Skeivt syn på kjønn

Fødeforelder? Nyord for å skjule det biologisk   
faktum at det er kvinner som føder barn.

«Kjønn sitter ikke mellom beina, men mellom ørene. Og på det kjønnet henger det en kropp», ifølge lege og sexolog Esben Esther Pirelli Benestad. Det kan diskuteres.

Det var tidsskriftet Minerva som gjorde meg oppmerksom på hva som er i ferd med å skje. Utvalget som har utredet ny barnelov leverte sin innstilling i desember. Utvalget foreslår som «verdimessig utgangspunkt» at loven skal være så kjønnsnøytral som mulig, noe som i seg selv er et godt ståsted. Men som trekkes ut i det absurde. For i utredningen heter det «Utvalgets primære standpunkt er at barnelovens terminologi bør være kjønnsnøytral, og at loven ikke lenger gjør bruk av ordene «mor», «far» og «medmor» og heller ikke bruker ordet «kvinne» og «mann».

Utvalget mener rett og slett at betegnelsen «mor» bør forsvinne. Bakgrunnen er at det nå er lov å skifte juridisk kjønn, selv om det fysiske ikke er endret. Det betyr at «Per» faktisk kan føde sitt eget barn. Av hensyn til «juridiske menn som føder barn» som det heter, vil utvalget derfor primært bytte ut ordet mor med nytalen «fødeforelder». For alle som føder barn. I selve lovteksten er imidlertid ikke «mor» byttet ut med «fødeforelderen», fordi det vil kreve et grundig arbeid, og ordene bør ikke erstattes av noe som krever mye av brukeren for å forstå. Utvalget er med rette usikker på hvordan det nye, oppkonstruerte ordet vil bli mottatt og forstått.

Selv om utgangspunktet er edelt nok, er det meningsløst og ikke så lite opprørende, at et biologisk faktum som at det er kvinner som føder barn skal omskrives av hensyn til «dem som har kjønnet mellom ørene», som Benestad skriver det. I loven skal mødre altså ikke omtales som mødre, men som fødeforeldre.

Da må det være lov å spørre: Hvor mange mødre kjenner seg igjen i betegnelsen «fødeforelder»? Og hvor mange juridiske menn er det egentlig som føder sine egne barn i året? Null? To? En bitte liten minoritet skal altså legge premisset for omtrent halvparten av landets befolkning: kvinner med og uten barn. Det forteller mye om hvilken sterk minoritet transbevegelsen er, og hvor vellykket lobbyvirksomheten har vært. Enkeltmennesker er sårbare. Transbevegelsen som sådan er det ikke, og har fått en innflytelse langt ut over det rimelige. Samlebetegnelsen «transbevegelsen» for enkelthets skyld; det er simpelthen ikke plass til å definere de mange variantene begrepet omfatter.

Det er også betegnende at det bare er kjønnsidentiteten til transseksuelle det skal tas hensyn til. Det ses helt bort fra at kjønnsidentitet er viktig også for kvinner og menn som aldri har følt at de er født i feil kropp. «Mor» er en del av mange kvinners identitet. Og som tross det urovekkende stigende antall ungdommer som ønsker kjønnskorrigerende behandling, er det overveiende flertallet av befolkningen.

Nå regner jeg med at transbevegelsen og dens støttespiller vil beskylde meg for transfobi, ledsaget av ulike skjellsord. I tillegg har jeg ikke lov til å mene noe om saken, fordi jeg ikke har kjønnsdysfori, og derfor ikke vet hva jeg snakker om. Det er en hyppig brukt hersketeknikk hvis noen setter spørsmålstegn ved samfunnsutviklingen og transbevegelsens agenda. Begge deler er en effektiv måte ulike minoriteter bruker for å stilne enhver kritikk og diskusjon.

Transseksuelle og andre minoriteter skal respekteres, lyttes til og tas på alvor. Det betyr ikke at ulike minoriteter skal få gjennomslag for alt av særinteresser, på flertallets bekostning.

Jeg forventer at den samme respekten vises kvinner; med eller uten barn.

• Oppdatert 13. februar 2021