Undervurdert og oversett





Jons Gahr Støre blir aldri "folkelig", uansett hvor mange ganger

han lar seg avbilde mens han spiser pizza.

«Det finnes ting man må være politiker for ikke å forstå», er et sitat med ukjent opphav. Det passer bra, nå når Arbeiderpartiet gjør det katastrofalt dårlig på målingene, og det letes etter forklaringer. De er kanskje nærmere enn den ofte nærsynte, intellektuelle skravleklassen klarer å se.

Vi har fått en helt ny type politikere; broilerne. Antallet politikere oppflasket i eget parti – og uten noen erfaring fra vanlig yrkesliv – har økt. Vanlige arbeidsfolk er en utdøende rase i politikken. Andelen politiske broilere har økt kraftig. I perioden 2005- 2013 økte kategorien «partiansatte og studenter/øvrige» fra rundt 20 til om lag 60 representanter. Arbeiderpartiet har flest. I det som kan bli Arbeiderpartiets stortingsgruppe etter høstens valg, vil 27 av 59 stortingsrepresentanter ha bakgrunn fra interesseorganisasjoner eller politikken, ifølge Civita. Partiet topper i tillegg laget med én som er så langt unna grunnfjellet som det vel er mulig å komme.

Og det kommet til overflaten, når riksdekkende medier intervjuer vanlige folk, og ikke bare toppene og hverandre.

I tradisjonelt blodrøde fylker der «småkårsfolk» og husmenn har sine røtter, som Hedmark, sliter Arbeiderpartiet. I Ap- bastionen og industristedet Årdal, stemte 77,5 prosent på Ap for ti år siden. Nå faller årdølenes oppslutning som en stein. I går kunne Aftenposten fortelle om hovedtillitsvalgt i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelforbund, Janne Halvorsen, som uttaler at medlemmene føler at Ap-lederen ikke representerer arbeiderklassen. 

Nei, hvordan skal han kunne det, med sin arvede formue, eliteutdanning fra Frankrike, investeringer sammen med landets rikeste, og bruk av privatskoler for egne barn?

«Snobb» kaller vanlige folk det, uansett hvor dyktig, oppriktig og dedikert Ap-lederen måtte være til sosialdemokratiets ideer. Og uansett hvor mange ganger partilederen lar seg avbilde mens han spiser pizza for å vise hvor folkelig han er.

Det er ikke politikken de nevnte er uenige i. Heller ikke flørten med KrF, eller løftet om økt skatt forklarer tilbakegangen. Fire av fem skjønner at Norge ikke kan fortsette å bruke oljepenger som fulle Høyre-folk, viser en ny undersøkelse.

Derimot kan dette være undervurdert og oversett: Kulturell identitet er viktig for de fleste. At vi kjenner oss igjen i - og identifiserer oss - med «flokken» er like viktig i politikken som ellers. Og selv om vi stemmer på parti i Norge, og ikke på partiledere, er partiets ansikt og leder vel så avgjørende som partiprogrammet. 

Identitet, ja. Språk er den fremste identitetsmarkøren vi har. Nå har Arbeiderpartiet politikere som snakker om ytringsrommet, mulighetsrommet, handlingsrommet og … havrommet.

Er det rart vanlige folk har mistet Arbeiderpartiet av syne, og mener det svever et sted der ute i verdensrommet…?   

Lukter det dritt, så er det...







Jonas Gahr Støre og Torbjørn Røe Isaksen - begge forsøkt

svertet.

«Politikk er kunsten alltid, og med alle midler, å handle i samsvar med egne interesser», ifølge Fredrik den store (1712-1786). Inkludert å spre drittpakker i media om politiske motstandere.

Vi har sett to av dem nylig. Den første som (helt unødvendig) måtte legge seg langflat var kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H).  Det var ABC Nyheter som brakte saken om statsrådens vitsing i privat lag om «hvit makt». Andre medier fulgte opp. Tipseren holdes selvsagt anonym, men vedkommende står neppe på Høyres liste til valget. Hensikten er åpenbar: Å sette Isaksen, og dermed Høyre, i et dårlig lys.

Den andre «nyheten» i denne valgkampen som det stinker av, er den seks år gamle saken om Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre.  Partilederen skulle ha brukt svart arbeidskraft på brygga si, mens sannheten er at Støre gjorde mer enn man kan forlange av noen privatperson for å forsikre seg om alt gikk rett for seg.

Hele den dagen måtte Støre forklare hvordan saken hang sammen, i stedet for å bruke tida i «Politisk valgkvarter» og i andre medier til å snakke politikk. Den som angripes tvinges på defensiven. Tipserens hensikt er oppnådd.

Svertekampanjer er ikke noe nytt. Til alle tider har folk spredd rykter om hverandre. Like lenge har mediene mottatt tips om mulig klanderverdige forhold hos politikere eller andre. Tipserens hensikt er nesten alltid å sverte navngitte personer, konkurrenter eller institusjoner, i egen vinnings hensikt.

Men det har skjedd en omdreining som gjør dagens drittpakker farligere. Og mer effektive; de spres med lynets hastighet i sosiale medier. Ikke sjelden får proffe kommunikasjonsfolk betalt for møkkajobben å samle negativ informasjon om en person eller selskap, for deretter å plante drittpakken i media. Opplysningene er sanne, eller delvis riktige, og presenteres på en mest mulig skadelig måte. Saken må være såpass provoserende at den som angripes tvinges til å forsvare seg.

Byråene holder selvsagt hemmelig hvem oppdragsgiver er, og hvor mye byrået får betalt. Redaksjonene sier heller ikke hvor de egentlig fikk saken fra, og presenterer den som sin egen nyhet. Hvor vanlig dette er, er selvsagt umulig å vite. Men den første drittpakken av denne profesjonelle typen sies å stamme fra 1999. Det er i alle fall dokumentert - og bekreftet av den som gjorde drittjobben – i en sak fra 2001. Etter den tid er mange svertekampanjer satt i gang.

Apropos svertekampanjer: Arbeiderpartiets tidligere nestleder, Helga Pedersen, kom i 2014 med følgende oppfordring til årsmøtet i Vadsø Ap: - Det er viktig at alle bidrar til å sverte den nye regjeringen. Pedersen beklaget uttalelsen etterpå, men hva hjelper det? Saken lever fortsatt i beste velgående i sosiale medier, og brukes bevisst nå like før valget for å sverte hele partiet.

When the shit hits the fan….

 

 

Verdien av en brunost

Kulturministeren startet debatten med å bruke

brunost og vafler som eksempler på norske verdier.

«En bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet».  Det høres ut som ord en eller annen byråkrat nettopp har funnet på, ikke sant? For nå snakkes det igjen om verdier. Ikke slike verdier som gir utslag på Børsen, men verdier som sier noe om hva Norge er.

Vi er midt i en verdiladet valgkamp. Til og med i partilederdebatten mandag ble det diffuse begrepet «norske verdier» et tema. Mange har sikkert glemt den, men nå kan det være på sin plass å minne om den utskjelte og latterliggjorte Verdikommisjonen, som ble opprettet 30. januar 1998. Kommisjonen ble nedsatt av den første Bondevik-regjeringen for å bidra til en bred debatt om fellesskapets verdier. Et populært medlem var vår egen Arthur Arntzen fra Tromsø.

Hensikten var å skape større bevissthet om verdivalg. Sammen med kontantstøtten til småbarnsforeldre var Verdikommisjonen en flaggsak for Kristelig Folkeparti, som fryktet «moralsk forvitring» i samfunnet. Verdikommisjonen arbeidet i tre år, og Arbeiderpartiet hadde overtatt regjeringsmakta da sluttrapporten ble presentert i mars 2001.

Kommisjonens forslag ble ikke fulgt opp. Og Verdikommisjonen ble lagt ned.

Hovedmålet med Verdikommisjonen var at den skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Det ble ifølge mandatet ansett som viktig «å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltakelse og demokrati».

Verdikommisjonen ble kritisert og latterliggjort. Revypoengene sto i kø. Her skulle man bruke både penger og tid på å få hele Norge til å diskutere noe annet enn fotball. Det falt ikke i god jord. Ikke minst ga Carl I. Hagen både kommisjonen og Kjell Magne Bondevik det glatte lag i boka «Ærlig talt», som kom i 2007. Nå er det Frp som snakker om «norske verdier».

Snart 20 år etter at Verdikommisjonen ble nedsatt, og i lys av dagens debatt, kan det vær grunn til å se på kommisjonen med andre - og nye - øyne. Det er nå så lenge siden at ironien og latteren har forstummet. For som forskeren Henrik Syse påpekte fem år etter at sluttrapporten var levert: Kommisjonens viktigste bidrag var dens blotte eksistens. Den skulle løfte fram vår tids verdikonflikter, og bidra til refleksjon og debatt.

Glem brunost og vafler, som kulturministeren brukte som eksempler på norske verdier, og som startet debatten. At kaffen kommer fra Afrika, og at alfabetet vi bruker ble oppfunnet i en helt annen verdensdel, er på den annen side like tøvete argumenter fra dem som hevder at ikke noe er genuint norsk.

Kanskje på tide å børste støv av Verdikommisjonens rapport. Mye er nok allerede havnet på historiens skraphaug. Men det kan hende noen har tenkt noe glupt før. Så slipper man å tenke alle tankene om igjen.

Elefanten i glassbutikken

Mangemillionær Stein Erik Hagen skjønner simpelthen ikke

når det kan være lurt å holde kjeft.

«Jeg er millionær. Det er min religion», skrev den irsk-engelske forfatteren George Bernard Shaw (1856-1950). Man skulle nesten tro han hadde snakket med dagens norske milliardærer.

Mer skattelette til de rikeste - eller mer skatt å betale for vanlige lønnsmottakere - er en av de tydelige skillelinjene mellom høyre- og venstresiden i valgkampen. I den forbindelse får vi stadige drypp fra dem som vil betale mindre skatt.

I juni var det den tidligere skikongen Bjørn Dæhlie – god for 363millioner i fjor – som raste over formuesskatten. Han «følte at det var litt tungt» å gå fra å være en som mottok statuer og medaljer, til å bli næringslivsleder der gode resultater straffes med formuesskatt. Som altså slett ikke er særnorsk, og beløper seg til beskjedne 0.85 prosent.

NHO fulgte opp tirsdag med en undersøkelse som viser at ni av ti bedriftseiere vil fjerne formuesskatten. Omtrent like overraskende som at ni av ti unger vil ha mer is, hvis du spør. Verken NHO eller andre kan dokumentere at fjerning av formuesskatten faktisk vil gi flere arbeidsplasser, og det påpekes fra kompetent hold at andre skattegrep vil hjelpe utsatte småbedrifter bedre. Likevel er det formuesskatten det sutres over.

Elefanten som virkelig tramper inn i glassbutikken –  igjen ­– er mangemilliardær Stein Erik Hagen. I et stort intervju med Dagens Næringsliv sier han å være rik er et skjellsord, og at «det er provoserende at norske bedriftseiere, som bidrar med formidabel verdiskaping, blir behandlet som en pariakaste her til lands».

Hagen skryter til og med av at datteren har spart 2,2 milliarder kroner i formuesskatt ved å flytte til Sveits. Og han skjønner simpelthen ikke at han samtidig gir verdens beste argument til dem som vil beholde formuesskatten, og at det noen ganger kan være lurt å holde kjeft.

Under finanskrisen i 2008 var gode råd dyre, ikke bare for vanlige folk, men også for landets rikeste.  Mange måtte stramme inn livreima. En av dem som tok grep, var selvsamme Stein Erik Hagen. Hans måte å spare på var blant annet å selge sitt Falcon 900EX jetfly for en pris i overkant av 250 millioner kroner.

Dessuten tok han et kikk i klesskapet, og fant ut at penger kunne spares. - Her om dagen diskuterte jeg med barna, og jeg sa at jeg hadde nok dresser for et par år, jeg trenger ikke kjøpe et nytt par på to-tre år. Sånn tror jeg det er for de fleste av oss, uttalte Hagen til DN den gang. I tillegg sendte han skjortene sine til skredderen i England for å skifte snipp, i stedet for å kjøpe nye. Det ble nevnt som et eksempel på hvordan vi alle kunne gjøre litt for å stramme inn forbruket.

Sende skjortene til England? Forsøket på å late som om mangemillionærer har det like vanskelig som vanlige folk når det er dårlige tider demonstrere bare at de som bor øverst i åsen, stort sett er langt ut på viddene.

Rollespill

Uadskillelige: Postman Pat og Sverre Anker Ousdal.

«Heldigvis er ingen av oss identisk med de rollene vi spiller underveis i livet», påpekte nå avdøde teolog og Høyre-politiker Inge Lønning (1938-2013). Likevel: Noen ender opp med tilsynelatende å bli rollen de spiller.
 

Tidligere i sommer gikk det en debatt etter at siste episode av NRKs internasjonale suksess-serie «Skam» var vist. En av karakterene ble spilt av Henrik Holm, som vant pris for sin rolle som den homofile ungdommen Even.  Etterpå uttalte den unge skuespillerens nye agent at det ikke blir flere homoroller for ham.

Det skapte debatt – og kritikk. Som om det skulle være noe galt i å spille homofil, liksom?

Jeg skjønner godt at en ung mann i starten på en kanskje lysende skuespillerkarriere vegrer seg for å bli satt i bås.  I skuespillerbransjen kan det å bli «typecastet», å markere seg innen én type roller, få konsekvenser for valgmuligheter og karriere. Holms neste prosjekter blir derfor noe helt annet enn homofil, ung mann, ifølge hans nye agent.

Bare tenk på det selv. Ikke vet jeg hvor mange episoder som er spilt inn med David Suchet i rollen som Agatha Christies mesterhjerne Hercule Poirot, men det er veldig mange. Over år er seriene om den belgiske eksentrikeren med nese for mord vist på tv, gjerne fredag kveld, og seriene er også sendt i reprise. Det er nesten umulig å tenke seg noen annen i rollen som Poirot. Eller David Suchet i noen annen rolle enn mesterhjernen.

Tilfeldigvis var jeg for en stund siden innom en kanal som viste en film om en annen kjent etterforsker, Maigret. Også den basert på bøker, disse skrevet av Georges Simenon. Jeg har ikke noe forhold til Maigret, likevel ble det et helt umulig møte, dømt til å mislykkes.

Årsak? Mr. Bean, altså Rowan Atkinson, spilte hovedrollen som etterforskeren. Jeg har ledd så tårene har trillet av den totalt håpløse Mr. Bean, også det i veldig mange episoder og sesonger. Og selv om Rowan Atkinson sikkert gjorde en respektabel skuespillerinnsats som Maigret, ble det umulig å fjerne bildet av Mr. Bean fra netthinnen. Når Maigret smatter på pipa og ettertenksomt vurderer åstedet, ser han akkurat like ens ut som Mr. Bean når han lurer på hvordan han skal få til ett eller annet, som alltid ender i en komisk katastrofe.

Eksemplene kunne garantert vært mange flere. Skuespillere havner i bås, og har problemer med å komme ut av dem igjen. Derfor er det sikkert taktisk lurt av unge Henrik Holm å velge en helt annen type rolle en den han hadde i «Skam».

Selv hørte jeg for en tid tilbake et radiointervju med Sverre Anker Ousdal. Stemmen satte meg øyeblikkelig tilbake til 1980-tallet, eller begynnelsen av 90-tallet. Jeg fikk ikke med meg så mye av innholdet i intervjuet. Budskapet ble overskygget av det faktum at for meg – og mange som nå er voksne, men som så barne-tv på NRK på den tiden – vil Sverre Anker Ousdal alltid være Postmann Pat.