Svart humor

Espen Eckbo i en av sine mange roller. Rasisme eller 
inkluderende humor som også omfavner minoritetene?

«Det ble først farlig på Balkan den dagen de etniske gruppene sluttet å tulle med hverandre», tilskrives den slovenske sosiologen og filosofen Slavoj Žižek. Kanskje har vi noe å lære fra Balkan.

Først av alt, sånn at premisset er klart: Rasisme finnes, og er et problem, også i Norge. Ok? Så til kortversjonen av saken som nå har fått debatten til å blusse opp igjen.  TVNorge/Deplay satte opp julekalenderen «Nissene over skog og hei» med Espen Eckbo på sendeplanen, i år igjen. Serien er fra 2011, og en av figurene er sminket mørk i ansiktet. Det fikk Instagram-kontoen Rasisme i Norge til å legge ut «Si nei til blackface», og har senere henvist til at noen har reagert på serien. Om «noen» er én eller fem eller mange, vites ikke. Uansett reagerte TVNorge panikkartet, som ofte skjer når ordet rasisme nevnes. Serien ble fjernet. Men nå har TVNorge tenkt seg om, og serien er på plass igjen, med en innledende advarsel.

Det har vært interessant, og ikke så lite nedslående, å følge debatten i etterkant. Flere har nemlig offentlig tatt til orde for at julekalenderen ikke er rasistisk. Én av dem er SV-politiker Robin Hansson, som er drittlei av at folk lar seg krenke på hans vegne. Hansson er halvt indisk og halvt bangladeshisk. Han har fått mange tilbakemeldinger. Han kritiseres for å løpe hvites ærend, og at han har feil etnisitet for å delta i debatten. En annen som har fått klar beskjed om at han ikke er mørk nok i huden, er tidligere leder i AUF, Mani Hussaini. Studentforeningen African student accociation (AAS) ved Universitetet i Oslo skal ha seg frabedt at Hussaini, med syrisk opprinnelse, skal «belære oss svarte» om hva som er rasisme. Som om ikke Hussaini i egenskap av AUF-leder har følt rasisme på kroppen så det holder?

Hudfarge og etnisitet hadde selvfølgelig ikke vært noe poeng hvis de nevnte var enige i at komiserien er rasistisk. Nå brukes hudfarge som hersketeknikk for å kneble dem man er uenig med.

En annen som har gått langt i et forsøk på å kneble dem som er uenig i at tv-serien er rasistisk, er Simen Bondevik. Barnebarnet til tidligere statsminister Kjell-Magne Bondevik har fått oppmerksomhet fordi han har meldt seg ut av KrF og inn i det nye partiet Sentrum, der han leder ungdomslaget. Simen Bondevik (20) er helt sikkert et politisk talent, og en dyktig ungdomspolitiker, men i et innlegg i Aftenposten tramper han i det med begge beina. For hvordan argumenterer han i debatten om tv-serien er rasistisk eller ikke? «En rekke hvite, privilegerte, middelaldrende menn har følt sterkt behov for å slå fast at bruken av blackface i serien verken er rasistisk eller problematisk», skriver han.

Det er forbudt å diskriminere på grunn av hudfarge og kjønn. Aldersdiskriminering er heller ikke tillatt. Likevel framstår mange av dem som kaller seg antirasister som direkte illiberale, der hudfarge er det eneste som betyr noe. Det er kontraproduktivt, og tjener ikke til noe annet enn at viktige forbundsfeller skyves bort.  For hva kalles det når hudfarge er et poeng, og brukes negativt? Nettopp: klassisk rasisme.

Den viktige kampen mot rasisme er ingen konkurranse om å ha mørkest hud. Det er misforstått. Hvis det skal være premisset, ser jeg heller svart på framtiden.

God jul – uansett hudfarge!    

«Feil» kjønn

Vi skal alle få være som vi er. Bortsett fra guttene.

«Noe så idiotisk kan kun tenkes ut på et universitet», ifølge forfatter og akademiker Asle Toje. I et større intervju mener han at flere bør reise seg opp og si «bullshit» om noe av det som presteres av dem som skal tilhøre landets intellektuelle elite. Han har et poeng.

Nylig presenterte forskning.no en studie utført av høyskolelektor Lillian Pedersen ved Høgskulen på Vestlandet. Lektoren har studert hvordan gutter og jenter leker når de er i barnehagen, og kommer med den sensasjonelle konklusjonen at femåringene oppfører seg ulikt. Mens gutter er intense og utfordrende i bevegelsene sine, og bruker et større område av uteområdet enn jentene, er jentene roligere og mer verbale. Hvilken sensasjon!  Konklusjonen kunne vært presentert av en hvilken som helst voksen som har kontakt med barn. Gutter og jenter leker forskjellig. Helt av seg selv. Fordi gutter og jenter er forskjellige; hvem skulle ha trodd det?

Én ting er å bruke tid og forskningsmidler på å konkludere med selvfølgeligheter. Mer betenkelig blir det når forskeren bak studien konkluderer med følgende: Hun mener voksne ikke uten videre skal akseptere forskjellene på hvordan gutter og jenter beveger seg. I Rammeplanen for barnehagen er det en målsetting at alle barn skal ha likeverdige muligheter til å bevege seg i uteleken. Måten personalet bruker sine egne kropper på er grunnleggende her. Det skal bare små endringer til i måten personalet beveger seg på for å utvide og utfordre de vanlige bevegelsene til barna, uttaler Pedersen, og kommer med forslag til hvordan de voksne skal oppføre seg for å få ungene til å leke på en annen måte enn den som er naturlig for dem. Det er guttene som skal endre atferd, selvfølgelig.

Lektoren trekker det videre: Om barnet gjentakende ganger erfarer seg selv som en som kan bevege seg utfordrende, intensivt og rampete (!) får han en annen forståelse og forventning til seg selv enn et barn som erfarer seg selv som en med rolige, omsorgsfulle og lite utfordrende bevegelser. Underforstått: At gutter løper mer rundt i uteområdene, og er mer fysisk aktive, gjør at jenter får færre muligheter senere i livet, fordi de er roligere om mer verbale.  

Altså, det er stor enighet i samfunnet om at vi skal alle få lov til å være som vi er, ikke sant? Bare du ikke er gutt. For da skal de voksne i barnehagen manipulere og korrigere guttenes naturlige måte å leke på, slik at de leker mer på samme måten som jentene.

Selvfølgelig skal aggressiv eller dårlig oppførsel korrigeres i barnehagen - både hos gutter og jenter. Men det er ikke hensikten her. Utgangspunktet er at det er «feil» å være gutt. Å være gutt er et problem. Gutter skal ikke leke som gutter, men mer som jenter. Altså på en annen måte enn det som er naturlig for dem. Hva sier dette om holdningene til gutter?

Man kan saktens lure på om hvem som har klart å plassere en så opprørende og kjønnsfiendtlig tanke i hodet på en kvinnelig akademiker. Jeg sier som Toje: bullshit.        

Misforstått om jula

Og så Fantorangen, da. Hvordan kunne du?

«Julen er forventningenes anabole høytid», ifølge psykiater og forfatter Finn Skårderud. Nettopp. Alt skal hest være som vi er vant til det.

Jeg har ventet på det i år også. Den nærmest rituelle «War on Christmas». Den er ikke av ny dato. Allerede i 1921 skrev den kjente amerikanske forretningsmannen Henry Ford «Forrige jul hadde folk flest vanskelig for å finne julekort som på noen måte tydet på at julefeiringen er fordi noen ble født». 

Jula ble igjen en slagmark i kampen om Amerikas identitet på 1950-tallet, da en økning i religiøsitet etter andre verdenskrig nådde sitt høydepunkt. Selve begrepet «War on Christmas» ble laget av den konservative forfatteren Peter Brimelow, i ei bok utgitt i 1995. Frykten for at jula er «under angrep» har vært et tilbakevendende fenomen i USA i det meste av forrige århundre. Det har en tendens til å blusse opp når bekymringene for innvandring, sekularisering og andre opplevde trusler mot den etablerte sosiale orden øker, ifølge en artikkel publisert hos faktasjekkeren Snopes.

Alt det som skjer i Amerika kommer før eller siden også til Norge. Også «krigen om jula». Fra 2016 husker vi oppstandelsen da elever ved en skole i Stavanger bare fikk lov å nynne «Deilig er jorden». Året etter klarte den samme skolen å lage en veritabel mediestorm da skolen sendte et skjema til foreldrene der de måtte krysse av for hvilke julesanger elevene kunne synge. Skolen valgte å trekke skjemaet tilbake.

Andre «kriger» som er utkjempet – fortrinnsvis i kommentarfeltene i sosial medier – er Ikeas kolleksjon av juleting, som i 2019 fikk samlenavnet «Vinterfest». Allerede i oktober i fjor var tidligere justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) ute og påsto at Ikea byttet ut tradisjonell, norsk jul med det politisk korrekte. Kommentarfeltene gikk bananas. Og det selv om Ikeas katalog brukte ordet «jul» opptil flere ganger.

Og hva med årets jul? Skal vi ikke få innfridd forventningene om en skikkelig førjulsbonanza av misforstått vilje til inkludering, eller ditto misforstått budskap om at «jula er under angrep»?  Det var tilløp da meldingen kom om at BBC byttet ut noen stygge ord i den kjente julelåten av The Pogues «Fairytale of New York», som ble utgitt i 1987. Men NRK la ballen død. Sangen med den originale teksten vil bli spilt i NRK. Man skal tross alt ikke tukle med et åndsverk. Og hva venter man egentlig av folk som våkner i fyllearresten 1. juledag; at de skal uttrykke seg på sobert Oxford-engelsk?

Men så kom 1. søndag i advent, og den selvsamme statsfinansierte kulturbæreren NRK tråkker i granbaret så det holder. I sendingen om tenning av de mange juletrær landet rundt skulle den kjente figuren på NRK Super, Fantorangen, synge «Du grønne, glitrende tre, god dag» sammen med vennen Pivi. Men da ble ordet Gud byttet ut med jul. Med de beste intensjoner selvfølgelig, for at barn uavhengig av religion skulle følge seg inkludert. Nå beklager redaksjonssjefen, og den originale teksten vil bli brukt ved senere anledninger.

Denne utrolige iveren etter å ta kulturskatter, også salmeskatter, og tilpasse dem dagens holdninger, er historieforfalskning i den gode saks tjeneste. Og en skikkelig julegave til dem som hevder at det pågår en kulturkrig om høytiden. Hvis man ikke liker julesanger som beskriver det jula faktisk handler om, får man la være å synge dem i stedet for å omskrive dem til noe fullstendig identitetsløst.

De unotene får NRK og andre bare legge fra seg.

For lite - for sent

Trygve Slagsvold Vedum har all grunn til å le.

«Vi forsto den tid vi levde i, og ga svar menneskene trodde på», ifølge Trygve Bratteli (1910-1984). Han var statsminister i to regjeringer ledet av Arbeiderpartiet. Dagens ledelse i Ap hadde tjent på å høre på Bratteli. Og det for flere år siden.

Meningsmålingene sender Senterpartiet til himmels. Nylig med en oppslutning på over 20 prosent. Trygve Slagsvold Vedum puster Jonas Gahr Støre i nakken, og Sp er nesten jevnstort med Arbeiderpartiet på landsbasis. Sp kan få tre på Stortinget fra Nordland, ifølge en måling utført for NRK. Ikke minst kaprer Sp velgere fra Arbeiderpartiet, men altfor sent har det gått opp for både Ap og kommentatorer med base i oslogryta at det kommende valget kommer til å bli et distriktsopprør. For folk ute i distriktet virker det som om Ap nå kommer haltende etter, i et forsøk på å stjele Vedums kjeledress og potensielle velgere.

Den norske statsviteren Stein Rokkan beskrev allerede på 1960-tallet skillet mellom sentrum og periferi som en latent konfliktlinje i norsk politikk. Samfunnsforskeren og SV-politikeren Ottar Brox lanserte begrepet «distriktspopulisme» omtrent samtidig. For Brox handlet populismen om å lytte til folket, som ifølge ham ble nedprioritert av eliten i Oslo. Dagens konfliktlinjer var altså tydelige allerede for 50 år siden. Distriktspopulismen, i positiv betydning, er tydelig for alle som vil se: Opprør mot kommunesammenslåinger, «nærpolitireformen», Forsvarets organisering, sentralisering av statlige arbeidsplasser og nedlegging av utdanningsinstitusjoner og offentlige kontorer. Det hjelper ikke at Ap sender partiets grasrot- og distriktsalibi, nestleder Bjørnar Skjæran fra Lurøy, ut i «krigen» med oppmøte både i «Dagsnytt 18» og «Debatten». Partiets distriktsmelding er for lite. For sent.

I takt med Senterpartiets frammarsj har den ene etter den andre bortforklart suksessen med populisme. I negativ betydning. Vedum er kalt bakstreversk, populistisk og kynisk av regjeringen. Ap-leder Støre har i intervju så sent som i juni i fjor uttalt at partilederen i Sp spiller på populistiske strenger. Senterpartiet har overtatt Fremskrittspartiets overlegne posisjon som «et populistisk parti». Gjennomgående negativt fra kommentatorer på det sentrale Østlandet, i et forsøk på å forklare en framgang de rett og slett ikke skjønner. Det må jo bety at alle som kaller Sp populistisk og Vedum populist, også mener at folk som vil stemme på partiet ikke vet hva partiet står for. En nedlatende holdning til potensielle Sp-velgere, som er forført av en populist, og som ikke vet sitt eget beste.

De som klistrer «populist» på Vedum i stedet for å diskutere politikk, gjør en stor tabbe. Det oser av forakt fra en elite – ja, elite - som fortsatt ikke har skjønt at det faktisk er et distriktsopprør på gang. Folk i distriktet er lei av å bli stemplet som idioter og uvitende bondeknøler som pent får finne seg i alt Stortinget vedtar.  

Politikere som undervurderer dømmekraften hos fotfolket som har valgt dem, kommer til å få seg en kraftig overraskelse ved valget i 2021. Da kan det være for sent.  

Fisker i dødt vann

Dette humoristiske sitatet er en hatytring mot
menn, påstås det.

«Det er for mange middelaldrende menn av begge kjønn i politikken», ifølge teologen og politikeren Inge Lønning (1938-2013. I samfunnet for øvrig også, kan det være fristende å legge til.

Det skjer nesten ukentlig. Det blir nyhetssaker om en eller annen som er krenket, og får oppmerksomhet i mediene. Disse er gjerne krenket på vegne av andre, mens de som angivelig er krenket, knapt bryr seg.

Sist ut er biolog, likestillingsforkjemper og forfatter Camilla Fossum Pettersen. I et debattinnlegg i Bergens Tidende tirsdag – rett før Mannsdagen 19. november - er likestillingsforkjemperen dypt krenket på vegne av menn. Bakgrunnen er at motemerket Gina Tricot har en genser i kolleksjonen med påskriften «A woman needs a man like a fish needs a bicycle». På norsk: En kvinne trenger en mann som en fisk trenger en sykkel.

Et godt kjent feministisk sitat om likestillingskampen, opprinnelig fra 1970-tallet, som tilskrives den australske forfatteren, sosialistaktivisten og filmskaperen Irina Dunn. Sitatet ble løftet fram igjen i et brev den amerikanske feministen Gloria Steinem skrev til Time Magazine ved årtusenskiftet. Det kan selvfølgelig være noen som tar dette sitatet til inntekt for påstanden om at alle kvinner hater menn, og at det er feministenes skyld at det har gått så dårlig med dem. Mennene altså. Men jeg har ikke registrert noen.

Dette humoristiske sitatet om et viktig tema på en knallrosa genser klarer forfatteren av debattinnlegget å dra ut i det rent parodiske. Det hadde vært direkte morsomt, hvis det ikke var for at det er så totalt humørløst. For hør bare:

Det er en hatytring om menn. Intet mindre! Et nedlatende sitat som sammenligner en mann med en sykkel. Et signal til menn om at de er ubrukelige og ubetydelige. Hun avslutter innlegget med henvisning til at kvinner ikke lenger trenger menn for å bli gravide: «Husk på det da gutter, neste gang dere sykler til klinikken for å donere sædceller: For en del kvinnfolk er dere ikke verdt mer enn det dere sitter på! Altså en sykkel». Forfatteren av innlegget klarer til og med å dra inn straffelovens paragraf om diskriminerende og hatefulle ytringer, og konkluderer med at det juridisk sett er tillatt å rakke ned på mannen i kraft av hans kjønn.

Skal det være en vits? Et mer lysende eksempel på misforstått kamp mot hat og diskriminering skal man lete lenge etter.  En større bjørnetjeneste i kampen for likestilling er vanskelig å få øye på.

Og hva svarer Gina Tricot på kritikken? Bedriften sier det ikke var tilsiktet at sitatet skulle bidra til polarisering mellom menn og kvinner, og beklager at det blir oppfattet slik. Så gjør moteprodusenten det samme som så mange andre som blir beskyldt for å diskriminere, favorisere, harselere eller trakassere.  De legger seg langflat. Genseren er utsolgt, og kommer ikke tilbake i butikkene.

En hatytring mot menn? Jeg ler meg nesten ihjel. På vegne av andre.

En bønn til dem som ber

Et  bedehus i Lyngdal i Ager er utgangspunktet
for et stort utbrudd av koronasmitte.

«Religion er det man gjør, og ikke det man tror», mente den tysknorske forfatteren Max Tau (1896-1976). Nettopp.

Så ser vi det igjen. Religiøse samlinger fører til store smitteutbrudd som sender kommuner i tilnærmet full nedstengning. I september ble 70 smittet i forbindelse med en religiøs markering i Sarpsborg og Fredrikstad. En minnestund etter et dødsfall i det somaliske miljøet i Fredrikstad nylig, har ført til at nye 85 er smittet med korona. I Lyngdal i Agder er samtlige 150 som deltok i en tredagers samling i en rumensk kristen menighet, inkludert barnedåp og greier, smittet. Samlingen ble holdt i lokaler leid av Betania. Nå er seks skoler stengt, rundt 350 er i karantene og smitten har spredt seg til nabokommunene.

Dette skjer altså mens smitten stiger over hele landet, og myndighetene stadig strammer inn vår frihet.

Innvandrermiljøene er overrepresentert både når det gjelder antall smittede, og hvor mange som er innlagt på sykehus med covid-19. Når dette påpekes, vises det til mange helt relevante argumenter for hvorfor det er sånn. Men så er det et par årsaker som stadig framholdes, som jeg rett og slett ikke kjøper lenger.

Den ene er dårlig kommunikasjon og språkproblemer. Det til tross for at regjeringen bevilget 26,6 millioner i vår, og nå nye 20 millioner, til ulike organisasjoner for å styrke informasjonsarbeidet. All info er oversatt til et utall språk, og man må ha bodd under en stein for ikke å ha fått med seg hva som gjelder. Født i utlandet eller ikke. I tilfellet Fredrikstad er dette det andre store utbruddet i det somaliske miljøet. Også det første i forbindelse med en religiøs høytid; lærte de ingenting? I tilfellet Lyngdal snakker forstanderen flytende norsk, og de har fått med seg at navn og telefonnummer skal noteres på alle som deltok. Men de har altså ikke forstått punktene om én-meteren, og maks 50 i leide lokaler uten fastmonterte stoler? Virkelig?

Det andre som påpekes er kulturforskjeller. En av disse forskjellene skal være at innvandrermiljøene i større grad enn majoritetsbefolkningen liker å møtes og å klemme hverandre; som om ikke det gjelder det store flertallet i landet?

Og hvordan har situasjonen vært de siste seks månedene i trossamfunnet det over 80 prosent av Norges befolkning er medlemmer? Begravelser med en håndfull av de aller nærmeste til stede. Barnedåper og bryllup utsatt. Konfirmasjoner avlyst i mai, og da de kunne gjennomføres i august var det med strenge restriksjoner for hvor mange hver konfirmant kunne ha med seg i kirka. Nå nærmer vi oss høytiden som samler smekkfulle kirkebenker. Om ikke reglene endres, er det maks 200 personer i digre kirkebygg, dersom ikke stolene er fastmontert. Nei, kirkebenker regnes ikke som fastmonterte seter.

Det kommer utvilsomt å bli et stort savn for mange i jula. Men jeg har vanskelig for å se for meg at Den norske kirke bryter reglene med henvisning til at «jula er jo så viktig for oss».

Det er likegyldig om det er en katolikk fra Polen, en muslim fra Pakistan, en buddhist fra Thailand eller en kristen fra Romania eller Sverige. Folks tro og religiøse tilhørighet trumfer ikke alt annet, som for eksempel faretruende stigende smitte og stadig strengere koronatiltak for oss alle. I stedet for å stole på at høyere makter nok holder sin hånd over dem og resten av samfunnet, må også alle religiøse ledere ta ansvar. Nå.  

Det er ikke bønn om annet…    

 

 

 

Smittsom skepsis

Det florerer med konspirasjonsteorier og 
skremselspropaganda om en ny koronavaksine.

«Håpet er en risiko vi må ta», mente den franske forfatteren Georges Bernanos (1888 – 1948). Om ikke lenge blir det kanskje vår tur til å ta risikoen, mens vi håper på det beste.

Forskere har jobbet på spreng for å finne midlet som kan stanse pandemien. Tidligere i uka ble det kjent at det er utviklet en vaksine som beskytter ni av ti mot koronaviruset. Resultatet er oppsiktsvekkende, og forbløffende. Senere i uka opplyste Russland det samme. Også vaksinen med navnet Sputnik 5 skal være effektiv: 92 av dem som deltok i forsøket, beskyttes mot viruset. Det er nesten for godt til å være sant.

Når en vaksine er godkjent for bruk, sikter Norge mot å vaksinere to tredjedeler av befolkningen – altså en ny massevaksinering. Det er nødvendig for å stoppe pandemien, og for å oppnå ønsket effekt i befolkningen. Men folk er tvilende, avventende eller direkte uvillige til å la seg vaksinere. En ganske fersk undersøkelse utført av Ipsos for Dagbladet viser at fire av ti nordmenn ikke vil ta vaksinen nå. Andre undersøkelser viser samme tendensen. Skepsisen til vaksinen er stor, og står i kontrast til nordmenns generelle sterke tiltro til vaksiner.

Med nær historie friskt i minne er det naturlig at mange er skeptiske. Etter at bivirkningene av massevaksineringen under svineinfluensaen i 2009 ble kjent - 94 fikk narkolepsi, mange av dem barn - er mange avventende. Det er en stor utfordring for myndighetene. Hvis ikke mange nok lar seg vaksinere blir det ingen flokkimmunitet, og vi må fortsette å leve i unntakstilstand med alle de negative konsekvenser og store omkostningene det har.

Det vil hjelpe at det fortsatt er mange måneder til vaksinen kan tas i bruk i stor skala. Jo lenger tid det går, jo mer sannsynlig er det at eventuelle alvorlige bivirkninger avdekkes. Å vaksinere seg er frivillig i Norge. Da er det en selvfølge at helsetoppene og medlemmene av regjeringen stiller seg først i vaksinekøen, og på den måten gir sin garanti for at vaksinen er ufarlig.

Én ting er en optimistisk, men avventende holdning til en ny vaksine. Noe annet er vaksinemotstand på prinsipielt grunnlag. Ifølge WHO er motstand mot vaksiner en av verdens ti største helsetrusler. Anført av kjendisbloggere og filmstjerner, som er erklærte vaksinemotstandere, synker andelen som vaksineres mot tradisjonelle barnesykdommer. Holdningen er smittsom. Meslinger er igjen blitt dødelig i flere land. Andre barnesykdommer har også en oppblomstring. Men det store flertallet ansvarlige voksne vaksinerer ungene sine. Ansvarlige voksne bør også ta koronavaksinen når den kommer, til hele samfunnets beste.

Nå florerer det med konspirasjonsteorier og skremselspropaganda i sosiale medier. «Big Pharma forsøker å lure oss». Det bidrar utvilsomt til vaksineskepsisen. En av de groveste, som dessverre altfor mange tror på og deler videre, er at Microsoft-gründer Bill Gates ønsker å spore befolkningen med mikrobrikker som skal spes gjennom et vaksinasjonsprogram mot korona.

Stikk den…

Helbom -igjen

Norske journalister og "eksperter" har bommet
totalt på valget i USA - igjen.

«En utenrikspolitisk ekspert er en som i morgen kan forklare hvorfor det han forutså i går, ikke skjedde i dag», er et sitat med ukjent opphav. Nå har ekspertene bommet totalt – igjen.

Da koronakrisen inntraff, og Norge ble stengt ned i mars, spådde boligekspertene kraftig fall i boligprisene. Det motsatte skjedde. Helt ferske tall viser at boligprisene er 7,1 prosent høyere enn for ett år siden. Koronakrisen skapte også dommedagsstemning i norsk økonomi, og ekspertene spådde at verdiskapningen i Fastlands-Norge kunne falle nesten ni prosent. Det gikk langt fra så galt, fra februar til april falt fastlandsøkonomien med 5,6 prosent. Samlivsterapeutene spådde skilsmisseboom etter korona-nedstengningen, men alt tyder på at heller ikke dette slår til.

For å ta noen koronafrie eksempler på «eksperter» som uttaler seg om hva som helst om du putter ei krone på dem. I fjor tok de såkalte fotballekspertene grundig feil i hvem som ville vinne eliteserien. Det var faktisk et realt bomskudd. En ekspert tok også helt feil når det gjelder de forhatte brunsneglene. Sommertørken i 2018 ville redusere bestanden kraftig i 2019, spådde vedkommende. Det skjedde heller ikke.

Så har vi de såkalte USA-ekspertene. Norge må være det landet i verden som har flest av dem målt etter folketallet. De har vært i alle kanaler, til alle døgnets tider. Én ting er de selvutnevnte «ekspertene» som synser og mener. Mer alvorlig er det at profesjonelle feiler, for det er ikke bare de selvutnevnte USA-kjennerne som har bommet grovt på USA-valgt. På samme måte som før valget i 2016, der alle «eksperter» spådde at Donald Trump ikke kom til å vinne, har mange av de samme ekspertene spådd at Joe Biden ville feie Trump ut av Det hvite hus. Profesjonelle meningsmålingsbyråer, som har påstått at de har korrigert for de faktorene som ga så gale tall i 2016, har bommet stygt. Forventningene var bl.a. store til skjebnestaten Florida. Med sine 29 valgstemmer regnes sørstaten som en av gullbillettene i racet mot Det ovale kontor. I 2016 stakk Trump av med flertallet. I år slo det anerkjente nettstedet FiveThirtyEight fast at Biden ville vinne Florida med 69 prosent sannsynlighet, ifølge Aftenposten. For akkurat Florida vet vi nå resultatet. Trump stakk av med seieren. Så store feil er alvorlig. Det kan påvirke valgresultatet direkte.

Når dette skrives er valget i USA fortsatt ikke avklart. Det ser ut til å gå Demokratenes vei, men om Joe Biden vinner er det langt fra med så store marginer som alle norske journalister har spådd. Kommentatorene – i stor grad akkurat de samme som tok feil ved valget i 2016 – har heller ikke denne gangen klart å forstå strømningene blant amerikanske velgere. De har ingenting lært, og har tatt meningsmålingene for gitt. Det er flaut, både for kommentatorene, mediehusene og meningsmålingsbyråene.

Gjett riktig tre ganger, så får du ry som ekspert, heter det. Gjett feil to ganger, og i Norge er du fortsatt «ekspert».

Myter modne for møllposen

Hadia Tajik oser av selvstendighet, feminin
selvsikkerhet, styrke og vilje til makt.          

«Jeg hadde skjønt det om anklagen kom fra en konservativ pakistansk mann», skriver Hadia Tajik i sin kontante reaksjon på kritikken av bildet på det mest omtalte bokomslaget i nyere tid. Og forlaget gnir seg i hendene; oppmerksomheten om ei bok skrevet av en toppolitiker har neppe vært større.

Hurlumheien ble startet av fakultetsdirektør Karoline Holmboe Høibo ved Universitetet i Stavanger. I en kronikk går Høibo til frontalangrep på bildet på omslaget på boka «Frihet. En personlig og politisk historie». Vel nok er mange overrasket over hvordan en toppolitiker som Hadia Tajik har valgt å iscenesette seg selv, milevis unna et kjedelig politikerportrett. Men kritikken bommer, på de aller fleste punkter. Bildet oser av selvstendighet, feminin selvsikkerhet, styrke og vilje til makt. Altså alt en toppolitiker trenger. Om det er smart av en politiker fra Ap å profilere seg på denne måten, er en annen sak.

Arbeiderpartiets nestleder har selv feid kritikken av banen. Men damer, det er et par ting i den heftige debatten etterpå vi må snakke mer om. Debatten er kjedelig forutsigbar. Det første er at fakultetsdirektør Høibo – som har tatt seg friheten å kritisere en annen kvinne -  nær sagt selvfølgelig blir møtt med det berømte sitatet fa Madeleine Albright: «Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper andre kvinner». Vel nok kan det i mange sammenhenger være både taktisk lurt og nødvendig at kvinner bygger nettverk for å komme seg opp og fram. Men derfra til å unnlate å kritisere andre kvinner – bare fordi de er kvinner – er et drøyt stykke. Skal kvinner ha fripass? Og hvis en kvinnelig anmelder faktisk leser boka så skal hun avstå fra en dårlig anmeldelse, fordi … kvinne?  Kvinner må pakke vekk denne holdningen. Hvis det er noe å kritisere en annen kvinne for, så skulle det bare mangle.

Det andre som er kjedelig forutsigbart, er påstanden om at en mann aldri ville blitt kritisert for hvordan han er kledd, eller ser ut på håret. Det er en seiglivet myte, som burde vært lagt i møllposen for lenge siden. Altfor mange kvinner bruker myten for å ikle seg offerrollen. Det finnes flust av eksempler på at menns klesdrakt og utseende kommenteres og kritiseres. Mange husker fortsatt avdøde Jørgen Kosmos lyse sommerdress på bildet fra Nato-møtet i 1994. Jonas Gahr Støres rutete flanellsskjorte er behørig kommentert. Det samme gjelder Jan Bøhlers hettegensere og caps og Abid Rajas hårsveis og fargerike jakker. Tidligere stortingspresident Olemic Thommessen fikk store oppslag i avisene da han stilte i en prangende, eksklusiv folkedrakt fra 1700-tallet da han åpnet Stortinget i 2013. For å nevne noen få eksempler.

Det kan uten tvil være tøft for kvinner å være på topp i politikk og næringsliv. Men måten kvinner ofte debatterer på, gjør meg ille til mote. Så kan vi være enige om å legge sutring om at «kvinne er kvinne verst» og «det opplever aldri menn» i skuffen for godt, og heller konsentrere oss om sak? Det kler debatten mye bedre.

Et hardtslående argument

Det er ikke synd på vodelige menn som må   
  bære fotlenke.                                                

«Den best bevarte hemmeligheten vi har», heter det i en rapport om bruk av omvendt voldsalarm. Det er slående hvor sakte det går framover. For det er litt sent for kvinnen å trykke på voldsalarmen hun må bære når mannen står på døra, ikke sant?

Menn kan idømmes elektronisk fotlenke som varsler politiet hvis en som har besøksforbud nærmer seg en bestemt adresse. Ordningen ble innført i 2013. På alle disse årene er det lagt ned påstand om omvendt voldsalarm totalt 67 ganger, og politiet har fått medhold i retten 34 ganger, ifølge VG. Hittil i 2020 er det lagt ned påstand om omvendt voldsalarm i 34 saker, sammenlignet med 17 saker i 2019. Domstolene har gitt politiet medhold i 14 av disse. Alle sakene er ikke ferdigbehandlet.

Det går altså framover. Flere bruker muligheten til å straffe den som faktisk har utøvd vold i nære relasjoner. Men det går sakte; det virker som enkelte politidistrikt ikke har skjønt poenget. Og det avhenger dessverre av hvor kvinnen bor. Tall som VG presenterer forteller om store regionale forskjeller. Nordland kommer helt i bunnsjiktet, sammen med Møre og Romsdal og Troms politidistrikt. Påtalemyndigheten i Nordland har bedt om omvendt voldsalarm bare én gang etter at ordningen ble innført, og fikk det innvilget i retten. En annen sak ble avslått. Den er anket.

Det er naturligvis langt flere tilfeller i politidistrikt med tett befolkning. Likevel er det en tankevekker at det bare er ett tilfelle i Nordland på sju år ettersom antallet voldelige menn – for det er i hovedsak menn - er noenlunde jevnt fordelt i befolkningen. En skikkelig blåveis for dem som har opplevd alvorlig vold i nære relasjoner, og som selv må bære ansvaret for å forhindre nye voldsepisoder. 

Den nye rapporten, som er finansiert av Justisdepartementet, slår fast at omvendt voldsalarm er effektiv. I de 35 sakene hvor en voldsutøver er idømt elektronisk fotlenke, har politiet ikke registret et eneste tilfelle av brudd på besøksforbud. Kvinnene kan altså føle seg mye tryggere, og slipper i tillegg å bære byrden med selv å være den som varsler politiet om en voldelig eksmann skulle stå på døra. Da kan det være for sent. Og i altfor mange tilfeller med katastrofalt utfall.

Både påtalemyndighet og domstolene må bruke denne muligheten oftere enn til nå, slik både Riksadvokaten og Politidirektoratet har bedt om. Det er ikke synd på dømte voldsmenn med besøksforbud som må bære fotlenke. Det er ingen tilleggsstraff, slik enkelte synes å mene. Det er et forebyggende tiltak, for å sikre liv og helse til den som utsettes for volden. Derimot er det synd på kvinnene - som gjentatte ganger er banket gule og blå, og som lever i konstant redsel – og som opplever at samfunnet ikke bruker de midlene som faktisk finnes for å hindre nye voldsepisoder. Og mulige drap, i verste fall.

Effekten av at menn selv må bære byrden for sine voldelige handlinger er altså udiskutabel. Et hardtslående argument som ikke kan overses, med andre ord.

Et gedigent mageplask

Plast i havet er et enormt problem. Det blir
ikke mindre plast av å boikotte TV-aksjonen.

«Han er ein mann med idear. Synd at alle er så jævlig dårlige», ifølge forfatter Ragnar Hovland. Jeg skal ikke påstå at stortingsrepresentant Geir Pollestad (Sp) var først ute, og dro andre med seg. Men faktum er at minst halvparten av de 32 kommuner som boikotter årets TV-aksjon, er styrt av ordførere fra Sp.

Det blir ingen bøssebærere på døra i år, men søndag er den store TV-aksjonsdagen som vanlig. Miljøorganisasjonen Verdens naturfond (WWF) får inntektene, som skal gå til å bekjempe plastsøppel i havet. Det har fått både bønder, jegere, hvalfangere og fiskere til å rase.

Blant kommunene som nekter å delta med kommunal aksjonskomité, som ellers er vanlig, er Moskenes og Beiarn. Allerede i januar uttrykte Norsk Småkvalfangerlag en unison boikott mot årets TV-aksjon. I Moskenes var hele formannskapet enig i at de ikke vil bidra i aksjonen på grunn av WWFs «mangeårige kamp mot hvalfangst». Det er et stort mageplask. Ikke minst fordi nettopp hval, fisk og andre sjødyr – som nettopp er kystbefolkningens livsgrunnlag - er de som lider mest av den enorme plastforurensningen i havet. Dernest fordi formannskapet i Moskenes må ha levd under en kondemnert hvalskute i flere tiår. WWF i Norge har ikke blandet seg inn i diskusjonen om norsk hvalfangst siden 1980- eller 90-tallet. WWF International ga allerede i 2001 sin støtte til begrenset og kontrollert hvalfangst.

I Beiarn og flere innlandskommuner er man mer jordnær i sin begrunnelse for boikott. Nærmere bestemt har de begge beina godt plassert i eget sauefjøs og utmarksbeite, som AN har påpekt tidligere. Blant annet kjemper WWF for rovdyrene i norsk natur. Senterpartiet er som kjent imot ulv. Det er et helt legitimt standpunkt, men det er altså ikke WWF som bestemmer norsk rovdyrpolitikk. Det er det Stortinget som gjør. Det var faktisk Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum som fremmet forslaget – og stemte for – rovdyrforliket i 2011. At Sp mener at forliket ikke er fulgt godt nok opp, er greit nok. Men det blir altså ikke færre rovdyr i Norge av at TV-aksjonen boikottes. Det blir bare mindre penger til å gjøre noe med det enorme problemet i Sørøst-Asia, der en tredjedel av alt plastsøppel i havet kommer fra. Og som til sjuende og sist blir alle sjønasjoners problem. Vi husker alle bildene av den strandede hvalen i Bergen, med magen full av plast.

Det er bare helt håpløst at så mange kommuner faktisk fatter vedtak om ikke å delta i årets aksjon, ut fra snevre særinteresser. Det må være mulig å løfte blikket. I så mange andre sammenhenger har vi holdningen at vi støtter ikke alt, men velger likevel å bidra. Vi stemmer på et politisk parti, selv om vi er enige i bare halvparten av programmet. Vi støtter det gode arbeidet til Kirkens Bymisjon, selv om vi ikke er troende kristne eller medlem av Kirken. Vi anerkjenner Knut Hamsuns geniale forfatterskap, selv om vi ikke støtter hans lefling med Hitler og nazismen. Og så videre.

Det er selvsagt frivillig å gi penger til årets TV-aksjon. Også for politikere. Men i det øyeblikket ordføreren har tatt saken opp i formannskapet eller kommunestyret, og fått flertall for å boikotte TV-aksjonen, er den tradisjonsrike dugnaden gjort om til partipolitikk. TV-aksjonen har vært arrangert siden 1974. Det har aldri skjedd tidligere.

Noen sier at det WWF kan få til bare er en dråpe i havet. Til det er bare å si at hver eneste dråpe, gjør havet større.

Prisen på en tjeneste

Noen vet prisen på alt, men ikke verdien av
noe, som for eksempel av de unge
hjelper de gamle i familien.

«Mest dyrebare er alltid de tingene som ikke har noen pris», ifølge den tyske forfatteren Luise Rinser (1911-2002). Men noen skal alltid sette en prislapp på alt.

Det ble nylig publisert en sak på forskning.no som har vakt en del oppsikt, negativ sådan. Fra før av har vi New Public Management, der alt i offentlig sektor har tellekanter og rapporteringsplikt. Nå påpekes det at New Home Management, hvor vi skal leke at familien er en bedrift som sender faktura til hverandre, kan være en god idé.

Hvis for eksempel ungdommen i familien hjelper en av foreldrene med data og internett, kan det regnes om i kroner og øre. En ny undersøkelsen, gjennomført av et britisk selskap med det fancy navnet Prolifics Testing, viser at tenåringer kan gå glipp av mange titalls tusen kroner i året fordi de hjelper foreldre eller besteforeldre uten å ta betalt for det. I gjennomsnitt bruker ungdommer i alderen 13 til 18 år 32 timer i året på gi opphavet hjelp og råd med sosiale medier. Skulle foreldregenerasjonen fått hjelp av profesjonelle, ville det kostet 193 kroner timen. Årlig pris? 6100 kroner. I tillegg gir ungdommene hjelp med e-post, opplasting av bilder, bruk av Word og enda mer. Alt i alt går tenåringene glipp av rundt 50.000 kroner årlig. Det sies ikke direkte, men underforstått kan de som trenger datahjelp vente seg følgende fra barnebarn eller barn: «50.000 kroner ble det. Vil du ha kvittering?»

Det er så mye som er galt med denne saken – og undersøkelsen – at man i det hele tatt kan lure på hvorfor den ble gjennomført.  Skal det settes prislapp på alle mellommenneskelige forhold, både i og utenfor familien, ender vi med et samfunn blottet for limet som holder oss sammen. Hjelp med å flytte møbler eller skifte dekk på bilen? Det blir sikkert tusen kroner hvis profesjonelle måtte leies. Noen timer samme med en venn som har behov for å snakke seg gjennom en trasig opplevelse? Det blir ikke billig; psykologer tar seg klekkelig betalt. Handling av nødvendige matvarer, hvis vær og føre er sånn at bestemor ikke kan gå selv? Budtjenesten tar ganske sikkert noen hundrelapper for hver tur.

Sånn kan vi fortsette i det uendelige. At familiemedlemmer hjelper hverandre med nær sagt hva det skulle være, er en selvfølge. Og hva hvis vi snur resonnementet på hodet: Hva har tenåringen, som bokstavelig talt er født med en smarttelefon mellom hendene, og derfor er atskillig flinkere med data og sosiale medier enn den eldste i familien, kostet mamma og pappa i oppveksten? Hvor mange tusen kroner «skylder» poden i hus, mat, strøm, klesvask og omsorg gjennom 18 år?  Jeg tipper det blir ungdommen som blir skyldig penger. Hvis altså alt skal regnes om i kroner og øre.

Det er en verdi i seg selv at vi hjelper hverandre, både i og utenfor familien. Dessverre er dagens samfunn gjennomsyret av folk som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe.

 

En dårlig idé

Ungdommene må først bli tørr bak ørene, så  
 kan de stemme ut de som er "seksti, satt og 
  søkkrike".                                                        

«Verden forguder ungdommen, men lar seg regjere av de gamle», ifølge den franske forfatteren Henry Millon de Montherlant (1896-1972).  Nå vil også landsmøtet i KrF se om dette lar seg endre, og ønsker stemmerett for 16-åringer. Det er ingen god idé.

Det er gjort forsøk for å se om ungdom under atten er i stand til å tenke på noe annet enn seg selv og sitt eget lille univers, som stort sett dreier seg om pubertetsproblemer, skolebekymring og vennegjengen. Det er de. Noen av dem. Ofte engasjeres de i enkeltsaker, som klimaopprøret. Med inspirasjon fra Greta Thunberg, som selv var 15 da hun startet opprøret, og som er løftet opp og hyllet som en popstjerne og guru, skulket ungdommene og gikk til klimastreik over hele landet. Jeg heier på engasjementet.

Men stemmerett for 16- åringer ved lokalvalg? Det er forsøkt tidligere. Som eneste kommune i Nordland, fikk 16- og 17-åringer i Tysfjord stemme under kommunevalget både i 2011 og 2015. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) la i 2012 fram en rapport som konkluderer med at ungdom som fikk stemme, er mer interessert i politikk, mer engasjert i lokalpolitiske spørsmål – og har mer tillit til politikere og lokaldemokratiet – enn landsgjennomsnittet.

Ungdommene i Tysfjord ble både formant og undervist før valget i 2011. Høy oppmerksomhet, og at det er spennende i seg selv å være utvalgt, burde fått nær hundre prosent til urnene. Men sånn gikk det ikke. Av 61 ungdommer leverte bare 36 stemmeseddelen. En valgdeltakelse på 59 prosent lå langt under valgdeltakelsen i kommunen for øvrig. Og kanskje enda mer overraskende: I landet som helhet var 48 prosent av ungdommene imot stemmerett for 16-åringer, viser rapporten fra LNU.

Det er primært partiene som vaker rundt sperregrensen, som Venstre og KrF, som ivrer for å senke stemmerettsalderen. De fisker etter de unge, og det kommer de til å gjøre med populistiske løfter av typen penger til ny skateboardpark og vekk med fraværsgrensen i videregående. Men partiene har en større utfordring, som ligger rett foran nesen deres. Å få dem som faktisk har stemmerett til å bruke den. For eksempel stemte bare vel halvparten av menn under 35 år med bare grunnskole ved valget i 2017. Få dem opp av sofaen, og Stortinget hadde kanskje sett helt annerledes ut.

Stemmerettsalderen bør definitivt følge myndighetsalderen, med dens rettigheter og plikter. De som stemmer bør selv være valgbare, og gamle nok til å stilles til ansvar. Vi skal oppfordre de unge til å engasjere seg, og heie på deres idealisme, engasjement og pågangsmot. De bør melde seg inn i ett av de mange ungdomspartiene, få en plass i Bodø ungdomsråd, eller i Ungdommens fylkesting. Eller i en interesseorganisasjon. Skaffe seg erfaring. Modnes. Få oversikt over det politiske landskapet og mer kunnskap om de mange kompliserte sakene ethvert folkevalgt organ må ta stilling til.

Nå får jeg selvsagt alle under 18 og KrF på nakken, men 16-åringer er fortsatt barn. Til og med «sårbare barn», når det passer sånn. Kort sagt, og med fare for å høres nedlatende ut: De må bli tørre bak ørene først. Så kan de stemme ut de som er «seksti, satt og søkkrik».

Det ser jeg fram til.

De som holder hjulene i gang

En streik skal merkes. Det er hele vitsen.

«Her kjempes for et prinsipp, høyere enn Mount Everest», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i «Geografi og Kjærlighet», som ble utgitt i 1885. De må være sånn de føler det, de 3800 bussjåførene som nå er i streik. De har sakket akterut i lønnsutviklingen. Motparten, NHO Transport, har ikke oppfylt prinsippet om at bussjåfører skal nærme seg industriarbeiderlønn, noe partene ble enige om i 2006.

Streik er et lovlig kampmiddel når partene i lønnsoppgjøret ikke blir enige. Bussjåførene har ikke vært i streik på 22 år; et virkemiddel som altså ikke brukes i utrengsmål. Lørdag trappes streiken opp, den kommer også til å berøre Nordland, og Bodø. Enda mer blir publikum berørt hvis også renovasjonsarbeiderne tas ut i streik. Det er en reell mulighet fra lørdag. Vel 20 ansatte i Iris Salten blir i første omgang tatt ut. Det kommer til å merkes mer enn at bussene ikke går, hvis streiken blir langvarig.

Ja visst skaper en streik problemer for tredjepart, altså publikum. Hverdagen blir kronglete for alle som er avhengig av buss for å komme seg på skole og jobb. Hvis søpla hoper seg opp, merker vi hvilken viktig jobb renovasjonsarbeiderne gjør. En streik skal ha konsekvenser. For hva er vitsen med at lærerne streiker på et «beleilig tidspunkt», slik NHO ønsker, for eksempel i sommerferien?

Merkes ikke streiken kan det fort går som i Mosjøen. Kort og forenklet oppsummert: Transportarbeiderforbundet tok i desember 2013 havnearbeidere i Mosjøen ut i streik for prinsippet om enerett til lossing og lasting på havna. I 2016 slo Høyesterett fast at havnearbeiderne ikke har enerett. Rettigheten de hadde hatt siden 1914, er i strid med EØS-avtalen. Utbetaling av streikebidrag ble stanset, likevel fortsatte streiken. De var 17 havnesjauere i 2014. Senere fikk noen nye jobber. Andre ble pensjonert. Enkelte falt fra. Noen få holdt ut. I mai i fjor ble det oppnådd enighet under et rettsmeklingsmøte i Alstahaug tingrett. Norgeshistoriens lengste streik ble avblåst. Og du har antakelig ikke hørt om det heller.  

En seks år lang streik uten konsekvenser for andre enn havnesjauerne selv, som måtte klare seg uten både inntekt og streikebidrag. De skal ha for prinsippfast utholdenhet. Hadde denne historiske streiken hatt like store konsekvenser for allmennheten og arbeidsgiver som den pågående busstreiken, hadde den aldri vart så lenge.

Nå forsøker NHO Transport seg med å legge ansvaret for økte smittetall i Oslo på streikende bussjåfører, i et forøk på å framprovosere tvungen lønnsnemnd med begrunnelse i fare for liv og helse. Dette avvises av Folkehelseinstituttet, og Norsk Sykepleierforbund støtter sjåførene.

NHO nevner derimot ikke at nettopp bussjåførene er noen av de mest utsatte for smitte, der de sitter i førersetet og må omgås hundrevis av passasjerer på hvert skift. Eller at toppsjefene i busselskapene har vanvittig høye millionlønninger, og har fått lønnstillegg tilsvarende ei årslønn for en sjåfør.

Bli heller rasende på dem, når bussen ikke kommer.

Menneskejakten

Bø i Vesterålen; Nord-Norges svar på
Cayman Islands?   

«En realistisk plan trenger ikke håp, den kan hvile på sin realisme», ifølge psykolog Arnhild Lauveng. Det holder altså ikke kun med håp for å snu den negative utviklingen.

Synkende folketall og aldrende innbyggere bekymrer hver enste distriktskommune. Selv motorene i Nord-Norge, de største byene, opplever at færre fødes eller flytter akkurat dit. Situasjonen er så alvorlig at enhver ordfører tar imot alt som puster med åpne armer; inkludert katta til han rett over kommunegrensa.

Noen er mer kreative enn andre. I Bø i Vesterålen er oppskriften å senke den kommunale formuesskatten for å lokke til seg rikinger. Bø er den første kommunen i landet som tar dette grepet. Håpet er at dette skal øke tilflyttingen og minske fraflyttingen, og lokke kapitalsterke investorer. Ordfører Sture Pedersen (H) sier til NRK Nordland at det har virket. Fire-fem rikinger har meldt flytting, eller vil investere. Nord-Norges egen variant av skatteparadiset Cayman Islands, med andre ord. Tapte inntekter til kommunen kommer til å bli kompensert av økt skatteinngang fordi flere kommer til å få jobb. Håper han. For at Bø skal gå i pluss må det skapes 50 nye arbeidsplasser i den lille kommunen med rundt 2500 innbyggere. Hvor realistisk er det?

Å bruke skatt som virkemiddel er i seg selv ikke noe nytt. Nord-Troms og Finnmark har egne skatteregler, og har hatt det lenge. Flere har foreslått at denne typen virkemiddel må brukes i større grad for å hindre nedgang i folketallet, og for å stimulere til at folk flytter til utkantene. Akkurat formuesskatten er det mest Høyre som er opptatt av. På landsmøtet forrige uke ble det vedtatt å fjerne den helt, men begrunnelsen at det vil stimulere til økte investeringer i næringslivet. Det finnes ingen dokumentasjon på at det faktisk skjer.

Det er folk i alderen 20 til 45 Nord-Norge trenger. De yrkesaktive som betaler inntektsskatt, og som trenger barnehageplass eller holder elevtallet oppe på skolen, de som handler mye i nærbutikken og som ellers kan ta i et tak der det trengs. Disse årsklassene har sjelden formue og formuesskatt som bekymrer dem. De har studielån, gjeld på huset, utgifter til barnehageplass og SFO og en bil som bør skiftes ut. De har ingen glede av senket formuesskatt. Lavere inntektsskatt og fjerning av den hersens eiendomsskatten kunne ha hjulpet.

Rikingene som flytter til Bø kommer helt sikkert til å la det dryppe «småpenger» både på idrettslaget og til oppussing av samfunnshuset. Nå håper altså ordføreren i Bø at de kapitalsterke i tillegg skal investere i bedrifter som på sikt kan gi arbeidsplasser. Ingenting er konkret ennå.

I mellomtiden er ordførere så euforisk over at fire-fem vanlig dødelige vil melde flytting til Bø at man skulle tro han har nappet selveste Vårherre i foten. Om porten til himmelen virkelig åpner seg, gjenstår å se.

Smittsom likegyldighet

Etter en studentfest i Bergen, der det store 
smitteutbruddet startet.                                

«Det er ikke minnene om fortiden som gjør oss vise, men ansvaret for framtiden», mente den irsk-engelske forfatteren George Bernhard Shaw (1856-1959). Overført til dagens situasjon: Den store festen vi hadde i fjor er et hyggelig minne. I år avstår vi.

Nå har det skjedd, det vi alle håpet å unngå. Det er store smitteoppblomstringer, blant annet i Bergen. Med utspring i studentmiljøet, er pr. onsdag 1028 smittet av korona. En er død som direkte følge av covid-19. Smitten har spredd seg utenfor studentmiljøet, og har blant annet nådd Haukeland sykehus, der 17 ansatte har fått påvist smitte, og over hundre ansatte er satt i karantene. Bergen har innført strenge regler for å få kontroll på viruset. Blant annet strammes det igjen inn på besøk på sykehjem og sykehus. Bergenserne er der igjen; gamle og syke må klare seg uten besøk av sine nærmeste.

I Østfold er situasjonen om mulig verre. I Fredrikstad og Sarpsborg var 2500 mennesker i karantene i midten av denne uka. Skoler er stengt og barnehager og helseinstitusjoner er berørt. Folk må holde seg hjemme fra jobben. Ringvirkningene er enorme. Mange er smittet, og alle kan spores tilbake til feiringen av en muslimsk høytid. Kriseledelsen i kommunen har nå anmeldt arrangøren til politiet. Det er riktig reaksjon, ved så grove brudd på smittevernbestemmelsene.

Situasjonen i Bergen og Østfold kan ikke sammenlignes direkte selvfølgelig, for verken rektor eller studentledere kan stilles til ansvar for hva studentene gjør utover natta. Nylig presiserte også helseminister Bent Høie at en ikke kan straffes for å bryte regelen om maks 20 på hjemmefest. Det til tross for at både Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet så tegningen i sommer, og 25. august anbefalte at «råd» burde bli forbud, regulert i forskrift, og dermed straffbart. Altså et klart tydeligere signal om at pandemien ikke er over. Men regjeringen sa nei.

Folk har stort sett vært flinke til å følge anbefalingene fra myndighetene. Det er derfor pandemien kom under kontroll. Men etter seks måneder med håndsprit, avstand, avlyste bryllup og konfirmasjoner er folk lei. Skuldrene senkes, også fordi smittetallene har vært lave. Likegyldigheten er smittsom; for når de kan, så kan vel vi også? Men når konsekvensene av fest og feiring blir så dramatiske som det vi ser nå, bør det bli reaksjoner. Å stole på at folk følger anbefalingene holder åpenbart ikke. Verken i Fredrikstad eller Bergen. Eller andre steder.  

For det kan ikke være sånn at det bare er å feste i vei uten konsekvenser for den som eier hybelen eller leiligheten; studenter eller ikke. Hvorfor skal ikke også privatpersoner stilles til ansvar? På samme måte som det ikke er greit å gjennomføre en religiøs feiring som vanlig, for sånn gjør vi det hvert år på denne tiden, er det åpenbart helt nødvendig med håndfaste reaksjoner også ovenfor private. Nei, det er ikke en unnskyldning at vi i Bergen snakker om studenter.

Dessverre finnes det ingen vaksine verken mot korona, eller at folk gir blaffen. Derfor må det koste noe å sette folks helse og vår alles friheten i fare. Mange har betalt dyrt for at pandemien skulle komme under kontroll. Ingen grunn til at de som bryter reglene, skal slippe billig.

Intellektuell kortslutning

Dette er vold. Å rive sider ut av ei bok, er noe helt
  annet.                                                                      

 «Om frihet betyr noe som helst, er det retten til å fortelle folk hva de ikke vil høre», påpeker justisminister Monica Mæland forbilledlig, og med henvisning til forfatteren George Orwell. Det handler om det voldelige bråket i kjølvannet av demonstrasjonene i Trondheim, Bergen og Oslo, med angrep både på SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) og politiet.

Uttalelsen fra Monica Mæland er et svar på et innlegg fra forsker Jørgen Lorentzen i Aftenposten nylig. Han spør om det er politiets oppgave å sørge for at Koranen kan bli skjendet. Lorentzens tilnærming til angrepene på ytringsfriheten er mildt sagt underlig lesning. Kjønnsforskeren går langt i å antyde at det er politiets feil at demonstrasjonen utartet, fordi «politiet må se hvordan det blir mulig for sinte ungdommer som føler seg krenket, at også politiet blir et legitimt mål for deres protester».

Det er med respekt å melde å sette tingene på hodet, og det reneste tøv. Det var ikke politiet som startet med røsking i gjerdene, forsøk på angrep på SIAN, steinkasting, generell vandalisme og fysiske angrep på politiet. Det var det en stor mobb av - i hovedsak - muslimske unge menn som gjorde. Politiet gjorde jobben sin: Å beskytte en lovlig demonstrasjon.

Enda mer surrealistisk blir Lorentzens innlegg når vi kan lese følgende: «Å rive i stykker Koranen er også vold: vold mot litteraturen, mot den gruppen som har dette som sin hellige bok, og det er i ytterste konsekvens vold mot den guden som millioner av mennesker tilber.»

At det var? Dette er intellektuell kortslutning. Å rive ut sider av Koranen er en politisk markering, som svært mange tar avstand fra, men som altså er lovlig. Man kan ikke drive vold mot en bok, enten det er Bibelen, Koranen eller Asbjørnsen og Moes samlede eventyr. Heller ikke mot en tenkt gud, en idé eller en profet som døde for snart 1400 år siden.

En symbolsk handling kan selvsagt være både provoserende, sårende, krenkende – og voldsom. Men å påstå at det er vold å rive sider ut av Koranen og spytte på dem, er en farlig tankegang. Det legitimerer reaksjonene mot lovlige demonstrasjoner som vi har sett flere ganger nå, og oppmuntrer «antirasistene» til mer vold – også mot politiet. Ytringsfriheten blir forsøkt innskrenket ved hjelp av vold, noe som igjen er ødeleggende for demokratiet.   

Onsdag startet en rettssak i Paris.  Fjorten står tiltalt, mistenkt for å være medhjelpere i attentatet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015. Tolv mennesker ble drept og ytterligere 11 skadet i redaksjonslokalene – på grunn av en tegning av Muhammed. Terrorangrepet var starten på en omfattende bølge av terror, utført av islamister fordi de påberopte seg at profeten var krenket. Blant annet ble en jødisk forretning angrepet, der fire mennesker ble drept. Vi kunne selvsagt tatt med drapsforsøket mot forlagssjef William Nygaard, terrorangrepet mot Bataclan i Paris, skuddene på Utøya og i moskeen i Bærum, og attentatet i København mot kunstneren Lars Vilks, for å nevne noe. Eller opptøyene i Oslo sist helg, for den saks skyld.

Dette er vold, herr Lorentzen.  Å rive ut noen sider av en bok, er noe helt annet.

Risikosport og selvskading

 

                                                       

«Med politikk forstår mange kunsten å slukke branner de selv har tent på», er et sitat med ukjent opphav. Det er garantert ikke Trond Giske som har sagt det.

Det har vakt betydelig oppsikt – og ikke så lite forundring,          bestyrtelse og kritikk - at valgkomiteen i Trøndelag Ap enstemmig foreslår Trond Giske som leder av fylkespartiet. Ingen kan ha unngått å få med seg skandalen, da varslersakene ble offentlig kjent. Konklusjonen i januar 2018 ble at Trond Giske har brutt partiets interne retningslinjer for seksuell trakassering. Det kostet ham både jobben som nestleder i partiet og det prestisjetunge vervet som finanspolitisk talsmann. Som stortingsrepresentant ble han satt i «skammekroken», og flyttet over til familie- og kulturkomiteen, der den tidligere høyprofilerte og meget erfarne politikeren har levd en heller anonym tilværelse.

Det passer en maktpolitiker som Giske dårlig. Tiden etter skandalen har Trond Giske brukt til å farte land og strand rundt og drikke kaffe med grasrota i partiet. Han har sikret seg støtte fra mange lokallag i Trøndelag, der han har hatt støttespillere hele tiden. Nå er Giske i ferd med å bli rehabilitert. Blir han valgt som leder i Trøndelag Ap på årsmøtet førstkommende lørdag, sikrer det ham også plass i landsstyret i Ap.

Så skal vel alle få tilgivelse, og ingen skal straffes i evig tid? Det er et anerkjent prinsipp som også skal gjelde en toppolitiker. Men det er noe med timingen her som får mange flere enn de unge kvinnene som varslet til å reagere. For å sammenligne med en annen skandale i rikspolitikken. Terje Søviknes (Frp) trakk seg fra alle verv i januar 2001 etter at det ble kjent at han hadde hatt seksuell omgang med en beruset 16-årig jente på en fest etter et landsmøte i FpU. Etter den tid har han hatt en beskjeden rolle som ordfører i Os og noen interne oppdrag i Frp, inntil han igjen ble løftet inn på den rikspolitiske arenaen som olje- og energiminister i 2016. Altså 15 år etter skandalen. Selv så lenge er for kort, mener mange. 

Roger Ingebrigtsen fra Troms Ap, som trakk seg som statssekretær i 2012 som følge av en «seksuell relasjon» til en 17 år gammel jente i partiet, kom aldri tilbake i rikspolitikken igjen. Pussig nok var Ingebrigtsen da statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet, der statsråden het… ja, nettopp: Trond Giske. Eirik Sivertsen, som representerer Nordland Ap på Stortinget, trakk seg som fraksjonsleder etter at det i mars i år ble kjent at han har brutt partiets retningslinjer for seksuell trakassering. Sivertsen tar ikke gjenvalg.

I motsetning til Trond Giske, er det altså noen som setter partiet og politikk først, og har skamvett nok til ikke å be om fornyet tillit.

Etter åtte år i opposisjon er det «vinn eller forsvinn» for Ap ved valget neste år. Hvordan det skal bli en god valgkamp med Trond Giske på topp i Trøndelag – for der havner han som leder i fylkespartiet – er vanskelig å se for seg. At partileder Jonas Gahr Støre vil slutte rekkene, og ha fokus på politikk i stedet for person, er ren ønsketenkning.

Det kommer i altfor stor grad til å bli et valg for eller imot Trond Giske, og det langt utenfor Trøndelags grenser. Å velge den utskjemte politikeren som leder, er derfor risikosport på høyt nivå.

Også kalt selvskading. 

Når menn blir gutter

 

Petter Northug (34) - en gutt?

«Når jeg blir stor, vil jeg bli en liten gutt», mente den amerikanske forfatteren Joseph Heller (1923-1999). For guttestreker er lettere å komme unna med, ikke sant?

Det finnes absolutt ingen formildende omstendigheter ved at Petter Northug kjøre i 168 kilometer i timen i ruspåvirket tilstand. Ikke én. Spesielt ikke siden den avdankede skiløperen tidligere er dømt for å kjøre og krasje i fylla. Likevel er det ikke grenser for hvor mange som på ulike måter forsøker å unnskylde eller bortforklare den totalt uansvarlige oppførselen.

Én måte å gjøre det på er å omtale Petter Northug som «gutten». Jeg er bekymret for gutten, uttaler den tidligere skistjernens første sponsor fra hjembygda. Northug er fortsatt en god gutt. Og nå gjelder det å ta vare på en gutt det er synd på, skriver Dagbladets sportskommentator. Er det noen rundt den gutten som har turt å si skikkelig fra, spør en OL-veteran.

Gutten? Det er egentlig ganske nedlatende. Som om det er snakk om en 15-åring som har gjort noe dumt, og som bør få en ny sjanse. Ingen forsvarer selvsagt handlingen. Men ved nesten konsekvent å omtale en 34-åring som «gutten», ligger det implisitt en unnskyldende bortforklaring, ment å komme forbryteren til gode.

Det er ikke bare voksne menn som omtales som om de er ansvarsløse barn – når det passer sånn. Også voksne kvinner blir omtalt som jenter, men da ofte som hersketeknikk eller i et forsøk på å infantilisere og ufarliggjøre damene. Eller det kan være direkte tankeløst, fordi voksne kvinner så ofte omtales - og omtaler seg selv - som jenter, at knapt noen reagerer lenger. På et seminar arrangert av Likestillingssenteret for noen år siden innledet en mannlig ordfører om hvorfor vi trenger flere jenter i politikken. Jenter; ikke kvinner eller damer. Det er ikke bare menn som bruker ordet jenter, som om ingen av de omtalte er fylt 18, og altså er myndige, valgbare og ansvarlige for sine handlinger. 50-årige kvinner drar på jentetur, eller arrangerer jenteseminar eller jentefester. 50-årige menn drar på guttetur, for den saks skyld.

I hvilken sammenheng jenter og gutter brukes når godt voksne mennesker omtales, betyr selvsagt noe. Det er forskjell å dra på guttetur, og å råkjøre i ruspåvirket tilstand. Det er ikke det samme å snakke om jentetur, og det å si at kommunestyret består av 28 menn og fire jenter. Apropos bruk av ordet jenter og gutter i stedet for kvinner og menn: Hvordan hadde vi reagert hvis for eksempel en statsråd på 34 år hadde blitt omtalt som jenta eller gutten?

Her har mediene et ansvar, siden mediene konsekvent er inkonsekvent i ordbruken. Kvinner omtales ofte som jenter til de er langt opp i 40-årene. Sjeldnere ser vi at menn omtales som gutter, selv om «gutteaktig» kan nevnes. Kan vi ikke være enige om at myndige mennesker er kvinner eller menn, eller alternativt, hvis de er så vidt over 18: unge voksne? Noe for gutten eller jenta i redaktørstolen å ta tak i?

Hilsen jente (67).

Oppdatert: Blodprøven viser at Northug ikke var påvirket under råkjøringen. Politiet har derfor frafalt siktelsen om kjøring i ruspåvirket tilstand.

Krenkelseshysteriet

John Cleese i den hysterisk morsomme          
sketsjen "Don't mention the War".                   

«Humoristisk sans er å forstå en vits – og at vitsen er deg selv», ifølge den amerikanske forfatteren og redaktøren Clifton Fadiman (1904-1999). Nettopp.

Norge har fått sin egen versjon av den hysterisk morsomme sketsjen «Don’t mention the War» med John Cleese. Saken er bent ut sagt en tragikomisk vits. Kortversjonen er som følger: Under en forelesning ved Universitetet i Bergen i august fjor, vitset en professor om tyske turister, og at «tyskerne har vært her før, og nå sniker de seg inn igjen». De fleste studentene lo godt. Men en tysk student følte seg mobbet og trakassert, og klaget inn professoren. Fem dager etter la ledelsen ved universitetet seg langflat for studenten og påla professoren å avstå fra denne typen ytringer. Instituttlederen mener at det er hennes «plikt å beklage når studenten opplever å bli krenket», ifølge Khrono, avisen for høyere utdanning og forskning.

Nei, det er ikke ledelsens plikt å beklage enhver varsling. Det er totalt misforstått. Ledelsens oppgave er å skille skitt og kanel, og ta tak i alvorlige saker.   

Ved å beklage ble ytringsrommet ytterligere innskrenket, og ledelsen la veien åpen for dem som bare leter etter saker de selv kan profittere på. Den «krenkede» studenten har leid inn en av landets fremste varslingsadvokater, og den samme studenten har plutselig kommet på at professoren også har sagt noe kritikkverdig etter den gamle, og ganske så oppbrukte «tyskervitsen». Professoren tok seg den akademiske frihet å fortelle noe fra sin egen studietid, knyttet opp mot den tyskspråklige forfatteren Hermann Hesses bok «Der Steppenwolf». Historien er helt kurant; den kan knapt opprøre en tiåring. Bortsett fra den tyske studenten. Via advokaten har studenten krevd erstatning fordi offentligheten rundt saken har gått ut over både helse, jobb, økonomi og studier. Denne uka har det vært et møte, der saken nå er «kvittert ut» og man er «omforent». Hvilket trolig betyr at studenten har fått økonomisk erstatning fordi han hevder seg krenket og trakassert.

Saken er et godt eksempel på hvor snevert dagens ytringsklima er. Og spørsmålet tvinger seg fram: Hvor er professorens rettsvern? Hvorfor stiller ikke universitetsledelsen opp for sine ansatte, istedenfor å legge seg langflat fordi en fra generasjon persilleblad hevder seg trakassert? Ledelsen burde ha møtt klagen med følgende: Hør her, synd at du føler deg krenket, men professoren har ikke sagt noe som er feil, og her i landet er vi kommet så langt etter 80 år at vi kan spøke med 2. verdenskrig. Deal with it! Sak avsluttet.

Studenter skal selvfølgelig ikke finne seg i hva som helst. Men terskelen for å hevde seg krenket eller trakassert er nå så lav at den er omtrent på høyde med en sytråd. Og det er selvfølgelig bare et tidsspørsmål før en eller annen amanuensis eller professor ved Nord universitet sier et forkjært ord, og heksejakten med dertil hørende korsfesting er i gang.

Vi får håpe ledelsen ved Nord skjønner vitsen med å stå opp for ytringsfrihet og egne ansatte.

Totalhavari

    

Ledelsen har manøvrert Hurtigruten til total-     

havari når det gjelder tillit og omdømme.

«Alle kan holde i roret når sjøen er rolig», skrev den romerske forfatteren Publilius Syrus i det 1. århundre f.Kr. I løpet av den siste uka har vi sett hvor sant det er. Den som holder i roret nå, har manøvrert Hurtigruten til totalhavari når det gjelder omdømme og tillit.

Skandalen med hurtigruteskipet MS «Roald Amundsen» er bare blitt verre og verre. Den totalt ansvarsløse oppførselen fra rederiet - som har satt både passasjerer, mannskap og folk på land i mulig livsfare på grunn av koronasmitte - har skapt bølger langt utenfor Norges grenser. Det er altfor langt å repetere alt Hurtigruten har gjort feil. Kort sagt er alle regler brutt, enten vi nakker karantene for mannskap eller varslingsplikt. Det er enklere å påpeke hva rederi og kaptein som øverste sjef på «Road Amundsen» har gjort riktig: ingenting. Pr. nå har 37 av mannskapet og 16 passasjerer, blant dem et ti år gammelt barn, testet positivt for korona. Smitte er spredt over hele landet.

Det er helt ubegripelig at Hurtigruten, som selv har presset på for å få åpne cruisetrafikken til Svalbard, og som har bedyret at det er trygt å seile med dem, kan oppføre seg så uansvarlig. På toppen av at vi kan takke selskapet for å spre koronasmitte over hele landet, har selskapet forsøkt å legge lokk på at det var syke om bord. Selskapets toppsjef, konserndirektør Daniel Skjeldam, sto før helga fram på tv med en ren bløff og ullent prat om rutinesvikt, og skjøv dermed ansvaret lenger ned i systemet, i stedet for å ta det selv. Mandag la han seg langflat; det skulle bare mangle. Skjeldam ble varslet allerede onsdag i forrige uke, altså to døgn før skipet la til kai i Tromsø og de syke ble forsøkt smuglet ut og sendt til sykehus med taxi. Med intetanende sjåfør. Skandalen er komplett.

Og hva gjør Hurtigruten nå, når situasjonen de selv er ansvarlig for har oppstått? Setter i gang en ekstern granskning.  - Det er fordi det er utrolig viktig for oss at folk har tillit til Hurtigruten. Vi håper at en uavhengig granskning av eksterne bidrar til å vise at vi tar dette på alvor og at vi kan forbedre oss og gjenopprette tilliten, sa konsernsjef Skjeldam på en pressekonferanse tidligere i uka. Det er en ren avledningsmanøver. Det trengs ingen ekstern granskning for å fastslå at flere med ansvar, fra konsernsjefen og nedover til kaptein og skipslege, med vitende og vilje har brutt vel kjente rutiner for hvordan mistanke om koronasmitte skal håndteres. Innad i Hurtigruten vet alle allerede hvem som burde ha gjort hva – men som ikke gjorde det. Merkevaren Hurtigrutens gode navn og rykte fikk forrang, fordi et rykte som smittespreder betyr færre passasjerer og mindre penger i kassa. Helsen til passasjerer og mannskaps ble satt i annen rekke.

Sånn! Da har Hurtigruten fått en ekstern granskning. Gratis.

Styreleder og medeier i Hurtigruten, Trygve Hegnar, uttaler tirsdag at han og styret har full tillit til toppledelsen.

Det er han i så fall nesten alene om.