«Klipp deg og få deg en jobb» var beskjeden fra Sylvi
Listhaug (Frp) etter at klimaaktivister fra Extinction Rebellion i august i
fjor tok seg inn i foajeen i Olje- og energidepartementet for å vise sin avsky
mot norsk oljepolitikk. Aksjonistene ble også oppfordret til å følge vanlige
demokratiske spilleregler. Etter den tid, har aktivistene gjort langt verre
ting enn å sperre trafikken.
Dette har motsatt effekt av hva aksjonistene
ønsker.
Vi har sett det så mange ganger de siste månedene. Klima- og
miljøaktivistene har tatt i bruk nye metoder for å bli hørt. En rekke kjente kunstverk
er tilgriset med maling. Aksjonister har forsøkt å lime seg fast til Munchs
«Skrik» i Nasjonalmuseet, og flere skulpturer i Vigelandsparken ble tilgriset
med maling. Til nå har ingen av kunstverkene fått varige skader. Men det er
trolig bare et tidsspørsmål. Aksjonistene har oppnådd det de ville:
oppmerksomhet. Men ikke av den sorten de ønsker. Selv folk som oppriktig
sympatiserer med kravet om stans i oljevirksomheten, vender seg mot
aktivistene.
Det er på den ene siden logisk at aktivister tyr til stadig
sterkere virkemidler. Mange føler at de har sagt fra så mange ganger uten å ha
blitt hørt at det forsvarer ytterliggående aksjoner. Og demokratiet tåler og
har godt av en og annen aksjon med sivil ulydighet. Det er en gammel
aksjonsform, som Mahatma Gandhi får æren av å ha innført. Den er brukt mange
ganger, og har medvirket til store politiske endringer både i Sør-Afrika og
India. Martin Luther King oppfordret også til ikkevoldelige aksjoner. Norge har
hatt sine, både i Mardøla i 1970 og i Alta i 1981, der aksjonister nektet å
fjerne seg for å hindre utbygging av store vassdrag. I hele fjor hadde
aksjonister teltleir for å hindre dumping av gruveavfall i Repparfjorden i
Finnmark. Det aktivistene gjør nå, er noe annet. Det er rent hærverk.
Og det er grunntanken: Sivil ulydighet skal være ikkevoldelig.
Hvis ikke er det terror. Heldigvis tar alle seriøse miljøorganisasjoner avstand
fra voldelige aksjoner. Flere fordømmer også aksjonsformen som nå er populær,
nemlig tilgrising av kunstverk. Likevel er det elementer blant aktivistene som
er villig til å gå svært langt. I sin nasjonale trusselvurdering for 2021 pekte
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) på at radikale internasjonale
aktivistgrupper har potensial til å radikalisere personer også i Norge. PST
skrev også at enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold.
Dette er ikke bare skremselspropaganda. En av dem som sto
bak tilgrising i Vigelandsparken, Joachim Skahjem, sier til Nettavisen at
sosiale bevegelser enten blir lyttet til, eller så vil de bli voldelige. Han
tror vold vil bli nødvendig i klimakampen, og at han på sikt vil kunne støtte
det. Og hvis ti mennesker blir drept av en bombe mot Equinor? – Da vil jeg ikke
støtte det, men jeg vi forstå at det kan skje, svarer klimaaktivisten. Målet til
aktivistene helliger midlet, med andre ord. Det er en farlig holdning, som kan
ende opp i ren terror gjennomført av enkeltindivider eller marginale, små
grupper. Også med andre og langt mindre aktverdige mål enn å redde klimaet.
