Vår tids korstog

I en tid der andre europeiske land blir mer og mer sekulære, har KrF innledet sitt «korstog» i Norge.

Det skal være mest kristendom i skolen; selv om det strengt tatt ikke er skolens ansvar, men det enkelte trossamfunns oppgave, å undervise ungene. Og fastleger skal igjen kunne reservere seg mot å henvise kvinner til abort.

Uenig eller enig: Det er strengt tatt ingen grunn til å kritisere Kristelig Folkeparti for å benytte muligheten partiet nå har til å påvirke.

Selv om bekjennelsesparagrafen er fjernet, ligger det i både partiprogrammet og KrFs historie at kristne verdier og lære skal være grunnmuren i det norske samfunnet.

Mens KrF derfor vil kristne Norge på nytt, kan det være greit å minne om utviklingen ellers. Europas «korsfarere» rører nemlig på seg igjen; men med omvendt agenda. I sak etter sak, i land etter land, mobiliseres det for å fjerne religiøse symboler.

I Sveits flertallet i 2010 nei til nye minareter. I april samme år bannlyste Belgia bruk av burka. Et tilsvarende forbud er vedtatt Frankrike.

Italia har helt siden 1975 hatt et forbud mot å dekke til ansiktet på offentlige steder.

I 2009 slo Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) fast at Italia bryter menneskerettighetene ved å ha krusifikser hengende i klasserommene. Ifølge italiensk lov er dette påbudt, noe EMD mener det er i strid med skolebarnas rett til religionsfrihet.

I sin ytterste konsekvens betyr vedtaket at alle kors må fjernes – også det i det norske flagget – mener skarpskodde jurister. Norge blir i så fall ikke alene, en rekke europeiske stater har kors i flagget.

Bare Tyrkia går i motsatt retning.

De ulike lands tiltak for å fjerne religiøse symboler av alle slag og avskygninger er et uttrykk for idealet om den hundre prosent sekulære staten. Religion skal være en privat sak.

Tanken er god; religionsfrihet betyr også frihet fra religiøse ytringer. Ingen skal føle seg krenket eller provosert verken av kors eller burka. Men vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Og noe lar seg ikke regulere med lov.

Påbud om religion er like mislykket som forbud mot. Det har vært forsøkt tidligere av ulike totalitære regimer.

Sovjetstaten gjorde for alvor forsøk på å ta konsekvensene av Karl Marx’ tese om at religion er opium for folket. Kommunistpartiet var ateistisk og i perioder sterkt antireligiøst. To bølger av kristendomsforfølgelser gikk sterkt ut over kirkesamfunnene; mange kristne ble arrestert og henrettet, kirker brent og annen kirkelig eiendom konfiskert.

Men da Sovjet falt sammen som et korthus reiste de religiøse samfunnene seg opp av asken. De var slett ikke borte. Men det er Sovjetunionen.

I dette europeiske klimaet gjør KrF sitt ytterste for å påvirke regjeringen og Norge i en mer kristen retning. De er vår tids «korsfarere».

Misjoneringen har så langt gitt partiet uttelling; om enn ikke i omvendte sjeler.

«KrF vil kristne Norge på nytt»