Tro som merkevare

«På femtitallet het det folkeopplysning. Nå heter det merkevarebygging», mener journalist Åsne Seierstad.

Vi læres opp til å tro at vi er unike, at det finnes bare én av hvert og at vi alle er like verdifulle. Så langt har det gått at vi i dag lever i et samfunn smekkfullt av individualister, og det påstås at solidaritet er et forslitt honnørord fra 70-tallet.

Egotrippen, og den enkeltes personlige lykke, er dagens «religion».

Det gjenspeiler seg på mange måter. Én av dem er sjokkmeldingen kristne kirkesamfunn fikk for noen år siden. For første gang sa flertallet av det norske folk at de ikke er kristne. I alle fall ikke «personlig kristen»; hva nå det måtte bety. Har du noen gang hørt om en «personlig muslim» eller en «personlig hindu»?

Den norske kirke er i ferd med å miste grepet, skal man tro nye tall fra Statistisk sentralbyrå. Mens 86,3 prosent av befolkningen var medlem i kirken i 2001, var andelen falt til 74,9 prosent i fjor. Færre velger kristen dåp, konfirmasjon og begravelse. 

Nå nøyer mange seg med å være kulturelt kristne.

Så hva er vi da, hvis vi ikke er kristne? Forbruksforsker Erling Dokk Holm ga i 2004 ut boka «Fra Gud til Gucci». Der viser han hvordan vi selv, med begeistring, forsøker å fylle tomrommet som oppstår i oss når vi tror stadig mindre på Gud. 

Vakuumet fyller vi med de riktige merkevarene. Markedskreftene klarer i mye større grad enn tidligere å tilby folk livsinnhold. Det var nytt mente Erling Dokk Holm, og pekte på at markedskreftene formulerer selvrealisering og individualisering som selve individets mål.

Selvrealisering er blitt en plikt. Og for mange betyr det å kjøpe masseproduserte produkter som får oss til å tro at vi er unike. Det å være ordinær er blitt den største av alle tragedier. 
Til Aftenposten uttalte Erling Dokk Holm at selvrealisering er blitt det nye dogmet, som ingen våger å opponere mot. Men i virkeligheten er hele samfunnssystemet blitt avhengig av at vi lurer oss selv til å tro at vi er enestående. 

Og mens reklamen utgir seg for å dyrke det unike, dyrker den i virkeligheten vår usikkerhet. Og det konforme.

Så viser det seg altså at jo mer unike og spesielle vi ønsker å være, jo mer like er vi alle de andre. Stadig flere ønsker ikke å være en del av det «kristne»; den store flokken. Flere vil heller være noe helt spesielt.

Vi handler mer og mer, påvirket av reklamen. Shopping for å være individualistisk er vår tids «religion», og også der handles det: Litt kristen etikk her, et par hekto New age der, en passe dose menneskerettigheter, en dash svevende tro på at det er noe mer mellom himmel og jord. Som prinsesseengler. Litt humanetikk (bare ikke når det er bryllup eller begravelse), og en porsjon kirkejulestemning. Da smaker ribba så mye bedre.

Sånn har vi gått i fella, og viser oss som de flokkdyrene vi i bunn og grunn er. Akkurat nå «handler» vi litt her og litt der, enten det gjelder livssyn eller andre nødvendigheter.

Kanskje det Kirken egentlig trenger er et skikkelig reklamebyrå ...?

"Vi går i fella, og viser oss som de flokkdyrene vi er"

Stryk i historie

«Det som skjedde denne dagen for 70 år siden, spilles ennå av som en film i hodet mitt. Jeg står på en lastebil, og skal kjøres bort», forteller forfatter og kunstner Johs. Røde. Født i Alta i 1936, og ett av øyevitnene til evakueringen av Finnmark.
Han kan fortsatt fortelle. Enn så lenge.

I dag markeres det at det er 70 år siden tvangsevakueringen av Finnmark, og frigjøringen av Øst-Finnmark under andre verdenskrig. Kongen deltar, sammen med andre fra det offisielle norske kostebinderiet. Og Russlands utenriksminister Sergej Lavrov.

En fin anledning til å minne yngre generasjoner om at de øvrige allierte styrkene lot finnmarkingene i stikken, og at det var Den røde armé fra Russland som frigjorde Finnmark.

Deprimerende få kjenner i dag til dette. Og denne unike krigshistorien står i fare for kun å bli fortalt i Finnmark i framtiden, melder NRK Nordnytt. Det er ikke lenger et krav at elever i grunnskolen og videregående skole skal lære om den.

Når store hendelser utelates fra læreverk, som evakueringen i Troms og brenningen av Finnmark, så er det en fare for at det går i glemmeboken, påpekes det. Det vil kun bli lokalt at elevene får høre om dramatikken. Og de kan kanskje historien fra før.

Det er stor forskjell på hvordan Norge ble rammet under krigen. Folk i hele landet måtte lide, men det var noen som fikk det verre enn andre. Det er tross alt forskjell på å mangle ekte meierismør på maten, og det å måtte bo i huler en hel vinter. 

De som fikk det verst, var finnmarkingene. Den brente jords taktikk var nådeløs. Rundt 50.000 mennesker i Nord-Troms og Finnmark ble tvangsevakuert høsten 1944. Over 300 døde som en direkte følge av tvangsevakuering og overvintring. 

Krigsvinteren ble omtalt av kong Olav som den største katastrofen i norsk historie siden svartedauden.

Men det er det altså ingen grunn til at skoleelever skal lære noe om, mener de som bestemmer i sånne saker. Og de bor garantert ikke i Nord-Norge.

Nord-Norges krigshistorie er underkommunisert, bagatellisert og oversett, og har slett ikke fått sin rettmessige plass i historiebøkene. Nå skal denne delen av andre verdenskrig viskes ut av skolebøkene også, mens elevene garantert fortsatt kommer til å få høre om hver eneste lille fjert «gutta på skauen» slapp i krigsårene.

All respekt til dem; bevares. Men det var faktisk i Nord-Norge krigen utspant seg, og der sivilbefolkningen led mest. Også i Bodø, som ble jevnet med jorden.

Tross alle festtaler om nordområdesatsing og bla- bla- bla, behandles landsdelen som en andrerangs, fjern koloni som kan tappes for ressurser. Bortsett fra det skal resten av Norge – og nye generasjoner – ha seg frabedt å høre mer enn nødvendig om  landsdelens historie. Som under grunnlovsjubileet. For å understreke det skikkelig, skal Finnmark og krigshandlingene ut av pensum.

Folkens, det er på tide å mobilisere

"Nord-Norge behandles som en andrerangs, fjern koloni".

Berusende velvilje

«Ungdom er beruselse uten vin», mente den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832).

Han kan umulig ha vært på en gjennomsnittlig studentsammenkomst, eller på syttenåringens hjemme-alene-fest. 

Forrige ukes store sak ble utløst av en kronikk av professor Torkel Brekke. Han hadde oppdager at også ungdommer på Vestkanten i Oslo drikker, og i kronikken «En råtten ungdomskultur (og dumme foreldre) påpekte han dette, for andre, åpenbare faktum. Det fikk mange bærumsforeldre til å sette champagneboblene i halsen, ikke minst fordi det hevdes at vestkantungdom er de som drikker mest av alle. 

Trøsten får være at selv om vestkantungdom i 9. og 10. klasse drikker mye, så drikker også de mindre enn før. Ungdom i dag drikker nemlig ikke mer enn tidligere. Tvert imot. Alle undersøkelser tilsier at dagens unge har mindre berusende liv enn de som var unge på 80- eller 90-tallet. For ikke å snakke om ungdomskulturen enda tidligere i forrige århundre; best å forbigå den i stillhet. 

På den tiden var det heller ikke så mange som brydde seg om seriøse undersøkelser om unge og rusmidler. Men i dag kartlegges alt. 

Å bli overrasket over at unge mennesker drikker vitner om et lite edruelig forhold til virkeligheten. Vi lever i et samfunn som er marinert i øl og vin, mer eller mindre. I de fleste sosiale sammenhenger er alkohol en selvsagt ting. På arbeidsplassen også, enten vi snakker lønningspils, vinlotteri eller årsfest. 

At gutter og jenter under atten også skaffer seg tilgang på alkohol – gjerne gjennom litt eldre langere – må man være struts for ikke å se. Det er bare å sjekke politiets helgelogg; hvor mange ungdomsfyllefester har de ikke stanset? 

Slett ikke alle unge drikker. Ikke alle voksne heller. Og alle foreldre tror det beste om sine barn, og håper at de står imot drikkepresset sånn at de ikke gjør noe de angrer på dagen etter, eller blir utnyttet og skadet mens de har vært (utilsiktet) kraftig beruset.

Kommer de gjennom ungdomsskolen uten å ha smakt en øl, møter en enda tøffere virkelighet dem som studenter. Det er gjort flere undersøkelser som viser at studentenes alkoholkonsum er høyere og mer fylleorientert enn tidligere. Tenk bare på fadderukene her i byen, der nykomlingene geleides fra den ene festen til den andre. 

Selvsagt behøver de ikke å drikke. Men svært mange gjør det. Så mange studenter drikker så mye og ofte at kampanjen «Lykkepromille» er lansert, også i Bodø. Smak på ordet. 

Kampanjen veileder studentene i hvor mange glass man bør drikke for å bli passe full i stedet for overstadig beruset. I og for seg et godt formål, men samtidig beviset på hvor akseptert alkohol er. Selv generalsekretær Marit Barene (!) i Det norske totalavholdsforbund ser ikke lenger feil i at folk drikker, selv om hun mener drikkepresset er for stort, ifølge AN. 

Hun tørster kanskje etter flere medlemmer?

"Kampanjen Lykkepromille er lansert. Smak på ordet".

Operasjon unnamanøver

«Våpen alene er ikke nok til å bevare freden – den må bevares av mennesker», mente John F. Kennedy. 

Endelig; nå regnes også kvinner som mennesker. Tirsdag vedtok Stortinget allmenn verneplikt, og Norge blir dermed det første land i Europa i moderne tid med verneplikt for både jenter og gutter. Det var ikke én dag for tidlig, og en logisk konsekvens av øvrig lovgivning. 

For mens kjønnsnøytral politikk er rådene på alle andre felt, har det vært hegnet om kvinners rett til frivillig å iføre seg kongens klær. Unge kvinner har hatt tilnærmet full mobilisering, og «Operasjon unnamanøver» er gjennomført med militær presisjon. Altfor få har meldt seg frivillig.    

Dagens kvinner vil ha alle rettigheter. Men ikke pliktene. Det har vært annerledes. I 1946, like etter at andre verdenskrig var avsluttet, meldte 600 kvinner seg frivillig til førstegangstjeneste. Topp motiverte ville de forsvare fedrelandet, men datidens kvinneorganisasjoner sa også den gang nei.  

Politikerne ble presset til å legge ned «kvinnehæren», og først i 1977 slapp kvinnene til igjen. Men tross uttalt politikk om å øke andelen kvinner i Forsvaret til 20 prosent innen 2020, er tallet i dag bare mellom åtte og ni prosent. 

Frivillighet fungerer altså ikke. Utviklingen har stått på stedet hvil. Bare et lite mindretall jenter i aktuell alder stiller frivillig på sesjon; det får guttene ta seg av.  

Verneplikt for kvinner har med jevne mellomrom skapt verbale slag, også innad i ulike regjeringer. Og det har til tider vært direkte deprimerende å høre argumentasjonen som har vært brukt fra unge kvinner og kvinnelige likestillingspolitikere. Kvinner har kjempet en standhaftig kamp; det skal de ha. 

En av dem, fra et parti med slagordet «Gjør din plikt – krev din rett», presterte i en debatt å si at verneplikt for begge kjønn ikke egner seg fordi jentene er fysisk svakere enn guttene. Men det gjelder tydeligvis ikke jentene som i stadig økende antall har inntatt politi, brannvesen og andre «blålysetater».

I Stortinget forleden var det bare ett parti som stemte imot kjønnsnøytral verneplikt: Kristelig Folkeparti. Argumentet er – ironisk nok – likestilling. Verneplikt vil hindre kvinner å komme ut i lønnet arbeid, mente Knut Arild Hareide. 

Altså akkurat som unge menn. De har i alle år vært tvunget til å sette utdanning eller jobb på «vent» mens de har kravlet rundt i gjørma på rekruttskole på Setermoen eller Rena.  
Har jentene syntes spesielt synd på dem av den grunn? Nei.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er glad for at jeg slipper. Men i samme åndedrag må jeg like ærlig vedgå at det skyldes rene bekvemmelighetshensyn; kamuflasjemaling er tross alt ikke spesielt kledelig. Saklige argumenter finnes ikke.

Og det er jo ikke sånn at alle 18 år gamle jenter blir kommandert ut. Bare ca. ti prosent av dem som møter på sesjon blir tatt inn, totalt sett. 

Forsvaret har endret seg mye. Og må tilpasse og endre seg enda mer når Stortinget nå har gitt marsjordre og kvinnelige vernepliktige entrer militærleirene i 2016. De kan kanskje prøve med rosa cupcakes i messa?   

"Kamuflasjemaling er tross alt ikke spesielt kledelig"

En van(n)vittig tanke

«Man drikker av alle pytter når man ikke vet hvor kilden er», mente forfatter og redaktør Alf Larsen (1885-1967).

Vann. Det mest selvfølgelige av alt her i verden, i alle fall i vår del av den. Vi har det i overflod – bokstavelig talt. Vi kan irritere oss over at vannavgiften er for høy, men tar det som en selvfølge at det bare er å skru på springen og la det renne; over oss selv eller ut i ingenting. Bare ytterst sjelden må vi være varsomme med å vanne plenen.

Det de færreste i vår del av verden tenker på, er at vann kan bli en knapphetsressurs som selges på det private marked til ublu pris. Men vi bør kanskje tenke tanken helt ut.

Høyre og Frp åpnet så sent som i 2012 for å fjerne hjemfallsretten, som sikrer et framtidig statlig eierskap til norske vannkraftressurser som i dag er på private hender. Nå sitter de to partiene i regjering, og handler ut fra prinsippet om at staten ikke skal drive næringsvirksomhet. 

Salget er i gang; alt skal ut. Som Flytoget og Cermaq i Steigen. Det er industrimagnaters og private investorers våte drøm å få kjøpe de evigvarende vannressursene.

Det er noen år siden nå, men verdt å minne om: Bolivia opplevde store opprør på grunn av vannprivatisering. Den nasjonale hæren ble kalt inn mot protestene, tusen personer ble arrestert og én demonstrant drept.

Striden om vannprivatisering handler om en konflikt mellom to visjoner. Den ene hevder at vann er liv, og et felles gode. Den andre ser på vann som en vare, noe man kan selge.

Disse to visjonene kolliderte i Bolivia, og det skapte konfrontasjon.

I år 2000 fikk en økning i vannprisene i Cochabamba i Bolivia folk til å protestere mot det private vannselskapet eid av amerikanske Bechtel. Bechtel måtte stikke av med halen mellom beina og la igjen et krav om 25 millioner dollar i erstatning.

Konflikten i Cochabamba sto om to ting. Det ene var en ny lov som ga store konsesjoner til vannselskapene på bekostning av urfolk i området rundt Cochabamba. Det andre var at folk fikk en økning i vannutgiftene mellom 200 og 300 prosent.

Kommunen i Cochabamba fikk igjen kontroll over vannforsyningen, og var nødt til å gi det sivile samfunnet plass i styringen over vannet.

Det var Elizabeth Peredo som besøkte Norge i 2004 for å snakke om vannprivatisering på et seminar arrangert av Attac og Latin-Amerika-gruppene. Hun var ansvarlig for kvinner, arbeid og kultur i Fundación Solón i Bolivia, en organisasjon som blant annet jobber med vann og frihandel.

Peredo advarte nordmenn mot å la private ta over vannforsyningen. Så selv om hjemfallsretten ikke er på den politiske agendaen akkurat nå bør vi kanskje være føre var slik at rikdommen ikke renner ut mellom fingrene våre. 

Storm i et boliviansk vannglass og en van(n)vittig tanke? Egentlig ikke. Sveriges tidligere statsminister Göran Persson sa en gang følgende: Man må gjerne privatisere, men selg ikke fjellet, skogen og vannet. For Norge er klokka fem på tolv: Oljesektoren er delvis privatisert. Det samme er de enorme verdiene i norske fossefall. Nå vil regjeringen også utrede privatisering av Statskog.

Og hvorfor skulle ikke private også tørste etter vannforsyningen?

"Føre var slik at rikdommen ikke renner ut mellom fingrene våre"

Negerkongens overmenn

«Når handelen var avsluttet, ble de innkjøpte negrene drevet inn i de såkalte slavekassene». Det skriver den danske forfatteren Thorkild Hansen (1927–1989) i boka «Slavenes kyst». Den kom ut i 1969, som den første av tre bøker som beskriver et særdeles mørkt kapittel i Danmarks historie: slavehandelen.

Thorkild Hansen ble ikke «arrestert» for å bruke ordet neger. Han fikk tvert imot Nordisk råds litteraturpris i 1971 for de dokumentariske verkene. Han skriver om negre gjennom alle tre. Negerkonger også.

En av dem er kong Juni, som ledet et blodig slaveopprør på den danske koloniøya St. Jan i Vestindia i 1733. Opprøret ble slått ned av danskene. Det ble kong Junis bane. 

Kong Juni var en ekte negerkonge før han ble solgt som slave til danskene.

Samtidig som jeg leser om negre i alle mulige slags sammenhenger – ikke på noen måte nedsettende, men brukt som betegnelse på folkegrupper som holdt til i Afrika – dukker debatten om Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe opp nok en gang.

SVT skal klippe bort scenen der Pippi skrøner om at pappen er negerkonge på en sydhavsøy. Den svenske statskanalen fjerner forresten flere scener som noen mener kan oppfattes som «støtende» eller rasistiske. Også NRK skal vise en klippet versjon.

Når statskanaler sensurerer åndsverk, så går tankene unektelig til tidligere Sovjetunionen, som sensurerte så det holdt. Gud skulle for eksempel bort fra all litteratur.

Torbjørn Egners lille Hoa, som altså var en ekte hottentott, ble utvist fra norsk litteratur i 2006. Det er ukjent om Kaptein Sorte Bill fortsatt herjer på de sju hav.Samtidig ble Astrid Lindgrens negerkonge omdøpt til sydhavskonge. Agatha Christies krimroman «Ti små negerbarn», som ble utgitt i 1939, fikk i siste norske utgave tittelen «Og dermed var det ingen».

Det finnes i det hele tatt mange «brysomme» negre også i norsk litteratur, helt opp til moderne tid. 

Det er velmenende tanker bak en klippet versjon av Pippi. Men uansett hvordan vi snur og vender på det: sensur. Offisielt kalles det revidering. Det er også tukling med et åndsverk, når tekster omskrives, eller filmer klippes, ut fra vår tids normer for hva som er korrekt.

Og det er en omskriving av historien. Hver bok, og hver tekst i en barnesang, er et tidsdokument. Det var sånn vi tenkte og snakket i forrige århundre. Det er ingen grunn til å gjøre oss bedre enn vi var.

De nevnte forfatterne ville neppe ha skrevet neger i dag. Men det gjorde de altså den gang. Det er nesten umulig å tenke seg at Thorkild Hansens trebindsverk, hvis det skal utgis på nytt, skal omskrives for å fjerne de utallige gangene ordet  er brukt.

Men barnebøker og titler «revideres» villig vekk, ut fra en politisk definisjon av hva som i dag er gangbart.

Hottentott var for øvrig betegnelsen på en folkegruppe helt sør i Afrika, i området Kapp det gode håp og Namibia. Jeg tror ærlig talt ikke at de bryr seg.

"Kong Juni var en ekte negerkonge før han ble solgt som slave"