug (Frp), var byråd i Oslo, ble kommunikasjonsrådgiver i First House, der hun drev lobbying for Drammen kommune. Snart skal regjeringen avgjøre hvor det nye sykehuset skal bygges – kanskje mener statsråd Listhaug at det bør bli i Drammen?

Statsråden selv nekter å opplyse hvem som sto på kundelisten da hun drev lobbyvirksomhet. Ikke engang Erna Solberg får vite det.

Dette er dypt problematisk.

Sentrale stortingspolitikere har også havnet i bransjen. Så mange at det blir for langt å ramse dem opp.

Én av fire stortingsrepresentanter som ikke tok gjenvalg i høst, fikk jobbtilbud fra PR-bransjen. Tilbudene kom gjerne bare timer etter at det ble kjent at politikerne ikke skulle tilbake til Stortinget.

Det er ikke tilfeldig at PR-bransjen jakter nye ansatte nettopp her. Byråene selger kunnskap om hvordan man bør gå fram i maktens korridorer.

Hvem kjenner dem bedre enn de som har vandret der i årevis?

PR-byråenes innflytelse er proporsjonal med politiske lederes manglende lederskap. I dag har PR-byråene for mye innflytelse, mener mange.

Også den avgåtte rødgrønne regjeringen; som nå plutselig bærer seg høylytt over manglende innsyn i landbruksministerens tidligere kundeportefølje. Selv har Ap knapt gjort noe med saken i løpet av åtte år, annet enn å forsyne byråene med toppolitikere.

Angrepene på den nye statsråden blir derfor direkte pinlig.

Nasjonal transportplan ble en gullgruve for PR-byråene. Mens Nord-Norge var uten lobbyister i forkant av behandlingen i Stortinget, leide alle fylkeskommunene sør for Nordland PR-hjelp for å komme med i planen.

Ikke rart bransjen vokser. Kommunikasjonsforeningen har nå bikket 4100 medlemmer, en økning på 45 prosent på fem år.

At politikere på kommune- eller fylkesplan ser seg nødt til å betale dyrt til et PR-byrå for å nå fram med sine synspunkter overfor egne partifeller i regjering, forteller det meste.

Kommunikasjonsbransjens suksess og framvekst er på mange måter politikkens fiasko og nederlag. 

Politikerne har abdisert, og overlatt prosess og argumenter til folk som selger seg til høystbydende. Oppdragsgiver er ofte ukjent.

Tiden er overmoden for en lov om lobbyvirksomhet. Selv land som Polen og Litauen har mer regulering enn Norge. Fire andre europeiske land har lover allerede: Slovenia, Frankrike, Tyskland og Storbritannia.

Det er et voksende demokratisk problem, som selv ikke PR-bransjen kan bortforklare eller «lobbe» seg fra: Det er de som har penger som kan betale for å få gjennomslag for sine særinteresser.

Jo flere og større PR-byråer, jo dårligere PR for politikerne, med andre ord.

«Bransjens suksess og framvekst er politikkens fiasko og nederlag"

Skingrende umusikalsk

«Når man er ung, må man framfor alt protestere.  Hva man protesterer mot, er derimot ikke så viktig», ifølge den franske forfatteren Jean Cocteau (1889-1963).

Unge protesterer, heldigvis. Da er det langt verre med de mer voksne med fast inntekt, som gladelig svelger nær sagt hva som helst for håp om berømmelse i noen minutter.

Kråkesølv takket nei til å bli nominert til Statoil-stipendet i 2010. Bandet sa dermed fra seg muligheten til 800.000 kroner. Det er mye penger for unge og nyetablerte.

Det suksessrike bodøbandet ville ikke ha oljeselskapets «skitne penger», og er imot en framtidig oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen.

De har fått mye pepper. Det er ufortjent. Det er altfor få kulturarbeidere – i alle sjangere – som engasjerer seg i samfunnsdebatten, og som faktisk tar konsekvensene av egne standpunkter. 

Spesielt når de lukter ære og berømmelse. Og penger.

Vi har den andre ytterligheten på den nordnorske kulturhimmelen. Nordnorsk opera- og symfoniorkester (NOSO) spiller gjerne (og falskt?) hvor det skal være.

NOSO er blitt kritisert for å spille for mye i utlandet, og for lite i konsertlokaler i Nord-Norge. I den forbindelse skrev dirigenten for NOSO følgende i Avisa Nordland i februar i fjor.

« ... anså vi det som uklokt å takke nei til St. Petersburg, Japan og Kina, der vi nå også har skapt uvurderlige relasjoner til tre av verdens mest innflytelsesrike konsertarrangører»:

I 2010 var orkesteret på en omfattende turné i Kina. Orkesteret er invitert tilbake i 2013.*

Uklokt? For hvem, og hvorfor? Andre vestlige musikere som den kinesiske staten nå sensurerer? Musikerkolleger, både kinesiske og vestlige, som president Hu Jintao og Kommunistpartiet føler er farlige for sin egen totalitære makt?

Vi bør i det minste kunne forvente at kulturarbeidere trygt plassert på det offentliges lønningsliste hever blikket over partituret, og bryr seg.

Men roen hersker fortsatt på Den himmelske freds plass; til tonene fra NOSOs ufarlige, men sikkert velklingende, symfoniske framføring.

Aserbajdsjan slår på stortromma når de skal arrangere Eurovision Song Contest i slutten av mai. Det rike oljediktaturet håper å skinne, og ser en gyllen mulighet når artister fra hele Europa skal skinne for dem.

Konkurransen – som for europeere flest er uskyldig moro – er storpolitikk i landet. Myndighetene strammer grepet og bruker milliarder på fasadepolering.

Aserbajdsjan anklages for manglende pressefrihet og massive brudd på demokratiske rettigheter. Likevel er det knapt betenkeligheter med å delta i finalen. Norske artister kappes om å få reise. 

Det er vel for mye forlangt at den norske vinneren skal ha moralsk ryggrad, som Kråkesølv.

En boikott vil selvfølgelig ikke gjøre noe fra eller til. Bortsett fra at det sender et viktig signal til resten av Europa – og til diktaturet – om at enkelte ting er viktigere enn dårlige poplåter.

Om de ikke synges direkte falskt, så er det i alle fall umusikalsk.

«Altfor få kulturarbeidere engasjerer seg i verden rundt seg».

*Nordnorsk opera- og symfoniorkester planlegger en turné i Kina i 2014.

Etter fattig evne

Det kan være en nyttig øvelse noen ganger, å se om det er sammenheng mellom liv og lære. Flere burde prøve om det virkelig er mulig. Mange vil få seg en a ha-opplevelse, og en erfaring som i beste fall kan gi seg utsalg som kommer andre til gode.

En av dem som har gjort forsøk på å prøve ut hva som er mulig, er SVs stortingsrepresentant Karin Andersen. Hun har prøvd å leve en måned på sosialstøtte, og konkluderer med at det ikke går for 4.270 kroner* etter at husleie og strøm er betalt. Karin Andersen verken røyker eller drikker, hun spiste mye brød, grøt og fiskepinner og kjøpte ellers bare det aller mest nødvendige.

Ikke noe luksusliv med andre ord. Og det er selvsagt heller ikke meningen. Men det er vel meningen at man skal overleve?

SV-representanten hadde en hensikt med forsøket: Å bevise for den regjeringen som skulle avskaffe fattigdommen med et pennestrøk – men som i Soria Moria-erklæringen modererte seg til at den skal fjerne fattigdom – at sosialhjelpsmottakere ikke bare er fattige. 

Det står enda verre til.

Det gikk altså ikke å leve for 4.270 kroner i måneden, noe sosialhjelpsmottakere har forsøkt å fortelle i årevis. Så er også beløpet 2.540 kroner lavere enn det Statens institutt for forbruksforskning (Sifo) mener det er mulig å leve for. En helt nøktern livsstil koster 6.810 kroner i måneden, husleie og strøm ikke medregnet.

Det er opptil kommunene å bestemme hvor mye sosialstøtte de vil gi. Men myndighetene har gitt en nasjonal, veiledende norm for minstesats. Denne normen tviholder de rødgrønne på, i alle fall så langt, som om ikke også sosialklienter kan tenke seg å kjøpe ei avis i ny og ne.

Men det har de altså ikke råd til.

Pussig nok mener arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap)* nå at det er mulig å leve for så lite. Men han har garantert ikke forsøkt det selv. I alle fall ikke etter at han ble statsråd, for tidligere gikk Hanssen nemlig inn for å øke sosialsatsene. Etter at de rødgrønne overtok har tre anledninger til å endre satsene ikke blitt brukt; til tross for løftene til Velferdsalliansen utenfor Soria Moria.

Arbeiderpartiet har nesten tradisjon for å love å øke satsene når partiet er i opposisjon, for så å gå bort fra de samme løftene straks partiet er i posisjon.

Det er det i det minste en viss forutsigbarhet i akkurat det.

Men så vil statsråden heller ikke bruke SVs definisjon av fattigdom. Det betyr at han mener det er 100.000, og ikke 400.000 fattige i Norge. I Soria Moria-erklæringen står det at den nye regjeringen skal fjerne fattigdom i landet. Spørsmålet er bare hvor mange fattige det er i Norge.

Bjarne Håkon Hanssen definerer fattigdom slik Bondevik-regjeringen gjorde – og ikke slik SV ønsker. Da blir det 300.000 færre fattige. Samarbeidsregjeringen bruker samme fattigdomsdefinisjon som OECD, mens SV følger EUs definisjon.

Det ser selvsagt litt penere ut, at verdens rikest land ikke har så mange som 400.000 fattige. Litt tallmagi, så er det plutselig bare 100.000. For dem som føler dette på kroppen, må det være en fattig trøst.

Fravær av handling og dårlige bortforklaringer har vi hørt altfor mange ganger før. Politikerne kan i alle fall prøve å anstrenge seg.

Etter fattig evne...

«For dem som føler dette på kroppen, må det være en fattig trøst».

*Tallene er fra 2006.

*Bjarne Håkon Hanssen var arbeids- og inkluderingsminister i perioden 2005-2008.

Ubudne gjester

Høyre og Fremskrittspartiet har framforhandlet en historisk regjeringsplattform. Blant punktene er forbud mot kirkeasyl. «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl», heter det.

Direktøren i Kirkerådet tar det for gitt at en borgerlig regjering ikke vil pålegge politiet å hente folk ut av kirkene med makt, hvis de altså ikke utgjør noen trussel.

Direktøren bør nok helle sette sin lit til høyere makter.

Ordet «asyl» kan oversettes med «beskyttelse» eller «tilflukt». Vi kjenner det fra helsevesenet i tidligere tider, og i vår tid fra flyktningers rett til opphold i et annet land.

Det spesielle med kirkeasylet, i motsetning til vanlig asyl, er at det ikke innvilges av noen, og man kan derfor heller ikke nekte noen kirkeasyl. Bakgrunnen er en oppfatning om at kirken (eventuelt en moské, synagoge, tempel eller tilsvarende) er et hellig rom der fysisk maktanvendelse vil krenke rommets karakter.

Det er derfor «våpenhuset» ligger rett innenfor inngangsdøren i kirken, der man i gammel tid satte fra seg sverd og spyd, har biskopen i Bjørgvin påpekt.

I moderne tid har kirkeasyl i Norge bare blitt brukt av flyktninger og asylsøkere. Det kom spesielt mange på 1990-tallet, og vi har hatt noen både på Rognan og i Meløy. 

Etter en gjennomgang av kirkeasylet i 1993 sendte Justisdepartementet en politiinstruks til politimestrene om ikke å «gå inn i kirker og bedehus med makt». Denne politiinstruksen gjelder fortsatt når kirkeasylantene ikke har begått kriminelle handlinger.

Tross kryssende interesser: Med sin beslutning om ikke å gå inn i kirkene med politi har myndighetene på mange måter akseptert at mennesker som føler seg truet, kan søke tilflukt nettopp i kirkene.

Ubudne gjester som blir for lenge er sjelden populære. Ei heller i Den norske kirke; som likevel har tatt imot kirkeasylantene. Menighetene har sørget for mat og klær.

Siden kirkeasylet kan gi opphav til forskjellsbehandling er dette en problematisk sak for kirken. Den norske kirkes biskoper har da også påpekt at man bør unngå tiltak som kan bidra til å institusjonalisere fenomenet, som f.eks. å bevilge ekstra ressurser til menigheter som huser asylanter eller la menigheten opptre som talspersoner for asylanten. Tross dette har flere mennesker sittet i kirkeasyl i mange år.

Vi har fått mange ting fra det antikke Hellas, ved siden av asyl. Blant annet demokrati som politisk styreform. Gjennom demokratiet gir velgerne politikerne makt; i år altså til Høyre og Frp.

Tilbake til biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug: Kanskje kan kirkeasylet betraktet som et viktig fenomen i et sivilisert samfunn nettopp fordi det viser at ingen makt bør være ubegrenset, mener han. Dilemmaet oppstår når disse to hensynene drar i hver sin retning. Da velger Kirkens menn og kvinner å adlyde deres overordnede: Gud.

Fram til nå har altså politiet vært instruert om ikke å krenke kirkerommet. Men for noen er tydeligvis ingenting hellig ...

"Ubudne gjester som blir for lenge er sjelden populære"

Vår tids korstog

I en tid der andre europeiske land blir mer og mer sekulære, har KrF innledet sitt «korstog» i Norge.

Det skal være mest kristendom i skolen; selv om det strengt tatt ikke er skolens ansvar, men det enkelte trossamfunns oppgave, å undervise ungene. Og fastleger skal igjen kunne reservere seg mot å henvise kvinner til abort.

Uenig eller enig: Det er strengt tatt ingen grunn til å kritisere Kristelig Folkeparti for å benytte muligheten partiet nå har til å påvirke.

Selv om bekjennelsesparagrafen er fjernet, ligger det i både partiprogrammet og KrFs historie at kristne verdier og lære skal være grunnmuren i det norske samfunnet.

Mens KrF derfor vil kristne Norge på nytt, kan det være greit å minne om utviklingen ellers. Europas «korsfarere» rører nemlig på seg igjen; men med omvendt agenda. I sak etter sak, i land etter land, mobiliseres det for å fjerne religiøse symboler.

I Sveits flertallet i 2010 nei til nye minareter. I april samme år bannlyste Belgia bruk av burka. Et tilsvarende forbud er vedtatt Frankrike.

Italia har helt siden 1975 hatt et forbud mot å dekke til ansiktet på offentlige steder.

I 2009 slo Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) fast at Italia bryter menneskerettighetene ved å ha krusifikser hengende i klasserommene. Ifølge italiensk lov er dette påbudt, noe EMD mener det er i strid med skolebarnas rett til religionsfrihet.

I sin ytterste konsekvens betyr vedtaket at alle kors må fjernes – også det i det norske flagget – mener skarpskodde jurister. Norge blir i så fall ikke alene, en rekke europeiske stater har kors i flagget.

Bare Tyrkia går i motsatt retning.

De ulike lands tiltak for å fjerne religiøse symboler av alle slag og avskygninger er et uttrykk for idealet om den hundre prosent sekulære staten. Religion skal være en privat sak.

Tanken er god; religionsfrihet betyr også frihet fra religiøse ytringer. Ingen skal føle seg krenket eller provosert verken av kors eller burka. Men vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Og noe lar seg ikke regulere med lov.

Påbud om religion er like mislykket som forbud mot. Det har vært forsøkt tidligere av ulike totalitære regimer.

Sovjetstaten gjorde for alvor forsøk på å ta konsekvensene av Karl Marx’ tese om at religion er opium for folket. Kommunistpartiet var ateistisk og i perioder sterkt antireligiøst. To bølger av kristendomsforfølgelser gikk sterkt ut over kirkesamfunnene; mange kristne ble arrestert og henrettet, kirker brent og annen kirkelig eiendom konfiskert.

Men da Sovjet falt sammen som et korthus reiste de religiøse samfunnene seg opp av asken. De var slett ikke borte. Men det er Sovjetunionen.

I dette europeiske klimaet gjør KrF sitt ytterste for å påvirke regjeringen og Norge i en mer kristen retning. De er vår tids «korsfarere».

Misjoneringen har så langt gitt partiet uttelling; om enn ikke i omvendte sjeler.

«KrF vil kristne Norge på nytt»

En skikkelig blåveis

«I politikk kan man bli slått knock­out og likevel seire», mente den franske politikeren Edgar Faure (1908-1980).

Til fulle demonstrert av partiene som nå skal styre landet: Ingen har egentlig fått det som de vil, men alle framstiller det som de er strålende fornøyde.

På sidelinja sitter velgerne og lurer på hva som traff dem.

Det er verken første eller siste gang det skjer, at valgløfter brukes som forhandlingskort på billigsalg når det kommer til muligheten for en regjeringstaburett. Det er nærmest regelen, ikke unntaket, når regjeringsiveren blir stor nok.

I de to forrige stortingsperiodene var det SV som klarte å hindre konsekvensutredning for Lofoten og Vesterålen. I de kommende fire årene er det minipartiene KrF og Venstre som har svinebundet Høyre og Frp.

En seier for oljemotstanderne selvsagt ­– og for KrF og Venstre. De holder i alle fall hva de lovet før valget.

Valget 2013 gjorde Nordland nord for Saltfjellet til i hovedsak et blått fylke. Sammen fikk Høyre og Frp 40 prosent av stemmene. Én av årsakene var utvilsomt partienes løfter om konsekvensutredning for Lofoten, Vesterålen og Senja.

Krokodilletårene partienes stortingsrepresentanter og ledelse nå gråter for brutte valgløfter beveger ingen.

Spørsmålet for eller imot oljevirksomhet er likevel ikke det viktigste i denne sammenheng. Det aller viktigste å legge merke til, er hvor lett Nord-Norge generelt – og Nordland spesielt – blir salderingspost når regnestykket skal gå opp.

Akkurat som hos de rødgrønne: Må vi gi noe for å få noe, så gir vi vekk valgløftene vi ga i nord, uansett hva det var. Nord-Norge teller ikke, ikke ved dette valget heller.

Som plaster på såret framlegges noen vage løfter om offensiv nordområdepolitikk; hva nå det måtte bety.

Oljevirksomhet er bare ett eksempel. Det finnes mange andre. Forskere ved UiT har påpekt filialiseringen som pågår, og frykter en tilstand av nykolonialisme som gjør Nord-Norge til taperen i spillet om de nye naturressurser av gass og olje, som kan bli utnyttet av aktører utenfor landsdelen, og bidra til «å forsterke inntrykket av Nord-Norge som hele nasjonens taperregion».

Det er en skjevfordeling i Kultur-Norge, der makta og det meste av midlene holder til i Oslo. Nord-Norge er den store asfalttaperen i 2013, med bare vel 400 km på riks- og fylkesveier. I nord har vi ti prosent av innbyggertallet, men mottar kun tre prosent av samferdselsmidlene.

Sånn kunne vi fortsette nesten i det uendelige. Så hvorfor undres over at ett av de viktigste løftene i 2013 glatt er byttet bort – nok en gang?

Høyres og Frps velgere og tillitsvalgte har riktignok fått seg en durabelig blåveis, det skjønner også partiledelsen.

Men pytt sann; det er bare nordlendinger, de tåler det nok...

«Legg merke til at Nord-Norge nok en gang er salderingsposten»