Snusfornuftig kritikk

Det er regjeringen som kan takkes for at snus
er blitt billigere.                                                

«Snusfornuften er noe av det verste og norskeste jeg vet», mener forfatter Tove Nilsen. På nettopp det, er nordmenn god.

I budsjettforliket i fjor ble det enighet om avgiftskutt på 25 prosent på både alkohol, snus, sjokolade og brus. Hensikten var å demme opp for grensehandelen i Sverige, der nettopp de nevnte varene er adskillige kroner billigere enn i Norge. Nå har priskutt på blant annet snus startet den reneste priskrig blant de store dagligvarekjedene, noe som får både Kreftforeningen og helseministeren til å reagere.

At en boks snus nå kan kjøpes 15 kroner billigere, er en nedgang større enn avgiftskuttene skulle tilsi. Kreftforeningen påpeker at rimeligere snus kan få flere unge til å snuse, og dessuten øke forbruket til unge mennesker. Avgiftskutt på snus er dårlig medisin for å bukt med grensehandelen påpeker Kreftforeningen, som heller vil ha kutt i kvotene for grensehandelen. De vil være å ta folkehelsen på alvor.

Det er ikke det minste rart at Kreftforeningen reagerer, ettersom ett av tre krefttilfeller kan forebygges, og at pris påvirker vanene våre. Kreft knyttes i mange tilfeller til livsstil og usunne vaner. Økt forbruk av alkohol, tobakk og altså snus, er ikke bra for folkehelsen. Noe også flere undersøkelsen gjennomført av Folkehelseinstituttet (FHI) viser. Det er sannsynlig at også snus øker risikoen for visse typer av kreft. Det er derfor Kreftforeningens jobb å påpeke konsekvensene ved avgiftskutt.

Verre er det å svelge helseminister Bent Høies reaksjoner på priskuttene. I et intervju med P4 uttaler Høie at han er redd for at det gjør at flere snuser mer, og at noen kan bli forledet til å begynne å snuse. Han mener at de som snuser ikke sparer noen penger på sikt, og at han er sterk motstander av en priskrig. Begynner noen først å snuse kommer til å bruke «sinnsykt mye penger» resten av livet på et helt unødvendig produkt», ifølge en, eh, ja: en snusfornuftig helseminister.

Vel nok var det et kompromiss med Frp som ga avgiftskutt. Men det var altså regjeringen der Høie er helseminister som gikk med på dette kompromisset. Også regjeringen måtte ha skjønt at avgiftskutt ville føre til priskrig også på disse varene, som så mange andre varer de store kjedene kniver om å selge billigst. Heller ikke Høie kan ha unngått å få med seg at billigere snus og alkohol kan føre til mer forbruk. Så hva med å ta ansvar for egen politikk, i stedet for å kritisere dem som gjennomfører politikken?

Å tro at billigere varer ikke får noen konsekvenser – også negative – er omtrent like naivt som å tro at det å stenge alle Vinmonopolets utsalg i Oslo ikke ville få folk til å stille seg i kø i Bærum. Skulle liksom dagligvarebransjen overse avgiftskuttene, og ikke senke prisene?

Bare Fremskrittspartiets leder Siv Jensen blåser av bekymringene for folkehelsen. Snus hjelper folk til å slutte å røyke, og ingen dør av snusing. Hun er godt fornøyd med priskuttene, og påpeker helt riktig at avgiftskutt skal komme forbrukerne til gode.

Helt som forventet fra partilederen som, mens hun satt i regjering, også ga nordmenn mulighet til å kjøpe lakrispiper.

Skeivt syn på kjønn

Fødeforelder? Nyord for å skjule det biologisk   
faktum at det er kvinner som føder barn.

«Kjønn sitter ikke mellom beina, men mellom ørene. Og på det kjønnet henger det en kropp», ifølge lege og sexolog Esben Esther Pirelli Benestad. Det kan diskuteres.

Det var tidsskriftet Minerva som gjorde meg oppmerksom på hva som er i ferd med å skje. Utvalget som har utredet ny barnelov leverte sin innstilling i desember. Utvalget foreslår som «verdimessig utgangspunkt» at loven skal være så kjønnsnøytral som mulig, noe som i seg selv er et godt ståsted. Men som trekkes ut i det absurde. For i utredningen heter det «Utvalgets primære standpunkt er at barnelovens terminologi bør være kjønnsnøytral, og at loven ikke lenger gjør bruk av ordene «mor», «far» og «medmor» og heller ikke bruker ordet «kvinne» og «mann».

Utvalget mener rett og slett at betegnelsen «mor» bør forsvinne. Bakgrunnen er at det nå er lov å skifte juridisk kjønn, selv om det fysiske ikke er endret. Det betyr at «Per» faktisk kan føde sitt eget barn. Av hensyn til «juridiske menn som føder barn» som det heter, vil utvalget derfor primært bytte ut ordet mor med nytalen «fødeforelder». For alle som føder barn. I selve lovteksten er imidlertid ikke «mor» byttet ut med «fødeforelderen», fordi det vil kreve et grundig arbeid, og ordene bør ikke erstattes av noe som krever mye av brukeren for å forstå. Utvalget er med rette usikker på hvordan det nye, oppkonstruerte ordet vil bli mottatt og forstått.

Selv om utgangspunktet er edelt nok, er det meningsløst og ikke så lite opprørende, at et biologisk faktum som at det er kvinner som føder barn skal omskrives av hensyn til «dem som har kjønnet mellom ørene», som Benestad skriver det. I loven skal mødre altså ikke omtales som mødre, men som fødeforeldre.

Da må det være lov å spørre: Hvor mange mødre kjenner seg igjen i betegnelsen «fødeforelder»? Og hvor mange juridiske menn er det egentlig som føder sine egne barn i året? Null? To? En bitte liten minoritet skal altså legge premisset for omtrent halvparten av landets befolkning: kvinner med og uten barn. Det forteller mye om hvilken sterk minoritet transbevegelsen er, og hvor vellykket lobbyvirksomheten har vært. Enkeltmennesker er sårbare. Transbevegelsen som sådan er det ikke, og har fått en innflytelse langt ut over det rimelige. Samlebetegnelsen «transbevegelsen» for enkelthets skyld; det er simpelthen ikke plass til å definere de mange variantene begrepet omfatter.

Det er også betegnende at det bare er kjønnsidentiteten til transseksuelle det skal tas hensyn til. Det ses helt bort fra at kjønnsidentitet er viktig også for kvinner og menn som aldri har følt at de er født i feil kropp. «Mor» er en del av mange kvinners identitet. Og som tross det urovekkende stigende antall ungdommer som ønsker kjønnskorrigerende behandling, er det overveiende flertallet av befolkningen.

Nå regner jeg med at transbevegelsen og dens støttespiller vil beskylde meg for transfobi, ledsaget av ulike skjellsord. I tillegg har jeg ikke lov til å mene noe om saken, fordi jeg ikke har kjønnsdysfori, og derfor ikke vet hva jeg snakker om. Det er en hyppig brukt hersketeknikk hvis noen setter spørsmålstegn ved samfunnsutviklingen og transbevegelsens agenda. Begge deler er en effektiv måte ulike minoriteter bruker for å stilne enhver kritikk og diskusjon.

Transseksuelle og andre minoriteter skal respekteres, lyttes til og tas på alvor. Det betyr ikke at ulike minoriteter skal få gjennomslag for alt av særinteresser, på flertallets bekostning.

Jeg forventer at den samme respekten vises kvinner; med eller uten barn.

• Oppdatert 13. februar 2021

Makt og avmakt

Justis- og beredskapsminister Monica Mæland (H).

«Lytt nøye på det makta tier om», mente forfatter Arnljot Eggen (1923-2009). En svært viktig påminnelse i disse dager.

Det forsvant litt i skyggen av den store raskatastrofen i Gjerdrum. Hele landets oppmerksomhet var der. Det var tidspunktet regjeringen valgte til å opplyse allmenheten om at vi kan bli fanger i eget hjem. På regjeringens pressekonferanse 6. januar om koronasituasjonen slapp justis- og beredskapsminister Monica Mæland (H) nyheten om at et lovforslag om portforbud sendes på høring. Med særdeles kort høringsfrist, bare 14 dager. Så skal Stortinget si ja eller nei til å gi dem som allerede sitter med makta, enda mer makt.

Bare ordet portforbud får det til å gå kaldt nedover ryggen. Det er en ekstrem inngripen i folks frihet. Portforbud er noe som forbindes med da Norge var okkupert under 2. verdenskrig, med land langt borte der det er opptøyer og borgerkrig, eller noe som innføres i Washington DC når mobben stormer Capitol Hill. Og i land i Europa der pandemien er ute av kontroll, mennesker dør i hopetall og helsevesenet kneler. Norge er ikke der. Langt ifra. Likevel har regjeringen i det stille jobbet med lovforslaget siden november i fjor. Ifølge regjeringen kan portforbud allerede innføres også i Norge med hjemmel i smittevernloven, men en parlamentarisk velsignelse fra Stortinget vil gjøre det mer legitimt. Vi bør spørre oss hvorfor arbeidet med lovforslaget ikke har vært kjent tidligere.

Statsråd Mæland har understreket flere ganger at et portforbud – der folk kan forlate sine hjem bare på gitte tidspunkt og i korte perioder – først vil være aktuelt i en ekstrem sitasjon, og hun håper det aldri blir nødvendig. Det er ingen grunn til å mistenke regjeringen for noe annet. Likevel bør samfunnet være på vakt når gode intensjoner er argumentet for mer makt. Og det vil alltid være et diskusjonsspørsmål når situasjonen er ekstrem nok til et så ekstremt tiltak. For eksempel er Folkehelseinstituttet (FHI) sterkt kritisk til portforbud. Det kan være i strid med menneskerettighetene, og et portforbud i tillegg til de tiltakene som allerede gjelder, vil gi marginal gevinst.

Det er også foruroligende hvor lite debatt lovforslaget har vakt. Det er ingen horde av sinte leserbrev i avisene, eller demonstrasjoner foran Stortinget med bannere som skarpt tar avstand fra regjeringens ønske. I motsetning til hytteforbudet i påsken i fjor, og «søringkarantene», som enkelte kommuner og fylkeskommuner innførte. Da ble det skikkelig ramaskrik og rabalder. Nå kan muligheten for et enda mer inngripende tiltak få flertall i Stortinget, og knapt noen protesterer. Det skyldes kanskje at regjeringens håndtering av pandemien til nå har tjent Norge godt. Tilliten til myndighetene er fortsatt høy. Bildene fra naboland som England og Sverige skremmer vannet av oss; dit vil vi ikke. Vi er blitt så vant til å rette oss etter forbud og sterke anmodninger, at vi knapt reagerer lenger. Vi er kuet av pandemiens usynlige trussel gjennom snart et år; nesten immune overfor nye tiltak.

Altså et perfekt tidspunkt for dem som har makt, til å gi seg selv enda mer makt. Avmakt er det vi andre kjenner på.

Helse i hver dråpe

Hva er logikken i at kommuner med høy smitte  
ikke får vaksine nok til alle utsatte?                  

«Det heter den sunne fornuft fordi den ikke smitter», mente den tyske forfatteren Otto Ludwig (1813-1865). Det hadde vært ønskelig at fornuften var like smittsom som korona.

Smitten stiger faretruende i mange kommuner, og de aller fleste skjønner at det er nødvendig å sette inn tiltak. Ikke minst for å hindre at helsevesenet blir overbelastet, noe som vil gå ut over andre pasienter. Men en stadig mer koronatrett befolkning, trenger å se fornuften i de tiltakene myndighetene innfører. Ellers blir motivasjonen borte.

For hva er logikken i at vi ikke kan ta imot noen få på besøk i eget hjem, mens alle kan dra på nærmeste kjøpesenter? Det er vanskelig å skjønne et nasjonalt skjenkeforbud, som setter tusenvis av arbeidsplasser i fare, når det er kommuner som omtrent ikke har smitte. At barne- og ungdomsidrett innstilles igjen, mens toppidretten får fortsette som før, er ubegripelig. Som om koronaviruset ikke finner veien også til toppidrettsutøvere. Nå er for eksempel 19 håndballspillere på Moldes topplag syke. Det virker meningsløst at alle som lander på Gardermoen fra røde land testes, men så tar de flytoget eller buss videre, uten å vite resultatet. Kanskje følger de påbudet om karantene. Kanskje ikke.  

Det er også vanskelig å kjøpe myndighetenes forklaring på strategien for vaksinering. Også kommuner som i dag er smittefrie kan få en oppblussing sies det, og det stemmer. Det er bare å se på Hamarøy, så har helseministeren sine ord i behold. Norge har fått et begrenset antall dose så langt. De dyrebare dråpene skal fordeles ut over landet. Det gir absurde utslag. Flere kommuner med høy smitte, som Namsskogan, får kun ett – 1 – glass med koronavaksine i den første uke i 2021. Nok til å vaksinere fem personer, én gang. Hitra i Trøndelag, som akkurat nå er på norgestoppen i smittepress, får vaksine til 24 personer; skal det være en vits?

Og det er her myndighetene mister både meg og smittevernoverlegen i Bodø. For i mitt hode er det sånn at i kommuner med mye smitte er det overhengende fare for at noen bringer smitte med seg inn på helsetunet, der de gamle og sårbare bor. Så tilsier ikke da all fornuft at Hamarøy - og store byer med høy smitte - bør få vaksiner nok til å sikre alle i den sårbare gruppen? Det kan jo være at myndighetene kalkulere med at siden alle må vaksineres to ganger med tre ukers mellomrom for at vaksinen skal virke, så har det ingen hensikt. Og innen den tid er smitten slått tilbake. Det er et farlig sjansespill.

I løpet av denne uka skal alle kommunene i Nordland ha fått vaksiner. Jeg vet ikke hvor mange doser som sendes hvor – bortsett fra at Beiarn får fem -  men det er høyst sannsynlig færre enn det hver enkelt kommune trenger for å kunne vaksinere de prioriterte gruppene.

Sjelden har uttrykket «helse i hver dråpe» vært mer passende. Men dessverre kommer nok viruset fortsatt til å ta siste stikk.