«Alt nytt begynner
med kaos», mente pedagogen og skolereformatoren Mosse Jørgensen (1921-2009). Det
er der Norge er nå; også Salten.
Det er – nær sagt selvfølgelig – kommunereformen, eller
velferdsreformen som det heter nå, som har gitt både ordførere og
kommunestyrerepresentanter beslutningsvegring.
I stedet for å gjøre jobben sin – utrede ulike alternativer
og så anbefale ett eller to for innbyggerne – er folkeavstemninger om alle tenkelige muligheter blitt
løsningen. Nylig har en rekke kommuner sørpå gjennomført sine. Flere avholdes i
løpet av mai i saltenregionen.
Resultatet av de 23 folkeavstemningene som nettopp er
gjennomført, kan kort oppsummeres slik: De store vil bli større, eller
innbyggerne bryr seg ikke. De små vil fortsatt være små. Der det er flertall
for sammenslåing, spriker anbefalingen i alle retninger. Resultatet er
verdiløst. Og folkeavstemningen meningsløs.
Og kanskje overraskende, lokal identitet, opphetede debatter
og redsel for å bli «spist» av storebror tatt i betraktning: Oppslutningen om
folkeavstemningene har til dels vært katastrofalt lavt, helt nede i 18,7
prosent på Stord.
Saltværingene er blitt spurt til råds før, men da med ett,
klart spørsmål i en sak der politikerne hadde gjort jobben sin på forhånd. I
2003 vedtok kommunestyret i Skjerstad enstemmig å be innbyggerne si ja til
sammenslåing med Bodø.
Samme år ga folkeavstemningen flertall. Riktig nok med bare
to stemmers overvekt, men dog. Innbyggerne hadde sagt sitt.
Et par eksempler fra nabolaget illustrerer godt hvor dårlig
politikerne har gjort jobben sin nå: I Fauske skal det stemmes over fire ulike
alternativer. I Tysfjord har knapt 2000 innbyggere hele fem alternativer å
velge mellom. De som ønsker å stemme blankt skal for sikkerhets skyld ha sin
egen stemmeseddel.
Sannsynligheten for at det er like mange meninger som
muligheter er overhengende. Farsen er komplett.
Folkeavstemninger er et godt verktøy i viktige saker,
forutsatt at det er et klart ja eller nei det spørres om. Eller hvis det er to
helt tydelige veivalg det kan stemmes over. Det gjør også at politikerne kan
late som de tar innbyggere og demokrati på alvor, selv om avstemningen altså
bare er rådgivende. Og rådet ikke er bindende.
Senere, når «giftermål» med naboen tvinges fram på grunn av
fall i inntektene til de små kommunene – for sånn kommer det til å bli – kan politikerne si
at det ikke er deres skyld.
I stedet for å kaste bort tid og penger på
folkeavstemninger, kunne ordførerne like gjerne ha holdt en finger opp i lufta
for å kjenne hvilken vei vinden blåser.
"Sannsynligheten for at det er like mange meninger som muligheter er overhengende".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar