Ubudne gjester

Høyre og Fremskrittspartiet har framforhandlet en historisk regjeringsplattform. Blant punktene er forbud mot kirkeasyl. «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl», heter det.

Direktøren i Kirkerådet tar det for gitt at en borgerlig regjering ikke vil pålegge politiet å hente folk ut av kirkene med makt, hvis de altså ikke utgjør noen trussel.

Direktøren bør nok helle sette sin lit til høyere makter.

Ordet «asyl» kan oversettes med «beskyttelse» eller «tilflukt». Vi kjenner det fra helsevesenet i tidligere tider, og i vår tid fra flyktningers rett til opphold i et annet land.

Det spesielle med kirkeasylet, i motsetning til vanlig asyl, er at det ikke innvilges av noen, og man kan derfor heller ikke nekte noen kirkeasyl. Bakgrunnen er en oppfatning om at kirken (eventuelt en moské, synagoge, tempel eller tilsvarende) er et hellig rom der fysisk maktanvendelse vil krenke rommets karakter.

Det er derfor «våpenhuset» ligger rett innenfor inngangsdøren i kirken, der man i gammel tid satte fra seg sverd og spyd, har biskopen i Bjørgvin påpekt.

I moderne tid har kirkeasyl i Norge bare blitt brukt av flyktninger og asylsøkere. Det kom spesielt mange på 1990-tallet, og vi har hatt noen både på Rognan og i Meløy. 

Etter en gjennomgang av kirkeasylet i 1993 sendte Justisdepartementet en politiinstruks til politimestrene om ikke å «gå inn i kirker og bedehus med makt». Denne politiinstruksen gjelder fortsatt når kirkeasylantene ikke har begått kriminelle handlinger.

Tross kryssende interesser: Med sin beslutning om ikke å gå inn i kirkene med politi har myndighetene på mange måter akseptert at mennesker som føler seg truet, kan søke tilflukt nettopp i kirkene.

Ubudne gjester som blir for lenge er sjelden populære. Ei heller i Den norske kirke; som likevel har tatt imot kirkeasylantene. Menighetene har sørget for mat og klær.

Siden kirkeasylet kan gi opphav til forskjellsbehandling er dette en problematisk sak for kirken. Den norske kirkes biskoper har da også påpekt at man bør unngå tiltak som kan bidra til å institusjonalisere fenomenet, som f.eks. å bevilge ekstra ressurser til menigheter som huser asylanter eller la menigheten opptre som talspersoner for asylanten. Tross dette har flere mennesker sittet i kirkeasyl i mange år.

Vi har fått mange ting fra det antikke Hellas, ved siden av asyl. Blant annet demokrati som politisk styreform. Gjennom demokratiet gir velgerne politikerne makt; i år altså til Høyre og Frp.

Tilbake til biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug: Kanskje kan kirkeasylet betraktet som et viktig fenomen i et sivilisert samfunn nettopp fordi det viser at ingen makt bør være ubegrenset, mener han. Dilemmaet oppstår når disse to hensynene drar i hver sin retning. Da velger Kirkens menn og kvinner å adlyde deres overordnede: Gud.

Fram til nå har altså politiet vært instruert om ikke å krenke kirkerommet. Men for noen er tydeligvis ingenting hellig ...

"Ubudne gjester som blir for lenge er sjelden populære"