Kaospilotene

«Alt nytt begynner med kaos», mente pedagogen og skolereformatoren Mosse Jørgensen (1921-2009). Det er der Norge er nå; også Salten.

Det er – nær sagt selvfølgelig – kommunereformen, eller velferdsreformen som det heter nå, som har gitt både ordførere og kommunestyrerepresentanter beslutningsvegring.

I stedet for å gjøre jobben sin – utrede ulike alternativer og så anbefale ett eller to for innbyggerne – er folkeavstemninger om alle tenkelige muligheter blitt løsningen. Nylig har en rekke kommuner sørpå gjennomført sine. Flere avholdes i løpet av mai i saltenregionen.

Resultatet av de 23 folkeavstemningene som nettopp er gjennomført, kan kort oppsummeres slik: De store vil bli større, eller innbyggerne bryr seg ikke. De små vil fortsatt være små. Der det er flertall for sammenslåing, spriker anbefalingen i alle retninger. Resultatet er verdiløst. Og folkeavstemningen meningsløs.

Og kanskje overraskende, lokal identitet, opphetede debatter og redsel for å bli «spist» av storebror tatt i betraktning: Oppslutningen om folkeavstemningene har til dels vært katastrofalt lavt, helt nede i 18,7 prosent på Stord.

Saltværingene er blitt spurt til råds før, men da med ett, klart spørsmål i en sak der politikerne hadde gjort jobben sin på forhånd. I 2003 vedtok kommunestyret i Skjerstad enstemmig å be innbyggerne si ja til sammenslåing med Bodø.

Samme år ga folkeavstemningen flertall. Riktig nok med bare to stemmers overvekt, men dog. Innbyggerne hadde sagt sitt.

Et par eksempler fra nabolaget illustrerer godt hvor dårlig politikerne har gjort jobben sin nå: I Fauske skal det stemmes over fire ulike alternativer. I Tysfjord har knapt 2000 innbyggere hele fem alternativer å velge mellom. De som ønsker å stemme blankt skal for sikkerhets skyld ha sin egen stemmeseddel.

Sannsynligheten for at det er like mange meninger som muligheter er overhengende. Farsen er komplett.

Folkeavstemninger er et godt verktøy i viktige saker, forutsatt at det er et klart ja eller nei det spørres om. Eller hvis det er to helt tydelige veivalg det kan stemmes over. Det gjør også at politikerne kan late som de tar innbyggere og demokrati på alvor, selv om avstemningen altså bare er rådgivende. Og rådet ikke er bindende.

Senere, når «giftermål» med naboen tvinges fram på grunn av fall i inntektene til de små kommunene – for sånn kommer det til å bli – kan politikerne si at det ikke er deres skyld.

I stedet for å kaste bort tid og penger på folkeavstemninger, kunne ordførerne like gjerne ha holdt en finger opp i lufta for å kjenne hvilken vei vinden blåser.

"Sannsynligheten for at det er like mange meninger som muligheter er overhengende".

Det utålelige

«Alt er ikke sagt fordi om en lov har talt», påpekte den franske forfatteren Victor Hugo (1802-1885).

Akkurat det er det mange som kjenner på nå, etter at massemorderen og terroristen Anders Behring Breivik på ett punkt vant i saken han reiste mot staten. Soningsforholdene med isolasjonen er brudd på menneskerettighetene, de er umenneskelig og nedverdigende, mener Oslo tingrett. Dommen er et hån mot de 77 ofrene for terroren, de som overlevde med store skader, deres familier og mot resten av det norske folk. Og order «umenneskelig» er tømt for innhold.

Det er to saker den siste tiden som har opprørt mange. Ja, som framstår som direkte uforståelig og provoserende. Den første gjelder mulla Krekar, som ble frikjent for trusler i mars, satt fri og nå vil kreve erstatning fra den norske staten. Krekar vil ha 200.000 kroner i oppreisning fordi han mener at rettsprosessen mot ham har ødelagt hans gode navn og rykte.

Hvilket gode navn og rykte? Den tidligere geriljalederen fra Nord-Irak har møtt i norske domstoler 60 ganger siden han kom til Norge i 1991. Italia har begjært ham utlevert mistenkt for å være leder for et terrornettverk. Høyesterett har konkludert med at Krekar er en fare for rikets sikkerhet. 

At norske myndigheter ikke klarer å bli kvitt fyren, er et kapittel for seg selv.

Ja, vi er glade for at Norge er en rettsstat. Nei, vi kan ikke velge at dette bare skal gjelde noen; da er ikke Norge en rettsstat lenger.  Og vi kan heller ikke være bare litt for menneskerettigheter.

Men i nesten enhver domsavsigelse er det rom for skjønn. Så også i denne. Og i Krekar-saken. Og selv om en domstol skal være fri og uavhengig - og aldri skal la seg påvirke av det generelle offentlige hylekoret og den til enhver tid rådende stemningsbølgen – må det være lov å påpeke at det også utøves mye dårlig skjønn av folk med juridikum og svart kappe. 

For hvordan er det mulig å tolke mulla Krekars uttalelser om statsminister Erna Solberg som noe annet enn en trussel?

Norge hadde ikke vært noe mindre rettsstat om utfallet både i Krekar-saken og Breivik-saken hadde blitt et annet. Men det hadde åpenbart vært mer i tråd med folks alminnelige rettsfølelse.

Tanken på at massemorderen nå sitter på cella (unnskyld, to rom og kjøkken med Playstation, tv og treningsrom) og fryder seg over at han har vunnet over den staten han hater så mye, er simpelt hen utålelig! Og ærlig talt: Jeg gir blaffen i om terroristen påføres psykiske skader av isolasjon. 

Dessverre vil denne seieren - hvis dommen blir stående - bare anspore den forskrudde, selvopptatte massemorderen til flere rettssaker der han kan posere med nazihilsen og ha all oppmerksomhet rettet mot sin person. Som er uten anger.

Det unner jeg ham ikke.

"Mye dårlig skjønn er utøvd av folk med juridikum og svart kappe"

Bunnfall

«Det er bedre å tie stille og bli mistenkt for å være en idiot, enn å åpne munnen og utelate enhver tvil», mente den amerikanske presidenten Abraham Lincoln (1809- 1865).

Nå har vi fått demonstrert at idiotene i nettavisenes kommentarfelt – de med intelligens på neandertalernivå – ikke har fått med seg Lincolns gode råd. Rasistene blant oss har vist sitt sanne ansikt. Det er ikke vakkert.

Nylig publiserte VG en artikkel om at nestlederen i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik og over 80 prosent av den yngre Ap-gruppen på Stortinget vil forkaste Kongehuset og innføre republikk i Norge. Og hva er egentlig galt med det? Selv om det er stort flertall for å beholde monarkiet, er det mange som prinsipielt mener at nedarvede posisjoner er en uting. Inkludert meg. 

Å være republikaner er ikke ekstremt eller kontroversielt på noen måte. SV fremmer rutinemessig forslag i Stortinget om å endre Grunnloven på dette punktet, senest i slutten av mars.

Men når VG vinkler på en annengenerasjons innvandrer, født og oppvokst i Norge, blir det et helvetes bråk. Rasistiske nettroll går amok og spyr kloakken sin utover en politiker som går utenpå de fleste av oss. 

«Jævla utlending as. Harald er sjef. Hun burde bli hengt på et offentlig sted». «Avsett Støre og send Tajik tilbake til Afrika og til hennes Høvding og dressurkurset sitt». «Se å få fjerna det dyret» og «Fjern heller det svinet som faen ikkje e norsk engang», er bare noen av kommentarene. Og det er ikke de verste.

Det de jævla amøbene ikke skjønner er at det er politikere av typen Hadia Tajik og Abid Q. Raja vi skal støtte; helt uavhengig av om vi er enige i politikken til Arbeiderpartiet eller Venstre. I en tid der det foregår en kamp innad i de muslimske samfunnene også i Norge - der konservative og korantro gjør hva de kan for å hindre folk i å bli for «vestlige» og liberale - er det muslimer av typen Tajik og Raja vi skal heie på.

Hadia Tadjik; hun som trosset pakistanske tradisjoner og giftet seg med en etnisk norsk, kristen Høyre-politiker. Juristen og toppolitikeren som offentlig har tatt til orde for å forby hijab i barneskolen, og som på alle mulige måter deler de verdiene vi setter høyes: ytringsfrihet og demokrati.

Denne dama er det altså lavpannede tapere av noen rasister spyr sitt hat ut over.

Lyst til å diskutere monarki eller republikk? Kom igjen! Skeptisk til hva enkelte imamer kanskje prediker i moskeene? Helt greit. Uenig i innvandringspolitikken til ulike regjeringen? Ikke noe problem. Redd for at for stor innvandring på sikt vil endre Norge, og ikke til det bedre? Det kan diskuteres.

Men ta dine rasistiske oppgulp og kryp tilbake i rottehullet du kommer fra, din impotente, feige, anonyme drittsekk. Og du, din forsmådde, misunnelige, frustrerte drittkjerring fra indre Enfold: Eier du ikke et snev av oppdragelse? Dere skal vite at kryp som dere, det spiser damer som Hadia Tajik til frokost.

Nei, jeg kommer ikke til å beklage ordvalget i denne kommentaren. Det er på nivå med kommentarfeltene.

"Ta dine rasistiske oppgulp og kryp tilbake i rottehullet du kommer fra, din impotente, feige, anonyme drittsekk". 

Ja takk, begge deler ...

                                               Illustrasjonsfoto

«Vi var nødt til å vedta noe. Nå har vi fått et kompromiss som alle er misfornøyd med, men vi har tross alt fattet et vedtak», uttalte Høyres Robert Monsen etter utallige politiske runder og krumspring i farsen om trasé for bybanen i Bergen.

Sånn kommer mange i Den norske kirke også til å føle det: Det blir et vedtak som tillater kirkebryllup for homofile. Men den gamle liturgien for ekteskap i tradisjonell forstand skal også bestå. Ja takk, begge deler altså.

Kirkemøtet – Den norske kirkens «storting» - er samlet i Trondheim i disse dager. Møtet er historisk, på mer enn én måte. Etter kraftig mobilisering fra Åpen Kirkegruppe før kirkevalget i fjor høst, blir det nå flertall for en vigselsliturgi for homofile.

Men seieren for de homoliberale er bare halvveis. I et forsøk på å holde kirken samlet har Bispemøtet anbefalt én liturgi for homofile par, samtidig som den gamle liturgien for mann og kvinne består. Konservative prester kan velge å tilby bare den gamle ordningen. Homofile som vil gifte seg, må altså finne en prest som vil, og det blir kanskje i en annen kirke enn den foretrukne

.

Et kompromiss ingen av partene er fornøyd med, og som kanskje slett ikke samler, men tvert imot skyver folk ut av Den norske kirke; fra begge leire.  Det kan faktisk være en fordel, hvis man altså mener at et trossamfunn skal handle om religion.

For selv om Grunnloven slår fast at «Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten», gjelder dette stadig færre. Og oppsiktsvekkende mange ikke-troende telles fortsatt med. 

En undersøkelse gjennomført av Vårt Land nylig, viser at bare 48 prosent av medlemmene i Den norske kirke regner seg som kristne. 33 prosent av medlemmene regner seg sågar som ateister.

For dem - og andre medlemmer som ikke er troende kristne - er altså kirken et statlig finansiert eventbyrå som skaffer høytidelige omgivelser til bryllup, og som «selger» julestemning, om ikke annet. Færre døpes. Medlemstallet faller. Homosaken splitter. 

I en slik situasjon forsøker Kirken å gjøre alle til lags; men også for Kirkens menn og kvinner må det da være et poeng at folk tror på det presteskapet prediker? Men det er kanskje bare medlemstall og antall kroner fra staten som teller? Nærmere bestemt 3,77 milliarder som Kirkerådet har bedt om, når det endelige skillet mellom kirke og stat er et faktum fra årsskiftet, Skjønt skille; en dårlig skjult statskirke vil det fortsatt være.

Vedtaket som sannsynligvis kommer på Kirkemøtet blir galt for noen, uansett. Og som kjent: Den som rir to hester kommer før eller siden til å forskreve seg.

"Et statlig finansiert eventybyrå som skaffer høytidelige omgivelser til bryllup"

Billigst - også på arbeidskraft

«En kontrakt er en avtale som er bindene for den svakeste av partene», er et sitat med ukjent opphav. Vedkommende var kanskje midlertidig ansatt i varehandelen, og opplevde at arbeidsgiveren sparket ham på dør når det passet bedriften. En situasjon stadig flere kjenner seg igjen i.

Kjeden er ekspert på å utnytte at arbeidsgiveren – når alt kommer til alt - sitter med bukta og begge endene. Da Expert var på randen av konkurs i 2013 var det nødvendig å gjøre noe, men måten resultatet ble presentert på var en hån mot ansatte som måtte gå ut døra.  I en bredt anlagt annonsekampanje fortalte el-kjeden at den hadde lagt ned 358 butikker, sparket 1432 ansatte og spart 800 millioner kroner for å kunne senke prisene. Altså ikke for å berge arbeidsplasser, men for å kunne senke prisene.

Der andre arbeidsgivere, stort sett, oppriktig mener det er trist når ansatte må gå, og helst ville ha unngått det, skrøt kjeden av det. Ekspert på omdømmebygging, er kjeden heller ikke.

Nå har Expert igjen gjort sitt for å være billigst på alt – også arbeidskraft. Ledelsen har sagt opp tariffavtalen med LO-forbundet Handel og Kontor, og meldt seg ut av arbeidsgiverorganisasjonen Virke. Kjeden fjerner ulempetillegg for jobbing på kveldstid og i helger, og vil i stedet øke bonusene. 

Med andre ord: prestasjonslønn. Noen ansatte kan kanskje tjene like mye som før, hvis de klarer å selge mer. Men andre rettigheter forsvinner også, som f.eks. muligheten til å bli AFP-pensjonist 62 år gammel.

Fagforeningsknusing kalles det, og jeg tviler ikke et sekund på at andre arbeidsgivere i det stille sikler etter å gjøre det samme. En svekket arbeidsmiljølov, svakere stillingsvern, flere i midlertidige jobber, lengre arbeidstid, mer søndagsjobbing og ansatte uten tariffavtale der enhver er sin egen lykke smed er en kraftig forskyvning av makt over til arbeidsgiverne.

Med et arbeidsmarked der ledigheten stiger dramatisk, kan arbeidsgivere holde på nesten som de vil; det står alltid noen klar som vil overta jobben. De har ikke noe valg.

Vi ser hvilken vei dette bærer, ikke sant? At noen synes det er helt ok å jobbe under slike vilkår, og ikke kunne tenke seg å melde seg inn i en fagforening, rettferdiggjør ikke at alle skal ha det sånn. Det favoriserer de sterkeste, og de som ikke klarer å se lenger enn til nærmeste lønnsutbetaling. 

Jeg har til gode å møte noen som syns det er greit at de ikke vet hvor lenge de har jobb, eller sånn cirka hvor mye de får i lønn.

Bonus er funnet opp av dem som vet at de får utbetalt mer enn nok til å betale regningene. Det er de samme som har bestemt at også lavtlønte i varehandelen skal ha det sånn: nemlig sjefene. 

"Bonus er funnet opp av dem som tjener mer enn nok fra før, nemlig sjefene".