Et forsvar for gamle gubber

Alder brukes for å plassere folk som "pusher 50" eller "har

 bikket 60" i samme kategori som gubbene i "Muppet show".

«Ingen er så arrogant som en ungdom som akkurat har oppdaget en gammel idé og tror det er hans egen», mente den amerikanske journalisten Sydney J. Harris (1917-1986). Han forutså kanskje den mye brukte hersketeknikken «menn som har bikket 60».

Det har bredt om seg i den offentlige debattene. I stedet for å imøtegå med argumenter, avfeies meninger med at det er gretne, gamle gubber som uttaler seg, og derfor ingenting å bry seg om. Et par eksempler fra den siste tidens offentlige debatt:

Opprøret i Venstre mot leder Trine Skei Grande og partiets (manglende) distriktspolitikk, som startet her nord, ble av en ledende, yngre politiker i Oslo Venstre avfeid på følgende måte: «Det er to sinte, gamle menn». I kjølvannet av den seks sekunder lange videoen med Trond Giske i hovedrollen, ble menn som kritiserte medienes hånderting av saken karakterisert på følgende måte av den politiske kommentatoren i TV 2: «Gubber som bare ikke vil forstå». Det respektløse og nedlatende «gubber» der altså, fra jyplingen på 25. Som om alder er et argument for eller imot noe som helst.

Kvinner utsettes for den samme hersketeknikken, men på en mer subtil måte. Man kommenterer tross alt ikke en kvinnes alder. En aldri så liten hentydning om at hovedparolen under Kvinnedagen i år om abort angår en litt snever del av befolkningen – omtrent åtte kvinner i året – avfeies med stempling som portvinstante, kulturkjerring eller gammelfeminist. Med trykk på gammel. Servert av yngre kvinner; er det ikke egentlig litt søtt den måte unge pluss/minus 25 forsøker å argumentere på? Selv er jeg tildelt merkelappen «gammel, garvet journalist» i en diskusjon på sosiale medier. Men gammel først.

Hvis noen nå syns jeg går i fella med å bruke nettopp alder som argument både mot jyplingen i TV 2 og unge kvinner i abortdebatten, så er det med hensikt for å vise hvor håpløst dumt akkurat den typen argumentasjon er.

Når ble alder et gyldig argument, og erfaring et minus? Og hvor går grensen for når folk kan avfeies med at de er for gamle til å kunne delta i debatten – når de passerer 45?

«Ageism» - aldersdiskriminering – er et begrep som ble lansert av Robert Neil Butler i 1969 for å beskrive diskriminering av seniorer. Butler beskrev «ageism» som en kombinasjon av tre elementer: forutinntatte holdninger om eldre, alderen i seg selv og institusjonell praksis og politikk som fremmer stereotype holdninger om godt voksne. Ved siden av mange andre ting var Butler den første direktøren av National Institute on Ageing i Maryland, USA.  En studie fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at fordommer mot eldre er utbredt.

Og så feil folk tar av «gamle gubber», eller «gamle kjerringer» for den saks skyld. Flere studier viser at de fleste blir mer vennlige, tolerante og omtenksomme med årene. Aldersforsker Per Erik Solem ved NTNU påpeker at mytene om godt voksne lever, men at de fleste blir mer emosjonelt stabile, og utvikler positive egenskaper med alderen.

Straks folk «pusher 50» eller «bikker 60» plasseres de i gruppen «kommende utgifter og et problem for samfunnet». Som om de verken bryr seg, skjønner hva som foregår, vet hva de snakker om eller er berettiget til å delta debatten. Merkelappen «utdatert» brukes flittig.

Bare folk under 40 kan gjøre en så fundamental feilvurdering.