torsdag 24. september 2015

De sterkestes rett

«Rettferdighet er å behandle alle ulikt», ifølge fotballspilleren Erik Mykland.  Ved første øyekast vil de fleste av oss steile, og protestere mot utsagnet. Men tenker vi nærmere etter, er det noen situasjoner som krever nettopp det.

Den sterkestes rett betegner en tilstand der det er opp til enkeltindividene å ivareta sine egne rettigheter, der det med andre ord ikke er noen samfunnsinstans som verner om samfunnets svake, ifølge den engelske filosofen Thomas Hobbes.  

Europa er nesten der nå, når det gjelder flyktningpolitikk og migrasjon. Europas yttergrense er mer eller mindre brutt sammen.  Internasjonale regler er satt til side. Menneskestrømmen sendes videre, uten at myndighetene vet hvem de er, eller hvor de kommer fra. Det tjener ingen; aller minst flyktningene.

Situasjonen er ekstraordinær. Og den kommer til å vare.

Det er noe udiskutabelt sympatisk med det folkelige engasjementet. De som allerede er kommet hit skal slippe å sove på fortauet utenfor Politiets utlendingsenhet. Det er bra at så mange engasjerer seg med akutt, humanitær hjelp.

Norge skal ta imot så mange flyktninger vi kan. Men måten det skjer på akkurat nå, er ikke den rette. 

Vi ser tv-bildene, og ja: Det er også kvinner og barn. Men hovedmengden er unge, friske, sterke menn der flertallet ikke kan påberope seg å være flyktninger med behov for beskyttelse, ifølge UDIs direktør. Det er da det går opp for mange at rettferdighet er å behandle alle ulikt. 

Det er forståelig at mange forsøker å skaffe seg et bedre liv i et rikt, vestlig land. Flere enn meg ville ha gjort det samme. Men de som ikke er reelle flyktninger tar opp plass og ressurser for dem som er det. Mens FNs kvoteflyktninger sitter fast i en leir i Libanon eller Jordan, betaler de ressurssterke samvittighetsløse menneskehandlere, oppmuntret av at de ikke blir stanset på grensen.

De svakeste blir igjen: De som ikke har penger å betale med. De som ikke våger, eller vil, risikere livet i en overlastet gummibåt. De som er alene. De svake og syke. De gamle.

Det er de sterkestes rett.

En kjettersk og konspiratorisk tanke kanskje, men kan det være sånn at myndigheter er så kyniske at de bare vil ha de unge og friske, de som i framtiden kan bli arbeidskraft i et stadig eldre Europa? 

Angela Merkels rådgiver har allerede foreslått å senke minstelønnssatsene. Det er bra for integreringen, selvfølgelig. Men ikke minst: Det er bra for den tyske industrien, som får enda billigere arbeidskraft.

For det burde jo egentlig være ganske enkelt: Hvorfor ikke oppretter en luftbro og hente FNs kvoteflyktninger, de som trenger hjelp og beskyttelse aller mest?

 "Kan det være sånn at myndigheter er så kyniske at de bare vil ha de unge og friske?"

fredag 18. september 2015

Politikk på billigsalg

«Politikk er de forbudte midlers kunst og prinsippløshetens system», mente den østerrikske forfatteren Egon Friedell, som døde i 1938.

Sjelden demonstreres dette tydeligere enn rett etter et valg. I disse dager drives det avansert hestehandel i mange kommuner, der politikere skamløst byr seg fram til høystbydende.

At mange velgere – og sikkert også noen politikere – får en flau smak i munnen, er til å forstå.

Årets valgdeltakelse ble lav. Under 60 prosent av bodøværingene gikk til urnene. I enkelte kommuner i Nordland var deltakelsen atskillig lavere.

Man trenger ikke å være spesielt glup for å komme på tanken at hestehandelen som nå foregår er en av grunnene til at mange rett og slett ikke ser noe poeng i å stemme. 

For hva er egentlig vitsen, hvis et stort flertall av velgerne absolutt ikke vil ha KrF eller Venstre i posisjon, og så får det likevel? 

Et tilbakeblikk på forrige valg: Hvor demokratisk er det egentlig at Venstre, som fikk 681 stemmer i en by på Bodøs størrelse, fikk innflytelse på den videre utviklingen av byen?

Eller at KrFs ene representant i bystyret solgte sjela si til Høyre og Frp for – nær sagt – en håndfull sølvpenger. Som var nok til at det ble bygget et nytt allhus på politikerens hjemsted. I 2007 solgte KrF seg til motsatt fløy, Arbeiderpartiet, og fikk Hunstad kirke.

KrF jubler selvfølgelig, men flertallet i Bodø ville kanskje bruke penger på noe annet?

I år er kjøpslåingen enda tydeligere, og med alvorlige og grunnleggende konsekvenser. Nykommeren i bystyret, Miljøpartiet De Grønne (MDG) er i en drømmeposisjon, sett fra partiets side.

Det er dødt løp blant blokkene, og partiets ene representant kan rolig lene seg tilbake og selge seg dyrt til den som betaler mest. MDG kan vente på at de etablerte blokkene – som begge vil ha ordførerstol og makt – falbyr partiets politikk og prinsipper. Og det er kjøpers marked.

I dette spillet er det ikke snakk om noen kilometer sykkelvei her, eller bevaring av en jordflekk der. Noe mer prinsipielt og ideologisk fundamentalt ligger i potten: Om Bodø skal styres av et rødgrønt eller borgerlig flertall; hvilket har langt mer vidtrekkende konsekvenser enn å gi og ta litt i forhandlingene.

Jokeren avgjør. De Grønne, som fikk 648 stemmer i en by med 50.000 innbyggere, skal altså alene bestemme dette. Et miniparti; tross et godt valg for dem. 

De mange tusen bodøværingene som stemte Ap og Rødt, eller Høyre og Frp for den saks skyld, må oppleve situasjonen som absurd teater, og selve valget som en dårlig vits.

Så er det da heller ingen som ler …

"Politikere byr seg skamløst fram til høystbydende"

fredag 11. september 2015

Ved en korsvei

«Det kirken ikke kan forhindre, velsigner den», mente den tyske forfatteren Kurt Tucholsky (1890-1935).

Han hadde rett. Sakte - og motvillig - har Den norske kirke fulgt etter samfunnsutviklingen, enten det gjelder kvinnelige prester eller vielse av fraskilte. Nå står kirken ved en ny korsvei.

I skyggen av krangel om bompenger og barnehageplasser foregår det en annen valgkamp. Det skal også velges til menighetsråd og bispedømmeråd, og det har vært en voldsom mobilisering fra spesielt én side i den viktigste og vanskeligste saken for Den norske kirke på mange tiår: Om homofile og lesbiske skal få gifte seg i kirken, på samme måte som heterofile par.

Da nei-siden med knapt flertall vant på Kirkemøtet i 2014 - kirkens «storting» - startet ja-siden kampen for å få de «riktige» menneskene inn i bispedømmerådene, som også utgjør Kirkemøtet. 

I tiden etterpå har valgkampen stort sett bestått i å slå hverandre i hodet med nøye utvalgte bibelsitater som kan brukes til støtte for eget syn. Spesielt Åpen folkekirke, som tydeligvis mener å ha enerett på ekte, kristen nestekjærlighet, har vært flinke til å mobilisere.  De som vil ha kirken som den er i dag, stemples gjerne som trangsynte, erkekonservative mørkemenn og det som verre er.

Minst hører vi fra Levende folkekirke; motstykket til ensakspartiet som ble startet i Oslo av Sturla Stålsett med kun ett formål. De andre store og vanskelige sakene som det neste Kirkemøtet også må forholde seg til, som skilsmissen mellom kirke og stat, er underordnet.

Det finnes altså to lister i Sør-Hålogaland. Og på listen som er lagt fram av den lokale nominasjonskomiteen står det kandidater med begge syn. Det er altså valgmuligheter, i motsetning til de opprinnelig seks kandidatene til å bli ny biskop. Alle mener det samme i homofilisaken.

En bragd egentlig, å klare å være så ensidig. Litt som valgene i Nord-Korea; er det kirkedemokrati de kaller det…?

Enkelt blir det heller ikke å være velger. Valgordningen er så komplisert at selv en tidligere kirkeminister har gitt opp å forstå den. Ved forrige valg ble 30.000 stemmer forkastet. 

Nå er det altså to lister. Og mens man tidligere gjerne stemte på folk med samme postadresse som en selv, kommer kampen i år i hovedsak til å stå mellom ja og nei til homofile vielser.

Fordelen er at saken har mobilisert flere velgere. Og det kan trenges, demokratireformen fører tross alt ikke til en mer demokratisk kirke hvis ikke folk bryr seg. Det gjorde bare ca. 13 prosent ved forrige valg.

Uansett utfall: I dette tilfellet er det riktig å snakke om et skjebnevalg; kirken kan komme til å bli dypt splittet. Skjer det ikke, er det nærmest et mirakel. 

"Slår hverandre i hodet med nøye utvalgte bibelsitater som kan brukes til støtte for eget syn"



tirsdag 8. september 2015

Lik et "kapitalistsvin"!


«En manns sanne rikdom er det gode han gjør for sine medmennesker», ifølge den franske forfatteren og skuespilleren Molière (1622-1673).

Da er det noen kapitalister som er rike på mye mer enn penger. Én av dem er Petter Stordalen.

Jeg tror det er første – og kanskje siste – gang jeg føler for å ta ett av «kapitalistsvina» i forsvar. Det gjelder Petter Stordalen; som i motsetning til nettrollene – som ikke letter på ræva for å hjelpe en eneste flyktning i nød – faktisk gjør noe.

25. april garanterte Petter Stordalen å huse 1000 flyktninger i sine hoteller, midt under et direktesendt intervju på TV 2 Nyhetskanalen. Han lovet å stå fast ved utsagnet sitt dersom regjeringen ikke fant rom for dem. Det gjorden den ikke.

Nå, snart fem måneder senere, har hotellkongen holdt løftet sitt. I stedet for å sove i kø på gulvet på registreringskontoret på Tøyen, har 50 overnattet på hotell på Gardermoen. Med frokost. I skrivende stund har Petter Stordalen ikke sendt regning for oppholdet. Men skal det betales, så er det til kostpris, 650 kroner natta. Det er billig.

Straks det ble kjent at Stordalen kunne hjelpe, startet de surmagede kommentarene fra grasrota. Eller den misunnelige, trangsynte mobben som reagerer på autopilot, som den også kalles. Mistenkeliggjøring, utskjelling og hånlige kommentarer er i flertall.

Ja, det er masse å kritisere hotellkongen for. Luksusliv og overdådige fester er det lett å finne argumenter mot. Men denne saken er ikke en av dem. 

Jeg tror hans engasjement er genuint ekte. Han har også donert to millioner kroner til UNICEF, som er øremerket hjelp til flyktningbarn. Han fortjener klapp på skulderen.

Restaurantsjef Jan Vardøen, som er blant dem som har stilt opp med gratis mat til asylsøkere som står i kø for registrering på Tøyen, er også utsatt for hån og sjikane. En av dem som sjikanerer er Carl I. Hagen. Han beskylder restauranter som gir gratis mat til flyktninger og asylsøkere, for å prøve å skaffe seg reklame, melder NTB.

Det er så smålig som det kan få blitt, fra en mann som i det siste har vært mest opptatt av å sikre seg selv så stor stortingspensjon som mulig.

Andre har satt i gang boikottaksjon på Facebook mot de 21 restaurantene som deler ut mat. Her er én av kommentarene (sic!): «Her er oversikt over alle som gir gratis mat til flyktninger. Det er forskjels behandling i detta landet. De får hjelpe sine egene å da. Mange norske som lever fra hånd til mund og de hadde blitt glade for litt gratis mat».

Så hvorfor gir du dem ikke det da?

Heller en hjertevarm kapitalist med ærlig engasjement enn smålig, egoistisk syt fra det såkalte folket.

"Jeg tror det er første – og kanskje siste – gang jeg føler for å ta ett av «kapitalistsvina» i forsvar".




fredag 4. september 2015

Tilbakeblikk

«Den eneste måten å løse oppgavene på, er å begynne. Vis hvordan du gjør det. Ikke snakk om hvordan du bør gjøre det», mente revolusjonshelten Che Guevara (1928- 1967).

Den rødgrønne regjeringen hadde åtte år på seg. I Bodø hadde den stort sett samme koalisjonen, med Ap og SV i spissen, 12 år på seg. Gjennomgangstonen i valgkampen så langt – både sentralt og lokalt – er alt som er galt. Og som de selv ikke gjorde noe med da de hadde muligheten.

Nylig ga Linn Herning ut boka «Velferdsprofitørene». Den er skrevet på oppdrag for Alliansen For Velferdsstaten, som avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.

I omtalen heter det «Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene. De skyr offentligheten. De får en stadig sterkere posisjon i samfunnet. Noen lurer unna velferdskroner via skatteparadis. Andre kjøper prangende luksusleiligheter. De er velferdsprofitørene – de som tjener seg rike på skattefinansierte velferdstjenester».

Nettopp.

Vi har noen av dem omkring oss også. Private barnehager har vært en gedigen kassasuksess for gründerne. Rundt om i hele landet sitter det andre folk med sugerør i statskassa; de som driver med asylmottak.

Privatklinikker soper inn penger. Vaktselskaper har det siste tiåret vært Norges vekstbransje. Mange betaler dyrt av egen pensjon for at noen skal ha tid til å prate med de gamle, som altså er på pleiehjem.

De fleste nye private skolene opprettes ikke fordi alternativ pedagogikk er på moten, men fordi offentlige skoler legges ned, også i en Ap-styrt kommune nær oss. 

Det skyllet ikke en blå tsunami over Norge som la landet brakk og åpent for alle som ville tjene penger da Norge fikk ny regjering for to år siden.  Venstresiden liker nok ikke å bli minnet på det, men midt i hylekoret om velferdsprofitørene, er det på sin plass å påpeke følgende: 

At så mange kan tjene så mye på så mange felter skyldes bare én ting: Det offentlige har sviktet i sin primære oppgave; velferd og trygghet. Eller ikke gjort jobben godt nok.

Barnehageløftet i 2005 hadde ikke latt seg gjennomføre uten private barnehager. Hadde det vært politi nok i gatene hadde mange vektere måttet finne seg noe annet å gjøre. Den rødgrønne regjeringen etterlot seg ikke en eldreomsorg som skinte da de måtte forlate regjeringskontorene i 2013. Det gjorde den heller ikke i Bodø for fire år siden.  

Rusbehandling hadde knapt nok eksistert hvis det ikke var for private kollektiv og stiftelser. Behovet for ny skole på Tverlandet har vært kjent, ja, hvor lenge? Så hvorfor satte ikke den forrige ordføreren spaden i jorda? 

Dobbeltmoral er som kjent bra. Mistet man den ene i forrige valgkamp, har man den andre igjen til årets.

"Det skyllet ikke en blå tsunami over Norge som la landet brakk og åpent for alle som ville tjene penger".