torsdag 15. august 2019

For døve ører

«Fordelen med å snakke med seg selv er at man i alle fall vet at noen lytter», ifølge den amerikanske journalisten og humoristen Franklin P. Jones (1908 -1980). Det kunne vært sagt i dag. Om alle toppolitikere.

Aldri reiser partitoppene så mye rundt i landet som akkurat nå. Og aldri hører vi så mange si at de har besøkt en eller annen bedrift eller institusjon, og der har de snakket med folk, og derfor vet de hva grasrota mener om dette eller hint, og dessuten treffer de mennesker utenfor politikken rett som det er, og er fullt ut informert om hvordan folk uten millionlønn og privilegier har det. Virkelig?
I Dagsnytt 18 tidligere i uka kunne analysebyrået Retriever fortelle hvilken enkeltsak som engasjerer nordmenn aller mest i sosiale medier. Altså hvilke saker som kommenteres, får «likes» og deles. Ikke det siste halve året, som vi kan ha inntrykk av, men de siste ti årene. Det er ikke eldreomsorg, kommunesammenslåing eller innvandring, slik mange tror. Det er bompenger.

Gjennom ti år har engasjementet økt, uten at verken politikere eller mediene har fått det med seg. Heller ikke «bompengepartiet» Frp har oppfattet det store engasjementet. Undersøkelsen sier riktig nok ingenting om de som har engasjert seg er for eller imot bompenger, men den viser et enormt engasjement. I den grad noen har forsøkt å gjøre sentrale politikere oppmerksom på dette, har de talt for døve ører. Oppslutningen om Folkeaksjonen mot mer bompenger, også kalt Bompengepartiet, kom som et politisk jordskjelv og et totalt sjokk på samtlige partier. Ikke minst for antibompenge-partiet Frp, som nå blør velgere og oppslutning
Tilfellet bompenger er et godt eksempel på hvordan partitoppene tror de skjønner hva som foregår utenfor Løvebakken og partikontorene i hovedstaden. De vandrer i en evig boble av andre politikere, rådgivere, egne partifolk og hovedstadsjournalister. Denne uka er hele den politiske elite innom Arendalsuka, der de mingler og drikker øl med de samme journalistene de mingler og drikker øl med i hovedstaden, mens avstanden mellom politikere og velgere blir større og større. Både bokstavelig, og i overført betydning

Bompengepartier, bunadsgerilja, miljøstreiker og kamp mot vindmøller er resultatet.
Og hva tror egentlig en partileder at han eller hun får høre, eller lærer, under en times bedriftsbesøk på Nordlandskysten eller i Finnmark? Folkemeningen? Og hvor er alle de såkalte «lyttepostene», de som skal informere partiledelsen om hva som rører seg på grasrota, og som samtlige partier sier de har mange av, når stadig færre engasjerer seg aktivt i politisk arbeid?

Det er selvsagt hyggelig at statsminister Erna Solberg åpner Parkenfestivalen fredag, når hun og andre fra regjeringen nå først deltar på NHO Nordlands hagefest i VIP-teltet i Rensåsen. Enda triveligere hvis hun også tar seg tid til å høre på noe av musikken.
Men i stedet for å dele ut ørepropper for å beskytte hørselen kan kanskje noen gi statsministeren sju-åtte høreapparat som hun kan ta med seg og dele ut sørpå?

torsdag 8. august 2019

De "fossiles" paradegren

«Verden forguder ungdommen, men lar seg regjere av de gamle», ifølge den franske forfatteren Henry Millon de Montherlant (1895-1972). Og sånn er det fortsatt. Yngre mennesker har langt på vei seg selv å takke.

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som er vokst
opp med at alt kan fikses med en app, og som viser finger'n til
 demokratiet.
Det er nedslående tall når vi ser på hvem som bruker det privilegiet det er å kunne velge politikere. Det er ønskelig at 18-åringene - ved siden av å tenke på å ta lappen, at de kan kjøpe øl og hva de skal gjøre etter videregående – også kunne ta inn over seg at de faktisk kan påvirke samfunnet. Ja, jeg vet. Det gjelder slett ikke alle ungdommer. Mange engasjerer seg i ungdomspartiene. Klima og miljø engasjerer spesielt; bare tenk på skolestreikene de siste månedene.
Men dessverre. Enten slutter engasjementet i 18-20-årsalderen, eller så skjønner unge mennesker ikke verdien av en stemmeseddel. Ved siste stortingsvalg utgjorde nordmenn mellom 18 og 39 år 23 prosent av de stemmeberettigede. Men utgjorde hele 40 prosent av hjemmesitterne. Dette er en potensiell velgergruppe av betydelig størrelse, med over 323.000 unge.

Og det kommer ikke akkurat som noen bombe: Aldersgruppen som hadde høyest valgdeltakelse, var født mellom 1945 og 1949. Det er de som tar på seg finklærne når de skal til valglokalet. De «fossiles» paradegren, med andre ord.
Det er veldig bra at godt voksne gjør sin borgerplikt. I en tid der valgdeltakelsen generelt sett er lavere enn ønskelig, er det godt at i det minste godt voksne skjønner vitsen. Men det blir en stor ubalanse når så mange i alderen 18 til 39 lar være å stemme. Samtidig hører vi unge si at de aldri blir hørt.

Skal vi ha et levende og fungerende demokrati kan ikke så mange i samme aldersklasse melde seg ut. Spesielt i lokalvalg, der det velges politikere som har enorm innflytelse på nettopp deres hverdag.  Det er de som bestemmer alt fra fritidsklubber til eiendomsskatt når man i slutten av tjueårene skal etablere seg og kjøpe sin første leilighet. Da er det beklagelig at så mange lar sjansen til å påvirke gå fra seg.

Foran stortingsvalget i 2017 ble det gjort forsøk på å få unge sofavelgere til å røre på seg. 30.000 telefoner og nær 200.000 SMS-er til førstegangsvelgere ble en flopp. Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) i etterkant viste at effekten var tilnærmet lik null.
Så hva kan vi gjøre for å få unge mennesker opp av sofaen på valgdagen? Ifølge tall fra SSB går hjemmesitting i arv. Stemmer ikke foreldrene, stemmer heller ikke ungdommene. Vi kan begynne der. Partiene kan gjøre sitt, med å ha unge folk høyt oppe på valglistene. For hva er vitsen med å stemme på et parti som har den første under 30 år på 48.- plass, liksom? Saker spesielt rettet mot aldersgruppen kan kanskje hjelpe. Litt. Mer om demokrati i pensum i videregående? Tja…

Det er utfordrende å nå fram til en generasjon som har vokst opp med at absolutt alt kan fikses ved å laste ned en ny app, og som viser finger’n til demokratiet.

mandag 29. juli 2019

Regelrytteri

Tiåringer med sylskarpe kniver er greit, men at en 
12-åring bretter kluter er ulovlig.
«Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte med å gi dem ting», mente den britiske forfatteren George Norman Douglas (1868-1952). Nettopp. Barn kan for eksempel tjene sine egne lommepenger. Hvis de får lov.

Kampen mot barnearbeid har stått høyt på agendaen i årevis, og da gjerne med utgangspunkt i barn som utnyttes i tekstil- og gruveindustri, gjerne på andre siden av kloden. Barnearbeid i den betydningen har vi ikke her på berget. Et strengt lovverk sørger for ordnede forhold.

Noen ganger for strenget. Denne uka fortalte Rana Blad historien om arbeidsgiveren som ville tilby 12-åringen til en av sine ansatte en lett sommerjobb med å brette renvaskede kluter. Noen få timer hver dag slik at hun slapp å være alene hjemme. Ikke i nærheten av farlige maskiner, og med en av foreldrene i nærheten.

Arbeidsgiveren søkte Arbeidstilsynet, og fikk tvert nei.


Regelverket er klart. Ifølge arbeidsmiljøloven er det forbudt å arbeide for barn under 15. Det er gjort unntak for kulturelt arbeid, som teater, men da må barnet være over 13. Det finnes et annet unntak også. Ungene i Lofoten – som er helt nede i seks-sjuårsalderen når de begynner å skjære torsketunger – får lov til det fordi det ikke foreligger noen tvang, og fordi det er et helt frivillig tilbud som har eksistert i generasjoner. Tungeskjæring blir sett på som et viktig kulturelt innslag langs kysten, som betyr mye for rekruttering til fiskeryrket.

Småunger på fiskebrukene kan altså håndtere sylskarpe kniver, og det er greit. Unger som vokser opp på gårdsbruk bidrar med gårdsbruk og dyrestell, uten at det er blir ramaskrik av den grunn. I andre typer familiebedrifter, som butikker og restauranter, er det også vanlig at hele familien jobber. Det er bare ikke formelle arbeidsforhold, noe som kanskje hadde vært en fordel. Ungene ville vært sikret lønn.
Ingen unger skal selvfølgelig kommanderes til timevis med hardt arbeid. Men det må være mulig å se verdien av at barn også under 13 år tar lette sommerjobber, under ordnede og forsvarlige forhold. De får erfaring fra arbeidslivet, og de tjener sine egne lommepenger. De føler seg nyttige, og mestring og ansvar er uvurderlig med tanke på senere arbeidsforhold. I en lang skoleferie er alternativet ofte ellers å slenge rundt med kompiser mens foreldrene er på jobb, i alle fall i deler av en lang skoleferie. Lediggang, og så videre…

Et ordnet arbeidsliv som også regulerer barnearbeid er bra, og noe hele samfunnet er tjent med. Likevel må det være mulig å gjøre unntak, som med saken fra vaskeriet i Rana. Rigid regelrytteri tjener ingen; det er langt alvorligere forhold i arbeidslivet å konsentrere seg om. Loven må mykes noe opp, med mulighet til unntak også for unger som ikke er skuespillere eller tungeskjærere. Det vil samfunnet være tjent med, både bokstavelig og i overført betydning.
Her har Stortinget en jobb å gjøre.

torsdag 25. juli 2019

Et slag i lufta


Landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) har fått gjennomgå
 etter at hun brukte det nokså dagligdagse uttrykket Vårherre.
«Regn? Tørke? Det styrer Gud, ifølge landbruksministeren», skrev forfatter Tom Egeland syrlig på Twitter etter at landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) kommenterte årets avlinger i et sommerintervju med NTB. Avlingene handler ikke bare om politikk, men også om Vårherre gir oss godt vær, svarte statsråden, og ante fred og ingen fare. Hun fikk en haglskur av iskalde spydigheter tilbake.
Reaksjonene i sosiale medier på Bollestads uttalelse forteller nok en gang at politikere og andre offentlige personer må veie sine ord. Den minste uheldige formulering vrangleses og kommenteres, som om hver dag er et norgesmesterskap i spydigheter, spesielt rettet mot politiske motstandere.

Selv den argeste kritiker av KrFs politikk vet innerst inne at landbruksoppgjøret ikke kommer til å bli overlatt til høyere makter. Det fleste skjønner også at Bollestads henvisning til Vårherre er en generell talemåte for ting vi ikke rår over. Selv ateister lurer på hva værgudene kan finne på i morgen.

Men reaksjonene forteller også at i takt med sekulariseringen av samfunnet – som er en bra ting – er det mange som har glemt, eller ikke har kunnskap om, hvor sterk innflytelse kristendommen har hatt på samfunnet. Og fortsatt har. Vi kan like det eller ikke, men det er en over tusen år gammel kristen kulturarv vi bærer med oss; også de som på det sterkeste fraskriver seg all religion. Kristendommen gjennomsyrer samfunnet, fra Grunnloven og til hvor mange fridager vi har i forbindelse med påske og pinse.
Den kristne kulturarven gir seg også utsalg i hvordan vi snakker, uten at det betyr at bevisstheten rundt nettopp det er til stede, eller at den som snakker eller skriver har som formål å fremme religion. Det refereres ikke til Bibelen når noen kritiseres for å toe sine hender, beskyldes for å danse rundt gullkalven eller sluke kameler. Mange kjenner simpelthen ikke opprinnelsen.

Dette er uttrykk som brukes daglig, av hvem som helst, også av en landbruksminister fra KrF. Det er derfor ingen grunn til ramaskrik (ja, også ramaskrik har bibelsk opprinnelse) om en politiker henviser til Vårherre. Det avslører heller at kritikeren er en ulv i fåreklær, et uttrykk brukt i Bibelen for å beskrive falske profeter og hyklere: De bruker et ganske dagligdags uttrykk i et forsøk på å ramme en politisk motstander. Det er et slag i luften.
Kristendommen står stadig svakere i samfunnet. Færre regner seg som troende kristne. Enda færre kan sin bibelhistorie. Undervisningen i skolen er de siste 20 årene redusert til en politisk krangel om RLE (Religion, livssyn og etikk), KRL (Kristendom, religion og livssyn) eller KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk). Den nye læreplanen for skolen skal være ferdig høsten 2020, og faget skal slankes. Et forslag er nå ute på høring. Vi ser skriften på veggen: KrF i regjering kommer til å kjempe for K-en.

Alle kjente ord og uttrykk i denne kommentaren har sin opprinnelse i Bibelen. Den kommer ikke til å flytte fjell, og til dem som sanker billige politiske poeng i SoMe, taler jeg nok for døve ører.  

fredag 19. juli 2019

Et lite flatterende speilbilde

Underbuksehumor? I så fall andres underbukser enn
Asylrevyens.
«Humor og satire går rett til hjertet, uten å ta omveien om hjernen», ifølge forfatter og satiriker Else Michelet (1947-). Nettopp. Humor og satire forstås av høy og lav, leg og lærd, og har til alle tider vært vanlige folks våpen mot maktmennesker.

Nei, det er ikke mobbing. Mobbing er å gå løs på noen som er mindre og svakere enn seg selv. Det er noe annet.
Asylrevyens sketsj «Nyttårstalen» er heftig debattert de siste dagene, fordi den angivelig er et slag under beltestedet, spesielt på Trine Skei Grande. Mange har nok sett innslaget nå, det er mulig blant annet på an.no, men for dem som fortsatt ikke har fått det med seg: Innslaget om Trine Skei Grandes famøse omgang med en dritings 17-åring i en kornåker under bryllupet til Ola Borten Moe, er det som har vakt sterkest reaksjoner. Blant annet har Grandes partikollega Abid Raja, som selv ble karakterisert for åpen mikrofon på en særdeles ufin måte av samme Grande, tatt partilederen i forsvar.

Det er ikke bare Trine Skei Grande som får gjennomgå. Så mange toppolitikere har blamert seg på en eller annen måte de siste par årene at rollefigurene står i kø. Nevnte Ola Borten Moens uavklarte rolle i forbindelse med en horribel tekstmelding til partikollega Liv Signe Navarsete, med et innhold så grovt at selv en nordlending rødmer. Varslersakene mot Trond Giske, og hans nattlige danseselfie på Bar Vulkan. Per Sandbergs tur til Iran med sin nye kjæreste – medbragt tjenestetelefon – og tidligere bravader med voldsdom og beruselse på Stortingets talerstol.
Ja visst kan det reageres på språkbruken – men det er egentlig ulikt trønderne å gjøre det. Direkte tale med folkelige ord er slett ikke ukjent i nabofylket. De som har vært på fest i Trøndelag vet godt at trøndere og nordlendinger har det til felles at det ikke legges så mye imellom, spesielt ikke litt ut på kvelden.  Å kritisere «Nyttårstalen» for å være underbuksehumor er faktisk ganske latterlig, all den tid det er virkeligheten som gjenspilles fra scenen. Er det underbuksehumor, er det i så fall ikke Asylrevyenes undertøy som vises fram.

Så kanskje er det noe annet som trigger kritikerne? Ser vi på alle figurene «statsministeren» sukker over har de ett fellestrekk, ved siden av fest og alkohol i de fleste av situasjonene de parodieres for: De er alle trøndere. Så det er kanskje der det egentlig ligger: Å se et lite flatterende speilbilde av Trøndelags fremste politiske tillitsvalgte – latterliggjort på Høylandet, i hjemfylket – har fått smilet til å stivne hos dem som faktisk har valgt dem.
- Jeg synes nivået på norske revyforestillinger er vanvittig høyt, men vi er blitt for upolitiske og ufarlige. Vi må bli mye mer tydelig i samfunnsdebatten og huske at dette er tull og tøys, ikke et dokumentarprogram eller folkeopplysning. Vi er narren, sier Asylrevyens talsperson, Marte Bugge, til Dagbladet.

Hvem som er narrene kan opplagt diskuteres.

mandag 15. juli 2019

Ei skikkelig kattepine

Hjemløse katter er det altfor mange av. De bør avlives på
en human måte.
«Hunder har eiere, katter har stab», er et utsagn med ukjent opphav. Og det stemmer. Bare se hvor langt enkelte strekker seg for å ta vare på hjemløse katter. Det er altfor mange av dem, og de formerer seg i rekordfart, gjerne med flere kull i året.  Men de har – bokstavelig talt – en hel stab som står på pinne for dem.

I det gamle Egypt var katten hellig. Den var knyttet til gudinnen Bastet, som sto for liv og fruktbarhet. Det var dødsstraff for å ta livet av en katt, og når familiens katt døde, var det stor sorg. Tusenvis av døde katter ble balsamert, så de skulle leve videre i den andre verden. Også Norden har hatt hellige katter. I norrøn tro kjørte Frøya, kjærlighetsgudinnen, i ei vogn trukket av katter. Vogna i Oseberg-graven er blant annet dekorert med gråtende katter.
Og hva har så Egypts gamle guder med det moderne Norge å gjøre? Kanskje ingenting. Men da NRK Nordland for noen år siden kunne fortelle at det ble leid privatfly for å frakte 12 hjemløse kattunger fra Bodø til Tromsø, sånn at de skulle slippe den lange kjøreturen, bør vi stoppe opp og spørre om vi har glemt hva katter faktisk er: dyr. 

Det er altså ikke rasekatter vi snakker om; det er en egen kostbar, bransje. 

Mange behandler kattene sine elendig. De overlates til seg selv, og «ferieallergi» er et kjent begrep. Sterilisering og merking med ID- chip er det altfor få katteeiere som tar seg råd til. Nå ønsker både Dyrebeskyttelsen og Miljøpartiet de Grønne at regjeringen skal ta stilling til obligatorisk merking av både hunder og katter.
Men det løser ikke problemet. Hjemløse katter er det er altfor mange av. De formerer seg i stor fart, og fødes til et tøft liv som bakgårdskatt.  Så mange blir det til slutt at Dyrebeskyttelsen i 2016 og 2017 tok med seg veterinær og dro til Røst for å ta seg av en koloni på 150 dyr.  Dyrevelferden var så dårlig at 46 katter måtte avlives.  Nå stiger igjen kolonien av hjemløse katter på Røst.

Dyrebeskyttelsen Norge gjør en formidabel innsats, ved hjelp av frivillige hender og donerte midler, og hjalp 8.048 hjemløse dyr i 2018. Over 22 millioner kroner ble brukt. Nesten 84 prosent av dyrene som fikk hjelp var katter. De er ofte avmagret, skadet eller syke.  I 2017 ble 184 katter tatt hånd om i Bodø.  De ble adoptert bort, eller avlivet av Mattilsynet.  At folk har råd til å donere såpass mye, eller betaler privat for å redde ei hjemløs katt, tyder på at nordmenn har for mye penger mellom hendene, og for lite fornuftig å bruke dem til. Jeg er selvfølgelig klar over at katteelskere nå skyter rygg, og helst vil klore ut øynene mine.  Og visst kan også kattunger født bak en søppelcontainer i en bakgård være søte.
 
Men trekk inn klørne. Det er på tide å legge all sentimentalitet til side, og gjøre både hjemløse katter og samfunnet en tjeneste. De bør avlives på en human måte.

Det er verken nødvendig eller ønskelig å gi dem ni liv. 

 

fredag 12. juli 2019

Ran på høylys dag

Når det beste stykket er fjernes, kastes resten av fisken i
mange tilfeller. Det er de beste stykkene tollerne beslaglegger.
 
«Det blir som om vi dro ned til Østlandet, skjøt en elg, skar ut tunga og heiv resten av elgen. Hva hadde du syntes om det?» spør yrkesfisker Steinar Furøy fra Sørvær i Vest-Finnmark. Det han sikter til er fiskesmugling, som i mange tilfeller ikke kan kalles annet enn ran på høylys dag.

Fisketurismen har bredt om seg. Det samme har tollbeslagene, som viser at vi ikke snakker om hyggelig ferieavkobling med håp om ei koking på kroken. Så langt 2019 har tollere beslaglagt mer «turistfisk» enn i hele 2018. Hele åtte tonn. Tollerne beslaglegger hovedsakelig fiskefileter så kvantumet som blir beslaglagt representerer bare en liten del av den virkelige fangstmengden, sier fagdirektør i Tolletaten, Atle Joakimsen.
 
Mens tyske statsborgere tidligere var i flertall blant de som tok med for mye fisk ut av Norge, opplever tollerne nå at flere nye europeiske statsborgere blir tatt for fiskesmugling. Både belgiere, litauere, polakker, tsjekkere og ukrainere er tatt i 2019. For de som blir tatt venter det både bøter og inndragning av fangsten. En del av transportene kommer om natta og ofte er fire til seks utenlandske statsborgere i hver bil som tar med seg for mye fisk hjem.

Altfor mye, faktisk. Og noen enkeltbeslag er så store at vi ikke snakker om vanlig fiskelykke, men om noe som minner om industriell plyndring av norske fiskeressurser. Kanskje fiskes det for å selge videre til restauranter og andre storforbrukere, for det er bare en liten del av fisken mange av «turistene» fryser ned og tar med seg: Den beste delen – ryggstykket – eller som det heter på finere menyer: loin.
Og hva skjer med resten av fisken? Den kastes, rett og slett. For å få med seg mest mulig god og salgbar fisk etterlater turistfiskerne halvsløyd fisk på kaia. En drittaffære kaller fiskeren fra Finnmark det. Og det er ikke å ta for hardt i.

For hvor mange tonn fisk tar egentlig turistfiskerne? Umulig å si. Tollerne får bare et lite antall på kroken. Et mye større antall forsvinner over grensen med varebiler, og kjølebager og iskasser fulle av frossen fisk. Men altså bare den beste delen, i svært mange tilfeller.  Så når tollerne til nå har tatt åtte tonn som er forsøkt utført ulovlig, så kan kanskje noen med kunnskap og egen kvote anslå hvor mange tonn som egentlig hentes opp av havet, hvis altså hele fisken regnes med.
Fisketurisme betyr arbeidsplasser og inntekter i Distrikts-Norge. Men det betyr også rovdrift på fiskeressursene, av folks som selv ikke har fiske som levebrød. Det er grov miljøkriminalitet å fange langt over tillatt grense på 10 eller 20 kilo, avhengig på hvilken måte «turistene» fisker.

Myndighetene har gjort noe for å bremse utviklingen. Nye forskrifter for turistfiskenæringen om rapporteringsplikt ble innført i 2018. Riksadvokaten har i år doblet bøtesatsene for fiskesmugling, og fangsten inndras selvfølgelig.
Det er dessverre bare så altfor få som går i garnet.