Helt konge...



Tråden som holder samfunnets lappeteppe sammen.

«Når kongen sukker, sukker mange med», ifølge William Shakespeare. Vi nærmer oss dagen, da kongens nyttårstale samler nordmenn foran tv-skjermen. Etter talen, og før nyttårskalkunen, en skål for konge, fedreland og takk for det gamle.

Det er et nasjonalt ritual; også blant mange innbitte republikanere. Hø, hø sier de, litt flaue, og skynder seg å legge til at når det nå engang er monarki i Norge, så kunne det vært verre, svenskekongen for eksempel…

At statsministerens tale 1. nyttårsdag følges av mange, er ikke spesielt merkverdig. Statsministeren har tross alt makt til å styre landet. Signaler om hva som skal prioriteres, og hva som er viktig kommende år, løftes gjerne fram i nyttårstalen.  Fjorårets nyttårstale fra statsminister Erna Solberg avfødte til og med nyordet i 2016: hverdagsintegrering. Så det er langt fra likegyldig hva statsministeren framfører mens hun ser det norske folk i øynene.

Men hva skal vi egentlig med H.M. Kongens nyttårstale? Er den ikke en seremoniell levning fra fortiden? Et tomt ritual? Ettersom kongen ikke har noen reel makt, skulle man tro at også hans ord er betydningsløse.Men slik er det ikke. Nyttårstalen har en viktig funksjon som en sammenbindende tråd i samfunnets teppe, påpeker Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UiB).

Den viktigste funksjonen for seremonielle taler som nyttårstaler, bryllupstaler og hyllesttaler er å samle tilhørerne om felles verdier. Vi har ritualer fordi de har viktige sosiale oppgaver i samfunnet.

Kongens nyttårstale har en lang tradisjon. Allerede kong Haakon 7. holdt nyttårstale i kringkastingen, og hilste sitt folk ved inngangen til et nytt år. Etter hvert som kronprins Olav vokste til, fikk også han denne oppgaven. Han holdt sin første nyttårstale i radio i 1935. Andre verdenskrigs påkjenning var stor på kong Haakon, og fra 1946 vekslet kongen, kronprinsen og kronprinsessen om å holde disse talene.

I kong Olavs regjeringstid var det han alene som hadde oppgaven. Han gjorde også talene mer personlige i form og tema. Fra 1960 ble talene også overført i fjernsynet. Ved kong Olavs sykdom måtte daværende kronprins Harald i ilden, og da han som konge ble syk, ble det kronprins Haakon som fikk oppgaven.

Det er et stort paradoks, og siden det er den tiden på året hvor det settes opp lister over mest og flest: Aldri før på 2000-tallet har færre sett statsministerens nyttårstale som i fjor. Talen hadde «kun» 768.000 seere.  Man må tilbake på 1990-tallet for å finne dårligere oppslutning, viser tall fra mediebyrået Carat. Seertallene var også langt lavere enn gjennomsnittet for 2000-tallet. I snitt har nesten én million seere fulgt den tv-sendte talen hvert år.

Kongens nyttårstale opplevde derimot et oppsving. De tre siste årene har kong Harald hatt rundt 670.000 seere. På nyttårsaften i fjor samlet han derimot 708.000 seere.

Helt konge, med andre ord…

Juleevangeliet versjon 2016

I en kirke sitter to voksne og fire barn og kjenner på frykten.

«Den som ikke har jula i sitt hjerte, vil aldri finne den under et tre», mener det amerikanske presten Roy L. Smith.  Regjeringen mener at kirker ikke skal brukes av asylanter som har ulovlig opphold. Det er udiskutabelt at også årets jul – og 2016 - vil bli husket for sin mangel på medmenneskelighet.

I regjeringsplattformen framforhandlet av Høyre og Frp etter valget i 2013 er det et punkt om forbud mot kirkeasyl. «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl», heter det.
Det hører med til historien at heller ikke Den norske kirke er spesielt begeistret for ubudne gjester i kirkene. Men det tolereres. Under tvil. 

Rett før jul i fjor gikk to syriske familier i kirkeasyl i Hammerfest. Biskopen i Nord-Hålogaland advarte om at de kunne bli hentet ut av politiet, slik regjeringen åpnet for.  De forlot kirka frivillig i mars.

I jula i år sitter en kristen, afghansk familie på seks i kirkeasyl i Vågsbygd i Kristiansand.  Det er ikke søkt om juleamnesti, forteller lederen for menigheten. De tør ikke å gå ut uansett, av frykt for å bli tatt av politiet og sendt til en usikker tilværelse i Afghanistan. 

Ordet «asyl» kan oversettes med «beskyttelse» eller «tilflukt». Vi kjenner det fra helsevesenet i tidligere tider, og i vår tid fra flyktningers rett til opphold i et annet land.  Det spesielle med kirkeasylet, i motsetning til vanlig asyl, er at det ikke innvilges av noen, og man kan derfor heller ikke nekte noen kirkeasyl. Bakgrunnen er en oppfatning om at kirken (eventuelt en moské, synagoge, tempel eller tilsvarende) er et hellig rom der fysisk maktanvendelse vil krenke rommets karakter. Det er derfor «våpenhuset» ligger rett innenfor inngangsdøren i kirken, der man i gammel tid satte fra seg sverd og spyd, har biskopen i Bjørgvin påpekt. 

I moderne tid har kirkeasyl bare blitt brukt av flyktninger og asylsøkere. Det kom spesielt mange på 1990-tallet, under krigen på Balkan. Høsten 1993 var det nærmere 650 mennesker i kirkeasyl rundt i Norge.  

Fortellingen er fra 1. verdenskrig, og den skal være sann: I desember 1914 lå tusenvis av soldater i skyttergravene. En tysk soldat begynte å synge «Stille Nacht, heilige Nacht». Det førte til at britiske og tyske soldater la ned våpnene og møttes i ingenmannsland. Julaften kom og gikk; våpenhvilen varte til 29. desember. 

Vel hundre år senere er det ingen våpenhvile i Norge. Myndighetene fortsetter sin iherdige jakt på mennesker som skal ut av landet. I Kristiansand sitter to voksne og fire barn og kjenner på frykten. 

Dette handler ikke om å være enig eller uenig i regjeringens politikk, men om å ha «julen i sitt hjerte». Det soldatene klarte på slagmarken i 1914 – noen dagers julefred -  våger ikke flyktninger håpe på  2016. Regjeringen sitter altså ved makta med hjelp fra Venstre og Kristelig Folkeparti. 

Med fare for å virke blasfemisk: Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

Skingrende umusikalsk

De virkelig tøffe jentene, det er de som spiller bass.

«Kjønn sitter ikke mellom beina, men mellom ørene. Og på det kjønnet henger det en kropp», ifølge lege og sexolog Esben Esther Pirelli Benestad. En definisjon det er enkelt å finne belegg for, det er bare å se seg omkring. Gutter og jenter behandles fortsatt som vi lever i forrige århundre, det går nærmest på automatikk, også i vårt tilsynelatende likestilte samfunn.

En amerikansk studie fra 2011 av førskolebarn viste at etter bare to uker, der lærerne konsekvent vektla kjønn, blant annet ved å stille opp barna etter kjønn og la gutter og jenter henge opp arbeidene sine på hver sine tavler, utviklet barna mer stereotypiske oppfatninger av det andre kjønnet og lekte mindre med elever av motsatt kjønn.

Og sånn er det fortsatt: Gutter får gutteleker, jenter får jenteleker. Det finnes jentebøker og guttebøker.  I butikkene er det rosa klær til småpikene og blått til guttene, i beste fall noe fargeløst i tillegg som kan brukes av begge.

Den tradisjonelle måten å tenke på kjønn, strekker seg langt ut over dukker og brannbiler. NRK har vært i kontakt med kommunale kulturskoler rundt i landet, og over alt er trenden den samme, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør: Valg av instrumenter følger kjønn.

Selv om piano og en del blåse- og strykeinstrumenter fordeler seg ganske likt på kjønnene, er det store forskjeller for andre instrument. Ni av ti som spiller fløyte eller tar sangtimer, er jenter. Ni av ti som spiller trommer, bass eller gitar, er gutter. Dette er en kjent problemstilling. - Det har vært sånn i mange år, og det må vi gjøre noe med. Sånn kan vi ikke ha det, sier leder Hans-Ole Rian i Musikernes fellesorganisasjon. 

Men Norsk kulturskoleråd har ikke noen strategi for å få forandring på feltet. De har ikke fått signal fra kulturskolene om at nasjonale tiltak er ønsket.

Ikke for å starte en diskusjon om «født sånn eller blitt sånn». Men det er nærliggende å tro at jenter som velger fløyte eller piano er blitt oppmuntret til nettopp det av foreldrene, som unnlater å fortelle at de virkelig tøffe jentene, det er de som spiller bass.

Det er forresten ikke så mye å diskutere når vi ser hvordan jenter og gutter behandles forskjellig helt fra småskolen. Denne uka vakte det berettiget oppsikt da Mørkvedmarka skole nektet gutter (hvis noen av dem ville, vel å merke) å synge i Lucia-koret.  Lucia skulle feires med jentekor. Guttene skulle se på. Beslutningen fikk støtte fra undervisningssjefen i Bodø kommune; utrolig nok.

Hva guttene gjorde mens jentene gjorde «jenteting», som å øve på Lucia-sangen? Det er ikke helt klart, men de drev kanskje med «gutteting», som å spile fotball, snekre på sløyden eller herje ute i skolegården?

Det er altså i hodet det sitter.  Til og med hos en skoleleder, i 2016.  

Smittsomt kollektivt hukommelsestap

"Jeg vet ingenting"-sjefene er det blitt mange av.

«En god leder tar litt mer enn sin del av skylden, og litt mindre enn sin del av æren», mente den amerikanske magasinutgiveren Arnold Henry Glasow (1905-1998). Det er det flere sykehusledere som bør legge seg på minnet. Vi har sett dem flere ganger nå: Sykehusdirektørene som står på tv og bedyrer at de aldri har visst at det jukses med ventelistene. Særlig.

Juks med ventelistene ved norske sykehus ser ut til å være ganske vanlig. Riksrevisjonen slo alarm allerede i 2012. Kortversjonen: Frister skal holdes, pasienter kalles inn og får hilse på legen. Da er fristen holdt.

Men så skjer det ofte ingenting. Istedenfor å bli satt i behandlingskø, blir pasienter med mindre alvorlige sykdommer satt i kø for utredning. Der står de godt, sett fra sykehusets side. Og der står de lenge. Samtidig kan sykehus vise til at hos dem, der er det ikke kø.  

Og når det likevel avsløres at det er kommet ordre fra sjefssjiktet, kanskje helt på toppen, om hvilke lister pasientene skal føres på, for å pynte på bildet, så står toppsjefen der og bedyrer at han visste ingenting, og nå skal saken undersøkes, og sånn skal det ikke være.

Men sånn er det altså. Og det vet etter hvert de fleste av oss. Mediene har avslørt flere saker, nylig var det TV 2, der en overlege ved Oslo universitetssykehus varslet om triksing med ventelistene. Direktøren visste ingenting, bedyrer han. Virkelig?

Det er noe utrolig deprimerende - og provoserende - med overbetalte ledere som skyver ansvaret fra seg og nedover i systemet. Det en toppleders forbannede plikt å kjenne til hva bedriften eller sykehuset driver med. Det er det vedkommende får godt betalt for.

Og det er ikke bare innenfor sykehussektoren at direktøren toer sine hender. Næringslivet er enda verre, om mulig. «Jeg vet ingenting»- sjefene er vi blitt godt kjent med. De har stått fram på rekke og rad. For ikke lenge siden var det DNBs toppsjef som ikke visste at banken hadde hjulpet nordmenn med å etablere seg i skatteparadis.

Det er i det hele tatt et helt kobbel av toppsjefer, også i statseide bedrifter, som «ikke visste». Vi kan nevne i fleng, etter hvert som bedriftene har vært involvert i skandaler: Telenor, Statoil, Kongsberg-gruppen, Hydro og Yara. Det er selvfølgelig en mikroskopis sjanse for at toppsjefen faktisk ikke visste. Men da har vedkommende ikke gjort jobben sin; det er tross alt ikke ubetydelige detaljer som innkjøp av binders vi snakker om. Så hvorfor får de ikke sparken?

Det må være noe som går: smittsomt, kollektivt hukommelsestap. En sykdom vanlige folk sjelden kan skylde på. Finns det noe pinligere enn når en toppleder unnskylder seg og skyver ansvaret nedover og over på andre, mens han selv står der avkledd, med buksa nede.

Det er sjelden noe pent syn.

Menn som skor seg på kvinner

Menn lager skoene, kvinner lar seg "tvinge" til å bruke dem.

«Ingen er så god som meg til å gå laaange turer i høye hæler», påstår den norsk/svenske feministen og kjønnsforskeren Eva Lundgren.  
Hun kan umulig ha kjøpt sko med 16 cm høye hæler så tynne at de kan brukes som drapsvåpen. Faren for å falle ned å slå seg i hjel er også overhengende.

Forleden viste NRK programmet «I hælene på Louboutin». Skomakeren – i betydning skoprodusent – er en av moteverdenens best bevarte hemmeligheter. Bare en liten elite stolprer rundt på de høye hælene og røde sålene, som i dag er blitt et lett gjenkjennelig statussymbol.  

Velstående kvinner går bokstavelig talt skoene av seg for å få et par. De forsøker til og med å gå med dem.

Det er noe med kvinner og sko, uten tvil. Catherine Deneuve for eksempel, velger alltid skoene først. Deretter klær som passer til skoene. Ikke omvendt. Noen har til og med skrevet bok om temaet. Finske Mirja Tervo, som selv hadde skapet fullt av praktiske sko, fikk jobb i en av Manhattans mest luksuriøse designerskobutikker. Hun ble så fasinert av kvinner og sko at det resulterte i boka «Høye hæler. En skoselgers bekjennelser». 

Tervo sier selv at hun er den eneste kvinnen som noensinne har reist over tundraen i Alaska med sko fra Manolo and Louboutin i bagasjen.
 
Tilbake til den verdensberømte «skomakeren» Louboutin.  Han, som har sett tusenvis av kvinner prøve sko, kunne fortelle at når de prøver et nytt par er det første kvinnen gjør å se seg  i speilet, rett forfra. Deretter fra siden. Først etter at speilbildet er konsultert på denne måten, går blikket ned til skoene. 

Høye hæler gjør noe med kroppsholdningen, og figuren: ryggen rettes, vristen strekkes, magen trekkes inn, rumpa kommer bedre til sin rett. Ingen vits i å late som det er andre grunner til at kvinner lider seg igjennom timer med høye hæler. Prøv i hvert fall ikke å forklare skovalget med at de er gode å gå i. De er knapt nok til å stå i.

Høyhælte sko er en sexfetish for noen, og det hevdes at det er menn som tvinger sine fantasier over på kvinner når de lager sko av typen rød og svart, med høye hæler.  I så fall er det milliarder av kvinner som lar seg «tvinge».

Og det slo meg faktisk i NRK-programmet.  Louboutin var omgitt av menn, i alle funksjoner. Jeg registrerte kun én kvinne vurdert som godt nok skodd til å være i det nærmeste teamet rundt ham.  Selv da han reiste til det lukkede fjellandet Bhutan for å jobbe med ideer til en skokolleksjon, var det bare menn på kunst- og håndverksskolen der som fikk bistå.

Ikke for å nevne navn, men jeg kjenner én veldig godt, som for noen år siden tok fram alle skoene sine og telte dem. Lettere sjokkert måtte hun konstatere at det var over femti par. Kjedelige nødvendigheter som gummistøvler, skisko og joggesko til å gå tur med ikke medregnet.  Den samme damen innrømmer også at det etter hvert blir like viktig at skoene er gode å gå med, som de er lekre å se på.

I fall noen må ha det inn med skoskje: det går ikke over.

Også en juletradisjon

Julegryta og homofile, et evig tema.

«Suppe, såpe, frelse – og julegryta» skrev Morten Vestvik nylig i Aftenposten. Han er selv kristen, lever i åpent homofil samliv, og er oppvokst i Frelsesarmeen. Han advarer mot boikott av julegrytene, det vil ikke flytte Frelsesarmeen én centimeter, men gå ut over alle dem armeen hjelper med mat, klær og julegaver. Frelsesarmeen spør for øvrig ikke om seksuell legning hos dem som hjelpes.

Som vanlig når det nærmer seg jul blir det debatt om Frelsesarmeens syn på homofile. I år fordi bystyret i Oslo ble invitert til å stå vakt ved noen av de 180 grytene som settes ut over hele landet.  Frelsesarmeen mangler folk, og i fjor sto flere politikere vakt én time hver.  Men i år takket flere nei på grunn av organisasjonens syn på homofile.  Det ble for øvrig samlet inn 30 millioner i grytene i fjor.

Vi har sett det tidligere år; det er nærmest blitt en juletradisjon. Plutselig er det noen som oppdager at Frelsesarmeen er ... Frelsesarmeen. Og nær sagt som vanlig: Noen trekker seg i protest.  I 2013 var det kjente artister og fotballspillere som først sa ja, men så trakk seg fra de populære julekonsertene i Oslo sentrum.

De er i sin selvfølgelige rett til å følge sin overbevisning, men kan vi ikke ta akkurat denne debatten resten av året? Det er også noe grunnleggende ikke-prinsipielt i det prinsipielle. Overbevisning og prinsipielle standpunkt hylles i de sakene flertallet er enig i, mens andre menneskers samvittighet ikke avstedkommer annet enn tilnærmet samstemt fordømming.

Det er faktisk slående: De som påberoper seg retten til å følge sin egen indre stemme, unner ikke andre det samme. Og i tillegg: Hvor liten respekt og forståelse mange viser når det gjelder andres overbevisning.

Jeg har ikke registrert at noen av dem som nå sier nei til å gi en time til Frelsesarmeens veldedige arbeid, har forsvart legers rett til å følge sin samvittighet i abortspørsmålet. Eller protestert mot Frelsesarmeens syn på det samme. Det burde være en like viktig sak. Ytterst få gir sin moralske støtte til prester som følger sin samvittighet, og derfor ikke ønsker å vie homofile i kirken.

Eller er det sånn at samvittigheten til en politiker - eller en som kan sparke fotball eller klimpre på gitar for den saks skyld - er mer verdt og viktigere enn andres? Eller at overbevisning i saker som berører homofile står i en særstilling; altså er mye viktigere enn alle andre spørsmål som kan skape dilemma av typen moralsk rett eller galt?

Apropos å følge sin samvittighet. Gjennom tidene er mennesker som har handlet ut fra sin samvittighet, og som nekter å bøye seg, blitt straffet.  Filosofen Sokrates var en slik person. Han satte sannheten høyere enn livet, og ble dømt til døden i 399 f.Kr. på grunn av sin overbevisning.  Sokrates ba ikke om nåde, men erklærer at han handlet til statens beste, og i overensstemmelse med sin samvittighet.

Sokrates drakk giftbegeret tomt. Frelsesarmeens julegryte blir forhåpentligvis full.