Verdien av en følelse

«Han meldte seg som ufrivillig», er tilskrevet sosiologen og forfatteren Nils-Fredrik Nielsen (1925-1945).

Det tar noe av den norske dugnadsånden på kornet: Hvor mange har ikke ufrivillig og motvillig stilt opp på dugnad i borettslaget i vår, under trusselen om å måtte betale hvis en sluntrer unna?

Andre typer dugnad melder mange seg til – frivillig. Ikke minst er de mange festivalene som utfolder seg i Sommer-Norge helt avhengig av en formidabel dugnadsinnsats.

Og det er slett ikke bare Blåfrostfestivalen, Parken eller Musikkfestuka som erfarer at politikerne som sitter på pengesekken ser på initiativet med stor velvilje; så lenge frivillige tar på seg det meste av sjauingen.Til og med OL i sjakk i Tromsø jakter frivillige som kan gjøre en stor del av jobben. På dugnad.

Vi liker å tenke på dugnad som noe særnorsk. For noen år siden ble til og med ordet «dugnad» kåret til Norges nasjonalord. Men dugnad er ikke noe særnorsk fenomen. Nordmenn plasserer bare dugnadsinnsatsen sin i andre aktiviteter enn folk fra andre nasjoner.

Der Ola nordmann bruker timevis på ungenes fritidsaktiviteter og ulike kulturarrangement, legger mennesker med innvandrerbakgrunn innsatsen sin i velferd, rettighetsarbeid og religiøse organisasjoner

Dugnadstradisjonen har vært en aktiv kraft i Norge fra middelalderen og fram til i dag. Den har overlevd store epokeskifter, fra bonde- til industrisamfunn, og fra industri- til postmoderne samfunn.

Samtidig har den skiftet form, mener forsker Håkon Lorentzen ved institutt for samfunnsforskning. Sammen med Line Dugstad har han undersøkt dugnadskulturen slik den har utfoldet seg i Norge i rundt 800 år. I boka «Den norske dugnaden», som kom i 2011, presenteres for første gang den norske dugnadstradisjonens historiske røtter, utbredelse og varierte anvendelsesområder.

Mange har spådd dugnaden en langsom død, og helt ubegrunnet er vel ikke denne frykten. Men dugnadsånden har vist en forbløffende evne til å tilpasse seg skiftende samfunnsforhold.

I bondesamfunnet dreide dugnaden seg om bytte av arbeidskraft mellom bønder. Da industrisamfunnet vokste fram, sto selvbyggerdugnaden sentralt. I det moderne Norge er imidlertid pengedugnaden dominerende. 

Kollektiv innsats settes inn for å skaffe midler i klubbkassa.Lorentzen og Dugstad finner også at dugnaden er en sterk tradisjon som gir en følelse av fellesskap. 

Og her er vi ved sakens kjerne: Å delta på en dugnad – uansett formål – gir et sosialt fellesskap, og en følelse av å oppnå et felles mål sammen med likesinnede. Kan man ha det moro samtidig, er det slett ikke noe å si på dugnadsånden; frivillige står i kø.

Verdien av dugnad telles ikke bare i kroner og øre. God samvittighet teller like mye. Om ikke mer.