En ynkelig forestilling

«Tragedien i verden er ikke grusomheten fra de onde menneskene, men stillheten og likegyldigheten fra de gode», mente Martin Luther King (1929-1968).

I Norge er stillheten rundt grusomhetene i Syria nesten øredøvende. Med få unntak. Og det som kommer ut i offentligheten bør få oss til å rødme av skam. Også Frp-ere.

Utlendingsdirektoratet har nemlig fått beskjed om at det ikke er kapasitet til å ta imot flere syriske flyktninger med store medisinske behov. Grunnen er at norske kommuner sier de ikke kan ta imot flere syke flyktninger med store medisinske behov enn de allerede har sagt ja til. Derfor fikk 34 syriske flyktninger, som FNs høykommissær ønsket at Norge skulle ta imot, blankt avslag.

Som om dette er en sak norske kommuner skal løse alene.

Ifølge justisminister Anders Anundsen (Frp) har Norge brukt 1,3 milliarder kroner på tiltak for flyktninger fra Syria etter at borgerkrigen brøt løs i 2011. I år har regjeringen bevilget 460 millioner kroner til støtte til syriske flyktninger på flukt i naboland som Tyrkia, Libanon og Jordan.

Det er vel og bra. Mange kan hjelpes i nærområdene. Men det forsvarer ikke at Norge nå plukker flyktninger på øverste hylle. De som trenger det mest, stenges ute. Av verdens rikeste land.

Statsrådens forsøksvise (bort)forklaring er en studie i norsk dobbeltmoral. – Det er viktig å prioritere de mest sårbare gruppene. Samtidig er Norge avhengig av at helsevesenet og kommunene har kapasitet til å ta imot Syria-flyktningene som kommer, forklarer Anundsen.

Flyktningene skal riktig nok ut i kommunene etter hvert. Men å skyve lokalsamfunnene foran seg i denne saken, er rett og slett ynkelig.

Regjeringen – som har gjort grove feilvurderinger i andre saker der menneskeliv står på spill – støttes av KrF. Partiet er åpenbart mer opptatt av kontantstøtte til sine egne velfødde innenlands, enn hvordan syriske kvinner og barn har det.

Bortforklaringen om at det ikke ble forhandlet spesielt om flyktninger fra Syria er like ynkelig som statsråd Anundsens. Pinligere kan det faktisk ikke bli.

Tirsdag kom også nyheten om at Madina Salamova, mest kjent under pseudonymet Maria Amelie,  nå har fått permanent oppholdstillatelse i Norge. Den ressurssterke, velutdannede kvinnen - som verken trengte beskyttelse eller medisinsk hjelp, men som hadde norsk journalistkjæreste i oslopressen - fikk massiv mediestøtte da hun skulle utvises. 

Kjente musikere og forfattere sto fremst i køen i sin fordømmelse av norske myndigheter. Det førte fram. «Lex Amelie» gjorde at hun fikk bli.

Hvor er de samme kjendisene nå? Hvorfor synger de ikke en sang for de 34 som desperat trenger vår hjelp, men som vi stenger grensene for?

Hvordan kom vi hit? Hvordan ble vi til denne selvopptatte, egoistiske, hjerteløse og kynisk kalkulerende nasjonen?  Norge – som har tatt imot flyktninger som trenger hjelp helt fra Fridtjof Nansens tid – er blitt seg selv mer enn nok.

Det eneste vi ikke har nok av, er skamvett.

"Hvordan ble vi til denne selvopptatte, egoistiske, hjerteløse og kynisk kalkulerende nasjonen?"