OBS! Kommentar fra oktober 2005, akkurat nå aktuell i en spesiell debatt.
Det skjer gang på
gang. Med god hjelp av løssalgsavisene settes hele halve Norge i
alarmberedskap, Med overskrifter som «En million mennesker kan dø», flakser folk
bokstavelig talt rundt som forskremte fjærkre og lurer på om de i det hele tatt
skal våge å mate sin egen undulat. Frittgående fjærkre av alle slags fasonger
og farger jages inn i bur og skur, mens trekkfuglene plutselig utgjør en større
trussel enn den verste naturkatastrofe.
Alt mens farmasøytindustrien går for fullt, og produsentene
av influensavaksine og medisin rolig kan vagle seg som gribber. Folk holdes på
tå hev: Søndag ble det funnet en død alke i Kristiansand.
Det er ingen
grunn til å ta en så nebbete tone sier du kanskje, fugleinfluensaen er altfor
alvorlig til å føyses bort. Og rett skal være rett: Setter man en datamaskin
til å regne ut de aller dystreste scenariene – hvis viruset muterer slik at det
kan smitte fra menneske til menneske, hvis det ikke finnes medisiner, hvis
myndighetene ikke setter i verk noen tiltak, hvis befolkningens helsetilstand
og immunforsvar generelt sett er dårlig, hvis vi kommer i kontakt med noen med
fugleinfluensa og hvis…
Hvis alle disse
faktorene slår til, er det grunn til å slå alarm. Da kan ganske mange komme til
å dø. I hele Asia, med milliarder av mennesker i tettbefolkede områder og med
sanitære tilstander dårligere enn i et hvilket som helst norsk hønsehus, har
det dødd 60 i løpet av de siste tre årene. Det er, med respekt å melde,
ingenting. Det er færre enn det dør av lungebetennelse i Norge hvert eneste år.
Og det helt uten at fugleinfluensaen er påvist her til lands.
For helsemyndighetene
er det selvsagt en vanskelig balansegang. Et sted midt mellom fornuft og
følelser skal befolkningen informeres. Ikke kan de overse fugleinfluensaen, det
er myndighetenes plikt å sørge for medisindepoter og å sette i gang tiltak når
det er nødvendig. Det er også myndighetenes plikt å opplyse at det er en
mikroskopisk sjanse for at både folk og fjærfe kan bli smittet. En ganske stor
andel av begge arter får faktisk influensa hver eneste høst.
Men når
løssalgsavisene først har lettet i flokk på vei i en og samme retning, som en
hvilken som helst annen gjeng trekkfugler styrt av instinkter i stedet for
rasjonelle tanker, er fuglen fløyet, for å si det sånn. Mediene fôrer oss med
bilder av hønsemassakre og folk med munnbind og vernedress, og plansjer om hvor
fuglene kommer fra og hvor og hvor de skal.
Da kan ikke
myndighetene gjøre stort annet enn å vise at de har situasjonen under kontroll.
Ikke én spurv skal falle til jorden uten at Mattilsynet tar affære; for
sikkerhets skyld. Frittgående høner jages i hus, det kan jo komme en svale
forbi, og ender skytes bare for å vise befolkningen at her skal ikke et eneste
lite virus fly forbi uten av Helsetilsynet er informert.
Nei, den anda utenfor Stockholm, som ble vist i tv-nyhetene gjennom hele helga der den lå
mens regnet silte nedover den døde skrotten stakkar, var ikke smittet av
fugleinfluensa. At det er helt naturlig at også fugler dør, har vi knapt hørt
et kvidder om…
«Folk flakser rundt som forskremte fjærkre og lurer på om de skal våge
å mate sin egen undulat».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar