Kvasikulturelt nordlendingstull

«Se, der fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum», lot Henrik Ibsen Peer si i «Peer Gynt». De som ønsker å selge noe, enten det er varer eller meninger, bør med andre ord kjenne sitt marked.

Macks bryggeri i Tromsø har smertelig fått erfare sannheten i dette. Det som skulle bli en salgsfremmende kampanje ble i stedet en pinlig affære som satte bryggeriledelsen i skammekroken.

Der har andre vært før; også for upassende bannskap.

Den kreative, nordnorske bannskapen skulle nemlig markedsføre Macks bryggeri. Med en ny nettside, full av kraftuttrykk, ville bryggeriet dyrke det de tror er en viktig del av norsk kultur, nemlig bannskapen.

– Vi gjennomfører bannskapskampanjen fordi det er en morsom kampanje som passer til vår kultur. Kreativ banning har vært en viktig del av nordnorsk kultur og vi er en kulturbærer, uttalte markedssjef Veronica Åsgrav i Mack til NRK.

Bryggeriet laget også en nettside hvor de oppfordrer folk til å legge inn bannskapsord og uttrykk. Det ble for sterk kost. Selv for Macks ledelse.

Selskapet fikk mye kritikk for at kampanjen virker støtende, og måtte luke ut 200 av de verste bannskapsordene på nettstedet. Likevel var det ord og uttrykk igjen som mange reagerer på, også nordlendinger, tromsinger  og finnmarkinger.

At det er forskjell på banning og banning, er en kjent sak. Det har til og med norsk rett slått fast. En nordlending ble frikjent for å ha kalt en arrestforvarer for hæstkuk, da retten fant at «det foreligger tvil om hvorvidt tiltalte – bedømt som edru – handlet forsettlig. Det kan ikke ses bort fra at tiltalte reagerte spontant på at arrestforvareren også er nordfra».

På Helgeland ble en mann frikjent for å ha kalt en UP-betjent for hæstkuk i 1997, mens en annen ble idømt bot for å ha kalt en politimann på Karmøy for tullkuk.

Noen anser bannskap som stygt, og et tegn på manglende folkeskikk. I mange religiøse miljøer er bannskap ikke akseptert. Når mennesker i slike miljøer tyr til bannskap, er det ofte i affekt, noe som forsterker inntrykket av bannskap som uakseptabelt.

I andre miljøer igjen blir bannskap sett på som en naturlig og variert del av den hverdagslige språkkulturen. I Nord-Norge har blant andre Arthur Arntzen talt varmt om bannskapens kulturelle verdi.

Men uansett hvor mye Oluf bannet fra scenen i sine velmaktsdager, var han ikke i nærheten av de uttrykkene Mack var nødt til å sensurere.

Det er det markedsavdelingen i Macks bryggeri ikke skjønte: Balansegangen er hårfin mellom det nordlendingene godtar - og det andre og utenforstående - tror nordlendingene er, gjør, sier og vil ha.

I helvete kan man ikke male fanden på veggen, skal noen ha sagt. Ikke det? Spør ledelsen i Mack!

"Balansegangen er hårfin mellom himmel og helvete".

* Kommentaren sto på trykk i Avisa Nordland 11. mai 2011

Med plikt til å krenke

«Bare de som tar sjansen på å gå for langt, kan finne ut hvor langt det er mulig å gå», tilskrives forfatteren T.S. Elliot.

Det er derfor vi skal teste grensene, enten det gjelder jøder, samer, muslimer, etniske minoriteter eller andre utsatte grupper. Om noen føler seg krenket, så får det så være.

Selv om ytringsfriheten er grunnleggende, er den ikke absolutt. Noen lovfestede unntak er forbudene mot å framsette trusler, ærekrenkelser, diskriminerende og hatefulle utsagn.

Men hva som er krenkende er et definisjonsspørsmål, og avhengig av øynene som ser. Og «Jeg-føler-meg-krenket-kortet» er det mest misbrukte argumentet i enhver debatt.

Selvsensuren vi pålegger oss og andre er påtakelig: Vi må for all del ikke krenke eller såre noen.

Men det skal vi. Vi skal forbeholde oss retten til å krenke. Ikke for å provosere, men for å uttrykke meninger som vi mener er riktige og viktige. Det er det eneste som kan bringe samfunnet framover.

Det må være tillatt å kritisere den jødiske skikken med omskjæring, uten å bli kalt antisemitt.

Enkelte lands kvinnesyn og skikker med kjønnslemlestelse skal vi kritisere, uten dermed å bli beskyldt for at vi krenker enhver muslim. At homofile pars anskaffelse av barn ved hjelp av innled livmor hos en fattig kvinne i India er menneskehandel, krenker sikkert noen.

Modig er den kvinnen som i dag tør stå fram å si at de er imot selvbestemt abort. Så mye mot kreves det å gå motstrøms at de fleste semmer har forstummet.

Men de finnes. Og det er flere enn den kvinnepolitiske eliten liker å tenke på.

Den samiske befolkningen har hatt et særlig grunnlovsvern for sitt språk, kultur og samfunnsliv siden 1988. Det var helt nødvendig og riktig å gi samene dette vernet.

Men det kan umulig bety at det ikke skal være lov å kritisere samer og samepolitikk. For eksempel er det ingen argumenter med gyldighet i dag for at fiskere med samisk bakgrunn i Hamarøy skal ha større kvoter enn fiskerne i Steigen.

Særordningen ble innført på 1970-tallet, da det var selinvasjon på Finnmarkskysten. Førti år senere må det være mulig å diskutere dette uten å bli kalt rasist og samehater.

Eller ...?

I praksis har sosiale sanksjoner vel så stor betydning for den faktiske ytringsfrihet, som rettslige: Antakelig holdes langt flere ytringer tilbake i frykt for latterliggjøring, marginalisering eller utfrysing, enn for straff.

I tillegg har vestlige samfunn de siste 20 årene lagt til rette for at folk skal føle seg krenket. De har skapt det den britiske forfatteren Monica Ali kaller en markedsplass for krenkelser. 

Det er etablert en kultur der det er moralsk galt å krenke andre, vi sympatiserer med dem som føler seg krenket og innfører juridiske og sosiale regler for at krenkelser skal unngås.

Effekten er at folk blir krenket for hver minste ting.

I et fritt samfunn må man ha både rett og plikt til å krenke, og man må tåle å bli krenket. Det er faktisk derfor vi har ytringsfrihet.

"Langt flere ytringer holdes tilbake i frykt for latterliggjøring, marginalisering eller utfrysing, enn for straff".

En ynkelig forestilling

«Tragedien i verden er ikke grusomheten fra de onde menneskene, men stillheten og likegyldigheten fra de gode», mente Martin Luther King (1929-1968).

I Norge er stillheten rundt grusomhetene i Syria nesten øredøvende. Med få unntak. Og det som kommer ut i offentligheten bør få oss til å rødme av skam. Også Frp-ere.

Utlendingsdirektoratet har nemlig fått beskjed om at det ikke er kapasitet til å ta imot flere syriske flyktninger med store medisinske behov. Grunnen er at norske kommuner sier de ikke kan ta imot flere syke flyktninger med store medisinske behov enn de allerede har sagt ja til. Derfor fikk 34 syriske flyktninger, som FNs høykommissær ønsket at Norge skulle ta imot, blankt avslag.

Som om dette er en sak norske kommuner skal løse alene.

Ifølge justisminister Anders Anundsen (Frp) har Norge brukt 1,3 milliarder kroner på tiltak for flyktninger fra Syria etter at borgerkrigen brøt løs i 2011. I år har regjeringen bevilget 460 millioner kroner til støtte til syriske flyktninger på flukt i naboland som Tyrkia, Libanon og Jordan.

Det er vel og bra. Mange kan hjelpes i nærområdene. Men det forsvarer ikke at Norge nå plukker flyktninger på øverste hylle. De som trenger det mest, stenges ute. Av verdens rikeste land.

Statsrådens forsøksvise (bort)forklaring er en studie i norsk dobbeltmoral. – Det er viktig å prioritere de mest sårbare gruppene. Samtidig er Norge avhengig av at helsevesenet og kommunene har kapasitet til å ta imot Syria-flyktningene som kommer, forklarer Anundsen.

Flyktningene skal riktig nok ut i kommunene etter hvert. Men å skyve lokalsamfunnene foran seg i denne saken, er rett og slett ynkelig.

Regjeringen – som har gjort grove feilvurderinger i andre saker der menneskeliv står på spill – støttes av KrF. Partiet er åpenbart mer opptatt av kontantstøtte til sine egne velfødde innenlands, enn hvordan syriske kvinner og barn har det.

Bortforklaringen om at det ikke ble forhandlet spesielt om flyktninger fra Syria er like ynkelig som statsråd Anundsens. Pinligere kan det faktisk ikke bli.

Tirsdag kom også nyheten om at Madina Salamova, mest kjent under pseudonymet Maria Amelie,  nå har fått permanent oppholdstillatelse i Norge. Den ressurssterke, velutdannede kvinnen - som verken trengte beskyttelse eller medisinsk hjelp, men som hadde norsk journalistkjæreste i oslopressen - fikk massiv mediestøtte da hun skulle utvises. 

Kjente musikere og forfattere sto fremst i køen i sin fordømmelse av norske myndigheter. Det førte fram. «Lex Amelie» gjorde at hun fikk bli.

Hvor er de samme kjendisene nå? Hvorfor synger de ikke en sang for de 34 som desperat trenger vår hjelp, men som vi stenger grensene for?

Hvordan kom vi hit? Hvordan ble vi til denne selvopptatte, egoistiske, hjerteløse og kynisk kalkulerende nasjonen?  Norge – som har tatt imot flyktninger som trenger hjelp helt fra Fridtjof Nansens tid – er blitt seg selv mer enn nok.

Det eneste vi ikke har nok av, er skamvett.

"Hvordan ble vi til denne selvopptatte, egoistiske, hjerteløse og kynisk kalkulerende nasjonen?"

En syk sjel i et sunt legeme

«For mye oppmerksomhet om ens helse, er et hinder for læring, for oppdagelser eller andre typer studier», mente den greske filosofen Platon (427 – 347 f.Kr).

Allerede den gang; uten tabloidene og ukepressens daglige pushing av helse- og treningsråd, så en av de mest betydningsfulle filosofene i historien faren.

Overvekt er et problem i Vesten, også i Norge. Men jeg våger påstanden at det i dag ikke finnes ett menneske over ti år som ikke allerede vet at det kan være lurt å spise mindre og sunnere, og å trimme mer.

Likevel fortsetter samfunnets hysteriske fokus på en sunn sjel i et sunt legeme, og det påfører folk nye lidelser. Ved siden av røykerne, er det nå de overvektige som utsettes for stadige skyts og stikkpiller. De er våre nye mobbeofre, uthengt i den offentlige gapestokk til spott og spe som viljeløse mennesker som ikke vet sitt eget og, ikke minst: samfunnets beste.

Med det offentliges velsignelse og hjelp produseres nå mennesker med lav selvfølelse, dårlig samvittighet og null selvtillit på løpende bånd.

Nei; ikke tredemølle.

Resultatet har vist seg. Tusenvis av unge jenter og gutter lider av bulimi eller anoreksi. En ny type spiseforstyrrelse har fått navn. Fokus på «riktig ernæring» kan utvikle seg til ren besettelse og gjøre folk direkte syke. Derfor har vi også fått ortoreksi, som kort fortalt betyr å være sykelig opptatt av sunt og riktig kosthold. Eller de er fitnesforstyrret, altså sykelig opptatt av trening.

Nok en diagnose, produsert av helse- og treningsprofetene.

I 2011 var Nordland det første fylket i landet der flere aktører samlet seg til et krafttak for folkehelsa. For Folkehelsealliansen er det målet - sunnhet - som veier tyngst. Fylkeskommunen satser både penger og oppmerksomhet på at nordlendingene skal bli lettere, friskere og sterkere. Og det er vel og bra, selvfølgelig. I utgangspunktet.

Vi fôres med råd og formaninger fra offentlige instanser, som nær sagt hver eneste dag forteller oss hvilke dårlige mennesker vi er fordi vi spiser mat med for mye salt, eller tar bussen i stedet for å sykle.

Nå veies ungene igjen på skolen. I tidligere tider ble ungene veid for å sjekke at de ikke var underernærte. I dag for å kontrollere at de holder vekta. Uten at det finnes et apparat til å følge ungene opp; hvor mange hundre barn er det på hver helsesøster?

Samtidig skjemmes unge jenter og gutter i hopetall så mye over kroppen sin at de nekter å kle av seg i dusjen.

Målet for folkehelsen er å forbedre liv gjennom forebygging og behandling av sykdom. Verdens helseorganisasjon definerer helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære og ikke bare fravær av sykdom eller svakhet».

God helse er altså noe langt mer enn et sunt legeme. Men det er blitt mer og mer borte. Trivselsvekt er byttet med BMI. Bøker om helse, mat og trening er vår tids bibler. Gode liv telles og måles utelukkende ved hjelp av kalorier og pulsklokke.

Alt annet er slanket bort.

Intensjonene er gode. Men som kjent er veien til helvete brolagt med nettopp gode intensjoner.

"Gode liv telles og måles utelukkende ved hjelp av kalorier og pulsklokker"

Bil, båt, bane og bullshit

«Vi har ansvar ikke bare for det vi gjør, men også for det vi lar være å gjøre», mente den engelske teologen og forfatteren Richard Watley (1787-1863).

Da er det mange som har mye å svare for.

Godstransport til sjøs taper andeler til veitransport, stikk i strid med målsettingen om å frakte mer via sjøveien. – De siste årene har det gått i helt gal retning, sier riksrevisor Per-Kristian Foss.

Konteinerskipet «Tege» seilte sin siste tur fra Bodø til Alta i fjor. For å erstatte denne ruta må så mange som 8000 nye lastebiler legge ut på til dels dårlige nordnorske veier. Det øker både risikoen for ulykker, utslipp og slitasje på veiene.

Og NHO presser på får å tillate 25 meter lange vogntog på veiene.

Jernbane da, dette gjennomsubsidierte og lovpriste transportmiddelet som noen er så heldige å ha tilgang til? Standarden på Nordlandsbanen er en skandale; driver de ikke fortsatt med manuell sporveksling på Fauske?

Og der jernbanen er et alternativ og en suksess – som Saltenpendelen – der satses det vel mer? Nei da. Kapasiteten er sprengt. Folk må stå mellom Rognan og Bodø; er det rart at mange velger å pendle med bil?

Nå bygges omsider nytt togstopp på Tverlandet, som vil gi enda flere pendlere mulighet til å bruke tog. Hvis det altså er plass i rushtiden.

Togstoppet koster 26 millioner. Det koster vel tre millioner i året å hekte på ei ekstra vogn på Saltenpendelen, slik at banen virkelig blir et reelt alternativ for så mange som mulig.

Men det sier Samferdselsdepartementet nei til.

Norsk transportpolitikk er en eneste lang tragedie, der den ene ikke vet hva den andre gjør, eller ikke bryr seg om det. Stortinget overkjøres like glatt som en dårlig skodd trailer  på vinterføre.

Målet om å flytte gods fra vei til sjø eller bane er tverrpolitiske visjoner som i en årrekke har blitt pulverisert grunnet uklar ansvarsfordeling. Det er mange statsråder de siste ti årene som har et ansvar for Riksrevisjonens sterke kritikk, påpeker Bellona overfor NRK Nordland.

Det fortviles altså over en lav sko over utviklingen. 

Det er ikke én positiv ting å si om saken, bortsett fra at flere utenlandske trailersjåfører for mer å gjøre.

Likevel er det ingen politikere som for alvor reagerer på at ulike regjeringer stilltiende har latt være å oppfylle Stortingets intensjoner.

Heller ikke daværende samferdselsminister i den rødgrønne regjeringen, Marit Arnstad (Sp). Også hun toet sine hender, og viste til at aktørene i næringen selv velger sine transportmidler.

Regjeringen jobber for å sikre gode rammevilkår for alt fra fosterforeldre til industrien. Nå jobbes det for eksempel med en melding om rammebetingelser for oppdrettsnæringen.

Hvem sier at ikke regjeringen kan følge opp Stortingets intensjoner, og også legge fram en melding om rammebetingelsene for transport til sjøs?

Det handler om evne og vilje. Alt annet er bullshit. Det er det til gjengjeld nok av. 

"Stortinget overkjøres like glatt som en dårlig skodd trailer  på vinterføre".

Et skikkelig mageplask

«Vi skal fylle opp bassengene». Ordene kom fra Jens Stoltenberg før valget i 2005. I løpet av de neste fire årene stengte hver tiende kommune ett eller flere svømmebasseng. Nå vil formannskapet i Fauske legge ned Sulisbadet.

Noe har likevel skjedd: Fra 2006 og fram til 2013 ble det registrert 100 gjenåpnede anlegg, mens det er åpnet 23 nye svømmeanlegg. Blant dem Fauskebadet. Likevel bare en dråpe i havet, tydeligvis.

For nå er vi der igjen. Sesongen for drukningsulykker er innledet, og nok en gang en nordmenns manglende evne til å holde hodet over vann, tema.  

Etter flere alvorlige badeulykker de siste dagene, hvor to personer har mistet livet, mener kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) at svømmeundervisningen ved landets skoler er for dårlig. En ny tilsynsrapport tyder på at mange skoler ikke har nok kompetanse, og de mangler personale. Noen skoler nedprioriterer dette, og noen kommuner nedprioriterer faget, påpeker statsråden.

Utspillet kommer – typisk nok – etter ei godværshelg med flere badeulykker. Da bobler bekymringen til overflaten.

– Dette er noe vi har diskutert i altfor mange år og noe vi diskuterer hver eneste sommer. Jeg synes vi burde klare å bygge opp svømmeundervisningen vår systematisk og årlig, sier Røe Isaksen.

Statsråden skal fredag møte Norges Svømmeforbundet for å diskutere hvordan barn kan bli tryggere i vannet.

Rekruttering til svømmesporten er ikke det viktigste. Det skremmende er at vi bor i et land med en veldig lang kyst – og med en befolkning som har en ustyrlig trang til å hoppe i havet eller nærmeste basseng så snart sola viser seg – uten at de kan svømme skikkelig. For ikke å snakke om alle de som bare plumper uti, ufrivillig.

Ja, selv mange som er fiskere av yrke vet ikke hvordan de skal holde seg flytende hvis de havner på dypt vann.

Bare halvparten av alle landets tiåringer kan svømme lenger enn 200 meter, viser en nasjonal undersøkelse av barns svømmeferdigheter. Det er omtrent på samme nivå som for ti år siden; altså har det ikke gått framover.

Hvis vi sammenligner oss med andre land i Norden – som Island og Sverige – ligger vi langt bak. I Sverige var 86 prosent svømmedyktige, på Island 98 prosent. Et skikkelig mageplask for Norge, altså.

Undersøkelsen viser også at elever med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant dem som kun kan svømme noen få tak. 17 prosent oppgir at de ikke kan holde seg flytende i det hele tatt.

Når nok en statsråd nå legger ansiktet i bekymrede folder og skal se på saken, formoder vi at noe kommer til å skje slik at flere unger kan klare Svømmeknappen. Som et minimum.

Men som i alle år tidligere: Saken drukner nok i viktigere ting. Dessuten er det jo skolenes eller kommunens ansvar, understreker kunnskapsministeren.

Han har med andre ord sørget for å slengt ut ei livbøye til seg selv ...

"Saken drukner nok i viktigere ting"