På barnerov

Flere barn som er adoptert til Norge er rett og
slett stjålet fra sine biologsike foreldre.           

«Det finnes bare to tragedier i livet. Det ene er å oppnå det man drømmer om, og den andre er å ikke oppnå det», ifølge den irske forfatteren Oscar Wilde (1854-1900). Barnløse fikk oppfylt sitt høyeste ønske. Det kan ha vært andres tragedie.

Det er på ny aktualisert i TV2s «Norge bak fasaden». I 32 år har moren til Adriana lett etter henne i Costa Rica. Adriana trodde hun ble forlatt som liten jente av en alkoholisert, kriminell og prostituert mor. Som voksen har Adriana fått vite at alt er løgn. Hennes biologiske mor har lett etter henne i 32 år, uten å vite at Adriana og hennes lillesøster Dorien ble adoptert til Norge. Det er en tragedie for alle parter; helt uavhengig av om adoptivbarna har hatt gode adoptivforeldre i Norge. Det er ikke det det handler om.

Handel med små barn er «big business» i noen land. I TV2s program er det flere som forteller dramatiske historier om menneskehandel, kidnapping og forfalskede dokumenter. Babyer stjeles for å selges til adopsjonsbyrå, som videreformidler til adoptivbyrå i Europa. Eller mødrene blir fortalt at babyen er død, mens den i virkeligheten blir adoptert bort. Totalt har rundt 20.000 barn blitt adoptert fra forskjellige land til Norge. Vi får håpe at flertallet av disse er reelle adopsjoner, altså at barna ikke hadde foreldre som ville eller kunne ta seg av dem, og at de ikke er kommet hit som et resultat av kriminell virksomhet. Likevel er det mye som tyder på at den kriminelle virksomheten er omfattende. I flere europeiske land, blant dem Belgia, Sverige og Danmark, er det satt i gang granskninger. I Nederland ble all adopsjon fra utlandet stoppet en periode etter at det ble avslørt store lovbrudd.

Det er så mye uavklart i disse sakene. Hvor godt kontrollerte de to adoptivbyråene i Norge, foreningen Verdensbarn og Adopsjonsforum, papirene og bakgrunnen for barna som ble hentet hit? Hvorfor har de to foreningene vært så negative til granskning? Og hva har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som øverste myndighet, gjort for å sikre at alle adopsjoner har vært lovlige – og fortsatt er det? Avsløringene om ulovligheter er tross alt mange år gamle. Og hvorfor insisterer barne- og familieministeren på at Bufdir skal granske selg selv, selv om etaten har bedt om en uavhengig granskning av egen rolle? Å skylde på at en ekstern granskning koster penger, holder bare ikke.

De er ikke bare barna og deres biologiske foreldre som er ofre i denne saken. Også adoptivforeldrene, som i god tro har tatt imot et nytt, etterlengtet familiemedlem, er uforskyldt havnet som siste ledd i en lang kjede av illegal menneskehandel. Det er en tragedie, også for dem som fikk sitt største ønske oppfylt. Hele familien - inkludert det adopterte barnet - har havnet i en hjerteskjærende og rystende situasjon. Alt må gjøres for at det ikke skal skje med noen andre i framtiden. Norge kan ikke være bekjent av å delta i barnerov.

Dette er min siste kommentar i Avisa Nordland. En stor takk til alle kjente og ukjente som på ulike måter har tatt kontakt med ros og ris. Takk for følget. Og takk for meg.

Dystre framtidsutsikter

Unge har flyttet fokus fra klimakrise og krig til
egne framtidsutsikter.                                    

«Det går aldri så godt som man håper, og aldri så dårlig som man frykter» heter det i et svensk ordtak. I tidene vi lever i nå, trenger vi å minne hverandre på akkurat det.

Vi fikk en forsmak i fjor og det fortetter i 2023. Det er krig i Ukraina, høy inflasjon, stigende renter, absurde strømpriser i deler av landet og generelt mørke skyer på himmelen. Det er derfor kanskje ikke så rart at unge mennesker mister framtidshåpet og flytter fokus fra de store, nesten uløselige sakene som klimakrise og krig, til det nære. Egen økonomi og jobbmuligheter er det unge mellom 15 og 29 bekymrer seg over, viser en fersk undersøkelse fra NHO. For to år siden var det klimaendringene som uroet flest. I fjor var det frykt for krig. I år er sju av ti unge redd for at dette skal slå inn på deres framtidsutsikter og påvirke forhold som jobb, bolig og familie. Unge kvinner er gjennomgående en del mer bekymret enn unge menn.

Unge i Nordland er mer bekymret enn i resten av landet viser undersøkelsen. I Nordland er seks av ti bekymret for økte priser og for ødeleggelse av natur og miljø mens klimakrisen kommer lenger ned på listen. Bekymringen handler ikke utelukkende om dagens økonomiske tilstand, men også om framtidsutsiktene, påpeker rådgiver Aina Fagereng i NHO Nordland i Bodø NU. Bakteppet er at unge i Nordland er mer bekymret for ikke å få en jobb de ønsker seg, altså drømmejobben, enn resten av landet. Samtidig som også flere i Nordland tror en god jobb sikrer dem en god framtid, ifølge rådgiveren i NHO.

Det er ting i undersøkelsen som både NHO og andre bør stanse opp ved. Fire av ti unge syns det er vanskeligere å planlegge egen framtid nå enn for to år siden. Seks av ti unge opplever at deres generasjon har det tøffere enn foreldrene, og halvparten tror det vil være vanskeligere å få jobb i Norge om ti år enn det er i dag. Men hvor har de egentlig det fra? Var det egentlig sånn at foreldregenerasjonen hadde det så mye lettere? En tjueåring i dag har foreldre som var født på slutten av 1970-tallet eller begynnelsen av 1980-tallet; hva var egentlig enklere da? Lånerenten var ikke lavere; tvert imot. Den var i gjennomsnitt på over åtte prosent rundt de årene foreldregenerasjonen tenkte på å etablere seg. Arbeidsmarkedet strammere, over 90.000 var arbeidsledige ved tusenårsskiftet, hvem av foreldregenerasjonen fikk egentlig drømmejobben? Nå er det flust av ledige jobber og mangel på arbeidskraft. Det var krig i Europa da også, Bosniakrigen varte fra 1992 til 1995 med store flyktningstrømmer til Norge, om enn færre enn i dag. Men én ting dro foreldregenerasjonen fordel av: Strømprisene var lave, over hele landet.

De er fint å sikte mot drømmejobben, og urovekkende at så mange unge har så liten framtidstro, selv om det er forståelig. Men en realitetsorientering kan kanskje være på sin plass. Det kan dempe pessimismen. Alt var ikke bedre før. Heller ikke dette.

Med håp om et julemirakel

Borgermesteren i Kyiv foran juletreet i byen,
      som i årer pyntet i ukrainske farger.                   
 

«Men tross alt, den prisen vi betaler er i kroner og øre, Ukraina betaler med menneskeliv, og det er en total og fundamental forskjell», sa Natos generalsekretær Jens Stoltenberg i august. Det er mer sant nå enn da.

Altfor mange sliter i Norge i dag. De stadig lengre matkøene sier sitt. Samtidig, i et land ikke langt unna, terrorbombes sivile og infrastruktur av et aggressivt Russland. Ja visst er strømprisene absurd høye i energinasjonen Norge. I Ukraina må svært mange klare seg uten strøm. De fleste som må gå den tunge veien og be om mathjelp her til lands får det av ulike organisasjoner. I Ukraina er det ikke like selvsagt. Rent vann til julevask og matlaging tar vi som en selvfølge. Millioner ukrainere er uten vann. Julaften skal mange gå i kirken før de farter videre på julebesøk til venner og familie. I Kyiv må de kanskje søke tilflukt i undergrunnen når alarmen går fordi russiske missiler er på vei. Det setter våre egne bekymringer i perspektiv.

De er en julefortelling som alltid har fascinert meg. Julevåpenhvilen på vestfronten 1914, under første verdenskrig, foregikk i stort omfang. I ukene som ledet opp til jul begynte britiske soldater å dele juleønsker og julesanger over ingenmannsland mellom skyttergravene. På julaften og første juledag beveget både britiske og tyske soldater seg ut i ingenmannsland der de delte mat, tobakk og byttet suvenirer. I tillegg til felles begravelsesseremonier for de falne var det allsang av julesanger. Og fotballkamper mellom de fiendtlige sidene. Rundt 100.000 soldater deltok i uoffisielle våpenhviler langs hele vestfronten. Året etter, i 1915, arrangerte enkelte enheter våpenhvile på nytt, men det var ikke samme omfanget som året før. Delvis på grunn av ordre fra overkommandoen mot fraternisering med fienden, ifølge Wikipedia.

Julevåpenhvilene for over hundre år siden ble sett på som symbolske øyeblikk med fred og medmenneskelighet midt i det som kalles en av de mest voldelige konfliktene i verdenshistorien. Vi kan alltids drømme om at årets julemirakel er at Russland lar ukrainerne få feire jul - i en slags fred. Spør Putin sine egne soldater, føler jeg meg sikker på at de fleste vil legge ned våpnene i juledagene. Men Putin kommer ikke til å spørre dem. I stedet truer han med at krigen vil fortsette for fullt, og at den russiske hæren skal få alt den trenger.

Ukrainerne på sin side lar seg ikke kue. Nylig la Twitter-kontoen Defense of Ukraine ut ei melding om at ukrainske barn er bekymret for at russiske missiler skal skyte ned Julenissen, som må fly over Ukraina på sin vei. Men ukrainsk luftvern garanterer en trygg reise for nissen og reinsdyrene over Ukraina. Det sier sitt om hvordan ukrainske barn har det akkurat nå.

God jul til alle som er hjemme, eller er på vei hjem for å feire jul. Og god jul til alle som er på flukt uansett hvor i verden, og som lengter hjem.

 

 

 

Leken som ble borte

Den myke overgangen fra barnehage til skole
er ikke der lenger. Det er strenge krav til læring.

«Allerede som liten gutt måtte jeg avbryte min utdannelse for å gå på skolen», skriver forfatter og journalist Gabriel García Márques (1927-2014) et sted. Det er akkurat det dagens seksåringer må. Avbryte leken, som er en del av alle ungers «utdannelse», for å sette seg i klasserommet.

Det er 25 år siden seksårsreformen ble innført i norsk skole. Den senket alderen for skolestart fra sju til seks år. Noen barn er bare fem år. Lek hadde en sentral plass i reformen, og det første skoleåret skulle ha et klart førskolepreg. Så kom Kunnskapsløftet i 2006. Og med det mye mindre lek, og mye mer alvor, viser en evalueringsrapport som ble lagt fram tirsdag.

Det er Stortinget som har bedt om en evaluering av seksårsreformen. Men allerede i delrapporten som nå foreligger, er det funn som bør bekymre. Istedenfor en myk og glidende overgang fra førskole til klasserommet, stilles det strenge krav til læring hos elever der variasjon i modenhet er svært stor. Det har vært en relativ kraftig økning i tiden ungene bruker på å lære bokstaver, skriftlig språk og regneferdigheter. Nesten åtte av ti lærere forventer at barna skal kunne lese før jul. Det selv om det ikke står noe i lærerplanene om dette kravet, ifølge forskning.no.

Da reformen var 20 år gammel, for fem år siden, var det også innvendinger mot skolestart for seksåringene. – Konklusjonen ut fra det vi vet etter 20 år, er at Reform 97 ikke har hatt noen konsekvenser for barns læring i det hele tatt, uttalte professor i pedagogikk, Peder Haug, til barnehage.no. Å sette seksåringer på skolebenken er å ta fra dem mye av den frie leken. – Vi vet at jentene er tidligere modne enn guttene. Så tidlig skolestart gir større konsekvenser for guttene påpeker Hauge, og viser til at dagens skoletapere stort sett er gutter. Han mener lekende aktiviteter må sidestilles med norsk og matematikk i første klasse.

Kombinasjonen tidligere skolestart og økt lærepress har ikke slått bra ut for mange av de yngste, mener også professor Harriet Bjerrum Nielsen ved Universitetet i Oslo. Hun har selv observert førsteklassinger som strever med påkledning, skolisser og glidelåser uten at det er noen der til å hjelpe dem. Læringsøktene er altfor lange for små barn. Det høye antallet unger i Norge med ADHD-diagnose knyttes også til tidlig skolestart. Det pekes på at diagnosen i noen tilfeller trolig gis etter press fra lærere som sliter med å få de yngste barna til å sitte stille i klasserommet.

Mens kunnskapsministeren venter på sluttrapporten i 2024 fortsetter vi å sende fem- og seksåringer til klasserommene. Lærerne gjør så godt de kan med unger som åpenbart heller burde ha «utdannet» seg med fri lek i barnehagen i minst ett år til. For de minst modne barna er skoledagen slett ingen lek, men tvert imot en arena der de lærer at de blir hengende etter og ikke innfrir. Det er et svært dårlig utgangspunkt for de neste ti skoleårene. Det er ei lærebok i hvordan utdanne skoletapere.

Snubler i svingdøra

Jonas Gahr Støre og Kristoffer Thoner i Bodø
 i valgkampen i 2019.                                         

«Jeg ser ikke for meg noen overganger fra en eventuelt Ap-ledet regjering. Vi har så mange flinke folk som er tillitsvalgte og engasjert i landet over, at det er der jeg vil se», uttalte statsminister Jonas Gahr Støre i fjor høst om svingdøra mellom PR-bransjen og Stortinget. Nå har svingdøra truffet Støre så det singler i glass.

Svingdøra mellom politikere og PR-bransjen er et stadig aktuelt tema. Politikere som selger sin kompetanse til kommunikasjonsbyråer, sånn at de kan drive lobbyvirksomhet for betalende kunder bød Støre imot i 2014. I 2022 – mens Arbeiderpartiet noterer masseflukt av velgere – henter statsministeren en ny statssekretær til Statsministerens kontor (SMK) fra konsulentbyrået McKinsey. Kundelistene til den nye statssekretæren, Kristoffer Thoner, er hemmelige. Også for sjefen, Støre.  Etter massiv kritikk ba Støre onsdag om innsyn. Når dette skrives, er to utenlandske kunder fortsatt ukjente for statsministeren. 

Eks-politikere har i årevis blitt kritisert for å ta med seg verdifulle nettverk og kjennskap fra maktens innerste sirkler til høytlønnede lobbyistjobber i PR-byråene. Det gjelder også den nyutnevnte, som var kommunikasjonsrådgiver for Ap under valgkampen i 2019, gikk til McKinsey, og nå altså tilbake til politikken. Svingdøra ruster i hvert fall ikke. VG publiserte før valget i fjor en grundig gjennomarbeidet sak som viser at det er drøssvis av politikere som selger sin politiske kompetanse nettopp til lobbybransjen. Noen kommer også direkte fra et PR-byrå og inn i regjeringsapparatet. Solberg-regjeringen ble med rette kalt First House-regjeringen. To statsråder, Sylvi Listhaug og Tor Mikke Wara, gikk direkte fra PR-byrået til kongens bord. Arbeiderpartiets topper var blant de fremste kritikerne. Nå gjør altså Støre-regjeringen nøyaktig det samme. Henter en statssekretær med hemmelig kundeliste. Hvorfor vil Ap seg selv så vondt? 

Svingdøra mellom politikk og PR svekker tilliten til politikerne, mener Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. – PR-byråene står for en betalkanal for påvirkning. Da får man et enda tydeligere skille i demokratiet mellom dem som har råd til å betale for å påvirke, og de som ikke har det, sier Røvik til VG. Og det er nettopp det som er problemet. Organisasjoner og bransjer betaler godt for at tidligere politikere skal bruke sitt nettverk på Stortinget til å få gjennomslag for en sak. Mot et slikt apparat, er vanlige folk sjanseløse.

Vi har ikke yrkesforbud her i landet, og det finnes karanteneregler for folk i regjeringsapparatet som går ut av politikken. Men ikke for «menige» stortingspolitikere. Det er heller ikke forbudt å hente folk fra byråer som driver betalt lobbyvirksomhet, og direkte inn i de innerste kretser. Det burde det kanskje være. Det tar seg heller ikke spesielt bra ut at Støre ikke finner dyktige nok folk i egne rekker. Vel nok har det vært kraftig nedoverbakke for partiet det siste året, men har Ap virkelig så tynt mannskap at alle prinsipper legges til side? Signalene dette sender ut er det partiet minst av alt trenger akkurat nå. «Nå er det vanlige folks tur» gjelder ikke lenger. Ikke her heller.

Språkdysfori

Personer med vagina? Det heter altså kvinner.

«Det antas at Norske Kvinners Sanitetsforening vil omdøpes til Norske Personers Sanitetsforening», skriver Britt Lien i innlegget «Språkdysfori» i Klassekampen nylig. Det skulle ikke forundre meg.

Språk er i stadig endring. Det er likevel bemerkelsesverdig i hvilken grad transbevegelsen og dens støttespillere har klart å påvirke hvilke ord som brukes. Seriøse medier som Aftenposten og NRK skriver nå «kjønn tildelt ved fødselen» i saker om kjønnsdysfori. Helt etter transaktivistenes ordbok. Som om jordmødre og fødselsleger slår mynt og kron om den nyfødte er jente eller gutt. Også ordet «kvinne» omskrives, eller brukes ikke i det hele tatt. Alt som er spesifikke, biologiske kjennetegn for kvinner viskes ut.

Vi har sett det tidligere. Bare kapasitetsproblemer hos utvalget som utredet ny barnelov i 2020, gjorde at «mor» ikke ble byttet ut med «fødeforelder». Av hensyn til «juridiske menn som føder barn», som det heter. Men menn som føder barn er fortsatt kvinner, uansett hva de skrev på skjemaet de sendte inn da de endret juridisk kjønn.

Nylig hadde Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) og organisasjonen Sex og samfunn et innlegg i Klassekampen, og som sitatet innledningsvis er en reaksjon på. I innlegget, som handler om gratis prevensjon, heter det «… personer som opplever kjønnsdysfori når de menstruerer». Personer som menstruerer? Har vi ikke et annet ord for det? For eksempel kvinner? En annen offentlig finansiert organisasjon, Helseutvalget, er ikke dårligere. Der heter det at «… uavhengig av kjønnsidentitet bør alle med livmorhals og som er mellom 25-69 år ta jevnlige livmorhalsprøver». Her snakker vi språkdysfori på høyt nivå. For hvem er det som har livmorhals; er ikke det kvinner?

Det er mange eksempler. Noen er bare til å le av, som at de tradisjonsrike kakemenn og ditto damer nå heter kakepersoner i Stortingets kantine. I andre tilfeller setter latteren seg fast i halsen. Produsenter av bind og tamponger markedsfører produktene til «personer som menstruerer». Det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet skrev i en artikkel i september i fjor at «Historisk er anatomien og fysiologien til kropper med vagina blitt neglisjert». Altså at kvinnehelse er blitt neglisjert. Kropper med vagina? Har vi ikke et ord for det også? Kanskje kvinner? Ordvalget i artikkelen vakte internasjonal oppmerksomhet. Både aktivister og fagfolk kalte «kropp med vagina» fornærmende og dehumaniserende overfor kvinner.

Det er selvfølgelig i beste, inkluderende mening at kvinner omtales som «kropp med vagina». Men i iveren etter å inkludere mennesker med kjønnsdysfori, gjøres en annen gruppe usynlig. Som om helt vanlige kvinner og menn ikke også har en kjønnsidentitet. Den er i alle fall ikke viktig, ser det ut som. Én ting er hva twitteraktivister og subkulturer bruker av språk. Noe annet er det når seriøse medier og organisasjoner lar seg forføre av en tross alt bitte liten aktivistgruppe. Da blir det normdannende, og en bekreftelse på forestillingen som at menn kan menstruere og føde barn. Altså, damer, dette trenger vi ikke å finne oss i lenger.

Jeg har sagt det før, og jeg gjentar: Transfolk skal respekteres, lyttes til, tas på alvor og få den hjelpen de trenger. Ok? Til gjengjeld forventer jeg at den samme respekten vises den andre veien, og at rundt halvparten av Norges befolkning omtales som det de er: kvinner.

Fra aksjon til hærverk

Dette har motsatt effekt av hva aksjonistene
ønsker.                                                          

«Klipp deg og få deg en jobb» var beskjeden fra Sylvi Listhaug (Frp) etter at klimaaktivister fra Extinction Rebellion i august i fjor tok seg inn i foajeen i Olje- og energidepartementet for å vise sin avsky mot norsk oljepolitikk. Aksjonistene ble også oppfordret til å følge vanlige demokratiske spilleregler. Etter den tid, har aktivistene gjort langt verre ting enn å sperre trafikken.

Vi har sett det så mange ganger de siste månedene. Klima- og miljøaktivistene har tatt i bruk nye metoder for å bli hørt. En rekke kjente kunstverk er tilgriset med maling. Aksjonister har forsøkt å lime seg fast til Munchs «Skrik» i Nasjonalmuseet, og flere skulpturer i Vigelandsparken ble tilgriset med maling. Til nå har ingen av kunstverkene fått varige skader. Men det er trolig bare et tidsspørsmål. Aksjonistene har oppnådd det de ville: oppmerksomhet. Men ikke av den sorten de ønsker. Selv folk som oppriktig sympatiserer med kravet om stans i oljevirksomheten, vender seg mot aktivistene.

Det er på den ene siden logisk at aktivister tyr til stadig sterkere virkemidler. Mange føler at de har sagt fra så mange ganger uten å ha blitt hørt at det forsvarer ytterliggående aksjoner. Og demokratiet tåler og har godt av en og annen aksjon med sivil ulydighet. Det er en gammel aksjonsform, som Mahatma Gandhi får æren av å ha innført. Den er brukt mange ganger, og har medvirket til store politiske endringer både i Sør-Afrika og India. Martin Luther King oppfordret også til ikkevoldelige aksjoner. Norge har hatt sine, både i Mardøla i 1970 og i Alta i 1981, der aksjonister nektet å fjerne seg for å hindre utbygging av store vassdrag. I hele fjor hadde aksjonister teltleir for å hindre dumping av gruveavfall i Repparfjorden i Finnmark. Det aktivistene gjør nå, er noe annet. Det er rent hærverk.

Og det er grunntanken: Sivil ulydighet skal være ikkevoldelig. Hvis ikke er det terror. Heldigvis tar alle seriøse miljøorganisasjoner avstand fra voldelige aksjoner. Flere fordømmer også aksjonsformen som nå er populær, nemlig tilgrising av kunstverk. Likevel er det elementer blant aktivistene som er villig til å gå svært langt. I sin nasjonale trusselvurdering for 2021 pekte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) på at radikale internasjonale aktivistgrupper har potensial til å radikalisere personer også i Norge. PST skrev også at enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold.

Dette er ikke bare skremselspropaganda. En av dem som sto bak tilgrising i Vigelandsparken, Joachim Skahjem, sier til Nettavisen at sosiale bevegelser enten blir lyttet til, eller så vil de bli voldelige. Han tror vold vil bli nødvendig i klimakampen, og at han på sikt vil kunne støtte det. Og hvis ti mennesker blir drept av en bombe mot Equinor? – Da vil jeg ikke støtte det, men jeg vi forstå at det kan skje, svarer klimaaktivisten. Målet til aktivistene helliger midlet, med andre ord. Det er en farlig holdning, som kan ende opp i ren terror gjennomført av enkeltindivider eller marginale, små grupper. Også med andre og langt mindre aktverdige mål enn å redde klimaet.

I en demokratisk rettsstat gjør vi det på andre måter. Klimaet for å true med terror er heldigvis dårlig. Og selv om temperaturen stiger også i klimakampen, er det et stykke igjen til kokepunktet hos alle ansvarlige klimaaktivister. Heldigvis.