Ved en korsvei

«Det kirken ikke kan forhindre, velsigner den», mente den tyske forfatteren Kurt Tucholsky (1890-1935).

Han hadde rett. Sakte - og motvillig - har Den norske kirke fulgt etter samfunnsutviklingen, enten det gjelder kvinnelige prester eller vielse av fraskilte. Nå står kirken ved en ny korsvei.

I skyggen av krangel om bompenger og barnehageplasser foregår det en annen valgkamp. Det skal også velges til menighetsråd og bispedømmeråd, og det har vært en voldsom mobilisering fra spesielt én side i den viktigste og vanskeligste saken for Den norske kirke på mange tiår: Om homofile og lesbiske skal få gifte seg i kirken, på samme måte som heterofile par.

Da nei-siden med knapt flertall vant på Kirkemøtet i 2014 - kirkens «storting» - startet ja-siden kampen for å få de «riktige» menneskene inn i bispedømmerådene, som også utgjør Kirkemøtet. 

I tiden etterpå har valgkampen stort sett bestått i å slå hverandre i hodet med nøye utvalgte bibelsitater som kan brukes til støtte for eget syn. Spesielt Åpen folkekirke, som tydeligvis mener å ha enerett på ekte, kristen nestekjærlighet, har vært flinke til å mobilisere.  De som vil ha kirken som den er i dag, stemples gjerne som trangsynte, erkekonservative mørkemenn og det som verre er.

Minst hører vi fra Levende folkekirke; motstykket til ensakspartiet som ble startet i Oslo av Sturla Stålsett med kun ett formål. De andre store og vanskelige sakene som det neste Kirkemøtet også må forholde seg til, som skilsmissen mellom kirke og stat, er underordnet.

Det finnes altså to lister i Sør-Hålogaland. Og på listen som er lagt fram av den lokale nominasjonskomiteen står det kandidater med begge syn. Det er altså valgmuligheter, i motsetning til de opprinnelig seks kandidatene til å bli ny biskop. Alle mener det samme i homofilisaken.

En bragd egentlig, å klare å være så ensidig. Litt som valgene i Nord-Korea; er det kirkedemokrati de kaller det…?

Enkelt blir det heller ikke å være velger. Valgordningen er så komplisert at selv en tidligere kirkeminister har gitt opp å forstå den. Ved forrige valg ble 30.000 stemmer forkastet. 

Nå er det altså to lister. Og mens man tidligere gjerne stemte på folk med samme postadresse som en selv, kommer kampen i år i hovedsak til å stå mellom ja og nei til homofile vielser.

Fordelen er at saken har mobilisert flere velgere. Og det kan trenges, demokratireformen fører tross alt ikke til en mer demokratisk kirke hvis ikke folk bryr seg. Det gjorde bare ca. 13 prosent ved forrige valg.

Uansett utfall: I dette tilfellet er det riktig å snakke om et skjebnevalg; kirken kan komme til å bli dypt splittet. Skjer det ikke, er det nærmest et mirakel. 

"Slår hverandre i hodet med nøye utvalgte bibelsitater som kan brukes til støtte for eget syn"