Streisand-effekten

Antirasistene sørget for mer PR for SIAN enn
 den lille gjengen kunne drømme om.

«Sensur skapte meg», skrev den amerikanske filmdivaen Mae West (1893 -1980)  i sin selvbiografi. Hun satte opp skuespillet med tittelen «Sex» på 20-tallet. Den berømte skuespilleren er langt fra alene om den erfaringen.

Et overvåkningsprosjekt for strandlinjen i California inneholder bilder av kysten helt tilbake til 1970-tallet. Med jevne mellomrom tas nye bilder. Alle bildene ligger ute på nettet. Superstjernen Barbra Streisand likte dårlig at folk kunne se huset hennes på et flyfoto, og satte advokater på saken. Streisand ønsket huset sitt fjernet fra databasen, på samme måte som en militærstasjon i området. Prosjektet nektet, og Streisand saksøkte dem for 50 millioner dollar, ifølge en kronikk i Fri Tanke for en tid tilbake.

Før dette var bildet av huset til Streisand blitt lastet ned seks ganger totalt. To av disse var det kjendisens advokater selv som sto bak. Det var tross alt bare et hus. Men med kjendispressen på saken gikk besøkstallene i været. Over 430.000 besøkte nettsiden den neste måneden. Og Streisands sak ble avvist av retten. Et nytt begrep var født: Streisand-effekten.

Streisand-effekten er en slags naturlov på Internett: Når informasjon blir forsøkt dysset ned blir oppmerksomheten rundt informasjonen mangedoblet, med det resultat at den spres i alle kanaler, skriver statsviter Oda Rygh i kronikken. Det samme gjelder i tradisjonelle medier, kan tilføyes.

Et typisk eksempel så vi her til lands nylig. SIAN – stopp islamiseringen av Norge, holdt en helt lovlig demonstrasjon på Mortensrud i Oslo. De var en håndfull, altså fem seks stykker. SIAN ble møtt av mot-demonstranter, som var langt overtallig. Over 400 rapporterer enkelte medier. «Ingen rasister i våre gater» var parolen fra den siden.

Det kunne endt med det; en notis i beste fall. Men antirasistene ville det annerledes. Det ble kastet egg, flasker, kasseroller (!) og andre ting mot SIAN, som politiet til slutt måtte beskytte med skjold, og vise vekk av hensyn til deres egen sikkerhet. Det ble naturligvis store oppslag i de fleste riksdekkende medier. Om noen ikke hadde hørt om SIAN før, så vet adskillig flere nå hvem de er, og hva de står for.

For hvem «vant» egentlig demonstrasjonen, eller rettere sagt, gateslaget? Utvilsomt SIAN, som strengt tatt ikke gjorde noe annet enn å bruke sin ytringsfrihet og demonstrasjonsrett. Nå framstår SIANs medlemmer som martyrer i de kretsene som sympatiserer med dem. Også folk som egentlig ikke har noe til overs for den innvandringsfiendtlige retorikken, reagerer på antirasistenes voldelige oppførsel. I tillegg har de fått mer PR enn den lille flokken kunne drømme om. Eller fortjener.

Det er Streisand-effekten på norsk. Forsøk på å sensurere andre fører som regel til langt mer oppmerksomhet enn saken i seg selv. I dette tilfellet blir antirasistene sin egen verste fiende, og de skader arbeidet mot rasisme. Antirasistene står igjen som bøller, SIANs medlemmer som ofre.

1-0 til SIAN, med andre ord.