Skriften på veggen

«All kunst bærer opprør i seg. Til og med et opprør mot seg selv», ifølge filmskaperen Vibeke Løkkeberg. 

Gatekunst – eller Street art – er visuell kunst oppført i offentlige rom, oftest ulovlig og ved hjelp av spraybokser.

Ulovlig og uønsket har vært nettopp essensen i uttrykksformen. Et opprør og protest mot det bestående. Provokativ og irriterende.

Gatekunst innebærer ofte bruk av spraymaling, enten i form av tradisjonell graffiti laget på frihånd, eller ved hjelp av sjablonger, av noen kalt postgraffiti, slik Wikipedia definerer det.

Utøverne innenfor gatekunst er ofte anonyme, og de lager bildene sine uten tillatelse fra eieren av veggen. Enkelte har kjente pseudonymer, slik som britiske «Banksy», «Swoon» fra New York og italienske «108». Norske «Dolk» fra Bergen blir gjerne sammenlignet med dem.

Gatekunsten er også kommet til Bodø, ikke minst gjennom den anonyme signaturen «Stein». Med spraymaling har han ulovlig laget sine bilder på nymalte vegger. Det er langt fra tagging, eller stygg graffiti. Det er detaljerte bilder som du kan få øye på der du minst venter det.

Flere kjente utøvere har tatt steget vekk fra asfalt og murvegger. Kunsten stilles nå ut i anerkjente gallerier og selger til gode priser. Du kan gå inn i et galleri og kjøpe «gatekunst» til stueveggen.

Sånn er gatekunsten tatt inn i varmen – og ufarliggjort. Når det gode borgerskap betaler tusenvis av kroner for å ha Street art på veggen, vet du at sjangeren har mistet sin kraft som samfunnskritikk og ditto opprør.

Det samme har skjedd med andre kunstneriske uttrykksformer, for eksempel musikk. Det er som Betales på 60-tallet. Når også pappa fikk langt hår, var det ikke moro lenger for ungdommene, som gjorde opprør mot autoritetene nettopp ved å nekte å klippe seg.

Den dagen du så representanter fra landets politiske elite på tv, mens de litt klosset gjorde hiphopens karakteristiske håndbevegelse og sa «yo», visste du at hiphop hadde utspilt sin rolle som kulturell og sosial markør.

Hiphop er for lengst stuerent. Tidligere «bad guys» reiser nå landet rundt som rene underholdningsartister.

For ei ukes tid siden var Street art-kunstnerne Avon og Mr. Nobody i Steigen og Fauske, invitert til å dekorere ei låvedør og en trafostasjon. Det ble sikkert både fargerikt og spennende, og en pen veggdekorasjon. Men gatekunst er det ikke.

Men i det øyeblikket gatekunstnerne tok steget vekk fra asfalten i New York – og inn på kunstforeningenes pent slipte parkett – ble også det genuine i kunstformen borte.

Sprengkraften, opprøret og provokasjonen mot det etablerte, Street arts opprinnelige hensikt og mening, er effektivt gjort om til hyggelig sommerunderholdning for det gode borgerskap.

Nei, det hjelper ikke at kunstneren halvveis gjemmer seg i hettegenseren når han lar seg intervjue av lokalavisa.

Ja, jeg vet. Heller ikke gatekunstnere kan leve bare for kunsten. De skal også leve av den.

"I det øyeblikket gatekunstnerne tok steget vekk fra asfalten og inn på kunstforeningenes pent slipte parkett, ble også det genuine i kunstformen borte".

Som man roper i skogen...

«Den som ikke kan bruke fornuften, er dum. Den som ikke vil, er en hykler. Den som ikke tør, er en slave», mente den skotske læreren og forfatteren Henry Drummond (1851 – 1897). 

En passe påminnelse i en tid da presumptivt oppegående kvinner har falt tilbake i roller som var passé for minst tre tiår siden.

Altfor ofte tyr dagens unge kvinner, enten det er politikere eller popstjerner som vil ha 15 minutters berømmelse, til verdens eldste og billigste kvinnetricks: nemlig å kle av seg.

Hele Norge fikk et glimt av hverdagslivet til en ung, kvinnelig bilmekaniker i Finnmark i NRK-programmet «Utkant» i oktober. Christin M. Røde (26) reflekterte rundt det å bo i en liten bygd i Nord-Norge, og bilmekanikeren ble plutselig en «snakkis». 

Den unge kvinnen tar også oppdrag som glamourmodell, og ble avbildet liggende på rygg, kun iført bh, og fotografert fra en vinkel som gir maksimal fokus på puppene.

Nylig var hun igjen i mediene, denne gang på grunn av uønsket oppmerksomhet i form av bilder av mannlige kjønnsorgan, slibrige sms-er og eposter med tvilsomt innhold. 

Det synes glamourmodellen ikke er spesielt morsomt, men ærlig talt; hva annet kan hun vente?

Også Senterungdommens leder, Sandra Borch fra Troms, er forskrekket over responsen på Senterungdommens småerotiske kalender. Der poserer unge, kvinnelige politikere i mer eller mindre utfordrende antrekk og situasjoner; noen for så vidt ganske uskyldige, men budskapet er klart.

Mennene som er avbildet, som statsråd Ola Borten Moe, er derimot slett ikke avkledd. Han presenteres som en sterk og handlekraftige kar, som kvinnen klynger seg til.

Unge kvinners flukt fra landsbygda og småkommunene er en av de største utfordringene i dag. Damene vil heller bo i byen. Igjen sitter mannfolka i mens folketallet stuper og aldershjemmet er overfylt.

Hensikten med kalenderen er visstnok å vise at det kan være gøy på landet. Spørsmålet er da hvorfor Senterungdommen framstiller bondelivet med kjønnsrollemønstre utdatert for tre tiår siden; den gang menn var menn, og kvinner holdt seg ved kjøkkenbenken og ellers matet hønene.

På den ene siden har kvinner sin selvfølgelige rett til å gå trygt gjennom byen nattetid, uansett hvordan de er kledd. På den annen side insisterer noen kvinner på å se bort fra det faktum at å rave alene, sterkt beruset og i miniskjørt gjennom bygatene i totiden om natta, innebærer en risiko.

På samme måte stiller både glamourmodellen og kvinnelige politikere seg villig til skue, mens de insisterer på at ingen skal bite på agnet.

Vi lever i verdens mest likestilte samfunn, et samfunn som for alle praktiske formål er kjønnsnøytralt. Det betyr ikke at vi er kjønnsløse.

Når man lar seg avbilde innbydende og omtrent naken, så kan det oppfattes som en invitasjon. Når en kvinne midt i tjueårene etterpå blir forskrekket over at noen svarer på invitasjonen – og later som om hun ikke skjønner hvilke strenger hun spiller på – så er det utillatelig dumt.  

Selv til uekte blondine å være.

«Vi er kjønnsnøytrale, ikke kjønnsløse»

Tatt av protestbølgen

«Når man er ung, må man framfor alt protestere. Hva man protesterer mot, er derimot ikke så viktig», hevdet den franske forfatteren Jean Maurice Cocteau (1889 – 1963).

Ufortjent eller ikke: SV står i fare for å bli skylt ut av Stortinget. Venstre og Senterpartiet vaker rundt sperregrensa, og kan ikke føle seg trygge.  Velkjente partier kan kort sagt brenne ut, og bli borte fra landets nasjonalforsamling.

Opp av asken stiger Miljøpartiet De Grønne (MDG), som kan bli stortingsvalgets sensasjon og førte til en omveltning i norsk politikk. 

Ledet av en profilert miljøtalsmann med troverdighet og tyngde, Rasmus Hansson, viser målingene at De Grønne ligger an til mandater. Riktig nok ikke i Nordland, men på Østlandet vokser det blokkuavhengig partiet sterkt.

Det er partiets radikale program for klima og miljø som lokker velgere. Først og fremst de unge. De protesterer mot de tradisjonelle partiene, som ikke gjør nok, eller ingenting.  

Det skjer ikke ofte. Men det er ikke første gang at et parti basert på protester mot de etablertes politikk (eller mangel på sådan) klarer å vinne fram, og slår en kile inn i det politiske miljøet.

Mest kjent er Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep; forløperen til Frp. Partiet ble formelt stiftet i 1973. Allerede samme år ble Anders Lange valgt inn på Stortinget. 

Kystpartiet – eller mer presist: Steinar Bastesen fra Brønnøy – klarte også mot alle odds å stifte et nytt parti og få en taburett på Tinget. Kystpartiet, som formelt ble stiftet i 1999 sto sterkest i Nord-Norge, og i 2001 var stortingsplass et faktum. Motstand mot EU og bevaring av Grunnloven, var sentrale saker.

Det ble et blaff, primært knyttet til den fargerike og frittalende frontfiguren. Partiet eksisterer fortsatt, men fikk ikke engang representanter på fylkestinget under siste valg.

Andre har forsøkt å etablere nye partier, i protest mot mangel på innsats på spesifikke og snevre interesseområder.

Demokratene eksisterer fortsatt; men når hørte vi sist noe fra dem? Pensjonistpartiet har primært pensjonistenes kår på agendaen, men er sjanseløse.

Partiene De Kristne og Kristent Samlingsparti vil primært stoppe avkristningen av Norge, men er så små at de havner i kategorien «andre» på alle målinger. Det samme gjør Piratpartiet, NKP og Det Liberale Folkepartiet.

Paradoksalt nok ble også SV, som nå blør mest til Miljøpartiet De Grønne, i sin tid stiftet som i ren protest mot Arbeiderpartiets vestligorienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen, og norsk medlemskap i Nato.

Etter åtte år i regjering kan det se ut som SV igjen henvises til å gjøre det partiet kan best og ble skapt for: å protestere.

Lederen for partiet som i sin tid ble etablert i protest mot skatter og avgifter, Siv Jensen, kan som sannsynlig finansminister ende opp med å kreve inn nettopp skatter og avgifter.

Se ikke bort fra at protestene stilner samtidig ...

"Paradoksalt nok ble også SV stiftet som et protestparti"