En van(n)vittig tanke

«Man drikker av alle pytter når man ikke vet hvor kilden er», mente forfatter og redaktør Alf Larsen (1885-1967).

Vann. Det mest selvfølgelige av alt her i verden, i alle fall i vår del av den. Vi har det i overflod – bokstavelig talt. Vi kan irritere oss over at vannavgiften er for høy, men tar det som en selvfølge at det bare er å skru på springen og la det renne; over oss selv eller ut i ingenting. Bare ytterst sjelden må vi være varsomme med å vanne plenen.

Det de færreste i vår del av verden tenker på, er at vann kan bli en knapphetsressurs som selges på det private marked til ublu pris. Men vi bør kanskje tenke tanken helt ut.

Høyre og Frp åpnet så sent som i 2012 for å fjerne hjemfallsretten, som sikrer et framtidig statlig eierskap til norske vannkraftressurser som i dag er på private hender. Nå sitter de to partiene i regjering, og handler ut fra prinsippet om at staten ikke skal drive næringsvirksomhet. 

Salget er i gang; alt skal ut. Som Flytoget og Cermaq i Steigen. Det er industrimagnaters og private investorers våte drøm å få kjøpe de evigvarende vannressursene.

Det er noen år siden nå, men verdt å minne om: Bolivia opplevde store opprør på grunn av vannprivatisering. Den nasjonale hæren ble kalt inn mot protestene, tusen personer ble arrestert og én demonstrant drept.

Striden om vannprivatisering handler om en konflikt mellom to visjoner. Den ene hevder at vann er liv, og et felles gode. Den andre ser på vann som en vare, noe man kan selge.

Disse to visjonene kolliderte i Bolivia, og det skapte konfrontasjon.

I år 2000 fikk en økning i vannprisene i Cochabamba i Bolivia folk til å protestere mot det private vannselskapet eid av amerikanske Bechtel. Bechtel måtte stikke av med halen mellom beina og la igjen et krav om 25 millioner dollar i erstatning.

Konflikten i Cochabamba sto om to ting. Det ene var en ny lov som ga store konsesjoner til vannselskapene på bekostning av urfolk i området rundt Cochabamba. Det andre var at folk fikk en økning i vannutgiftene mellom 200 og 300 prosent.

Kommunen i Cochabamba fikk igjen kontroll over vannforsyningen, og var nødt til å gi det sivile samfunnet plass i styringen over vannet.

Det var Elizabeth Peredo som besøkte Norge i 2004 for å snakke om vannprivatisering på et seminar arrangert av Attac og Latin-Amerika-gruppene. Hun var ansvarlig for kvinner, arbeid og kultur i Fundación Solón i Bolivia, en organisasjon som blant annet jobber med vann og frihandel.

Peredo advarte nordmenn mot å la private ta over vannforsyningen. Så selv om hjemfallsretten ikke er på den politiske agendaen akkurat nå bør vi kanskje være føre var slik at rikdommen ikke renner ut mellom fingrene våre. 

Storm i et boliviansk vannglass og en van(n)vittig tanke? Egentlig ikke. Sveriges tidligere statsminister Göran Persson sa en gang følgende: Man må gjerne privatisere, men selg ikke fjellet, skogen og vannet. For Norge er klokka fem på tolv: Oljesektoren er delvis privatisert. Det samme er de enorme verdiene i norske fossefall. Nå vil regjeringen også utrede privatisering av Statskog.

Og hvorfor skulle ikke private også tørste etter vannforsyningen?

"Føre var slik at rikdommen ikke renner ut mellom fingrene våre"