Et kvinneproblem

Une Bastholm har trukket seg som leder for MDG.

«Et hovedproblem for alle yrkeskvinner er at hva de virkelig trenger, er en kone», ifølge den britiske politikeren Teresa Gorman (1931-2015). Det kan mange kvinnelige politikere skrive under på.

Nylig ble det kjent at Une Bastholm trekker seg som leder i Miljøpartiet De Grønne (MDG). Bastholm var ikke bare partileder, men er også stortingsrepresentant og mor til to i barnehagealder. Hun ønsker mer tid med familie og barn, og skriver selv at hun har erkjent at hun ikke har tiden og energien lenger som kreves til å lede partiet. Hun føler seg «strukket». Det er høyst forståelig, og en følelse mange kvinner har kjent på. Nå fungerer en mann hvis barn har flyttet hjemmefra som partileder inntil en ny kan velges.

Mange menn har også følt på at de trekkes i alle retninger, mellom familie og karriere. Men den velkjente tidsklemma har ulike konsekvenser for kvinner og menn. Handelshøyskolen BI har gjennomført en studie om barn er en karrierebrems i politikken. Det er funnet betydelige kjønnsforskjeller. Når kvinnelige politikere får barn, faller sannsynligheten for å bli valgt dobbelt så mye som for menn i tilsvarende situasjon. Sannsynligheten for lederposisjoner i kommunestyret faller også markant for kvinner sammenlignet men menn. Annen forskning viser også at viktige posisjoner i norsk politikk deles ut etter ansiennitet. Den norske politiske elite består i stor grad av personer som tålmodig og uten avbrudd har klatrer karrierestigen innad i partiene. For forskerne er det derfor ikke overraskende at karrierebremsen som dokumenteres vedvarer i flere valgperioder.

Mannlige politikere har en kone som tar seg av ungene mens de er små. Menn kan derfor fortsette å bruke tid på sin politiske karriere, med møter på kveldstid og i helgene, mens karrieren til kvinnelige politikere bremses når de får barn. Det er ingen bevisst utfrysing fra partiledelsen. Derimot spiller organisering av det politiske arbeidet en stor rolle. Blant annet er det langt flere kvinner under 40 år med barn i kommunestyrene der møtene holdes på dagtid, enn i kommunene som har kveldsmøter, viser studien. Et enkelt grep for å sikre at kvinner blir i politikken, og ikke forsvinner ut når de blir mødre. Så da kan man lure på hvorfor dette ikke er gjennomført for lenge siden, i alle kommuner. For alle har rett til fri fra jobb for å fylle verv i kommunestyret.

Kvinner er fortsatt underrepresentert i norsk politikk, til tross for at de fleste partiene har innført kjønnskvoter for flere tiår siden. Dette er altså én av forklaringene: kvinner har stort sett ikke «koner» som tar seg av alt på hjemmefronten sånn at hverdagene kan sys sammen på en måte som er til å leve med. Og det er kvinner som i stor grad føler at det er deres ansvar å trekke seg fra tidkrevende verv mens ungene er små. I høst skal tusenvis si ja eller nei til om de vil stå på valglistene til neste års valg. At kvinner med små barn sier nei er et demokratisk problem, og en utfordring for det enkelte politiske parti. Alle kvelds- og helgemøter kan ikke elimineres, men noe må gjøres. Hvis partiene altså mener alvor med at de ønsker kvinner i politikken.

Et generasjonsspørsmål

«Norge utanfor EU er veslefingeren som vil vere heile handa», ifølge journalist Herbjørn Sørebø (1933- 2003). Det kommer nok Norge til å være også som medlem i EU; skrint befolket som landet er.

Med stor entusiasme fra lederne i ungdomspartiene til Høyre og Venstre ble en meningsmåling om unge menneskers holdning til EU lagt fram tidligere i uka. De to partiene er for øvrig de eneste som har et avklart standpunkt for EU-medlemskap. Målingen blant 18-30-åringer viser at 43 prosent i denne aldersgruppen vil ha Norge inn i EU. Kun 33 prosent sier nei til medlemskap, mens 24 prosent svarer at de ikke vet. Samme måling viser også at spør man i alle aldersgrupper over 18 år, er bildet et annet: Flest sier nei til medlemskap.

I september er det 50 år siden Norges første folkeavstemning for eller imot EU. I neste folkeavstemning 22 år etter ble resultatet bekreftet, om enn med noe mindre margin mellom ja- og neisiden. Med ujevne mellomrom kommer det nå utspill om at det er på tide med en ny folkeavstemning, naturlig nok fra dem som er for EU, mens de tradisjonelle nei-partiene avviser at dette er nødvendig og ellers sitter helt stille i båten.

Ja-siden har gode poeng for at en ny debatt er nødvendig. I løpet av de snart 30 årene som er gått siden sist, er Europa totalt forandret. Enorme utfordringer, som natur- og klimaendringene og det grønne skiftet, kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid. Putins angrepskrig i Ukraina, som blant annet har ført til tilnærmet energikrise i flere europeiske land, er en annen sak som krever et samlet og sterkt Europa. Alle som var for unge til å stemme i 1994 - og en generasjon født etterpå - har aldri fått si sin mening. Det er en betydelig del av befolkningen. Altfor lenge har Norge stått på sidelinjen og latt andre bestemme heter det fra ja-siden, og viser til at EU-spørsmålet er et generasjonsspørsmål.

På motsatt side sitter de tradisjonelle nei-partiene, som ikke ønsker en ny opprivende EU-debatt, og viser til at alt dette med fri flyt over landegrensene og utstrakt samarbeid har Norge oppnådd gjennom EØS-avtalen som ble undertegnet i 1992. Nato sørger for vår sikkerhet, Norge står fritt til å slutte seg til EUs sanksjoner mot Russland, noe Norge har gjort i stor gra. Vårt tynt befolkede land vil få bare 12 av 750 representanter i EU-parlamentet. Lillefingeren som tror den er hele handa, med andre ord. Og det er smått ironisk at lederen i Unge Venstre viser til, og bruker som argument for medlemskap, at hun og vennene har kunnet studere i utlandet nettopp på grunn av EU. Som Norge altså ikke er medlem av.

Om to år er det 30 år siden sist. Det er tid nok til å forberede en ny folkeavstemning, men med dagens regjering kommer det ikke til å skje. For en som har opplevd begge de to tidligere opprivende, kompromissløse og beinharde EU-kampene er den sporadiske debatten nå som et ekko fra 1970- og 1990-tallet. Skyttergravene er like dype. Helt uavhengig av hva som har skjedd i Europa de siste 30 årene. Og helt på autopilot.

Noen har seett lyset

Arbeierpartiets leder Jonas Gahr Støre.        

«Vi forsto den tid vi levde i, og ga svar menneskene trodde på», svarte tidligere statsminister Trygve Bratteli (1910-1984) da han ble spurt om hva som var hemmeligheten bak Arbeiderpartiets massive dominans i etterkrigstidens Norge. Dagens regjeringssjef kan ikke si det samme.

Regjeringen har dratt beina etter seg i saken om ekstremt høye strømpriser i Sør-Norge. Nå flikkes det på ordningen med strømstøtte til husholdningene, og regjeringen har en plan om å ha en plan også for bedrifter som ser mørkt på framtiden. Alt mens den venter på at energikommisjonen skal komme med sin utredning i desember, og faren for strømrasjonering mot slutten av vinteren er reell.  

Imens «følges situasjonen nøye», og uten at noen ansvarlige i regjeringen egentlig adresserer det virkelige problemet: At Norge har gitt fra seg styringsretten over «arvesølvet» gjennom å si ja til utenlandskabler til Tyskland og Storbritannia, og tilslutning til ACER, EUs energibyrå. Det gjør at Norge må følge prisene på EUs kraftbørs. Det er tilbud og etterspørsel, altså kapitalisme i sin reneste og råeste form. Markedet bestemmer. Det eneste svaret statsministeren har å gi, er at det kommer til å bli verre. Og det kommer til å vare.

Desto mer overraskende er det da at en av Norges største og mest kyniske kapitalister, investor Øystein Stray Spetalen, i Dagbladet påpeker det sosialdemokraten Jonas Gahr Støre og «dette landet som vi er så glad i»- guru Trygve Slagsvold Vedum burde ha sagt for lenge siden: Det må være tung, statlig regulering av en så fundamentalt viktig naturressurs som elektrisk kraft. Mangemillionæren peker på at den norske velferdsstaten bygger historisk sett på tilgang på billig strøm, nedfelt i konsesjonslovene for over 100 år siden. Oljeeventyret i nyere tid bygger på de samme prinsippene, nemlig statlig eierskap og kontroll. Men eksportkablene og det frie strømmarkedet bryter med disse prinsippene. Og det er kjernen i problemet. Det er helt nødvendig i en vellykket kapitalistisk veden at viktig infrastruktur kontrolleres av staten, påpeker Spetalen. Han er helt på linje med partiene Rødt og SV. Karl Marx kunne ikke ha sagt det bedre.

Imens spiller lederen av Ap, som burde ha lært noe av forgjengeren Bratteli, plata om at det er krigen i Ukraina som har skylda. Det er selvfølgelig en del av sannheten, men ikke hele. Dagens kraftregime har tjent Norge godt mener Støre, krafteksporten forsvares og verken kraftkabler eller avtalen med ACER skal røres. Samtidig ser altfor mange med gru fram mot vinteren når panelovnene må skrus opp. Kraftbransjen er komplisert, og ulike tiltak har både fordeler og ulemper. Men i bunnen må det ligge at Norge skal ta tilbake kontrollen over landets naturgitte ressurser. Først og fremst sikre eget lands forsyning, deretter selge hvis de er overskuddskraft å sende ut av landet.

Det burde selvfølgelig vært Arbeiderpartiet, som ellers er imot privatisering og profitt i både skole og helse, som gikk i bresjen for å ta tilbake kontrollen. Men mens en superkapitalist har sett lyset, snubler Aps ledelse fortsatt rundt i mørket.

Fornuft og følelser

Hvalrossen Freya tar seg til rette og gjør 
 som den vil.                                               

«Forskjellen på Freya og dyr vi daglig utsteder dødsdom på, fordi det er lønnsomt eller behagelig for oss, er at Freya er et eksotisk innslag i media og har fått et navn. En ren Bambi-effekt», skrev biolog og forsker Per Espen Fjeld i en kronikk i sommer. Hans konklusjon var klar: Skyt hvalrossen Freya.

Det er selvfølgelig den mest fornuftige løsningen når et mange tonn tungt villdyr er langt ute av kurs, og gjør skade for hundretusenvis av kroner. Potensielt farlig for mennesker er en hvalross også. For noen dager siden jaget Freya en person som badet, og politiet må bruke ressurser både på land og til vanns for å passe på at ingen kommer for nær og blir skadet av rovdyret. Det glade vanvidd.

Likevel kom dyrevernerne og andre raskt på banen da dyret plasket rundt og gjorde hærverk i Oslofjorden. I motsetning til når ei elgku med kalv roter seg inn i et boligområde og kan være potensielt farlig. For da tilkalles viltnemnda, og dyrene blir «tatt ut», rett og slett lett skutt. Hvalross som art er sårbar, men ikke rødlistet, og hører hjemme rundt Svalbard. Men Freya er jo så eksotisk og søt, hun må jo få leke litt med båter og sånn, når dyret først har svømt så langt.

Vi ser det gang på gang. Bløthjertede mennesker med begrenset realitetsorientering når det gjelder dyr, går i bresjen for skapninger man skulle tro var mer verdt enn mennesker. Dyrebeskyttelsen Norge hjalp 6502 dyr i nød i 2021. Av disse var 6312 familiedyr, hvorav nær 90 prosent hjemløse og dumpede katter. Den samlede prisen på det praktiske arbeidet: Over 25 millioner kroner. For en del år siden så vi et utslag av galskapen. Dyrebeskyttelsen i Bodø brukte 275.000 kroner på veterinærregninger for hjemløse klatter. Det ble også samlet inn 30.000 kroner for å operere kattene Sokrates og Leo. Førstnevnte hadde gått ute i to år, og hadde fire betente tenner. Det skulle ikke forundre meg om Sokrates fikk gebiss i stedet for en barmhjertig død.

Både dyr og mennesker lider som følge av krigen i Ukraina, men dyrevennene vet hvem som trenger hjelp. Dyrebeskyttelsen Norge ønsker å hjelpe dyrene – både de som befinner seg i Ukraina og de som er på flukt. Organisasjonen har donert 100 000 kroner til dyrene og vil gjennom aksjonen «Ukraina – sammen for dyrene» samle inn penger til krigsrammede dyr.

Nå er vi i en tilnærmet absurd situasjonen igjen. Mattilsynet vil avlive katta Cy, fordi ingen vet hvor Cy kommer fra. Tilsynet mener det er en risiko for at Cy er fra utlandet etter å ha hatt «nærkontakt» med et kypriotisk skip. Dyrebeskyttelsen i Bergen og Hordaland mener derimot det er sterke indikasjoner på at Cy er norsk og har brukt over 200.000 kroner på advokat. 10. august begynner rettssaken. Unnskyld meg; men dette er misbruk av rettssystemet. Selv om ei hjemløs katt med tvilsomt opphav sikkert er riktig søt.

Hundegalskap er også ganske utbredt blant nordmenn som har for mye penger, og for lite å gjøre.  En tid var det «in» å hente gatehunder fra Romania. Mens dyrevernere og hundeelskere øste penger og omsorg over skabbete kjøtere, gikk de fleste av oss (hundeelskerne også) daglig forbi rumenske tiggere som ba om en slant. Dyrevernere satte i gang kampanjer for å få nordmenn til å adoptere en gatehund, og mange nordmenn reagerte. I løpet av ett år kom det minst 300 hunder fra Romania og Ungarn til Norge.

Dyr har egenverdi, og ingen dyr skal lide. Det er bra at Norge fikk på plass et «dyrepoliti» i 2018, i tillegg til Mattilsynets kontrollplikt. Men når det gjelder dyr er det for lite fornuft, og for mye følelser. 

 

Sjaman og sjarlatan

Skjermdump fra nettsiden til
 Durk Verett

«For de som har vært farao i et tidligere liv, så må det være fint med en sånn medaljong, men for andre vil jeg ikke anbefale det», ifølge immunolog ved Universitetet i Oslo, Fridtjof Lund-Johansen. En syrlig kommentar aldri gjengitt i VG, fordi avisa var redd for å fornærme prinsessens forlovede. Det er motsatt: Det er sjamanen som fornærmer folks intelligens.

Forloveden til prinsesse Märtha Louise, sjaman Durek Verrett, er notorisk berømt for sine fantasifulle påstander, som bare de som beveger seg i andre åndelige sfærer enn de jordiske, er villig til å kjøpe. Verret ble koronasmittet mens han var i Norge, men nektet å ta medisiner, og ble frisk igjen av seg selv. Som millioner av andre, som aldri ble så syke at legehjelp var nødvendig. Han påstår at den håndlagede medaljongen var med på å gjøre ham frisk. 

Nå forsøker Durek Verrett å tjene penger på de mange som blir koronasmittet; alt i glansen av kongelig pomp og prakt. Det er potensielt farlig for dem som blir alvorlig syke, og som setter sin lit til en sjaman og sjarlatan i stedet for helsevesenet. Placeboeffekten skal aldri undervurderes, men å tro på en magisk medaljong kan koste de sykeste dyrt. I tillegg til det de har betalt for en medaljong.

I samråd med familien besluttet Märtha Louise i 2019 at hun ikke skal bruke prinsessetittelen sin i inntektsbringende næringsvirksomhet, men bare når hun representerer Kongehuset og i privat sammenheng. En formalitet. Prinsessetittelen henger ved henne, uansett hva hun gjør. Dermed kan også forloveden sole seg i glansen, også når han selger medaljonger til 2150 kroner via sin egen nettside, som sjarlatanen påstår inneholder «avansert spirituell teknologi for spirit-hacking og optimalisering». Det er lirumlarum og ren humbug. Umoralsk, og kynisk utnytting av godtroende, og kanskje fortvilte, syke mennesker.

Sjaman Durek Verrett setter kongehuset i en ytterst pinlig og vanskelig situasjon. På den ene siden vil pappa Harald og mamma Sonja selvfølgelig støtte sin datter i de valgene hun tar, på samme måte som de støttet prinsessen da «engleskolen» Soulspring var det Märtha Louise tjente penger på. På den annen side eksisterer kongehuset på grunn av folkets velvilje og aksept. Monarkiet står sterkt, men det kan endre seg. Å gå offentlig ut mot sin kommende svigersønns påstander er selvfølgelig svært vanskelig, men helt nødvendig hvis kongehuset skal bevare folks respekt.    

Nordmenn er et romslig folkeferd. Helt fra daværende kronprins Harald giftet seg i 1968 med «frøken Sonja» som det het den gang, kronprins Haakon Magnus sa ja til en alenemor med en fortid med «utagerende festing» i 2001 og prinsesse Märtha Louise og forfatter, bohem og levemann Ari Behn gikk opp kirkegulvet i 2002 er ektefellene ikke bare blitt akseptert, men også ønsket varmt velkommen av det norske folk. Men det går en grense et sted for folks toleranse og aksept. Den går akkurat her.