Han hadde rett; bevist nok en gang ved høstens valg: De unge stemmer i stor grad som sine foreldre, trygt plassert i sentrum av norsk politikk.
De unge er dårligere enn sitt rykte. Sjelden ser vi opprør og rebelsk oppførsel her til lands. Sist registrerte tilfelle av sivil ulydighet var da «monstermastene» i Hardanger skulle bygges. Da var det minst like mange godt voksne som ungdommer som tok på seg bunaden og lenke seg fast.
Her i byen var det tegn til engasjement og initiativ da ungdomsklubben Gimle var truet av nedleggelse. Men i høflige og siviliserte former, må vite: et møte der vi snakker om saken.
For samfunnet generelt, og foreldregenerasjonen spesielt, er det selvfølgelig utrolig bekvemt av vi har så kjekke ungdommer. Foreldrene kan lene seg tilbake og konstatere at de har oppdratt sine barn i sitt eget bilde: Kliss like dem selv.
Og en kjettersk tanke sniker seg inn: Aldri har så mange ungdommer fått en diagnose som i våre dager. Nordland ligger på topp. Enhver bråkmaker – enten det er han eller hun – stemples med ADH-diagnose, medisineres og gjetes inn i flokken av velstående, velfødde og veloppdragne. Er det en sammenheng?
Men hva skal vi egentlig med dem, ungdommene, hvis de ikke konstant holder voksengenerasjonen på tå hev? Det er deres fremste oppgave i denne fasen av livet: å protestere.
Når de sjelden eller aldri gjør det, så kan vi vel like godt putte dem i fryseren når de er ferdig med videregående, og tine dem opp igjen som unge voksne, der de sitter med rekkehus, 1,8 barn, stasjonsvogn i carporten og campingbil på Saltfjellet?
Noen ganger får jeg lyst til å røske musikkproppene ut av ørene på dem, konfiskere mobilen, ta tak i kragen på den rådyre dunjakka og skikkelig filleriste den såkalt opprørske generasjonen og si: Ikke finn dere i det! Bli rasende, på nær sagt hva som helst:
Mot myndighetenes manglende boligpolitikk, for legalisering av hasj, nei til kroppshysteri, ja til ... ett eller annet.
Eller de enda mer alvorlige sakene; de som virkelig truer jorda og menneskers liv og helse. Resultatet av voksengenerasjonens politikk; de som siter på den grønne grein og har trukket stigen opp etter seg.
Og som sender regningen til de unge.
Lenk dere fast, bli arrestert og båret vekk, tagg en vegg med slagord, kast stein, knus et vindu (et lite ett), og om ruteknusing føles for ulydig og farlig: Slå i alle fall en liten sprekk i den oljesmurte velferdskuvøsen vi alle lever i.
Er dere bare et par stykker, er det pøbelstreker. Men med mange nok som ikke finner seg i det, garanterer jeg at det skremmer vannet av generasjon femti, feit og ferdig.
Altså de som (i grove trekk og uærbødig sagt) styrer og bestemmer.
For dere forventer vel ikke at det er generasjon seksti, satt og søkkrik som skal fikse verden for dere ...?
Godt (opprørsk) nyttår!
"Slå en sprekk i den oljesmurte velferdskuvøsen vi lever i"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar