«Det er ikke monumentene som lærer oss historie. Det er
ruinene», mente den svenske forfatteren og teaterkritikeren Carl Hammarén
(1923-1994). Det mener tydeligvis også
mange av dagens aktivister.
Knut Hamsun skrev åpenbart rasistisk om
samene; skal vi ikke bare rive bysten som
ble avduket i 1961?
I kjølvannet av politidrapet på George Floyd og «Black Lives
Matter»- protestene krever stadig flere at statuer og minnesmerker over personer
aktivistene mener var rasister, skal fjernes. Søndag rev demonstranter en 100
år gammel bronsestatue av slavehandler Edward Colston og kastet den på sjøen;
slik slavehandleren selv gjorde med slaver som døde under transport. En statue
av Winston Churchill, som også beskyldes for å være rasist, ble tagget ned. Etter
at en statue av kong Leopold II ble vandalisert av antirasister, fjernet
Antwerpen den. Kongen var åpenbart rasist med titusenvis av liv på
samvittigheten i tidligere belgisk Kongo. For å nevne noen eksempler.
Riving av prangende monumenter er ikke noe nytt. Flere
tidligere diktatorer er bokstavelig talt brutalt revet ned av sokkelen. At
monumenter over historiske skikkelser vekker harme i dag, er heller ikke
vanskelig å forstå. For europeere er Churchill symbolet på seieren over
Nazi-Tyskland. For andre, med røtter på andre siden av jordkloden, et symbol på
Storbritannias kolonivelde.
Problemet oppstår når iveren etter å statuere eksempler i
den gode saks tjeneste glir over i det meningsløse. Et maleri i bystyresalen i
Bergen, malt på bestilling i 1762, er forslått tatt ned fordi motivet nå påstås
være rasistisk. Selv om kunstneren uttrykkelig har beskrevet en helt annen
forklaring. I Sverige forlanger en farget antirasist og aktivist og debattant at
flere statuer av Carl von Linné (1707-1778) skal rives, fordi Linné må ansees å
være rasebiologiens far. Linné ble berømt for å klassifisere alle dyre- og
plantearter som var kjent på hans tid.
Skal denne tankegangen følges, må synlige minner om det
meste av vår fortid fjernes. Den norske sjøkrigshelten Peter Wessel
Tordenskiold (1690-1720) for eksempel, startet sin maritime karriere som
dekksgutt på et dansk-norsk slaveskip. Da kan vel ikke Bodø være bekjent av å
ha ei gate oppkalt etter ham? Forfatteren Knut Hamsun var udiskutabelt rasistisk
i sin beskrivelse av samene. Holdningen til jøder var - diplomatisk sagt –
tvetydig. Skal vi ikke bare rive bysten av forfatteren som ble avduket på
Hamsund i Hamarøy i 1961? I det minste slutte å legge ned blomster hvert år på
forfatterens fødselsdag?
Ingen kan løpe fra historien. Sett med dagens briller og
standarder, er det knapt noen historiske skikkelser som holder mål. Ingen
vanlige folk heller, for den saks skyld. Monumenter og statuer er en håndfast påminning
om historiens gang; på godt og ikke minst på vondt. At noen blir provosert av
en statue som får oss til å huske vår egen historie, får så være.
Å rive dem, ender ingenting. Holdninger lar seg ikke så lett
kaste på historiens skraphaug.
