Fjæra som ble til ti hysteriske høns

OBS! Kommentar fra oktober 2005, akkurat nå aktuell i en spesiell debatt.

Det skjer gang på gang. Med god hjelp av løssalgsavisene settes hele halve Norge i alarmberedskap, Med overskrifter som «En million mennesker kan dø», flakser folk bokstavelig talt rundt som forskremte fjærkre og lurer på om de i det hele tatt skal våge å mate sin egen undulat. Frittgående fjærkre av alle slags fasonger og farger jages inn i bur og skur, mens trekkfuglene plutselig utgjør en større trussel enn den verste naturkatastrofe.

Alt mens farmasøytindustrien går for fullt, og produsentene av influensavaksine og medisin rolig kan vagle seg som gribber. Folk holdes på tå hev: Søndag ble det funnet en død alke i Kristiansand.

Det er ingen grunn til å ta en så nebbete tone sier du kanskje, fugleinfluensaen er altfor alvorlig til å føyses bort. Og rett skal være rett: Setter man en datamaskin til å regne ut de aller dystreste scenariene – hvis viruset muterer slik at det kan smitte fra menneske til menneske, hvis det ikke finnes medisiner, hvis myndighetene ikke setter i verk noen tiltak, hvis befolkningens helsetilstand og immunforsvar generelt sett er dårlig, hvis vi kommer i kontakt med noen med fugleinfluensa og hvis…

Hvis alle disse faktorene slår til, er det grunn til å slå alarm. Da kan ganske mange komme til å dø. I hele Asia, med milliarder av mennesker i tettbefolkede områder og med sanitære tilstander dårligere enn i et hvilket som helst norsk hønsehus, har det dødd 60 i løpet av de siste tre årene. Det er, med respekt å melde, ingenting. Det er færre enn det dør av lungebetennelse i Norge hvert eneste år. Og det helt uten at fugleinfluensaen er påvist her til lands.

For helsemyndighetene er det selvsagt en vanskelig balansegang. Et sted midt mellom fornuft og følelser skal befolkningen informeres. Ikke kan de overse fugleinfluensaen, det er myndighetenes plikt å sørge for medisindepoter og å sette i gang tiltak når det er nødvendig. Det er også myndighetenes plikt å opplyse at det er en mikroskopisk sjanse for at både folk og fjærfe kan bli smittet. En ganske stor andel av begge arter får faktisk influensa hver eneste høst.

Men når løssalgsavisene først har lettet i flokk på vei i en og samme retning, som en hvilken som helst annen gjeng trekkfugler styrt av instinkter i stedet for rasjonelle tanker, er fuglen fløyet, for å si det sånn. Mediene fôrer oss med bilder av hønsemassakre og folk med munnbind og vernedress, og plansjer om hvor fuglene kommer fra og hvor og hvor de skal.

Da kan ikke myndighetene gjøre stort annet enn å vise at de har situasjonen under kontroll. Ikke én spurv skal falle til jorden uten at Mattilsynet tar affære; for sikkerhets skyld. Frittgående høner jages i hus, det kan jo komme en svale forbi, og ender skytes bare for å vise befolkningen at her skal ikke et eneste lite virus fly forbi uten av Helsetilsynet er informert.

Nei, den anda utenfor Stockholm, som ble vist i tv-nyhetene gjennom hele helga der den lå mens regnet silte nedover den døde skrotten stakkar, var ikke smittet av fugleinfluensa. At det er helt naturlig at også fugler dør, har vi knapt hørt et kvidder om…

«Folk flakser rundt som forskremte fjærkre og lurer på om de skal våge å mate sin egen undulat».

Punktert prinsipp

«Det er enklere å slåss for prinsippene enn å leve etter dem», mente den østerrikske legen og psykiateren Alfred Adler (1870-1937).

Det er det lett å skrive under på, og de fleste av oss har personlige erfaringer å vise til. Og altfor ofte opplever vi at politikere svikter egne prinsipper.

Denne uka har Miljøpartiet De Grønne (MDG) vært i hardt vær, i alle fall en middels kraftig twitterstorm, blåst i gang av en Frp-statsråd på jakt etter billige politiske poeng. Først ute var nyslått byråd for miljø og samferdsel i Oslo, Lan Marie Nguyen Berg. 

Etter en debatt i NRK tok hun taxi hjem, noe som fikk samferdselsminister Ketil Solvik Olsen til å tvitre en syrlig kommentar om «… 'miljøpolitikere' som bestiller drosje hjem fra NRK-debatt, hvor de ti minutter tidligere sa folk ikke trenger å kjøre bil».  Selvfølgelig til jubel i kommentarfeltet.

Et simpelt forsøk på latterliggjøring. Kan noen gi meg én god grunn til at ikke også grønne politikere, som kjemper for et bilfritt sentrum, ikke skal kunne ta taxi? Som for øvrig også regnes som kollektivtransport.

Da er det atskillig mer relevant – og legitimt – å se nærmere på liv og lære til frontfiguren til MDG, Rasmus Hansson. Framfor noen andre har han vært sykkelprofeten, og privatbilismens argeste motstander. Profilert som syklende til Stortinget og andre møter i hovedstanden, alltid med en sykkelhjelm inne rekkevidde.

Nå viser det seg at Hansson haiker med kona, og sykler eller tar kollektivtransport det siste stykket. Jeg bebreider ham ikke; de må forsere en visstnok humpete og dårlig skogsvei før de kommer til sivilisasjonen med sykkelsti eller muligheter for å ta buss.  

Altså omtrent som hundretusener av andre nordmenn, ikke minst rundt i distriktene, der idealene fort må forlates når hverdagens realiteter i form av stiv kuling og regn, tidsklemme, manglende sykkelstier, sykkelvogner dårlig egnet for miljøvennlig vintertransport av ettåringer og andre faktorer gjør bil til en nødvendighet.

Nei, det er ikke en skam at folk som bor mellom Bertnes og Kvalvika bruker bil på jobb, slik én hevdet i AN forrige fredag. Vedkommende var selvfølgelig sykkelselger.

Nå har miljøgeneralen møtt seg selv i garasjedøra når det gjelder bil. I 2013 sa Hansson at det ville være flaut å snakke med VG dersom han hadde hatt en diger SUV. Deretter gikk han hen og kjøpte en. Hansson syns det er helt greit å få kjeft for bilen sin, og understreker at det ikke er MDGs poeng at folk skal være perfekte, eller å forby folk å ha bil når de trenger den. Som Hansson selv, og tusenvis av andre.

Prinsipper og idealer er flotte å strekke seg etter. Men det viser seg altså at i lengden kommer de fleste til kort.

"Nå har miljøgeneralen møtt seg selv i garasjedøra"