Streisand-effekten

Antirasistene sørget for mer PR for SIAN enn
 den lille gjengen kunne drømme om.

«Sensur skapte meg», skrev den amerikanske filmdivaen Mae West (1893 -1980)  i sin selvbiografi. Hun satte opp skuespillet med tittelen «Sex» på 20-tallet. Den berømte skuespilleren er langt fra alene om den erfaringen.

Et overvåkningsprosjekt for strandlinjen i California inneholder bilder av kysten helt tilbake til 1970-tallet. Med jevne mellomrom tas nye bilder. Alle bildene ligger ute på nettet. Superstjernen Barbra Streisand likte dårlig at folk kunne se huset hennes på et flyfoto, og satte advokater på saken. Streisand ønsket huset sitt fjernet fra databasen, på samme måte som en militærstasjon i området. Prosjektet nektet, og Streisand saksøkte dem for 50 millioner dollar, ifølge en kronikk i Fri Tanke for en tid tilbake.

Før dette var bildet av huset til Streisand blitt lastet ned seks ganger totalt. To av disse var det kjendisens advokater selv som sto bak. Det var tross alt bare et hus. Men med kjendispressen på saken gikk besøkstallene i været. Over 430.000 besøkte nettsiden den neste måneden. Og Streisands sak ble avvist av retten. Et nytt begrep var født: Streisand-effekten.

Streisand-effekten er en slags naturlov på Internett: Når informasjon blir forsøkt dysset ned blir oppmerksomheten rundt informasjonen mangedoblet, med det resultat at den spres i alle kanaler, skriver statsviter Oda Rygh i kronikken. Det samme gjelder i tradisjonelle medier, kan tilføyes.

Et typisk eksempel så vi her til lands nylig. SIAN – stopp islamiseringen av Norge, holdt en helt lovlig demonstrasjon på Mortensrud i Oslo. De var en håndfull, altså fem seks stykker. SIAN ble møtt av mot-demonstranter, som var langt overtallig. Over 400 rapporterer enkelte medier. «Ingen rasister i våre gater» var parolen fra den siden.

Det kunne endt med det; en notis i beste fall. Men antirasistene ville det annerledes. Det ble kastet egg, flasker, kasseroller (!) og andre ting mot SIAN, som politiet til slutt måtte beskytte med skjold, og vise vekk av hensyn til deres egen sikkerhet. Det ble naturligvis store oppslag i de fleste riksdekkende medier. Om noen ikke hadde hørt om SIAN før, så vet adskillig flere nå hvem de er, og hva de står for.

For hvem «vant» egentlig demonstrasjonen, eller rettere sagt, gateslaget? Utvilsomt SIAN, som strengt tatt ikke gjorde noe annet enn å bruke sin ytringsfrihet og demonstrasjonsrett. Nå framstår SIANs medlemmer som martyrer i de kretsene som sympatiserer med dem. Også folk som egentlig ikke har noe til overs for den innvandringsfiendtlige retorikken, reagerer på antirasistenes voldelige oppførsel. I tillegg har de fått mer PR enn den lille flokken kunne drømme om. Eller fortjener.

Det er Streisand-effekten på norsk. Forsøk på å sensurere andre fører som regel til langt mer oppmerksomhet enn saken i seg selv. I dette tilfellet blir antirasistene sin egen verste fiende, og de skader arbeidet mot rasisme. Antirasistene står igjen som bøller, SIANs medlemmer som ofre.

1-0 til SIAN, med andre ord.  

Ytringsfrihet på billigsalg

Fra demonstrasjonen "Black Lives Matter" i 

Bodø tidligere i uka. 

«Jeg mener at ytringsfriheten også skal brukes til å si teite og urimelige ting. Å kunne komme med ytringer som hele resten av verden er uenig i. Det er bare sånn vi kan måle ytringsfriheten», mener komiker og forfatter Knut Nærum. Han har så rett.

I bølgen av antirasistiske demonstrasjoner som nå skyller over også Norge, skvulper det rett som det er over. Det sies ting som straks tas opp i verste mening. Enten er du mot rasisme, eller så er du for. Debatten er så polarisert at enhver nyanse, eller forsøk på å se flere sider og påpeke historiske fakta, straks fører til en tsunami av utskjelling på sosiale medier.

Noen er så redd for ikke å være antirasistisk nok at det tas grep som fører helt galt av sted. I den gode saks tjeneste, selvsagt. Etter forslag fra SV, vedtok bystyret i Trondheim nylig en uttalelse der det heter at Trondheim forbyr alle markeringer med rasistisk budskap på kommunal grunn. Flertallet vil erklære byen som «antirasistisk sone», og forby demonstrasjoner med «rasistisk budskap». Argumentasjonen i etterkant er pinlig lavmål, og har gått omtrent som dette: Spesielt i Midtbyen, som er et knutepunkt der det går mange busser, bør det være forbud mot ytringer som kan såre noen. Bystyret oppfordrer også Stortinget om å forby slike markeringer.

Det er minst ett problem med vedtaket: Det strider mot Grunnloven, på et par punkter minst. Blant annet er forhåndssensur av meningsytringer ulovlig i forbindelse med demonstrasjoner. For hvordan kan Trondheim kommune vite hva som kommer til å bli sagt – før demonstrasjonen i det hele tatt finner sted? Dessuten finnes det allerede en paragraf i loven som regulerer hatefulle ytringer; om de skulle komme.

Da er vedtaket i Bodø bystyre mye mer fornuftig – og lovlig. Etter forslag fra Salamatu Winningah (Ap), ble det vedtatt en uttalelse der det blant annet heter at «Bystyret anerkjenner at rasistiske holdninger og diskriminering er et stort samfunnsproblem. Det anses derfor som viktig med målrettet arbeid rundt temaet både blant ansatte og den øvrige befolkningen».

Å arbeide mot rasisme er noe helt annet enn et vedtak om å forby meningsytringer flertallet i bystyret i Trondheim ikke liker.

Det er nedslående hvor lite prinsipielt mange tenker rundt ytringsfrihet og demokrati. Ytringsfriheten er på billigsalg. Noen er villig til glatt å forby ytringer de ikke liker, eller som er kontroversielle, uten tanke for konsekvensene. I dag skal ytringer som kanskje kan være rasistiske forbys. Hvilke ytringer syns de samme at Stortinget skal forby i morgen?

Vi må tåle å bli konfrontert med ytringer som ligger langt fra det vi selv mener er riktig. Hører vi dem ikke, er vi også avskåret fra å reagere. Meninger vi finner avskyelige må møtes med argumenter og fakta - ikke forbud - så lenge ytringene holder seg innenfor det loven tillater.

Et forbud mot arrangementer som kan komme til å støte noen, enten det gjelder rasisme eller religion, gjør bare at likesinnede skyves inn i internetts aller mørkeste ekkokamre.

Der er det som kjent god akustikk.   

 

 

På historiens skraphaug

Knut Hamsun skrev åpenbart rasistisk om
samene; skal vi ikke bare rive bysten som 
ble avduket i 1961?

«Det er ikke monumentene som lærer oss historie. Det er ruinene», mente den svenske forfatteren og teaterkritikeren Carl Hammarén (1923-1994). Det mener tydeligvis også mange av dagens aktivister.

I kjølvannet av politidrapet på George Floyd og «Black Lives Matter»- protestene krever stadig flere at statuer og minnesmerker over personer aktivistene mener var rasister, skal fjernes. Søndag rev demonstranter en 100 år gammel bronsestatue av slavehandler Edward Colston og kastet den på sjøen; slik slavehandleren selv gjorde med slaver som døde under transport. En statue av Winston Churchill, som også beskyldes for å være rasist, ble tagget ned. Etter at en statue av kong Leopold II ble vandalisert av antirasister, fjernet Antwerpen den. Kongen var åpenbart rasist med titusenvis av liv på samvittigheten i tidligere belgisk Kongo. For å nevne noen eksempler.

Riving av prangende monumenter er ikke noe nytt. Flere tidligere diktatorer er bokstavelig talt brutalt revet ned av sokkelen. At monumenter over historiske skikkelser vekker harme i dag, er heller ikke vanskelig å forstå. For europeere er Churchill symbolet på seieren over Nazi-Tyskland. For andre, med røtter på andre siden av jordkloden, et symbol på Storbritannias kolonivelde.

Problemet oppstår når iveren etter å statuere eksempler i den gode saks tjeneste glir over i det meningsløse. Et maleri i bystyresalen i Bergen, malt på bestilling i 1762, er forslått tatt ned fordi motivet nå påstås være rasistisk. Selv om kunstneren uttrykkelig har beskrevet en helt annen forklaring. I Sverige forlanger en farget antirasist og aktivist og debattant at flere statuer av Carl von Linné (1707-1778) skal rives, fordi Linné må ansees å være rasebiologiens far. Linné ble berømt for å klassifisere alle dyre- og plantearter som var kjent på hans tid.

Skal denne tankegangen følges, må synlige minner om det meste av vår fortid fjernes. Den norske sjøkrigshelten Peter Wessel Tordenskiold (1690-1720) for eksempel, startet sin maritime karriere som dekksgutt på et dansk-norsk slaveskip. Da kan vel ikke Bodø være bekjent av å ha ei gate oppkalt etter ham? Forfatteren Knut Hamsun var udiskutabelt rasistisk i sin beskrivelse av samene. Holdningen til jøder var - diplomatisk sagt – tvetydig. Skal vi ikke bare rive bysten av forfatteren som ble avduket på Hamsund i Hamarøy i 1961? I det minste slutte å legge ned blomster hvert år på forfatterens fødselsdag?

Ingen kan løpe fra historien. Sett med dagens briller og standarder, er det knapt noen historiske skikkelser som holder mål. Ingen vanlige folk heller, for den saks skyld. Monumenter og statuer er en håndfast påminning om historiens gang; på godt og ikke minst på vondt. At noen blir provosert av en statue som får oss til å huske vår egen historie, får så være.

Å rive dem, ender ingenting. Holdninger lar seg ikke så lett kaste på historiens skraphaug.

 

Evne og vilje?

Fylkesmannens nybygg "Byporten" (t.v.) -
en skikkelig smittesentral?

«En beslutning som ikke kan endres, er en dårlig beslutning», ifølge den romerske forfatteren Publilius Syrus (1. århundre f.Kr.) Gammel erkjennelse, med andre ord. Nå er spørsmålet om dagens beslutningstakere er i stand til å handle ut fra erfaringene de siste månedene. Jeg tviler.

Verden ble advart om at det ville komme en ny pandemi. Men hørte verden etter? Nei. Heller ikke i Norge var myndighetene forberedt. I pandemiens første fase var det blant annet kritisk mangel på smittevernutstyr. Folk i førstelinjen måtte gå på jobb med utstyr som ikke holdt mål, eller helt uten. Heldigvis har Norge likevel kommet bra ut av krisen så langt, i alle fall sammenlignet med vårt nærmeste naboland. Men har vi lært?

Nå vet vi at de største smittekildene er store ansamlinger av folk, kollektivtransport som er overfylt og uvaskede hender. Spørsmålet nå er om politikere og andre er villig til å gjøre om på tidligere beslutninger for å være forberedt på den neste pandemien. For den kommer.  Det går ca. ti år mellom hver gang.  Gjøres det ingenting nå, kommer den til å koste like mye i menneskelig lidelse og økonomisk tap som pandemien vi nå er inne i.

Så hvordan står det for eksempel til med bygg under oppføring? Åpne kontorlandskap, som har vært på moten de siste ti-femten årene, er ikke spesielt lurt. Verken når vanlig influensa eller Covid-19 herjer. Nå bygger Fylkesmannen i Nordland nytt. Bygget er under oppføring, og skal stå ferdig i år. Alle de 140 ansatte, inkludert fylkesmann Tom Cato Karlsen, skal sitte i åpent kontorlandskap. En skikkelig smittesentral, med andre ord. Det er ikke for sent å revurdere beslutningen; fylkesberedskapssjefen i Nordland sitter tross alt i Fylkesmannens stab.

Samme problemstilling gjelder det planlagte nybygget til Nordland fylkeskommune. Og skolebygg som er under bygging eller renovering. Mørkvedbukta skole skal stå ferdig om ett år. Hvor mange unger pr. håndvask er det planlagt for? Forhåpentligvis blir det ikke sånn som i mange av dagens skoler, at elevene bruker 15 minutter av hver skoletime til å stå i kø foran den ene håndvasken i klasserommet, fordi de må vaske hendene etter hvert friminutt. Honnør til Bodø kommune hvis man kaster om på gamle planer, og oppdaterer dem med dagens erfaringer.

Det er ikke for sent å revurdere beslutninger som ble gjort for år siden, den gang pandemiene ikke preget Norge i særlig grad. Enten vi snakker nybygg, eller organisering av samfunnskritiske funksjoner, er det ingen skam å snu. Det er tvert imot helt nødvendig.

Spørsmålet er om myndighetene har evne og vilje til å gjøre om på tidligere beslutninger basert på de erfaringene vi nå har. Eller om de lener seg på at dette kommer til å gå over bare vi sprøyter inn nok mange milliarder i krisepakker til næringslivet. En slik holdning er like smittsom som korona ser det ut som, og gir ingen immunitet mot neste pandemi.

Dessverre finnes det ingen vaksine mot å lukke øynene for realitetene.