Ansikt til ansikt

Det er ikke den "jevne" muslim som bærer niqab eller burka,
men de som føler ytterliggående retninger. (Illustrasjonsfoto)
 

«En maske forteller mer enn et ansikt», mente den irske forfatteren Oscar Wilde (1854-1900).

Nettopp. Det er derfor vi ikke skal gå skjult bak burka eller niqab. Vi skal møtes ansikt til ansikt; bare sånn oppnår vi tilliten vårt samfunn er helt avhengig av, og bygget på.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har nylig avsagt dom. Frankrike er i sin fulle rett til å forby bruk av de heldekkende plaggene burka og niqab i det offentlige rom. 

Det er en prinsipielt viktig og vanskelig sak, selvfølgelig. Religions- og ytringsfrihet (ja, klær kan i høyeste grad være en ytring!) og enkeltindividets rett til å kle seg som man vil settes opp mot vestlige samfunns normer og skikker. 

De får bære sin hijab som de vil; den skjuler ikke ansiktet. Noe annet er det med burka og niqab. Det er ikke bare et plagg. Bakgrunnen for at de bæres er minst like viktig som hvordan plaggene ser ut: 

Selv om noen kvinner ifører seg burka helt frivillig er det å tilsløre debatten og underslå at de fleste kvinnene tvinges til å bære dem av sine fedre, brødre eller ektemenn.

Derfor er det helt ubegripelig å høre venstresidens forsvare kvinneundertrykking, slik den gjør. Sist framført i «Dagsnytt 18» av en sentral kvinne i partiet Rødt. Hun sammenlignet forbudet mot burka og niqab med et eventuelt forbud mot bruk av sko med høye hæler. 

Alvorlig talt; høyhælte sko signaliserer ikke noe annet enn at kvinnen som bruker dem kommer til å få vondt i beina. Venstresidens kvinneopprør på 70-tallet er borte. Nå legger kvinnelige politikere både til høyre og venstre seg langflate, for patriarkatet.

Som om burka er et hvilket som helst klesplagg! Det er som å si at Ku Klux Klans hvite kjortler og ansiktsdekkende hetter bare er noe enkelte amerikanere syns det er morsomt å gå i. Helt uten sammenligning for øvrig. 

Eller at samekofte bare er en fiks forretningsidé fra Husfliden, og en fotballskjorte med emblem er en hvilken som helst skjorte uten betydning for dem som bærer den. 

Det er ikke den "jevne" muslim som bruker burka eller niqab. Det er muslimer som følger ytterliggående retninger innen islam som dekker seg til; de signaliserer holdninger og har et ståsted som er helt uforenlige med vårt lands verdier.

Hvis Norge følger EMD og Frankrike, så er det å stigmatisere en hel gruppe kvinner, sies det også. Nei, burkabærerne stigmatiserer seg selv ved å signalisere at de ikke vil integreres, og ikke aksepterer vestlig levesett. De setter seg selv utenfor det norske samfunnet, og kan eller vil ikke møte oss ansikt til ansikt. 

Om de får begrenset sin frihet fordi de nektes å gå ut uten burka eller niqab, er det bare én ting å si: nettopp. Den kampen får de selv ta innenfor hjemmet fire vegger.

Klær skaper mennesker, heter det, og enkelte antrekk utstråler kulturelle og religiøse tradisjoner vi ikke skal godta eller forsvare. Tvert imot. 

Vi ville gjort det samme om det ble vanlig at stadig flere skinheads insisterte på å gå rundt med finlandshetter trukket ned over ansiktet. Også dette et plagg som gir sterke negative assosiasjoner til handlinger og holdninger som er uakseptable og uforenlige med våre verdier.

Men de som forsvarer burka og niqab forsvarer kanskje det også? Eller er det bare muslimer som skal få skjule sin identitet?

"Høyhælte sko signaliserer ikke noe annet enn at kvinnen som bruker dem kommer til å få vondt i beina"

Færre skjær i sjøen

«Det finnes ingen elv og intet hav som ikke folk har hatt lyst til å krysse», ifølge juristen Hanne Sophie Greve.

Derfor legger vi bare utpå, og tar det som en selvfølge at de er der, og at «Ruth Opsahl» kommer oss til unnsetning hvis uhellet er ute. Mange sjøfarende kan takke dem for livet. Men Redningsselskapet har selv trengt ei livbøye.

9. juli 1891 ble Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR) stiftet med et klart formål: Å redde liv og berge verdier på sjøen. De første redningsskøytene kom i drift i 1893. Redningssaken fikk sitt folkelige gjennombrudd 20. mai 1894, da redningsskøyte nr. én, «Colin Archer», reddet 37 mennesker i Finnmark. 

Redningsskøytene ble fra første stund kjent for å gå ut i uvær, når alle andre søkte havn.Den første generasjonen seilende redningsskøyter, «havets hvite engler», reddet over 2.800 mennesker fra «den visse død» fram til 1930, ifølge selskapets egen historie.

I 2013 berget Redningsselskapet 12 personer fra den sikre død, 57 fartøy fra forlis, ga ulike former for assistanse til mer enn 5.800 fartøyer, og formidlet sjøvett til over 40. 000 barn og unge ifølge årsrapporten.

Men det har vært skjær i sjøen. Etter at NSSR mistet automatinntektene, dukket det opp mørke skyer i horisonten. I flere år var selskapet nær ved å synke.

Inntektene i 2010 var ikke nok til å holde de 41 redningsskøyter i beredskap. Et driftsunderskudd på vel 42 millioner kroner ble saldert med oppsparte egenkapital. Også i 2011 måtte Redningsselskapet operere med et underskudd for å opprettholde beredskapen.

Men i fjor leverte selskapet et resultat med driftsoverskudd, for første gang siden 2009, ifølge årsberetningen. 

Redningsaksjonen har vært vellykket. Skuta er på rett kjøl.

Helt siden starten har Redningsselskapet vært et folkelig spleiselag. Over 120 år etter stiftelsen, sitter det fortsatt kystkvinner og hekler eller strikker ting som loddes ut på basar, til inntekt for Redningsselskapet.

Men ullsokker og grytekluter fra trofaste bidragsytere betyr forsvinnende lite i den store sammenhengen.

Mens staten i fjor dekket bare 12 prosent av Redningsselskapets kostnader, viser en undersøkelse at to av tre nordmenn synes at det statlige bidraget bør være minst fire ganger større.

Faktum er at statens bevilgninger i 2010 og 2011 bare dekket det som det koster å holde fem fast bemannede redningsskøyter i beredskap. Utgiftene til de øvrige 36 måtte finansieres fra en lang rekke kilder, og med en varierende grad av usikkerhet.

Også myndighetene setter sin lit til Redningsselskapet, og forventer at de alltid er der for sjøfolk og hobbyseilere. Selskapet skal styrkes, ifølge regjeringserklæringen til dagens regjering. Sammen med en bevisst økt satsing på frivillighet og økte bevilgninger, mener presidenten i selskapet at det nå er skapt tryggere rammer for driften videre.

Det skulle da også bare mangle. Skulle skøyter bli tvunget til landligge av økonomiske grunner, vil situasjonen til sjøs bli katastrofal. Ingen står klar til å overta redningstjenesten.Vi snakker om totalhavari.

"Redningsaksjonen har vært vellykket. Skuta er på rett kjøl"

Davids kamp mot Goliat

«Frihet er retten til å gjøre alt loven tillater», mente den franske filosofen og forfatteren Montesquieu (1689-1755).

Det kan nok diskuteres. Selv om noe er lov, behøver det ikke være moralsk riktig. Og ikke alt som flertallet føler er riktig, trenger å være lov.

– Æ betale fan ikkje nå bot førr ikkje å ha væst! sa Arne Nikolai Pedersen (den gang 90) fra Forra da Kystvakta gikk om bord i båten hans i fjor sommer. 

Og dermed begynte føljetongen om den lille manns kamp mot øvrigheta – som noen valgte å kalle det for. Saken var som skap for media: En frittalende stapeis av en nordlending, framført i fri dressur i beste sendetid på riksdekkende tv-kanaler. 

Gjett hvem som fikk sympati?

Den andre siden av saken – at det er påbudt å ha flytevest i båt og at en 90-åring ikke flyter bedre enn en 40-åring – kom helt i skyggen. La ham få drukne med støvlene på var omkvedet; at noen skal lete og fiske ham opp etterpå ble helt underordnet. Også det faktum at en druknet uten flytevest kanskje ikke finnes i det hele tatt.

Det var Davids kamp mot Goliat, forsterket av en følelse av at en 90-åring vel må få være unntatt fra loven. Den gleder bare for aller andre.

Vi ser det samme i saken om sauebonden Anny Unosen (63) fra Evenesdal, som først ble frikjent for å felle ei fredet furu med ørnereir. Så ble hun dømt til 21 dagers betinget fengsel og en bot på 18.000 kroner. Hun anker dommen i Hålogaland lagmannsrett; saken skal til Høyesterett.

Her ser vi de samme mekanismene, ikke minst i kommentarfeltene på nettavisen. Noen mener at alle rovdyr – inkludert ørn – skal fjernes fra norsk natur. For godt. De heier på den dømte, og mener hun må få gjøre som hun vil på egen eiendom. Andre syns at dommen er så hårreisende at de velger å betale bota for furufelleren.

Det er noe udiskutabelt sympatisk med at folk tar parti for helt ukjente mennesker, hvis de mener at noen er urettferdig eller urimelig behandlet. 

La gå at det blir ei drukning mer der, og et ørnereir mindre her; vi skal ha oss frabedt reaksjoner og aksjoner. Spesielt hvis «øvrigheta» kommer fra Oslo.

Samtidig: «Flytevest-Arne» skal unntas fra loven ... fordi? Fordi han er 90 år – og dermed pr. definisjon ikke er helt tilregnelig? Fordi folk fra Forra generelt er hevet over loven? 

Faunakriminalitet skal vi ikke ha noe av – bare den ikke utføres av noen som er rotfast på indre strøk? 

Uansett forteller reaksjonene oss én ting: I saker der den lille mann eller kvinne (hvem nå det måtte være) klarer å vri en tiltale til å bli en kamp mot «øvrigheta», så er flertallet på nordlendingens parti. 

Nesten uansett. Og uten forbehold.

En lov kan god være i utakt med folks rettsoppfatning, og kanskje bør den endres. De lege lata, de lege ferenda (loven slik den er, og loven slik den burde være), heter det jo. 

Å ta loven i egne hender, er derimot noe helt annet.

"La gå at det blir ei drukning mer der, og et ørnereir mindre her"

Verdien av en følelse

«Han meldte seg som ufrivillig», er tilskrevet sosiologen og forfatteren Nils-Fredrik Nielsen (1925-1945).

Det tar noe av den norske dugnadsånden på kornet: Hvor mange har ikke ufrivillig og motvillig stilt opp på dugnad i borettslaget i vår, under trusselen om å måtte betale hvis en sluntrer unna?

Andre typer dugnad melder mange seg til – frivillig. Ikke minst er de mange festivalene som utfolder seg i Sommer-Norge helt avhengig av en formidabel dugnadsinnsats.

Og det er slett ikke bare Blåfrostfestivalen, Parken eller Musikkfestuka som erfarer at politikerne som sitter på pengesekken ser på initiativet med stor velvilje; så lenge frivillige tar på seg det meste av sjauingen.Til og med OL i sjakk i Tromsø jakter frivillige som kan gjøre en stor del av jobben. På dugnad.

Vi liker å tenke på dugnad som noe særnorsk. For noen år siden ble til og med ordet «dugnad» kåret til Norges nasjonalord. Men dugnad er ikke noe særnorsk fenomen. Nordmenn plasserer bare dugnadsinnsatsen sin i andre aktiviteter enn folk fra andre nasjoner.

Der Ola nordmann bruker timevis på ungenes fritidsaktiviteter og ulike kulturarrangement, legger mennesker med innvandrerbakgrunn innsatsen sin i velferd, rettighetsarbeid og religiøse organisasjoner

Dugnadstradisjonen har vært en aktiv kraft i Norge fra middelalderen og fram til i dag. Den har overlevd store epokeskifter, fra bonde- til industrisamfunn, og fra industri- til postmoderne samfunn.

Samtidig har den skiftet form, mener forsker Håkon Lorentzen ved institutt for samfunnsforskning. Sammen med Line Dugstad har han undersøkt dugnadskulturen slik den har utfoldet seg i Norge i rundt 800 år. I boka «Den norske dugnaden», som kom i 2011, presenteres for første gang den norske dugnadstradisjonens historiske røtter, utbredelse og varierte anvendelsesområder.

Mange har spådd dugnaden en langsom død, og helt ubegrunnet er vel ikke denne frykten. Men dugnadsånden har vist en forbløffende evne til å tilpasse seg skiftende samfunnsforhold.

I bondesamfunnet dreide dugnaden seg om bytte av arbeidskraft mellom bønder. Da industrisamfunnet vokste fram, sto selvbyggerdugnaden sentralt. I det moderne Norge er imidlertid pengedugnaden dominerende. 

Kollektiv innsats settes inn for å skaffe midler i klubbkassa.Lorentzen og Dugstad finner også at dugnaden er en sterk tradisjon som gir en følelse av fellesskap. 

Og her er vi ved sakens kjerne: Å delta på en dugnad – uansett formål – gir et sosialt fellesskap, og en følelse av å oppnå et felles mål sammen med likesinnede. Kan man ha det moro samtidig, er det slett ikke noe å si på dugnadsånden; frivillige står i kø.

Verdien av dugnad telles ikke bare i kroner og øre. God samvittighet teller like mye. Om ikke mer.