Generasjon velsmurt

«Av alle radikale meninger, anses de unge for å være de mest typiske. I virkeligheten er de de mest konservative mennesker jeg noensinne har møtt», mente den amerikanske presidenten Woodrow Wilson (1856 – 1924).

Han hadde rett; bevist nok en gang ved høstens valg: De unge stemmer i stor grad som sine foreldre, trygt plassert i sentrum av norsk politikk.

De unge er dårligere enn sitt rykte. Sjelden ser vi opprør og rebelsk oppførsel her til lands. Sist registrerte tilfelle av sivil ulydighet var da «monstermastene» i Hardanger skulle bygges. Da var det minst like mange godt voksne som ungdommer som tok på seg bunaden og lenke seg fast.

Her i byen var det tegn til engasjement og initiativ da ungdomsklubben Gimle var truet av nedleggelse. Men i høflige og siviliserte former, må vite: et møte der vi snakker om saken. 

For samfunnet generelt, og foreldregenerasjonen spesielt, er det selvfølgelig utrolig bekvemt av vi har så kjekke ungdommer. Foreldrene kan lene seg tilbake og konstatere at de har oppdratt sine barn i sitt eget bilde: Kliss like dem selv.

Og en kjettersk tanke sniker seg inn: Aldri har så mange ungdommer fått en diagnose som i våre dager. Nordland ligger på topp. Enhver bråkmaker – enten det er han eller hun – stemples med ADH-diagnose, medisineres og gjetes inn i flokken av velstående, velfødde og veloppdragne. Er det en sammenheng?

Men hva skal vi egentlig med dem, ungdommene, hvis de ikke konstant holder voksengenerasjonen på tå hev? Det er deres fremste oppgave i denne fasen av livet: å protestere.

Når de sjelden eller aldri gjør det, så kan vi vel like godt putte dem i fryseren når de er ferdig med videregående, og tine dem opp igjen som unge voksne, der de sitter med rekkehus, 1,8 barn, stasjonsvogn i carporten og campingbil på Saltfjellet?

Noen ganger får jeg lyst til å røske musikkproppene ut av ørene på dem, konfiskere mobilen, ta tak i kragen på den rådyre dunjakka og skikkelig filleriste den såkalt opprørske generasjonen og si: Ikke finn dere i det! Bli rasende, på nær sagt hva som helst: 

Mot myndighetenes manglende boligpolitikk, for legalisering av hasj, nei til kroppshysteri, ja til ... ett eller annet.

Eller de enda mer alvorlige sakene; de som virkelig truer jorda og menneskers liv og helse. Resultatet av voksengenerasjonens politikk; de som siter på den grønne grein og har trukket stigen opp etter seg.

Og som sender regningen til de unge.

Lenk dere fast, bli arrestert og båret vekk, tagg en vegg med slagord, kast stein, knus et vindu (et lite ett), og om ruteknusing føles for ulydig og farlig: Slå i alle fall en liten sprekk i den oljesmurte velferdskuvøsen vi alle lever i.

Er dere bare et par stykker, er det pøbelstreker. Men med mange nok som ikke finner seg i det, garanterer jeg at det skremmer vannet av generasjon femti, feit og ferdig. 

Altså de som (i grove trekk og uærbødig sagt) styrer og bestemmer.

For dere forventer vel ikke at det er generasjon seksti, satt og søkkrik som skal fikse verden for dere ...?

Godt (opprørsk) nyttår!

"Slå en sprekk i den oljesmurte velferdskuvøsen vi lever i"

Selvrealisering i zentrum

Nei, det er ikke på nivå med Snåsamannen eller prinsesse Märthas engleskole. Det er noe helt annet.

Zen. Bare ordet får tankene til å gå til Østens mystikk og flere hundre år gamle tanker og filosofi.  «Helt zen» sier vi, og mener kanskje noe diffust åndelig, helhetlig, rolig, mystisk og enigmatisk.

Å si hva zen er, er umulig og det er ikke bare på grunn av begrenset spalteplass.

I forordet til boka «Med zen i lomma (Hilt & Hansteen as 1996) heter det at det er enklere å beskrive enhåndsklapping enn å beskrive hva zen er. 

Boka forsøker likevel: Zen oppsto i Kina i det sjette århundre som en fusjon mellom indisk buddhisme og kinesisk taoisme, og hvor det spekulative går opp i det praktiske, det metafysiske i det jordiske.

Så da kan man lure på hva ei jordnær «bondetuppe» som Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete har å hente hos en norsk zen-coach, som trolig aldri har satt av ett minutt til meditasjon i et tempel i Østen.

Kommunalministeren* bruker 43.000 kroner av skattebetalernes penger til tolv coachingsamtaler hos firmaet Zen Leadership.

Det er selvfølgelig ikke noe galt i at statsråden ønsker å utvikle seg selv for å bli mer effektiv og planmessig i arbeidet. Men det er litt merkelig at en som har vært en av landets absolutte toppledere gjennom fire og et halvt år i regjering først nå finner ut at det er nødvendig.

Altså etter at hun også ble leder i Senterpartiet; er det derfor det er nødvendig å forene det jordiske med det metafysiske?

Det kan være noe i at Sps kjernevelgere vil reagere på Navarsetes lederutviklingskurs, og at jordnære bønder både i bygd og by rister på hodet av denne typen zen – på norsk.

Det må være noe med sentrale politikeres dragning mot det mystiske og uforklarlige.

Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen tok selv kontakt med Snåsamannen for å få hjelp til sønnen sin, og Aps stortingspolitiker Saera Kahn pådro Stortinget skyhøye telefonregninger etter å ha ringt en spåkone flere titalls ganger.

Kommunaldepartementet forsvarer Navarsetes utgifter for at statsråden skal få oppleve sitt øyeblikk av zen.

Det er det ikke mange utenfor de innerste kretser som gjør; skattebetalernes penger kan brukes til mye annet. Hva statsråden privat, eller partiet, syns det er verdt å bruke penger på, er en annen sak.

Statsråden kan få et gammelt zen-ordtak med på veien – og det helt gratis:

«Før mennesket setter seg inn i zen, er fjellene fjell og vannene vann. Etter det første gløtt inn i zens tankeverden er ikke fjellene lenger fjell, og vannene er ikke lenger bare vann. Etter at man er blitt en opplyst, er fjellene atter fjell og vannene igjen blitt vann».

Altså bortkastede penger.

«Hva skjer med hullet når osten er spist?»

(Vestlig koan)

*Liv Signe Navarsete var kommunal- og regionalminster i Stoltenberg-regjeringen fra 2009-2013.

I den sorte gryte

Vi er i den tiden på året da enkelte oppdager at Frelsesarmeen er ... Frelsesarmeen. Og nær sagt som vanlig: Noen som ikke har fulgt med i timen trekker seg i protest fra de populære julekonsertene, når det plutselig går opp for dem (godt voksne mennesker; hvilken planet har de levd på?) at Frelsesarmeen har et syn på homofile som de ikke støtter.

Frelsesarmeen spør for øvrig ikke om seksuell legning hos dem som hjelpes.

De som nå trekker seg, det være seg Truls Sonstad, Lars Vaular eller RBK, er i sin selvfølgelige rett til å følge sin samvittighet. Det skulle bare mangle. 

Til og med Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast at ingen kan fengsles eller straffes for å følge sin overbevisning. I dette tilfellet i 2009, i en sak der et armensk Jehovas Vitne ble dømt til fengsel på grunn av militærnekting.

Det er et anerkjent prinsipp at ingen skal tvinges til å gjøre noe som strider mot deres samvittighet. Likevel sitter det samvittighetsfanger i fengsel nær sagt i hopetall, også i vår del av verden.

Heller ikke journalister kan tvinges til å skrive noe mot sin vilje. Det er nedfelt i Vær varsom-plakatens pkt. 2.5, der det heter at «en redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning».  

Så ville vel heller ikke en journalist med ateistisk grunnsyn søke seg jobb i den kristenkonservative avisa Norge i Dag. Eller en Frp-er i Klassekampen. Vi burde kanskje kunne forvente at de som først sier ja, så nei, til Frelsesarmeen også hadde tatt seg bryet?

Det er innvendinger, selvfølgelig. Militærtjeneste er noe man pålegges av myndighetene, og ikke velger selv. Fastleger er offentlig ansatte, og skal dermed pr. definisjon følge norsk lov, også den som fastslår at vi har selvbestemt abort.

Likevel er det noe grunnleggende ikke-prinsipielt i det prinsipielle. Samvittighet hylles og bejubles i de sakene flertallet er enig i, og for noen (les: kjendiser), mens andre menneskers overbevisning ikke avstedkommer annet enn samstemt hylekor og fordømming.

Det er faktisk slående: De som påberoper seg rett til å følge sin egen indre stemme om rett og galt, unner ikke andre det samme.

Jeg har ikke registrert at noen som nå trekker sin støtte til Frelsesarmeens veldedige arbeid, har forsvart legers rett til å følge sin samvittighet i abortspørsmålet. Eller gir sin moralske støtte til prester som ikke ønsker å vie homofile i kirken, for den saks skyld.

Eller er det sånn at samvittigheten til en som kan sparke fotball eller klimpre på gitar er mer verdt og er viktigere enn andres?

Gjennom tidene har de som bestemmer i et land, straffet mennesker som har handlet ut fra sin samvittighet og nektet å bøye seg. Filosofen Sokrates var en slik person. Han satte sannheten høyere enn livet, og han ble dømt til døden i 399 f.Kr. på grunn av sin overbevisning.  

Sokrates ba ikke om nåde, men erklærer at han handlet til statens beste og i overensstemmelse med sin samvittighet, og ble dømt til døden.

Sokrates drakk giftbegeret tomt. Frelsesarmeens sorte gryte er forhåpentligvis full.

"Er samvittigheten til en som kan klimpre på gitar mer verdt, og viktigere, enn andres?"

Spinnesidens vrangside

Det slår aldri feil. Hver gang noen tar konsekvensen av at menn faktisk er menn, kommer det et hylekor fra spinnesiden med beskyldninger om at noe er macho. Denne gang er det det seriøse nettmagasinet «Harvest», lansert av menn med solid journalistisk erfaring og alvorlige hensikter, som får gjennomgå.

Kritikken sprer seg som edder og galle i sosiale medier, spesielt fra den kulturelle elite i oslogryta.  I rettferdighetens navn: Også fra noen menn.

«Harvest» er ikke et tradisjonelt mannfolkblad, eller spesifikt kjønnsrettet. Det er ikke en pupp eller et lår å se. Biler eller båter som kan gå idiotisk fort er ikke-tema.

I egenomtalen beskriver magasinet seg slik: «Harvest» er et maga­sin om naturen og menneskers forhold til den. Vi ser på «Harvest» som et leirbål – et sted for gode historier og deling av kunnskap. En av grunnleggerne utdyper: Mannen føler seg i større grad fremmedgjort i dagens urbane tilværelse. Det er spørsmål han mener må få lov til å dukke opp.

Omtrent halvparten av artiklene i magasinet er for øvrig skrevet av kvinner.

Jeg skjønner ikke dette hysteriske raseriet mot det faktum at menn faktisk er ... menn. Uansett hvor mye vi setter pris på likestilling, pappaperm og «myke menn», bør vi akseptere at det faktisk er en forskjell.

Hvis det er noe som er spesifikt kjønnsrettet og kjønnsfokusert  i vår samfunn, så er det kvinnemagasiner. Jeg bladde nylig gjennom et utvalg av de mest solgte (ja, jeg var hos frisøren) og hvis noe er kjønnsspesifikt, men med omvendt fortegn, så er det dem.

Fokuset på kropp og skjønnhet, og «feminine» verdier, er påtrengende. I den grad et normalt gjennomsnittlig kvinnemenneske er avbildet, er det i lite format og i reportasjer av typen «bli ny». Objektet kan knapt ha brukt en kam etter at hun sto opp, står i strømpelesten og er iført ei lite pen dongeribukse og en slaskete genser.

Resultatet av forvandlingen er selvfølgelig total. Etter at damen er stylet og brushet og pushet, og iført nye klær og sko med høye hæler, ser hun fantastisk ut.

Alt med eneste hensikt: Å fortelle kvinner at de ikke er bra nok som de er.

Disse bladene selges med et opplag dagspressen bare kan drømme om, og kvinnebladene er størst. Interiørbladene haler innpå. I denne sfæren av kjønnsrettet marked og markedsføring er det at et såkalt manneblad dømmes nord og ned. Av kvinner.

Det til og med et seriøst magasin som tenker utradisjonelt i forhold til hva både kvinner og menn kan være interessert i å lese.

Kler vi av de politisk korrekte – de som later som om de ikke bryr seg om utseende – står vi dypest sett igjen med én grunn til damebladenes suksess: Kvinner vil ta seg best mulig ut – for mennene.

Macho eller femi? Hurra for den lille forskjellen ...

"Fokuset på kropp og skjønnhet, og «feminine» verdier, er påtrengende".

Alt har sin pris

Det går en rød tråd gjennom nordmenns forhold til billig eller dyrt. Det skal være billig, enten vi snakker mat, klær eller flybilletter. At noen betaler dyrt for vårt hysteriske forhold til billig, bryr de færreste seg om.

Det er kanskje derfor det blir så mye bråk når noen flagger at de har råd til å kaste penger ut av vinduet. For eksempel ved å bruke 5000–6000 kroner på en parkdress til poden.

Å kjøpe kvalitet er greit. Ungene skal ha gode, varme klær. Det forstår alle, selv om gullungen vokser ut av klærne med et tempo raskere enn omdreiningene på vaskemaskinen.

Men kvalitet er ikke hovedgrunnen til vanviddet i enkelte miljøer. Her gjelder bare merke og pris; alle forsøk på å forsvare galskapen rakner like lett som den billigste strømpebuksa kjøpt i en av kjedebutikkene.

Det er simpelthen merkehysteri og snobberi.

Nøktern pengebruk på klær til unger er å anbefale. Men det billigste er ikke alltid det beste. 

Ethvert plagg har også en vrangside, som skal tåle å saumfares av en skredder. Ofte gjør ikke de billigste kjedeklærne det, og da tenker jeg ikke på kvaliteten. 

De billigste klærne er rimelige takket være barnearbeid og/eller underbetalte tekstilarbeidere, hvis liv bokstavelig talt henger i en tynn tråd i tekstilfabrikkene i lands som Kina og India. De slaver i fabrikker de knapt kommer ut av. Mange av dem gjør det da heller ikke.

Det bør gi de fornuftige og prisbevisste et sting av dårlig samvittighet.

Når altfor mange bruker tykke pengebunker på merkevarer til ungene, spesielt de i skolealder, har det også en annen side:

I barnehagen gir ungene blaffen i hva klærne koster; det er bare foreldrene som bryr seg. Litt lenger opp i årsklassene er merkeklær – eller mangel på sådanne – en av fire hovedgrunner til mobbing, viser forskning. Derfor er ideen om skoleuniformer på nytt lansert.

England var tidlig ute med skoleuniformer, innført ved lov i 1944. Tanken bak var god. På skolen skulle ingen kunne skille fattig fra rik; en radikal tanke i datidens klassedelte England. 

Tanken burde få gjenklang i dagens Norge, der vi tilstreber et samfunn med små forskjeller.

En rekke europeiske land har skoleuniformer, ved siden av England: Frankrike, Italia, Spania og deler av Tyskland syns det er praktisk og riktig.

Likevel har skoleuniformer i Norge aldri vært noe reelt alternativ. Debatten blusser opp med jevne mellomrom, spesielt i forbindelse med kjøpepress og mobbing, men renner ut i ingenting.

Og uansett: Det vil alltid være foreldre med for mye penger og for lite vett; snobber som noen har klart å innbille at de betaler for kvalitet.

Gucci-skjerf til 1600 kroner? Så har snørrungen noe å tørke nesen med når han er i barnehagen.

"Det vil alltid være foreldre med for mye penger og for lite vett"

Varmt engasjement møter kald skulder

Apropos på trykk i Avisa Nordland 11. november 2010

Det går en strøm av fakkeltog gjennom landet; sist sett i en kommune nær oss. På Fauske gikk rundt 800 mennesker mandag i tog med tente fakler i protest mot Helse Nords planer for Valnesfjord helsesportsenter.

I nær sagt hver eneste lita bygd lyser brennende  fakler. For å opprettholde et akuttmottak her, eller ei fødestue der. Fakkeltogdemokrati kaller de det, de som mener vi får de politikerne vi har valgt og derfor den politikken vi fortjener.

Da drosjenæringen mistet monopolet på pasientkjøring i Salten, så var det et resultat av en villet og kalkulert politikk.

Da Stoltenberg I-regjeringen foreslo å gjøre offentlige sykehus om til juridisk selvstendige helseforetak fra 1. januar 2002, handlet det om mye mer enn fylkeskommunalt eller statlig eierskap til sykehusene.

Det dreide seg om et fundamentalt systemskifte i norsk helsepolitikk, fra et politisk forvaltningsstyre til et bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som et middel for økonomisk inntjening.

Styrene i de regionale helseforetakene ble omtalt som «konsernledelse». Styremedlemmene trengte verken å være folkevalgte eller ha helseprofesjonsbakgrunn.

«Tønne-reformen», oppkalt etter daværende helseminister Tore Tønne (Ap), ble gjennomført på rekordtid, med fem helseforetak med ansvar for spesialisthelsetjenestene.

Ett av dem er Helse Nord; som i 2002 var det aller første regionale helseforetaket som tok i bruk anbudsprinsippet for å skaffe sykepleiervikarer til sykehusene.

Det ble anført mange forlokkende argumenter for hvorfor privat sektor bør spille en rolle i spesialisthelsetjenesten: De vil yte konkurranse, og vil på mange måter kunne være et korrektiv til den offentlige virksomheten.

Private tilbydere vil også kunne bidra til et større mangfold i måten å organisere helsetjenesten på. Det vil gi pasientene større valgfrihet og kan bidra til å utvikle de offentlige tjenestene, het det også.

Den norske legeforening skrev i 2001 en egen motmelding til forslaget om helsereformen. «Et markedssystem i sykehussektoren vil føre til en rekke grunnleggende problemer som vi mener regjeringen ikke har sett eller ikke vil ta hensyn til.

Dessuten ønsker regjeringen å ta en stor og vesentlig sektor ut av demokratisk kontroll, en sektor som i høy grad angår folks velferd og trygghet», het det blant annet.

Derfor går folk i fakkeltog også i Valnesfjord. Fordi helsesportsenteret tapte anbudet om rehabilitering, og står i fare for å miste både fagfolk og arbeidsplasser. Og pasienter og klienter mister et godt rehabiliteringstilbud. 

Da er tente fakler kanskje eneste håp om å bli hørt i et iskaldt bedriftsøkonomisk system der kroner og øre er alle tings overordnede mål og mening.

Ikke så rart at det mobiliseres. At billig ikke alltid er bra er det altfor mange utenfor Helse Nords fire vegger som smertelig har fått erfare.

"At billig ikke alltid er bra er det altfor mange som har erfart".

Brosteinsenglene

Apropos på trykk i Avisa Nordland 9. november 2012

«Den eneste garantien for at alle skal få fortsette å leve, er respekten for livet, respekten for våre medmennesker, og respekten for dem som er annerledes enn oss selv», ifølge den nederlandske forfatteren Cornelis Johannes George Spoelstra (1901-1994).

Det kunne ha vært mottoet til Kirkens bymisjon. I Bodø er Bymisjonen de fremste til å hjelpe mennesker med liv like skjøre som glassenglene som lages og selges før jul.

Historien til Kirkens bymisjon er langt eldre enn de vel 20 årene den har vært i virksomhet i Bodø. Den ble grunnlagt som Christiania Indremissionsselskap i 1855. Grunnleggerne var frivillige entusiaster som ville bidra til å lette «kirkenøden» i en sterkt voksende hovedstad med få kirkelige ressurser.

De første «bymisjonærene» var inspirert av den diakonale bevegelse fra Tyskland, og hadde vanskeligstilte industriarbeidere og deres familier som målgrupper.

Kirken har til alle tider, og på ulikt vis, drevet veldedig arbeid. Men det var først gjennom den moderne Bymisjonens konstante nærvær der de trengende faktisk er, at Kirken fikk et tilbud med en dørterskel så lav at de som skal nås klarer å komme seg over og innenfor.

Bymisjonen har utviklet seg fra å være en vekkelsesbevegelse til en moderne storbedrift innen helse- og omsorgssektoren, med store oppdrag for stat og kommune.

Den er fortsatt en pådriver i norsk samfunnsliv for rettferdighet og solidaritet med vanskeligstilte grupper.

Så er da også brostein ett av symbolene Bymisjonen bruker, ved siden av roser, lys og kors. «Vårt menneskesyn gir oss et samfunnssyn som forplikter oss til alltid å tale og handle på vegne av de som er svakest stilt i samfunnet», er filosofien.

Kirkens bymisjon er ikke alene om å sette mennesket først, og å være et sted der de elendige kan møtes. Også Frelsesarmeen arbeider ut fra prinsippet om «soup, soap and salvation»: Først skal menneskene ha mat, så dusj, rene klær og et sted å sove. Sist kommer frelsen.

Det er å hjelpe medmennesker som er det viktigste. Alle skal føle seg velkomne; også de som gang på gang mislykkes i å ta grep om eget liv.

For pårørende, som sliter seg ut i kampen for én som sliter ut seg selv, er både Kirkens bymisjon og Frelsesarmeen uvurderlige støttespillere.

Gatas verden er brutal. Bymisjonens mål er å gjøre hverdagen bedre for dem som lever sine liv der, ifølge en av de ansatte.

I dag driver Kirkens bymisjon i Bodø rustiltak, samt Kirkens SOS, Batteriet Nord-Norge og egen prestetjeneste. Den ønsker å se og avdekke nøden i vår egen by, særlig innenfor rusfeltet. Rundt 50 frivillige er med på å holde hjulene i gang.

I år er aksjonen til Kirkens bymisjon «Gled en som gruer seg til jul». 

Vår aksjon bør være: Gled Bymisjonen, sånn at Bymisjonen kan glede brosteinsmenneskene.

Det er det nemlig få andre som gjør.

«En dørterskel så lav at alle klarer å komme seg over og inn».

Et tankekors

Det kan synes paradoksalt, når en NRK-medarbeider nektes å bruke et synlig kors på jobb i TV-ruta. NRK, som sender gudstjenester i både radio og fjernsyn. Radiogudstjenesten er Norges største kirkerom. Hver eneste søndag formiddag benker om lag 400.000 seg rundt radioapparatene.

Så hva er problemet?

I Storbritannia risikerer du å miste jobben som sykepleier på sykehus hvis du bruker synlige kristne symboler. Bruk av hijab eller turban er derimot tillat. Begrunnelsen er at deres religion påbyr hodeplaggene.

Heller ikke i British Airways er kristne symboler tillatt. Men etter seks års kamp vant flyvertinnen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen; et kors skader ikke Britisk Airways’ image, fastslo domstolen.  

Så kanskje også NRK må krype til korset?

Et kors skader neppe noen, sant nok. Det gjør heller ikke et nøytralt arbeidsantrekk; tvert imot.

Men tenker vi prinsipielt på det, er det ingen forskjell på et kors og hijab, sikhenes turban eller jødenes kipa. Både hodeplagg og korssmykker er religiøse symboler, og bør derfor behandles likt.

Det er akkurat her mange snubler; spesielt nå like etter tragedien på Valdresekspressen. I sosiale medier krever tusenvis å få bære sitt kors når og hvor de vil; det er rene vekkelsen.

Argumentene er de samme som bestandig: Norge er et kristent land med tusenårige kristne tradisjoner, korset finnes i både flagg og riksvåpen. Ergo bør korset være i en særstilling.

Nordmenns profane og nærmest søvngjengeraktige holdning til kors og kirkespir er typisk norsk. Og ikke spesielt overraskende.

Derfor var kanskje ikke så rart at folkeavstemningen i Sveits i 2009 om bygging av minareter, nærmest ble tidd i hjel i Norge. Det blir ingen flere minareter i Sveits. Det hadde – og har – mange nordmenn stor forståelse for.

Også i Danmark og Nederland, og i flere andre europeiske land, grep politikere og andre islamskeptikere begjærlig sjansen, og blandet hijabdebatt og bønnetårn i ei salig sørpe der budskapet var følgende: Jo flere bønnetårn, jo farligere lever vi.

Tragedien på bussen får de mest aggressive til å føle seg bønnhørt; hva var det vi sa?

At resultatet – innskrenket religionsfrihet – ikke gjør sveitserne og oss andre bedre enn «dem», ble den gang som nå, dessverre helt underordnet og borte i debatten.

Grov diskriminering av kristne i muslimske land kan ikke forsvare eller rettferdiggjøre europeisk diskriminering av muslimer.

Skal kors tillates i politi, domstoler, helsevesen – og NRK for den saks skyld – så må det også være greit med hijab og kipa.

Nå kan de som sjeneres eller provoseres riktig nok velge en annen kanal enn NRK. Likevel bør det i anstendighetens navn være slik at religiøse symboler behandles likt; noe annet kan verken vi, britene eller sveitserne være bekjent av.

Men skal vi tro holdningene mange nordmenn har gjelder tros- og religionsfrihet bare for dem vi liker.

Det er jo som kjent lettere å se splinten i en muslims øye enn kirkebjelken i sitt eget...

"Det er lettere å se splinten i en muslims øye enn kirkebjelken i sitt eget..."

Sikker som banken?

En bankdirektør er en som låner deg paraplyen sin når solen skinner, og som vil ha den tilbake så snart det begynner å regne, mente Mark Twain (1835 – 1910).

Finansminister Siv Jensen (Frp) har sendt et brev til Finanstilsynet der hun understreker at egenkapitalkravet på 15 prosent ved boligkjøp er veiledende. Det er den enkeltes betalingsevne som skal avgjøre om de skal få lån, sa Jensen i sin tale til landsstyret i Frp lørdag.

Det er i utgangspunktet en god idé. Men vil likevel et særdeles dårlig forslag.

Det er nemlig ingen grunn til å tro at bankene oppfører seg mer ansvarlig i dag enn på 1980- og 90-tallet, da penger og kredittkort nærmest ble kastet etter folk.

Bankene er ikke snille. Når bankene låner ut penger gjør de det ikke av godt hjerte. De gjør det for å tjene penger. Mest mulig.

De har heller ikke vist seg å være spesielt ansvarlige. Senkes kravet til egenkapital ved boligkjøp vil det åpenbart bli enklere for flere å kjøpe sin første leilighet. Eller ei større og mer moderne, med utsikt. Like sikkert er det at mange kommer til å få låne mer enn de klarer å betale tilbake.

Det er noe å lære av bankkrisen på 1980-tallet. Det var daværende finansminister Rolf Presthus og statsminister Kåre Willoch, begge fra Høyre, som gjennomførte det som populært går under navnet «frislippet» av bankene. De hadde da vært gjennomregulert etter krigen.

Resultatet er kjent nok. Bankene pøste ut lån både til privatpersoner og næringslivet, og måtte til slutt reddes av staten. Ingen reddet private som hadde havnet i gjeldsfella.

Lønnsomheten i norske banker har vært god over flere år, blant annet fordi utlånstapene har vært lave, ifølge Finanstilsynet. Heldigvis. Både private og næringslivet er avhengige av solide banker, som står trygt.

En av grunnene til at utlånstapene er lave er at myndighetene har holdt bankene i ørene, og tvunget dem til å vare mer ansvarlige. Blant annet med krav til egenkapital, både til bankene og til dem som skal låne penger til bolig. Blir det opp til bankene å avgjøre hvor mye de skal låne til hver enkelt, er det all grunn til å tro at tapene vil øke.

Og Gjeldsofferalliansen kommer til å få enda mer å gjøre.

I 2006 skamroste OECD Island for frislippet av bankene. «Liberaliseringen har vært en beundringsverdig suksess og må fortsette», het det da. Tre år senere var krakket og krisa et faktum.

OECD, som er et rådgivende organ eid av 30 regjeringer, inkludert den norske, kommer jevnlig med vurdering av situasjonen i sine medlemsland. For Islands vedkommende, ble gode råd dyre. 

Ser vi sørover i Europa, er det opptil flere banker jeg ikke engang ville ha betrodd ungenes sparepenger.

Det er å håpe at Norges nye liberalistiske regjering ikke går i samme fella som de gjorde på 80- og 90-tallet.

Bank i bordet ...

«Penger og kredittkort ble nærmest kastet etter folk».     

Dårlig PR for politikerne

«Politikk er en scene hvor sufflørene ofte roper høyere enn skuespillerne», mente den italienske forfatteren Ignazio Silone (1900-1978).

Sufflørene blir stadig flere.

I kommunikasjonsbyråene står avgåtte politikere i kø i gangene. Norges nye landbruksminister, Sylvi Listhaug (Frp), var byråd i Oslo, ble kommunikasjonsrådgiver i First House, der hun drev lobbying for Drammen kommune. Snart skal regjeringen avgjøre hvor det nye sykehuset skal bygges – kanskje mener statsråd Listhaug at det bør bli i Drammen?

Statsråden selv nekter å opplyse hvem som sto på kundelisten da hun drev lobbyvirksomhet. Ikke engang Erna Solberg får vite det.

Dette er dypt problematisk.

Sentrale stortingspolitikere har også havnet i bransjen. Så mange at det blir for langt å ramse dem opp.

Én av fire stortingsrepresentanter som ikke tok gjenvalg i høst, fikk jobbtilbud fra PR-bransjen. Tilbudene kom gjerne bare timer etter at det ble kjent at politikerne ikke skulle tilbake til Stortinget.

Det er ikke tilfeldig at PR-bransjen jakter nye ansatte nettopp her. Byråene selger kunnskap om hvordan man bør gå fram i maktens korridorer.

Hvem kjenner dem bedre enn de som har vandret der i årevis?

PR-byråenes innflytelse er proporsjonal med politiske lederes manglende lederskap. I dag har PR-byråene for mye innflytelse, mener mange.

Også den avgåtte rødgrønne regjeringen; som nå plutselig bærer seg høylytt over manglende innsyn i landbruksministerens tidligere kundeportefølje. Selv har Ap knapt gjort noe med saken i løpet av åtte år, annet enn å forsyne byråene med toppolitikere.

Angrepene på den nye statsråden blir derfor direkte pinlig.

Nasjonal transportplan ble en gullgruve for PR-byråene. Mens Nord-Norge var uten lobbyister i forkant av behandlingen i Stortinget, leide alle fylkeskommunene sør for Nordland PR-hjelp for å komme med i planen.

Ikke rart bransjen vokser. Kommunikasjonsforeningen har nå bikket 4100 medlemmer, en økning på 45 prosent på fem år.

At politikere på kommune- eller fylkesplan ser seg nødt til å betale dyrt til et PR-byrå for å nå fram med sine synspunkter overfor egne partifeller i regjering, forteller det meste.

Kommunikasjonsbransjens suksess og framvekst er på mange måter politikkens fiasko og nederlag. 

Politikerne har abdisert, og overlatt prosess og argumenter til folk som selger seg til høystbydende. Oppdragsgiver er ofte ukjent.

Tiden er overmoden for en lov om lobbyvirksomhet. Selv land som Polen og Litauen har mer regulering enn Norge. Fire andre europeiske land har lover allerede: Slovenia, Frankrike, Tyskland og Storbritannia.

Det er et voksende demokratisk problem, som selv ikke PR-bransjen kan bortforklare eller «lobbe» seg fra: Det er de som har penger som kan betale for å få gjennomslag for sine særinteresser.

Jo flere og større PR-byråer, jo dårligere PR for politikerne, med andre ord.

«Bransjens suksess og framvekst er politikkens fiasko og nederlag"

Skingrende umusikalsk

«Når man er ung, må man framfor alt protestere.  Hva man protesterer mot, er derimot ikke så viktig», ifølge den franske forfatteren Jean Cocteau (1889-1963).

Unge protesterer, heldigvis. Da er det langt verre med de mer voksne med fast inntekt, som gladelig svelger nær sagt hva som helst for håp om berømmelse i noen minutter.

Kråkesølv takket nei til å bli nominert til Statoil-stipendet i 2010. Bandet sa dermed fra seg muligheten til 800.000 kroner. Det er mye penger for unge og nyetablerte.

Det suksessrike bodøbandet ville ikke ha oljeselskapets «skitne penger», og er imot en framtidig oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen.

De har fått mye pepper. Det er ufortjent. Det er altfor få kulturarbeidere – i alle sjangere – som engasjerer seg i samfunnsdebatten, og som faktisk tar konsekvensene av egne standpunkter. 

Spesielt når de lukter ære og berømmelse. Og penger.

Vi har den andre ytterligheten på den nordnorske kulturhimmelen. Nordnorsk opera- og symfoniorkester (NOSO) spiller gjerne (og falskt?) hvor det skal være.

NOSO er blitt kritisert for å spille for mye i utlandet, og for lite i konsertlokaler i Nord-Norge. I den forbindelse skrev dirigenten for NOSO følgende i Avisa Nordland i februar i fjor.

« ... anså vi det som uklokt å takke nei til St. Petersburg, Japan og Kina, der vi nå også har skapt uvurderlige relasjoner til tre av verdens mest innflytelsesrike konsertarrangører»:

I 2010 var orkesteret på en omfattende turné i Kina. Orkesteret er invitert tilbake i 2013.*

Uklokt? For hvem, og hvorfor? Andre vestlige musikere som den kinesiske staten nå sensurerer? Musikerkolleger, både kinesiske og vestlige, som president Hu Jintao og Kommunistpartiet føler er farlige for sin egen totalitære makt?

Vi bør i det minste kunne forvente at kulturarbeidere trygt plassert på det offentliges lønningsliste hever blikket over partituret, og bryr seg.

Men roen hersker fortsatt på Den himmelske freds plass; til tonene fra NOSOs ufarlige, men sikkert velklingende, symfoniske framføring.

Aserbajdsjan slår på stortromma når de skal arrangere Eurovision Song Contest i slutten av mai. Det rike oljediktaturet håper å skinne, og ser en gyllen mulighet når artister fra hele Europa skal skinne for dem.

Konkurransen – som for europeere flest er uskyldig moro – er storpolitikk i landet. Myndighetene strammer grepet og bruker milliarder på fasadepolering.

Aserbajdsjan anklages for manglende pressefrihet og massive brudd på demokratiske rettigheter. Likevel er det knapt betenkeligheter med å delta i finalen. Norske artister kappes om å få reise. 

Det er vel for mye forlangt at den norske vinneren skal ha moralsk ryggrad, som Kråkesølv.

En boikott vil selvfølgelig ikke gjøre noe fra eller til. Bortsett fra at det sender et viktig signal til resten av Europa – og til diktaturet – om at enkelte ting er viktigere enn dårlige poplåter.

Om de ikke synges direkte falskt, så er det i alle fall umusikalsk.

«Altfor få kulturarbeidere engasjerer seg i verden rundt seg».

*Nordnorsk opera- og symfoniorkester planlegger en turné i Kina i 2014.

Etter fattig evne

Det kan være en nyttig øvelse noen ganger, å se om det er sammenheng mellom liv og lære. Flere burde prøve om det virkelig er mulig. Mange vil få seg en a ha-opplevelse, og en erfaring som i beste fall kan gi seg utsalg som kommer andre til gode.

En av dem som har gjort forsøk på å prøve ut hva som er mulig, er SVs stortingsrepresentant Karin Andersen. Hun har prøvd å leve en måned på sosialstøtte, og konkluderer med at det ikke går for 4.270 kroner* etter at husleie og strøm er betalt. Karin Andersen verken røyker eller drikker, hun spiste mye brød, grøt og fiskepinner og kjøpte ellers bare det aller mest nødvendige.

Ikke noe luksusliv med andre ord. Og det er selvsagt heller ikke meningen. Men det er vel meningen at man skal overleve?

SV-representanten hadde en hensikt med forsøket: Å bevise for den regjeringen som skulle avskaffe fattigdommen med et pennestrøk – men som i Soria Moria-erklæringen modererte seg til at den skal fjerne fattigdom – at sosialhjelpsmottakere ikke bare er fattige. 

Det står enda verre til.

Det gikk altså ikke å leve for 4.270 kroner i måneden, noe sosialhjelpsmottakere har forsøkt å fortelle i årevis. Så er også beløpet 2.540 kroner lavere enn det Statens institutt for forbruksforskning (Sifo) mener det er mulig å leve for. En helt nøktern livsstil koster 6.810 kroner i måneden, husleie og strøm ikke medregnet.

Det er opptil kommunene å bestemme hvor mye sosialstøtte de vil gi. Men myndighetene har gitt en nasjonal, veiledende norm for minstesats. Denne normen tviholder de rødgrønne på, i alle fall så langt, som om ikke også sosialklienter kan tenke seg å kjøpe ei avis i ny og ne.

Men det har de altså ikke råd til.

Pussig nok mener arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap)* nå at det er mulig å leve for så lite. Men han har garantert ikke forsøkt det selv. I alle fall ikke etter at han ble statsråd, for tidligere gikk Hanssen nemlig inn for å øke sosialsatsene. Etter at de rødgrønne overtok har tre anledninger til å endre satsene ikke blitt brukt; til tross for løftene til Velferdsalliansen utenfor Soria Moria.

Arbeiderpartiet har nesten tradisjon for å love å øke satsene når partiet er i opposisjon, for så å gå bort fra de samme løftene straks partiet er i posisjon.

Det er det i det minste en viss forutsigbarhet i akkurat det.

Men så vil statsråden heller ikke bruke SVs definisjon av fattigdom. Det betyr at han mener det er 100.000, og ikke 400.000 fattige i Norge. I Soria Moria-erklæringen står det at den nye regjeringen skal fjerne fattigdom i landet. Spørsmålet er bare hvor mange fattige det er i Norge.

Bjarne Håkon Hanssen definerer fattigdom slik Bondevik-regjeringen gjorde – og ikke slik SV ønsker. Da blir det 300.000 færre fattige. Samarbeidsregjeringen bruker samme fattigdomsdefinisjon som OECD, mens SV følger EUs definisjon.

Det ser selvsagt litt penere ut, at verdens rikest land ikke har så mange som 400.000 fattige. Litt tallmagi, så er det plutselig bare 100.000. For dem som føler dette på kroppen, må det være en fattig trøst.

Fravær av handling og dårlige bortforklaringer har vi hørt altfor mange ganger før. Politikerne kan i alle fall prøve å anstrenge seg.

Etter fattig evne...

«For dem som føler dette på kroppen, må det være en fattig trøst».

*Tallene er fra 2006.

*Bjarne Håkon Hanssen var arbeids- og inkluderingsminister i perioden 2005-2008.

Ubudne gjester

Høyre og Fremskrittspartiet har framforhandlet en historisk regjeringsplattform. Blant punktene er forbud mot kirkeasyl. «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl», heter det.

Direktøren i Kirkerådet tar det for gitt at en borgerlig regjering ikke vil pålegge politiet å hente folk ut av kirkene med makt, hvis de altså ikke utgjør noen trussel.

Direktøren bør nok helle sette sin lit til høyere makter.

Ordet «asyl» kan oversettes med «beskyttelse» eller «tilflukt». Vi kjenner det fra helsevesenet i tidligere tider, og i vår tid fra flyktningers rett til opphold i et annet land.

Det spesielle med kirkeasylet, i motsetning til vanlig asyl, er at det ikke innvilges av noen, og man kan derfor heller ikke nekte noen kirkeasyl. Bakgrunnen er en oppfatning om at kirken (eventuelt en moské, synagoge, tempel eller tilsvarende) er et hellig rom der fysisk maktanvendelse vil krenke rommets karakter.

Det er derfor «våpenhuset» ligger rett innenfor inngangsdøren i kirken, der man i gammel tid satte fra seg sverd og spyd, har biskopen i Bjørgvin påpekt.

I moderne tid har kirkeasyl i Norge bare blitt brukt av flyktninger og asylsøkere. Det kom spesielt mange på 1990-tallet, og vi har hatt noen både på Rognan og i Meløy. 

Etter en gjennomgang av kirkeasylet i 1993 sendte Justisdepartementet en politiinstruks til politimestrene om ikke å «gå inn i kirker og bedehus med makt». Denne politiinstruksen gjelder fortsatt når kirkeasylantene ikke har begått kriminelle handlinger.

Tross kryssende interesser: Med sin beslutning om ikke å gå inn i kirkene med politi har myndighetene på mange måter akseptert at mennesker som føler seg truet, kan søke tilflukt nettopp i kirkene.

Ubudne gjester som blir for lenge er sjelden populære. Ei heller i Den norske kirke; som likevel har tatt imot kirkeasylantene. Menighetene har sørget for mat og klær.

Siden kirkeasylet kan gi opphav til forskjellsbehandling er dette en problematisk sak for kirken. Den norske kirkes biskoper har da også påpekt at man bør unngå tiltak som kan bidra til å institusjonalisere fenomenet, som f.eks. å bevilge ekstra ressurser til menigheter som huser asylanter eller la menigheten opptre som talspersoner for asylanten. Tross dette har flere mennesker sittet i kirkeasyl i mange år.

Vi har fått mange ting fra det antikke Hellas, ved siden av asyl. Blant annet demokrati som politisk styreform. Gjennom demokratiet gir velgerne politikerne makt; i år altså til Høyre og Frp.

Tilbake til biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug: Kanskje kan kirkeasylet betraktet som et viktig fenomen i et sivilisert samfunn nettopp fordi det viser at ingen makt bør være ubegrenset, mener han. Dilemmaet oppstår når disse to hensynene drar i hver sin retning. Da velger Kirkens menn og kvinner å adlyde deres overordnede: Gud.

Fram til nå har altså politiet vært instruert om ikke å krenke kirkerommet. Men for noen er tydeligvis ingenting hellig ...

"Ubudne gjester som blir for lenge er sjelden populære"

Vår tids korstog

I en tid der andre europeiske land blir mer og mer sekulære, har KrF innledet sitt «korstog» i Norge.

Det skal være mest kristendom i skolen; selv om det strengt tatt ikke er skolens ansvar, men det enkelte trossamfunns oppgave, å undervise ungene. Og fastleger skal igjen kunne reservere seg mot å henvise kvinner til abort.

Uenig eller enig: Det er strengt tatt ingen grunn til å kritisere Kristelig Folkeparti for å benytte muligheten partiet nå har til å påvirke.

Selv om bekjennelsesparagrafen er fjernet, ligger det i både partiprogrammet og KrFs historie at kristne verdier og lære skal være grunnmuren i det norske samfunnet.

Mens KrF derfor vil kristne Norge på nytt, kan det være greit å minne om utviklingen ellers. Europas «korsfarere» rører nemlig på seg igjen; men med omvendt agenda. I sak etter sak, i land etter land, mobiliseres det for å fjerne religiøse symboler.

I Sveits flertallet i 2010 nei til nye minareter. I april samme år bannlyste Belgia bruk av burka. Et tilsvarende forbud er vedtatt Frankrike.

Italia har helt siden 1975 hatt et forbud mot å dekke til ansiktet på offentlige steder.

I 2009 slo Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) fast at Italia bryter menneskerettighetene ved å ha krusifikser hengende i klasserommene. Ifølge italiensk lov er dette påbudt, noe EMD mener det er i strid med skolebarnas rett til religionsfrihet.

I sin ytterste konsekvens betyr vedtaket at alle kors må fjernes – også det i det norske flagget – mener skarpskodde jurister. Norge blir i så fall ikke alene, en rekke europeiske stater har kors i flagget.

Bare Tyrkia går i motsatt retning.

De ulike lands tiltak for å fjerne religiøse symboler av alle slag og avskygninger er et uttrykk for idealet om den hundre prosent sekulære staten. Religion skal være en privat sak.

Tanken er god; religionsfrihet betyr også frihet fra religiøse ytringer. Ingen skal føle seg krenket eller provosert verken av kors eller burka. Men vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Og noe lar seg ikke regulere med lov.

Påbud om religion er like mislykket som forbud mot. Det har vært forsøkt tidligere av ulike totalitære regimer.

Sovjetstaten gjorde for alvor forsøk på å ta konsekvensene av Karl Marx’ tese om at religion er opium for folket. Kommunistpartiet var ateistisk og i perioder sterkt antireligiøst. To bølger av kristendomsforfølgelser gikk sterkt ut over kirkesamfunnene; mange kristne ble arrestert og henrettet, kirker brent og annen kirkelig eiendom konfiskert.

Men da Sovjet falt sammen som et korthus reiste de religiøse samfunnene seg opp av asken. De var slett ikke borte. Men det er Sovjetunionen.

I dette europeiske klimaet gjør KrF sitt ytterste for å påvirke regjeringen og Norge i en mer kristen retning. De er vår tids «korsfarere».

Misjoneringen har så langt gitt partiet uttelling; om enn ikke i omvendte sjeler.

«KrF vil kristne Norge på nytt»