Makt og avmakt

Justis- og beredskapsminister Monica Mæland (H).

«Lytt nøye på det makta tier om», mente forfatter Arnljot Eggen (1923-2009). En svært viktig påminnelse i disse dager.

Det forsvant litt i skyggen av den store raskatastrofen i Gjerdrum. Hele landets oppmerksomhet var der. Det var tidspunktet regjeringen valgte til å opplyse allmenheten om at vi kan bli fanger i eget hjem. På regjeringens pressekonferanse 6. januar om koronasituasjonen slapp justis- og beredskapsminister Monica Mæland (H) nyheten om at et lovforslag om portforbud sendes på høring. Med særdeles kort høringsfrist, bare 14 dager. Så skal Stortinget si ja eller nei til å gi dem som allerede sitter med makta, enda mer makt.

Bare ordet portforbud får det til å gå kaldt nedover ryggen. Det er en ekstrem inngripen i folks frihet. Portforbud er noe som forbindes med da Norge var okkupert under 2. verdenskrig, med land langt borte der det er opptøyer og borgerkrig, eller noe som innføres i Washington DC når mobben stormer Capitol Hill. Og i land i Europa der pandemien er ute av kontroll, mennesker dør i hopetall og helsevesenet kneler. Norge er ikke der. Langt ifra. Likevel har regjeringen i det stille jobbet med lovforslaget siden november i fjor. Ifølge regjeringen kan portforbud allerede innføres også i Norge med hjemmel i smittevernloven, men en parlamentarisk velsignelse fra Stortinget vil gjøre det mer legitimt. Vi bør spørre oss hvorfor arbeidet med lovforslaget ikke har vært kjent tidligere.

Statsråd Mæland har understreket flere ganger at et portforbud – der folk kan forlate sine hjem bare på gitte tidspunkt og i korte perioder – først vil være aktuelt i en ekstrem sitasjon, og hun håper det aldri blir nødvendig. Det er ingen grunn til å mistenke regjeringen for noe annet. Likevel bør samfunnet være på vakt når gode intensjoner er argumentet for mer makt. Og det vil alltid være et diskusjonsspørsmål når situasjonen er ekstrem nok til et så ekstremt tiltak. For eksempel er Folkehelseinstituttet (FHI) sterkt kritisk til portforbud. Det kan være i strid med menneskerettighetene, og et portforbud i tillegg til de tiltakene som allerede gjelder, vil gi marginal gevinst.

Det er også foruroligende hvor lite debatt lovforslaget har vakt. Det er ingen horde av sinte leserbrev i avisene, eller demonstrasjoner foran Stortinget med bannere som skarpt tar avstand fra regjeringens ønske. I motsetning til hytteforbudet i påsken i fjor, og «søringkarantene», som enkelte kommuner og fylkeskommuner innførte. Da ble det skikkelig ramaskrik og rabalder. Nå kan muligheten for et enda mer inngripende tiltak få flertall i Stortinget, og knapt noen protesterer. Det skyldes kanskje at regjeringens håndtering av pandemien til nå har tjent Norge godt. Tilliten til myndighetene er fortsatt høy. Bildene fra naboland som England og Sverige skremmer vannet av oss; dit vil vi ikke. Vi er blitt så vant til å rette oss etter forbud og sterke anmodninger, at vi knapt reagerer lenger. Vi er kuet av pandemiens usynlige trussel gjennom snart et år; nesten immune overfor nye tiltak.

Altså et perfekt tidspunkt for dem som har makt, til å gi seg selv enda mer makt. Avmakt er det vi andre kjenner på.