torsdag 1. desember 2016

Også en juletradisjon

Julegryta og homofile, et evig tema.
«Suppe, såpe, frelse – og julegryta» skrev Morten Vestvik nylig i Aftenposten. Han er selv kristen, lever i åpent homofil samliv, og er oppvokst i Frelsesarmeen. Han advarer mot boikott av julegrytene, det vil ikke flytte Frelsesarmeen én centimeter, men gå ut over alle dem armeen hjelper med mat, klær og julegaver. Frelsesarmeen spør for øvrig ikke om seksuell legning hos dem som hjelpes.

Som vanlig når det nærmer seg jul blir det debatt om Frelsesarmeens syn på homofile. I år fordi bystyret i Oslo ble invitert til å stå vakt ved noen av de 180 grytene som settes ut over hele landet.  Frelsesarmeen mangler folk, og i fjor sto flere politikere vakt én time hver.  Men i år takket flere nei på grunn av organisasjonens syn på homofile.  Det ble for øvrig samlet inn 30 millioner i grytene i fjor.
Vi har sett det tidligere år; det er nærmest blitt en juletradisjon. Plutselig er det noen som oppdager at Frelsesarmeen er ... Frelsesarmeen. Og nær sagt som vanlig: Noen trekker seg i protest.  I 2013 var det kjente artister og fotballspillere som først sa ja, men så trakk seg fra de populære julekonsertene i Oslo sentrum.

De er i sin selvfølgelige rett til å følge sin overbevisning, men kan vi ikke ta akkurat denne debatten resten av året? Det er også noe grunnleggende ikke-prinsipielt i det prinsipielle. Overbevisning og prinsipielle standpunkt hylles i de sakene flertallet er enig i, mens andre menneskers samvittighet ikke avstedkommer annet enn tilnærmet samstemt fordømming.
Det er faktisk slående: De som påberoper seg retten til å følge sin egen indre stemme, unner ikke andre det samme. Og i tillegg: Hvor liten respekt og forståelse mange viser når det gjelder andres overbevisning.

Jeg har ikke registrert at noen av dem som nå sier nei til å gi en time til Frelsesarmeens veldedige arbeid, har forsvart legers rett til å følge sin samvittighet i abortspørsmålet. Eller protestert mot Frelsesarmeens syn på det samme. Det burde være en like viktig sak. Ytterst få gir sin moralske støtte til prester som følger sin samvittighet, og derfor ikke ønsker å vie homofile i kirken.
Eller er det sånn at samvittigheten til en politiker - eller en som kan sparke fotball eller klimpre på gitar for den saks skyld - er mer verdt og viktigere enn andres? Eller at overbevisning i saker som berører homofile står i en særstilling; altså er mye viktigere enn alle andre spørsmål som kan skape dilemma av typen moralsk rett eller galt?

Apropos å følge sin samvittighet. Gjennom tidene er mennesker som har handlet ut fra sin samvittighet, og som nekter å bøye seg, blitt straffet.  Filosofen Sokrates var en slik person. Han satte sannheten høyere enn livet, og ble dømt til døden i 399 f.Kr. på grunn av sin overbevisning.  Sokrates ba ikke om nåde, men erklærer at han handlet til statens beste, og i overensstemmelse med sin samvittighet.
Sokrates drakk giftbegeret tomt. Frelsesarmeens julegryte blir forhåpentligvis full.

2 kommentarer: