Gubbegrums fra begge kjønn

Ordfører Ida Pinnerød (t.h.) og varaordfører Synne Bjørbæk.

«En mann vil ofre sin familie for en idé, en kvinne aldri», ifølge den russiske forfatteren Leo Tolstoj (1828-1910). Nettopp. Det betyr ikke at det er menn som gjør de riktige valgene.

 

Det har vært en smule bølger i den politiske andedammen nå i romjula, etter at Bente Haukås (KrF) la ut følgende melding 1. juledag på facebookveggen til avgått ordfører Ole Hjartøy (H): «Skulle hilse så mye, fra mange av deltakerne på Alternativ Juls feiring i går. Det har betydd mye for dem at nettopp ordføreren kom innom på julaften, slo av en prat og ønsket dem god jul!»  Og videre: «Folk ventet og ventet, men i år var det forgjeves, i år kom ingen fra den nye ledelsen i byen».  Shirley Bottolfsen fulgte opp med å påpeke at «alle ordførere de siste 25 år har vært der, hadde håpet at den tradisjonen ville fortsette».

Kommentarene har haglet; ikke minst fra menn som er nærmere prostataalderen enn småbarnsforeldreperioden.

Det er en fin tradisjon at ordføreren stikker innom Alternativ Jul, og det er ingen tvil om at denne gesten betyr mye for julegjestene. Men den kritikken som nå rammer ordfører og varaordfører, er urimelig. De er begge småbarnsforeldre, og de som ikke har glemt den perioden av sitt liv vet godt at julaften er hektisk, at det er ungenes store dag. Det de kan kritiseres for, er at ingen tenkte på å skaffe stedfortreder.

 

Når det påpekes at ulike ordførere har deltatt gjennom de siste 25 år, så tenk på følgende: Ingen av dem har vært kvinner. Og ingen av dem har vært i en alder der plikter som følger med små barn har vært direkte påtrengende; snarere tvert imot.  Da er det adskillig enklere å oppfylle forventningene.

 

Mangelen på kvinner i lokalpolitikken er et stadig tilbakevendende tema. Etter valget i høst har 309 av Norges 428 kommuner mannlig ordfører. I Nordland er bare 12 av 44 ordførere kvinner. Menn i alderen 45-66 år er overrepresentert i lokalpolitikken. Hvis det er meningen at valg skal gjenspeile befolkningen, er dette et demokratisk problem.

 

I Bodø er både ordfører og varaordfører kvinner. Det bør byen være stolt av, uavhengig av partitilhørighet. Så når en kvinnelig bystyrerepresentant i opposisjon kritiserer manglende oppmøte på julaften, skjønner hun neppe bjørnetjenesten hun gjør seg selv og andre kvinner med politiske ambisjoner.

Jeg er uenig med dem som mener at kvinner skal skjermes for kritikk, og roses uansett, bare fordi de er kvinner. Den politiske ledelsen i Bodø må tåle et kritisk søkelys, på lik linje med menn; det skulle bare mangle. Men det må være saklig kritikk begrunnet i politikk, eller mangel på sådan. 

 

Har noen forresten noen gang hørt menn bli kritisert fordi de prioriterer familien?

 

Nå slipper vi også den uendelige rekken av avskjedsintervjuer der menn i topposisjoner - nesten uten unntak - sier at hvis det er noe de angrer på, så er det at de brukte for liten tid på familien.

"Kritikk fra menn nærmere prostataalderen enn småbarnsforeldreperioden"

Lokalkoloritten

«Intet er så forhenværende som en forhenværende statsråd», ifølge Gunnar Berge (Ap).  Han vet hva han snakker om, siden han har vært både kommunalminister og finansminister.

Det er en velkjent øvelse å telle antall statsråder og statssekretærer hver gang en ny regjering presenteres. Denne uka har ikke vært noe unntak. Avisa Nordlys har telt hvor mange som kommer fra Troms og Finnmark, og på lederplass filleristes politikerne fra Høyre og Frp, som ikke har klart å dyrke fram statsrådsemner. Det selv om Elisabeth Aspaker (H) fortsatt er statsråd; men hun regnes kanskje ikke?

Viktigheten av å ha en statsråd fra eget fylke når det skal forhandles om statsbudsjettet, kan ikke overvurderes. Derfor strekker noen seg langt – kanskje for langt – for å knytte et lokalt navn til en statsrådtaburett. Så også Avisa Nordland, som stolt kunne fortelle at en bodøværing har fått plass ved kongens bord. Det er Vidar Helgesen (47), som går fra å være EU-minister til å bli klima- og miljøminister.

Akkurat denne mannen hadde knapt noen bodøværinger hørt om før han markere seg kraftig fra Stortingets talestol. Han ble spurt om han i det hele tatt hadde vært i Nord-Norge, slo om på dialekt og svarte følgende: - President, æ ha ikke bare vært i Nord-Norge, æ e fødd i Nord-Norge. Æ e bodøværing.

Da ble han liksom en av oss, men er han egentlig det? Helgesen var bare fire og et halvt år da familien flyttet sørover, og selv om han har slektninger så det holder rundt omkring Bodø har han altså ikke bodd her siden da. I det daglige er det ingenting som avslører opphavet, språket er sobert østlandsk, og «Driving home for Christmas» betyr neppe Bodø.

Helgesen og AN har likevel sine ord i behold. I Bodø er det nemlig sånn at kun folk som er født her kan regne seg som ekte bodøværinger. Det er ikke mange. Til gjengjeld holder de få, «ekte» bodøværingene standhaftig fast på definisjonen. Å ha bodd i byen i 60 år er ikke godt nok.

Hvor sterkt fødestedet står for mange - også utflytterne - vises godt i sosiale medier. På Facebook er det egne sider for et utall bygder og byer, som «Gamle Bodø», der det legges ut bilder og mimres om hvordan det var i gamle dager. Og rett som det er dukker det opp innlegg av typen «Du vet du er ekte nordlending når…».

Grupper av denne typen kan ses som et uttrykk for den norske væremåten, der stedet en kommer fra inngår som et vesentlig element, mener førsteamanuensis ved NTNU, Berit Skog. Hun forsker på sosiale medier, og påpeker i en artikkel at hjemstedsgruppenes popularitet underbygger personens identitet og tilhørighet til et sted. De avspeiler også vår tids geografisk mobilitet:

Har du ikke noe sted å komme tilbake til, vet du heller ikke hvor du kommer fra.

"Driving home for Christmas betyr neppe Bodø"

Muggen matkrig

«Folk kjøper hva som helst så lenge det bare er én til hver kunde», ifølge den amerikanske forfatteren Sinclair Lewis (1885-1951).

Godt demonstrert i disse dagene, der dumping av priser på mat har ført til rasjonering av surkål og julepølser. Folk hamster ribbe og pepperkaker som gale, som om jula faktisk varer helt til påske. Hyllene er ribbet.

Det er ikke uvanlig at de store kjedene har tilbud på sesongens varer. Men prisdumpingen i år er verre enn noen gang. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) ligger prisen på julepølser hos en av dem på 1995-nivå, rundt 6,25 kroner pr. kilo. Juleribbe selges billigere enn hundefôr, og blir også brukt til det.

Det er ikke bare griseprodusentene som protesterer, og føler at alt arbeidet de legger ned i matproduksjon gjøres om til en uetisk fråtsing. Også kjøpmenn, og mange kunder, mener dumpingen er usmakelig.

Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp) syns imidlertid det er helt strålende. Produsentene får økt omsetning, og folk med dårlig råd får muligheten til å kose seg med ekstra mye julemat i år. 

Jula er ei dyr høytid for de fleste, det er sant, så statsråden har et poeng. Isolert sett.

Produsentene får det de skal ha for maten, mens kjedene selger lokkevarene med tap. Men de tar det igjen gjennom resten av året, med litt høyere priser på alle varene vi trenger hver eneste dag – også de med dårlig råd. En småbarnsfamilie trenger ikke ti pakker surkål og julepølser i kilovis, men rimelig melk og brød gjennom hele året.

Slik kundene oppfører seg i matbutikkene, skulle en tro Norge er et land med stor fattigdom, sult og matmangel. Tvert imot kaster vi tonnevis av mat hvert år, det er et stort moralsk problem.

Det er heller ikke sånn at de fleste av oss knapt får lønningen til å strekke til det daglige brød. Mens 60 prosent av utgiftene i en gjennomsnittlig arbeiderfamilie i 1906 gikk til mat, alkohol og tobakk er andelen sunket til om lag 15 prosent på slutten av 1990-tallet, ifølge SSB. Ikke rart at folk satte mer pris på maten i gamle dager.

Forholdet er omtrent det samme i dag. Ikke fordi dagligvareprisene generelt sett er så vanvittig lave, men fordi lønns- og velstandsøkningen har vært så vanvittig høy.

Nordmenn er hysterisk opptatt av pris, og kjører gjerne flere kilometer for å kjøpe en vare som er på tilbud et helt annet sted. At de da både forurenser og bruker bensin er uvesentlig, så lenge en tier er spart på toalettpapir. At priskrigen mellom kjedene også kan føre til dårligere utvalg og kvalitet, er underordnet.

Noen sa det så godt, jeg husker ikke hvem: Nordmenn kjenner prisen på billig ribbe, men ikke verdien av god mat.

"Nordmenn er hysterisk opptatt av pris, og kjører gjerne flere kilometer for å spare ti kroner på toalettpapir"

Telenor og ned

«En løgn som inneholder er halv sannhet, er alltid den svarteste blant løgner», mente den britiske lyrikeren Alfred Tennyson (1809-1892).

I Telenor-skandalen er vi vitne til nettopp det: overbetalte toppledere som forteller halvsannheter. Og som jukser.

Kort fortalt: Det russiske mobilselskapet Vimpelcom, som Telenor kjøpte i 1998, er under internasjonal etterforskning for korrupsjon. Telenors daværende toppsjef, Jon Fredrik Baksaas, satt i styret. Han må ha visst hva som foregikk, og måtte møte til høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. I ettertid har Baksaas innrømmet at han ikke fortalte alt han visste. Han fikk sjansen til å slutte selv.

Så kunne vi kanskje tro at vi var ferdig med skandalene i det statseide selskapet? Nei da, så langt ifra. 30. oktober kalte næringsminister Monica Mæland (H) Telenors styreleder inn på teppet. Svein Aaser fikk kort og godt sparken. 

Tidligere Vimpelcom-sjef Jo Lunde er fortsatt siktet for korrupsjon. Fire andre toppledere ble i november fristilt inntil videre.

Dagens sjef i Telenor, Sigve Brekke, er tatt i juks med CV-en. Det kan selvfølgelig ha vært en misforståelse i oversettelsen, slik han har hevdet, men det er altså ikke gjort noe forsøk på å rette opp dette underveis i Brekkes karriere.  

Denne uka avslørte VG også at prosessen i forkant av ansettelsen av Brekke er under enhver kritikk. Aktuelle kvinner ble ikke engang innkalt til intervju, tross tydelige signaler fra den største eieren. Nok en gang må Telenor inn på teppet.

Det nå blamerte og avsatte Telenor-ledelsen har altså pekt nese både til kontrollkomiteen og den største eieren; eier de ikke respekt?

Så kan man saktens lure på om det bare er i Telenor ukulturen blomstrer. Det er det dessverre ikke. Tidligere konsernsjef i Yara, Thorleif Enger, ble i juli dømt til tre års fengsel for korrupsjon, men har anket dommen. Også de tre andre tiltalte ble dømt til fengselsstraffer. Gjødselselskapet Yara, utskilt fra nok et statlig flaggskip, nemlig Hydro, eies rundt med 36 prosent av staten.

Det er fortsatt mange spørsmål som må besvares fra Telenors side. Vi som ser sakene fra utsiden har bare ett: Hva er det egentlig slags folk som er betrodd jobben med å forvalte statens verdier? 

Eier de ikke moral, yrkesetikk og anstendighet, eller i det minste, vanlig folkeskikk? Noe man ellers forventer av alle ansatte i hvilken som helst bedrift.

Når toppledelsen nå etterforskes for deltakere i korrupsjon, halvsannheter og direkte juks, forsøk på å snike seg unna, provoserende respektløs oppførsel overfor både Stortinget og den største eieren, har de ikke bare skjemt ut seg selv, men oss også.

Det er ikke bare på Børsen Telenor har falt i kurs.

"Hva er det egentlig slags folk som blir betrodd å forvalte statens verdier?"

Dansen rundt gullkalven

«Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger».

Det er ikke meningen å være respektløs eller blasfemisk, men dette svært godt kjente sitatet fra Matteusevangeliet har fått fornyet aktualitet etter at Utlendingsdirektoratet (UDI) satte som krav at alle kristne symboler måtte fjernes før bygninger kunne godkjennes som asylmottak. 

Protestene har vært massive. Så sterke at UDI måtte ja, nettopp: krype til korset. Kravet er fjernet. 

Det er et godt prinsipp at offentlig virksomhet skal drives i livssynsnøytrale lokaler. Men situasjonen er nå sånn at det ikke er rom i herberget, og også UDI må ta til takke med det som finnes. Kravet om at kors og andre kristne symboler måtte fjernes, er uforståelig, ikke minst fordi Jesus (arab. Isa) omtales en rekke ganger i Koranen som en stor profet som utførte mirakler, ifølge Store norske leksikon.

For asylsøkerne, der flertallet er muslimer, er Jesus altså ingen ukjent hvem som helst. UDIs krav i denne situasjonen er derfor både nedlatende og fordomsfullt overfor asylsøkerne, og bidrar ikke til annet en ytterligere stigmatisering. Det skapes et inntrykk av at asylsøkere ville nekte å bo der det lukter kristenmanns blod. 

For eventuelle ekstreme islamister ville det selvsagt være utålelig, men for dem er vi alle «vantro»; også asylsøkerne.

UDIs holdning har opprørt mange, også kristne ledere, som har kritisert UDIs krav. Det har imidlertid vært påtakelig taust om dem som gikk med på å fornekte og tildekke hvem de egentlig er, og hva de står for. Jeg har ikke klart å finne én, eneste med kors og tilhørende pontifikalier som har reagert på viljen til å skjule sin tro. 

Den eneste med ryggrad til å stå oppreist, har vært lederen for Sarons Dal, Rune Edvardsen.  - Hallen ble bygd av kristne mennesker som ville dele Guds ord. Å ta korset ut av hallen ville vært som å fjerne rosen fra Arbeiderpartiet, uttaler han til Fedrelandsvennen.

Det kan bli aktuelt å huse tusen flyktninger i Sarons Dal, en formidabel inntektskilde for Troens Bevis, men altså likevel uaktuelt å bøye seg for UDI.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) - som har slitt med millionunderskudd - driver flere kristne leirsteder, som de ønsker å leie ut til UDI. Ett av disse er Tømmerneset i Troms, som drives på nåde. Driften er sikret kun ut 2015. 

Det fulgte de UDIs krav. Kors og andre symboler ble ikke fjernet med glede, uttales det. Og det er ingen grunn til å tvile på kristen nestekjærlighet og oppriktig ønske om å hjelpe. Også.

Men like opplagt er det at NMS gikk med på UDIs krav for å få delta i flyktningbonanzaen; den som gir millioninntekter til eierne av konkursrammede høyfjellshotell langt ut i Huttiheita, ellers vinterstengte campingplasser og tomme lagerbygninger der det kan settes opp feltsenger i fleng.

Tanken på Judas og 30 sølvpenger ligger snublende nær…

"For asylsøkerne, der flertallet er muslimer, er Jesus altså ingen ukjent hvem som helst"

Oppvåkningen

«De enfoldige og de døde skifter aldri mening», ifølge den amerikanske dikteren og kritikeren James Russel Lowell (1819-1891).

De siste ukene har vi vært vitne til en massiv folkevandring. Nei, jeg tenker ikke på den store strømmen av asylanter og migranter, men bølgen av politikere og andre folk som har skiftet mening om innvandrings- og asylpolitikk. Politikere og samfunnsdebattanter, som tidligere så det som sin misjon å skjelle ut Frp, er nå til forveksling lik det samme partiet. 

Nye innstrammingstiltak, grensekontroll og matkuponger i stedet for penger til asylsøkerne ville for få måneder siden fått venstresidens liberale i harnisk.

Virkeligheten har innhentet også de mest idealistiske. I Sverige har det vært en oppvåkning; kanskje for sent. Viktige samfunnsinstitusjoner er i ferd med å kollapse. Etter forliket i Riksdagen har til og med det mest innvandringsvennlige partiet, Moderaterna, snudd 180 grader når det gjelder innvandring.

Også i Norge har det vært en oppvåkning. Men unntak av SV og MDG er det bred enighet i Stortinget om tiltak som skal snu migranter som åpenbart ikke har beskyttelsesbehov. Det kommer lovlig sent, men bedre sent enn aldri, og tidlig nok til at Norge kan unngå samme situasjon som Sverige.

Det er ikke bare politiske partier som har tatt sine ideologiske standpunkter opp til revisjon. Per Fugelli, mannen med Norges største moralske pekefinger - han som er det nærmeste vi kommer en yppersteprest i vår tid - har tidligere skjelt ut Frp etter noter. «Vi gir stemmene våre til et parti som har mobbing av innvandrere som sitt varemerke. Systematisk gjennom 30 år har Frp bygget opp fordommer og fiendebilder av innvandrere, især muslimene», sa Fugelli blant annet i en radiosendt gudstjeneste for noen år siden.

I et intervju med Dagbladet nylig gir han Frp en slags takk for klarsyn og framsyn: Norge er nødt til å være et land med grenser.

Kanskje like overraskende: Klassekampens nyhetssjef, Mímir Kristjánsson, uttalte i en debatt i «Underhuset» på TV2 nylig at han innrømmer at Frp har hatt mye rett, og at norsk innvandringspolitikk har vært hinsides naiv i mange år.

«Radikal islam er ikke noe problem i Norge», uttalte Jonas Gahr Støre i 2009, da han ledet Arbeiderpartiets inkluderings- og integreringsutvalg. Seks år senere, og etter at 80-90 norske ungdommer har sluttet seg til IS, har også Støre endret syn: Radikal islam må bekjempes.

Man kan være enig eller uenig i politikken Norge nå fører når det gjelder tiltak for å begrense strømmen av mennesker inn i landet. Men å kritisere politikerne for at de har tatt realitetene inn over seg og skiftet mening, slik noen gjør, er lite konstruktivt. 

Det er en god ting at folk har evne og mot til å skifte mening. Vel nok skal man ikke opptre som vinglepetter – det har Venstre hevd på – men realitetsorientering har aldri skadet noen.

Rir man ideologiske og politiske kjepphester, står man som kjent stille.

Politikere og samfunnsdebattanter, som tidligere så det som sin misjon å skjelle ut Frp, er nå til forveksling lik det samme partiet. 

Kraften i en dråpe

«Den sterkeste vannkraft i verden er - kvinnetårer», ifølge den amerikanske forfatteren Wilson Mizner (1876-1933). Det ser ut til at han har sine ord i behold.

Vi så det sist etter terroren i Paris, da statsminister Erna Solberg strevde hardt for å få kontroll over tårene. Hennes sorg og engasjement er utvilsomt ekte, og berørte alle tv-seerne.  En dråpe vann, og «Jern-Erna» er blitt mer menneskelig, mer som oss andre.

Det er ikke første gang toppolitikere gråter i full offentlighet.  I 2008 kjempet Hillary Clinton om å bli demokratenes presidentkandidat. Nei, det var ikke Clintons geniale politiske løsninger på USAs store utfordringer som fikk velgerne til å flokke seg om henne.

Skal vi tro rapportene fra den gang, var det Hillary Clintons kamp mot tårene, vist på tv et knapt døgn før primærvalget i New Hampshire, som gjorde utslaget. Med andre ord: En nær-gråten-opplevelse kunne ha forandre USAs framtid. 

Nå vil ingen finne på å hevde at Hillary Clinton er en tåreperse, snarere tvert imot. Hun er mer kjent for å virke ufølsom og kald, og det skal være usagt om det var ren taktikk som fikk henne til å vise følelser i denne viktige situasjonen for henne.

Professor i medievitenskap, Anders Johansen, har i boka «Talerens troverdighet» samlet trådene og gått helt tilbake til antikken på jakt etter den politiske retorikkens tekniske og kulturelle forutsetninger. 

Om talestilen i dag viser forfatteren til Siv Jensens tv-opptreden i forbindelse med Søviknes-saken i 2001: «Hun står overfor et publikum på flere hundre tusen mennesker som ikke er fysisk til stede, og som ikke gir noen form for respons det går an å forholde seg til underveis. For fjernsynspolitikeren er seerne fraværende. De kommer likevel tett inn på henne. For dem er hun noe i retning av en bekjent. (...) Under slike betingelser kan tårer bli til politiske utsagn med betydelig overbevisningskraft».

Som mange vil huske: Også Siv Jensen gråt på tv.

Nå må ingen tro at tårer på tv er forbeholdt kvinner, og dermed kan brukes mot «disse hersens følelsesmenneskene». Også menn kan bli rørt. Da Nobelkomiteens daværende leder, Ole Danbolt Mjøs, holdt sin tale i Oslo Rådhus i 2007 satt en tydelig rørt Al Gore og kjempet akkurat da ikke bare en kamp mot verdens miljøforurensning, men også mot sine egne tårer. 

Også FNs klimasjef Yvo de Boer tok til tårene i siste innspurt av de tøffe forhandlingene på Bali i 2007.

Tårer er et kraftig våpen. Da Bergens tidligere ordfører Trude Drevland, som er siktet for grov korrupsjon, innkalte til en velregissert pressekonferanse i anledning saken, kom også tårene. Dermed gjorde hun seg selv uangripelig for det frammøtte pressekorpset; hvem vil vel gå hardt inn på en kvinne som allerede gråter?

Selv om det kanskje er krokodilletårer.

"Ingen vil kalle Hillary Clinton ei tåreperse"

Den farlige arrogansen

«Vi må begynne å interessere oss for velgerne. Det har vi gjort før, det var ganske vellykket», mener Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen.

Akkurat det bør politikere tenke over. Høyreekstreme og innvandrerkritiske partier er i framgang over hele Europa. Også i Skandinavia. I løpet av de siste par årene har det vært valg til tre nasjonalforsamlinger. Felles for alle er at innvandrerkritiske partier har fått sentrale posisjoner både i Norge, Sverige og Danmark.

Ved Riksdagsvalget i Sverige i fjor fikk Sverigedemokraterna (SD) nesten 13 prosent av stemmene. I valget i Danmark fikk Dansk Folkeparti hele 21 prosent av stemmene, og en femtedel av mandatene i Folketinget.

Det finnes et utall av forklaringer – og ikke minst bortforklaringer – på framgangen til disse partiene. Alt fra at SD fikk én, enste kronikk på trykk i en av de største avisene i Sverige, til at lederen i DF formulerer seg på en måte som folk forstår.

Etter valgene i Danmark og Sverige var det knapt en enste toppolitiker som uttalte at framgangen er et uttrykk for at etablerte partier med makt har stått for en innvandrings- og asylpolitikk stadig flere er uenig i, og bekymret over. Det uttryktes ingen vilje til å lytte. 

Tvert imot viste de etablerte svenske partiene finger’n til velgerne og inngikk «Desemberavtalen», som med et pennestrøk avlyste nyvalg. Ja, hele demokratiet. Etter det har Sverigedemokraterna vokst til Sveriges største parti på noen målinger.

Alt er likevel ikke bare fryd og gammen i grannelandet, viser det seg, noe den politiske elite har forsøkt å framstille det som. Torsdag ble det innført grensekontroll.

Jeg tror ikke 21 prosent av danskene, eller nå nær 30 prosent av svenskene, er rasister. Heller ikke flertallet av de 65 prosentene som vil ha strengere asylbestemmelser i Norge. Tallet kom fram i en nasjonal undersøkelse InFact gjennomførte for Nordlys nylig, og viser en markert endring i folks holdninger. 

Jeg tror flertallet er helt vanlige folk som er sterkt bekymret over utviklingen, og som føler at de ikke blir hørt. Også de som i utgangspunktet er velvillig innstilt til asylsøkere med reelt beskyttelsesbehov kan fort bli trukket bort fra midten og langt til høyre, slik situasjonen er nå.

Og jeg tror det er farlig å ignorere at det er ganske mange som mener noe annet enn flertallet; uansett tema.  Spesielt i saker som får sterke følelser i sving, som innvandring- og integreringspolitikk. Det aller farligste er å overse, demonisere, tie i hjel eller marginalisere dem. De blir ikke borte av den grunn; tvert imot. 

Det putrer og koker under overflata. Valgene i Sverige og Danmark viste det.  I flere europeiske land, som Tyskland, er høyreekstreme bevegelser i sterk framgang. Om ikke politikerne hører etter, slutter å prate og isteden får noe gjort, kan den samme bølgen flomme over Norden for alvor. Også Norge.

Da kan det være for sent å ta på seg redningsvest.

"I stedet for å lytte, viste politikerne finger'n til velgerne".

Bankranet

«En bankdirektør er en som låner deg paraplyen sin når solen skinner, og som vil ha den tilbake så snart det begynner å regne», ifølge forfatteren Mark Twain (1835-1910).

Det er ingen grunn til å tro at ledelsen for Sparebanken Nord-Norge tenker annerledes; uansett gode hensikter og et hjerte som banker for landsdelen.

Sparebanken Nord-Norge er en seriøs aktør og viktig institusjon. Landsdelen trenger næringsliv, og næringslivet trenger en bank, som igjen trenger et næringsliv som kan gi avkastning på bankens investeringer.

Og mens politikerne har kranglet, og Nord-Norge som region på mange måter har forvitret, har Sparebanken vært en av få aktører som prøver å holde landsdelen samlet, ifølge historiker Ketil Zachariassen ved UiT. 

En bank med så stor innflytelse er en viktig premissleverandør for utviklingen. Derfor er det et demokratisk problem når en bank går ut over sin primære oppgave – å finansiere og investere – og overtar oppgavene til de regionale politikerne. Agenda Nord-Norge er ett eksempel på dette. Stiftelsen eies riktig nok ikke av banken alene, LO og NHO er med på laget, men ingen av disse er demokratisk valgte representanter for landsdelen. De representerer særinteresser.

Det er heller ikke fritt fram for en lokalpolitiker fra Grane, Gratangen eller Gamvik å melde seg på konferansen. Man må være invitert. Slik smigres deltakerne; de føler seg utvalgte og mer betydningsfulle enn de faktisk er når de blir pratet til av en imponerende rekke statsråder. Ja, pratet til, ikke med, med mindre noen var så heldig å få veksle noen ord før foreleseren forlot for å rekke flyet sørover igjen. Flere gjorde det.

Unntaket var statsminister Erna Solberg, som faktisk brukte en hel kveld i Bodø før hun skulle på talerstolen dagen etter. Det fortjener statsministeren ros for. Hun rakk å dele ut Agenda Nord-Norges ærespris til vår alles høyt skattede Arthur Arntzen. Direkte intervju i Dagsrevyen ble det også, der prisvinneren var fraværende, men banksjefen desto mer nærværende sammen med statsministeren. Et PR-kupp for Agenda Nord-Norge – og banken.

Meg bekjent er dette den eneste prisen som deles ut på vegne av alle de tre nordnorske fylkene. Også det har banken «ranet» til seg.

I vår etablerte den politiske toppledelsen i Nordland, Troms og Finnmark Nordnorsk råd, med hensikt å samordne, styrke og fremme saker av felles betydning for landsdelen. Nå har også Agenda Nord-Norge lansert ideen om et eget råd «som skal tenke klokt om nord», ifølge AN. 

Også her er det fare for at stiftelsen fortrenger politikerne og gjør dem til statister i et god regissert privat forestilling, der beslutninger og retning bare tilsynelatende bestemmes av de folkevalgte.

Sparebanken og Agenda Nord-Norge regner nok med å få noe igjen. Med renter.

"Slik smigres deltakerne; de føler seg utvalgt"

Mer katolsk enn paven

«Nordmenn som preker om krig og fred, er litt som katolske prester som forkynner om ekteskap og sex uten å ha egen erfaring», ifølge den polsk-irsk-norske professoren og skribenten Walentyna Witoszek.

Denne uka har styret ved den katolske skolen St. Sunniva, som eies av Oslo katolske bispedømme, tydelig gitt til kjenne at de forfekter holdning til kropp og sex som burde få både likestillingsombud og andre kvinnesaksforkjempere til å rase. To dager før Operasjon Dagsverk kunngjorde styret at St. Sunniva trekker seg, fordi fokus i heftet som er utarbeidet i forbindelse med prosjektet ikke er forenlig med en katolsk skoles grunnholdninger, ifølge styrelederen.

Inntektene fra årets OD skal gå til Amnestys prosjekter for seksuelle rettigheter hos ungdom i Latin-Amerika, i form av informasjon om kjønnssykdommer, uønsket graviditet, prevensjon, abort og retten til egen kropp. Selvsagte ting for alle andre enn Den katolske kirke. Pengene som elevene tjener på OD skal i stedet gå til den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas, har styret bestemt.

At styret ved en privat katolsk skole har slike holdninger bør ikke komme som en overraskelse på noen. Det som er bemerkelsesverdig, er i hvilken grad Den katolske kirke får leve sitt eget liv i Norge, stort sett i det stille.

Jo da, det blir rabalder i offentligheten når det avsløres at kirken har ført opp medlemmer funnet i telefonkatalogen fordi navnene deres «høres» katolsk ut, og dermed har mottatt millioner av kroner for mye i statsstøtte. Likeså skaper det store overskrifter når overgrepssaker avsløres, og dem har det dessverre vært altfor mange av. Men det er stort sett alt.

Kvinnesynet i islam kritiseres og debatteres nær sagt hver uke. Og med rette. Men knapt noen lager bråk over Den katolske kirkes holdning til prevensjon (som er forbudt), kvinnelige prester (som ikke finnes) og homofiles plass (de har ingen) i Den katolske kirke. Hvorfor slipper en verdensomspennende kirke som den katolske så latterlig billig unna søkelyset og den offentlige debatten om nettopp disse sakene?

Til sammenligning: Da Grieghallen ordnet en egen inngang for kvinner da muslimene i Bergen skulle feire eid nylig, ble det rabalder. Kvinnesegregering og – diskriminering skal vi ikke ha noe av i Norge. Bortsett fra i religiøse sammenhenger da, dessverre med diskrimineringsombudets velsignelse.

I legenden om Sunniva heter det at hun nektet å underkaste seg en hedensk og brutal mann som truet henne til ekteskap. Heldigvis lever elevene ved St. Sunniva opp til helgenen som har gitt skolen navn. De nekter å underkaste seg styret ved skolen. Elever er både opprørt og provosert, og gir OD-pengene til Amnesty uansett.

Enda godt at det bare er styret som oppfører seg mer katolsk enn paven.

"Hvorfor slipper Den katolske kirke så latterlig lett unna?"

Fjæra som ble til ti hysteriske høns

OBS! Kommentar fra oktober 2005, akkurat nå aktuell i en spesiell debatt.

Det skjer gang på gang. Med god hjelp av løssalgsavisene settes hele halve Norge i alarmberedskap, Med overskrifter som «En million mennesker kan dø», flakser folk bokstavelig talt rundt som forskremte fjærkre og lurer på om de i det hele tatt skal våge å mate sin egen undulat. Frittgående fjærkre av alle slags fasonger og farger jages inn i bur og skur, mens trekkfuglene plutselig utgjør en større trussel enn den verste naturkatastrofe.

Alt mens farmasøytindustrien går for fullt, og produsentene av influensavaksine og medisin rolig kan vagle seg som gribber. Folk holdes på tå hev: Søndag ble det funnet en død alke i Kristiansand.

Det er ingen grunn til å ta en så nebbete tone sier du kanskje, fugleinfluensaen er altfor alvorlig til å føyses bort. Og rett skal være rett: Setter man en datamaskin til å regne ut de aller dystreste scenariene – hvis viruset muterer slik at det kan smitte fra menneske til menneske, hvis det ikke finnes medisiner, hvis myndighetene ikke setter i verk noen tiltak, hvis befolkningens helsetilstand og immunforsvar generelt sett er dårlig, hvis vi kommer i kontakt med noen med fugleinfluensa og hvis…

Hvis alle disse faktorene slår til, er det grunn til å slå alarm. Da kan ganske mange komme til å dø. I hele Asia, med milliarder av mennesker i tettbefolkede områder og med sanitære tilstander dårligere enn i et hvilket som helst norsk hønsehus, har det dødd 60 i løpet av de siste tre årene. Det er, med respekt å melde, ingenting. Det er færre enn det dør av lungebetennelse i Norge hvert eneste år. Og det helt uten at fugleinfluensaen er påvist her til lands.

For helsemyndighetene er det selvsagt en vanskelig balansegang. Et sted midt mellom fornuft og følelser skal befolkningen informeres. Ikke kan de overse fugleinfluensaen, det er myndighetenes plikt å sørge for medisindepoter og å sette i gang tiltak når det er nødvendig. Det er også myndighetenes plikt å opplyse at det er en mikroskopisk sjanse for at både folk og fjærfe kan bli smittet. En ganske stor andel av begge arter får faktisk influensa hver eneste høst.

Men når løssalgsavisene først har lettet i flokk på vei i en og samme retning, som en hvilken som helst annen gjeng trekkfugler styrt av instinkter i stedet for rasjonelle tanker, er fuglen fløyet, for å si det sånn. Mediene fôrer oss med bilder av hønsemassakre og folk med munnbind og vernedress, og plansjer om hvor fuglene kommer fra og hvor og hvor de skal.

Da kan ikke myndighetene gjøre stort annet enn å vise at de har situasjonen under kontroll. Ikke én spurv skal falle til jorden uten at Mattilsynet tar affære; for sikkerhets skyld. Frittgående høner jages i hus, det kan jo komme en svale forbi, og ender skytes bare for å vise befolkningen at her skal ikke et eneste lite virus fly forbi uten av Helsetilsynet er informert.

Nei, den anda utenfor Stockholm, som ble vist i tv-nyhetene gjennom hele helga der den lå mens regnet silte nedover den døde skrotten stakkar, var ikke smittet av fugleinfluensa. At det er helt naturlig at også fugler dør, har vi knapt hørt et kvidder om…

«Folk flakser rundt som forskremte fjærkre og lurer på om de skal våge å mate sin egen undulat».

Punktert prinsipp

«Det er enklere å slåss for prinsippene enn å leve etter dem», mente den østerrikske legen og psykiateren Alfred Adler (1870-1937).

Det er det lett å skrive under på, og de fleste av oss har personlige erfaringer å vise til. Og altfor ofte opplever vi at politikere svikter egne prinsipper.

Denne uka har Miljøpartiet De Grønne (MDG) vært i hardt vær, i alle fall en middels kraftig twitterstorm, blåst i gang av en Frp-statsråd på jakt etter billige politiske poeng. Først ute var nyslått byråd for miljø og samferdsel i Oslo, Lan Marie Nguyen Berg. 

Etter en debatt i NRK tok hun taxi hjem, noe som fikk samferdselsminister Ketil Solvik Olsen til å tvitre en syrlig kommentar om «… 'miljøpolitikere' som bestiller drosje hjem fra NRK-debatt, hvor de ti minutter tidligere sa folk ikke trenger å kjøre bil».  Selvfølgelig til jubel i kommentarfeltet.

Et simpelt forsøk på latterliggjøring. Kan noen gi meg én god grunn til at ikke også grønne politikere, som kjemper for et bilfritt sentrum, ikke skal kunne ta taxi? Som for øvrig også regnes som kollektivtransport.

Da er det atskillig mer relevant – og legitimt – å se nærmere på liv og lære til frontfiguren til MDG, Rasmus Hansson. Framfor noen andre har han vært sykkelprofeten, og privatbilismens argeste motstander. Profilert som syklende til Stortinget og andre møter i hovedstanden, alltid med en sykkelhjelm inne rekkevidde.

Nå viser det seg at Hansson haiker med kona, og sykler eller tar kollektivtransport det siste stykket. Jeg bebreider ham ikke; de må forsere en visstnok humpete og dårlig skogsvei før de kommer til sivilisasjonen med sykkelsti eller muligheter for å ta buss.  

Altså omtrent som hundretusener av andre nordmenn, ikke minst rundt i distriktene, der idealene fort må forlates når hverdagens realiteter i form av stiv kuling og regn, tidsklemme, manglende sykkelstier, sykkelvogner dårlig egnet for miljøvennlig vintertransport av ettåringer og andre faktorer gjør bil til en nødvendighet.

Nei, det er ikke en skam at folk som bor mellom Bertnes og Kvalvika bruker bil på jobb, slik én hevdet i AN forrige fredag. Vedkommende var selvfølgelig sykkelselger.

Nå har miljøgeneralen møtt seg selv i garasjedøra når det gjelder bil. I 2013 sa Hansson at det ville være flaut å snakke med VG dersom han hadde hatt en diger SUV. Deretter gikk han hen og kjøpte en. Hansson syns det er helt greit å få kjeft for bilen sin, og understreker at det ikke er MDGs poeng at folk skal være perfekte, eller å forby folk å ha bil når de trenger den. Som Hansson selv, og tusenvis av andre.

Prinsipper og idealer er flotte å strekke seg etter. Men det viser seg altså at i lengden kommer de fleste til kort.

"Nå har miljøgeneralen møtt seg selv i garasjedøra"

Pillemisbrukerne

«Trangen til å ta medisin er kanskje det trekket som mest skiller mennesket fra dyrene», mente den canadiske legen William Osler (1849-1919). Men heller ikke han kunne vel forestille seg i hvilket omfang piller skulle bli brukt som plaster på mentale «sår».

Antall barn og unge som bruker antidepressiva og sovemidler har doblet seg på ti år, viser tall fra Reseptregisteret. I 2004 brukte over 8700 barn medisiner av denne typen. I 2014 fikk over 17.500 barn og unge forskrevet dette fra fastlege eller psykiater. Det er aldersgruppen 16-19 år som tar flest piller.

Det uroer mange, blant dem lederen av Norsk Psykiaterforening, Anne Kristine Bergem. Vonde ting skjer, man kan oppleve vonde ting i familien eller mobbing. Men det barna trenger er hjelp til å mestre det, ikke en voksen som sier: Ta en tablett.

Ifølge Bergem finnes det heller ikke forskning som viser at disse medisinene har effekt på barna; så hvorfor skrives det ut så mye medisin da?

En av årsakene til at flere barn og unge medisineres, er at stadig flere tilstander og naturlige reaksjoner blir omgjort til diagnose. Allmennlege Gisle Roksund erklærte i en kronikk i Aftenposten nylig at det er krise i psykiatrien. Etter hans mening er krisetegnene nettopp det at det settes diagnoser på dagligdagse problemer. 

Normale reaksjoner sykeliggjøres, og diagnosehåndbøkene eser ut: En stillferdig og ikke spesielt utadrettet person risikerer å få en diagnose innen autismespekteret. En sjenert ungdom kan fort få diagnosen sosial angst. En sørgende risikerer å få diagnosen depresjon allerede etter to-tre uker, for å nevne noen av Roksunds eksempler.

Utviklingen skaper marked for legemiddelindustrien – og for psykologer og andre fagfolk. Toneangivende og anerkjente psykiatere har også hatt økonomiske interessekonflikter med sterke bindinger til legemiddelindustrien. Den amerikanske vitenskapsjournalisten Robert Whitaker har dokumentert dette ettertrykkelig i sin bok som er oversatt til norsk i fjor: «En psykiatrisk epidemi».

Selv om mange barn og unge utvilsomt er syke og trenger medisiner, kan det neppe være tvil om at vel så mange hadde klart seg bedre uten. I stedet for å ta tak i situasjonen, og gjøre noe med selve roten til ondet, dopes de ned med legenes (og foreldrenes?) velsignelse.

Det er ikke de unges feil; det er samfunnet som svikter. Blant annet med overfylt barne- og ungdomspsykiatri. Og når 16-åringer får diagnose «utbrent», så er det kanskje foreldrene legene bør ta en alvorsprat med i stedet for å skrive ut enda en resept? Kort sagt: Vi trenger neppe flere nye diagnoser. Det er feil medisin.

"Normale reaksjoner sykeliggjøres, og diagnosehåndbøkene eser ut"

Nok er nok

«Politikere er lykkeligst når de snakker, men ulykkelige når de må bestemme seg», ifølge den britiske politikeren Julian Critchley (1930-2000).

Nettopp. Det er derfor de nye rusboligene i Hålogalandsgata i Bodø fortsatt bare er til pynt, snart ett år etter at de sto ferdige. Et monument over dårlig planlegging og vinglete politikere, der viljen åpenbart er større enn evnen. Hele saken oser av trenering og ideologisk prinsipprytteri som ikke har ført noe steds hen.

De påberoper seg altså at alt gjøres i beste mening. For hvem? Ikke rusmisbrukerne i alle fall. Både de, andre i den altfor lange boligkøen og resten av bodøværingene befinner seg nå i en tilstand av oppgitthet, hoderystende forundring og tiltakende fortvilelse over at det går an å lage så mye rot av så lite. 

En sak bystyret altså har hatt flere år å få orden på.

Det fører for lang å ta alt her. Men helt siden bystyret forlot planen om boliger i Årnesveien, og i 2012 fattet vedtak om i stedet å bygge 16 nye boenheter i Hålogalandsgata, har det altså gått flere år. Det har vært krangel om mangel på penger til drift. Det har vært sendt ut anbud, som ble trukket tilbake igjen. Det har vært ansatt daglig leder, som nå er gått over i annen jobb. Det har vært diskusjoner partiene imellom om hvem som har den beste løsningen, (ikke for rusmisbrukerne vel å merke, men for eget partipolitisk ståsted). Det har vært beskyldninger om bevisst trenering. 

Det har vært løfter. Og nye løfter; som knapt noen tror på lenger. Aller minst rusmisbrukerne.

Foreløpig siste kapittel ble skrevet denne uka, fordi administrasjonen i Bodø kommune foreslår å legge ned Natthjemmet som drives av Frelsesarmeen, for å finne driftsmidler til Hålogalandsgata. Det vil selvfølgelig ingen, og de største krokodilletårene gråter Høyre, som har hovedansvaret for at hele saken er blitt en farse. Eller rettere sagt: en tragedie med altfor mange akter.

I går var rusboligene i Hålogalandsgata sak i Ruspolitisk råd – igjen. Det er startskuddet for nok en rundgang i politiske organer. Rykk tilbake til start, med andre ord.

Men vet dere hva, folkens? Nok er nok. Vi gidder ikke høre flere bortforklaringer eller begrunnelser.  Vi gir blanke i om dere sitter i bystyret for de røde eller grønne, gule eller blå. Vi har fått evig nok av politikere som rir ideologiske kjepphester i alle retninger, og beskyldninger om hvem som har bevilget for lite penger til hva. Og når.

Vi er overfôret inntil det kvalme med påstått omsorg for de aller svakeste; tror dere virkelig at rusmisbrukerne bryr seg om det er Frelsesarmeen, kommunen eller Bymisjonen som driver stedet? Så se å få tatt rusboligene i bruk! Nå!

"Et monument over politikere der viljen åpenbart er større enn evnen"

Våpendragerne

«Fascinasjonen ved skyting som sport, avhenger av hvilken side av geværet du er på», mente den britiske forfatteren P.G. Wodehouse (1881-1975).

Opplagt. Men det er voldsomt så indignert enkelte blir hvis noen forsøker å innskrenke deres rett til å eie både ett og tre skytevåpen. De hopper ned i skyttergraven, trekker fra hofta og fyrer løs mot alt som rører seg – ikke bokstavelig heldigvis – hvis noen forsøker å si at det kanskje ikke så lurt. Og de har sine våpendragere.

Midt under debatten om permanent bevæpning av politiet inntreffer det to hendelser som begge blir brukt av dem som er imot at politiet skal bære våpen. Ingen av hendelsene er relevante, fordi politiet uansett ville ha vært bevæpnet i nettopp disse oppdragene. Det er en grunn til at politiet i Hedmark brukte skuddsikre vester.

Mannen som lørdag skjøt en politimann i Hedmark, og selv tragisk nok ble drept da politiet skjøt tilbake, hadde flere våpen registrert på sitt navn. Han var passivt medlem i en lokal skytterklubb. Det pussige er at når bevæpning diskuteres, så er det ingen av de argeste motstanderne som nevner med ett ord at Norge flyter over av våpen. Mange nok til å bevæpne en middels stor hær.

I nær sagt hvert eneste kott – og på annet hvert loft eller i garderobeskapet – befinner det seg et gevær eller en pistol. Bare de seriøse jegerne og skytterne har investert i låsbare våpenskap.

Muligheten for potensielt skarpe situasjoner, skjebnesvangre handlinger i affekt eller rus, og ulykker med døden til følge er store. Hvem som helst kan ta ladegrep. Å overse dette faktumet, er skivebom.

Av rundt 1,2 millioner registrerte våpen er rundt 70.000 på avveie. 1200 bare her i fylket, ifølge NRK Nordland. Dette er våpen som er skaffet til veie på lovlig vis, men som er ute av kontroll etter dødsfall og arv, for eksempel. Våpenamnesti har ikke gitt tilstrekkelig effekt.

I tillegg er det den enklest sak av veden å skaffe seg et våpen, om noen skulle ha behov for det. Det er ikke mange dagene siden noen rett og slett la ut en melding på sosiale medier om at vedkommende ønsker å kjøpe en pistol. Kanskje var det et samleobjekt. Kanskje ikke.

Tusenvis av nordmenn er jegere, og like mange er seriøse skyttere. Det er ikke uten grunn at skiskyting er Norges nasjonalsport. Men også Norges Skytterforbund er bekymret for alle våpnene som er på avveie. Helt siden 2011 har forbundet ventet på en ny våpenlov. Der er det forslag til tiltak som ville ha gitt bedre kontroll. Den skulle legges fram for Stortinget i vår. Så har ikke skjedd.

Justisministeren var rask til å foreslå generell bevæpning av politiet, da trusselbildet ble skjerpet, og er motstandernes skyteskive av den grunn. I denne saken har han ikke vært like kjapp på avtrekkeren.

"Norge flyter over av våpen, mange nok til å bevæpne en middels stor hær"

De sterkestes rett

«Rettferdighet er å behandle alle ulikt», ifølge fotballspilleren Erik Mykland.  Ved første øyekast vil de fleste av oss steile, og protestere mot utsagnet. Men tenker vi nærmere etter, er det noen situasjoner som krever nettopp det.

Den sterkestes rett betegner en tilstand der det er opp til enkeltindividene å ivareta sine egne rettigheter, der det med andre ord ikke er noen samfunnsinstans som verner om samfunnets svake, ifølge den engelske filosofen Thomas Hobbes.  

Europa er nesten der nå, når det gjelder flyktningpolitikk og migrasjon. Europas yttergrense er mer eller mindre brutt sammen.  Internasjonale regler er satt til side. Menneskestrømmen sendes videre, uten at myndighetene vet hvem de er, eller hvor de kommer fra. Det tjener ingen; aller minst flyktningene.

Situasjonen er ekstraordinær. Og den kommer til å vare.

Det er noe udiskutabelt sympatisk med det folkelige engasjementet. De som allerede er kommet hit skal slippe å sove på fortauet utenfor Politiets utlendingsenhet. Det er bra at så mange engasjerer seg med akutt, humanitær hjelp.

Norge skal ta imot så mange flyktninger vi kan. Men måten det skjer på akkurat nå, er ikke den rette. 

Vi ser tv-bildene, og ja: Det er også kvinner og barn. Men hovedmengden er unge, friske, sterke menn der flertallet ikke kan påberope seg å være flyktninger med behov for beskyttelse, ifølge UDIs direktør. Det er da det går opp for mange at rettferdighet er å behandle alle ulikt. 

Det er forståelig at mange forsøker å skaffe seg et bedre liv i et rikt, vestlig land. Flere enn meg ville ha gjort det samme. Men de som ikke er reelle flyktninger tar opp plass og ressurser for dem som er det. Mens FNs kvoteflyktninger sitter fast i en leir i Libanon eller Jordan, betaler de ressurssterke samvittighetsløse menneskehandlere, oppmuntret av at de ikke blir stanset på grensen.

De svakeste blir igjen: De som ikke har penger å betale med. De som ikke våger, eller vil, risikere livet i en overlastet gummibåt. De som er alene. De svake og syke. De gamle.

Det er de sterkestes rett.

En kjettersk og konspiratorisk tanke kanskje, men kan det være sånn at myndigheter er så kyniske at de bare vil ha de unge og friske, de som i framtiden kan bli arbeidskraft i et stadig eldre Europa? 

Angela Merkels rådgiver har allerede foreslått å senke minstelønnssatsene. Det er bra for integreringen, selvfølgelig. Men ikke minst: Det er bra for den tyske industrien, som får enda billigere arbeidskraft.

For det burde jo egentlig være ganske enkelt: Hvorfor ikke oppretter en luftbro og hente FNs kvoteflyktninger, de som trenger hjelp og beskyttelse aller mest?

 "Kan det være sånn at myndigheter er så kyniske at de bare vil ha de unge og friske?"

Politikk på billigsalg

«Politikk er de forbudte midlers kunst og prinsippløshetens system», mente den østerrikske forfatteren Egon Friedell, som døde i 1938.

Sjelden demonstreres dette tydeligere enn rett etter et valg. I disse dager drives det avansert hestehandel i mange kommuner, der politikere skamløst byr seg fram til høystbydende.

At mange velgere – og sikkert også noen politikere – får en flau smak i munnen, er til å forstå.

Årets valgdeltakelse ble lav. Under 60 prosent av bodøværingene gikk til urnene. I enkelte kommuner i Nordland var deltakelsen atskillig lavere.

Man trenger ikke å være spesielt glup for å komme på tanken at hestehandelen som nå foregår er en av grunnene til at mange rett og slett ikke ser noe poeng i å stemme. 

For hva er egentlig vitsen, hvis et stort flertall av velgerne absolutt ikke vil ha KrF eller Venstre i posisjon, og så får det likevel? 

Et tilbakeblikk på forrige valg: Hvor demokratisk er det egentlig at Venstre, som fikk 681 stemmer i en by på Bodøs størrelse, fikk innflytelse på den videre utviklingen av byen?

Eller at KrFs ene representant i bystyret solgte sjela si til Høyre og Frp for – nær sagt – en håndfull sølvpenger. Som var nok til at det ble bygget et nytt allhus på politikerens hjemsted. I 2007 solgte KrF seg til motsatt fløy, Arbeiderpartiet, og fikk Hunstad kirke.

KrF jubler selvfølgelig, men flertallet i Bodø ville kanskje bruke penger på noe annet?

I år er kjøpslåingen enda tydeligere, og med alvorlige og grunnleggende konsekvenser. Nykommeren i bystyret, Miljøpartiet De Grønne (MDG) er i en drømmeposisjon, sett fra partiets side.

Det er dødt løp blant blokkene, og partiets ene representant kan rolig lene seg tilbake og selge seg dyrt til den som betaler mest. MDG kan vente på at de etablerte blokkene – som begge vil ha ordførerstol og makt – falbyr partiets politikk og prinsipper. Og det er kjøpers marked.

I dette spillet er det ikke snakk om noen kilometer sykkelvei her, eller bevaring av en jordflekk der. Noe mer prinsipielt og ideologisk fundamentalt ligger i potten: Om Bodø skal styres av et rødgrønt eller borgerlig flertall; hvilket har langt mer vidtrekkende konsekvenser enn å gi og ta litt i forhandlingene.

Jokeren avgjør. De Grønne, som fikk 648 stemmer i en by med 50.000 innbyggere, skal altså alene bestemme dette. Et miniparti; tross et godt valg for dem. 

De mange tusen bodøværingene som stemte Ap og Rødt, eller Høyre og Frp for den saks skyld, må oppleve situasjonen som absurd teater, og selve valget som en dårlig vits.

Så er det da heller ingen som ler …

"Politikere byr seg skamløst fram til høystbydende"