Kvinners makt, menns avmakt

Kvinnen avgjør suverent om et barn skal bæres fram eller ikke.

Menn har ingenting de skulle ha sagt.

«Vi elsker morskapet og dets vel, men i full frihet og under vårt eget ansvar», mente kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller (1868-1945). Blant hennes hjertesaker var prevensjon og avkriminalisering av abort. 

Loven om svangerskapsavbrudd er 40 år. Ved siden av p-pillen, ett av de viktigste tiltakene for norske kvinners frigjøring og likestilling. Hensikten med loven var å bli kvitt de forhatte og ydmykende abortnemndene, der kvinnen ble kryssforhørt, og søknaden avgjort fra sak til sak. Menns rolle og rettigheter var, og er, et ikke-tema.

Loven står fjellstøtt, og ethvert forsøk på å endre den er - unnskyld uttrykket - dødfødt. Abortmotstanderne har gitt opp kampen. Den norske kirke, som burde gå i bresjen for det ufødte liv, har abdisert fullstendig fra debatten.  Når KrF forsøker seg på en forsiktig innstramming, er det null støtte i andre politiske parti. Når loven diskuteres, er det i forbindelse med utvidelse av grensen for abort, eller om «tvillingabort» skal tillates.

Hvor sterkt loven står, fikk vi demonstrert i 2014, da reservasjonsrett for leger var et hett tema. Regjeringen måtte trekke forslaget.

Når kvinner blir gravide er det også en mann med i bildet, som regel. Menns ansvar, rettigheter og rolle er ikke nevnt i loven. Kvinnen bestemmer suverent om hun skal bære fram barnet eller ikke.En av dem som har tatt til orde for å endre loven, er sosialantropolog og professor Runar Døving. Han – og andre – påpeker at samfunnet er endret på 40 år, mens abortloven står på stedet hvil: De fleste kvinner er i dag i stand til å forsørge seg selv og et barn, og bortsett fra i konservative religiøse miljø, er skammen ved å være enslig mor historie. Menn deltar i mye større grad i egne barns oppdragelse, og oppmuntres til det, blant annet gjennom fedrekvoten. At menn har ansvar for barn er ikke noe særsyn i 2018.

Debatten om abort og menns rolle er full av dilemma. Som hvordan bevare kvinners rett til selvbestemmelse, samtidig som det anerkjennes at også menn er part i saken, og bør ha noe å si. Såkalt juridisk abort – altså at menn kan fraskrive seg ansvar og økonomiske forpliktelser for et barn han ikke ønsker - nevnes som én mulighet. Opplysningsplikt overfor den potensielle barnefaren før kvinnen tar abort, er en annen.

Ser man nærmere på debatten, er mange argument rene bekvemmelighetshensyn fra kvinners side. Og ansvarsfraskrivelse. Her er et par eksempler, framført i «Ekko» på P2 denne uka, diskusjonen går omtrent sånn: Hvis kvinnen er blitt gravid etter utroskap, skal hun da ha plikt til å informere den potensielle barnefaren, liksom? Ja, hvorfor ikke? Hvem sitt ansvar er utroskapen og graviditeten?  

Eller dette, hvis far ønsker barnet: Så skal kvinnen lenkes fast til sykesengen i ni måneder fordi hun er gravid? Når ble graviditet en sykdom?

Denne er også ofte brukt, i diskusjon om juridisk abort: Menn bør vite at sex kan føre til barn, og de skal ikke bare kunne løpe fra ansvaret. I motsetning til kvinner, som ikke vet at sex kan føre til barn?

Har til lands har vi aldri hatt noen seriøs samtale om menn og abort. Mens det finnes flere undersøkelser om kvinners psykiske helse etter en abort, finner jeg ingen tilsvarende for menns følelsesmessige reaksjoner når et foster aborteres mot mannens vilje.

Det sier i grunn det meste.

 

Kraften i en dråpe

Etter terroren i Paris kjempet Erna Solberg for å holde tårene

tilbake. Og plutselig var hun ikke «Jern-Erna» lenger.

«Den sterkeste vannkraft i verden er - kvinnetårer», ifølge den amerikanske forfatteren Wilson Mizner (1876-1933).

Det ser ut til at han har sine ord i behold. Dagbladet Magasinet har gått gjennom 1118 promilledommer. Konklusjonen er udiskutabel: Menn får strengere straff enn kvinner. Fra kompetent hold forklares det med at kvinner er bedre til å vise følelser enn menn, og at det er dokumentert at tårer kan føre til noe lavere straffereaksjon. Vi tror mer på en mistenkt som gråter.

Når en kvinne tar til tårene i retten eller på tv kan det selvfølgelig være ektefølt. Det så vi etter terroren i Paris i 2015, da statsminister Erna Solberg strevde hardt for å holde tårene tilbake. Hennes sorg og engasjement berørte alle tv-seerne. En dråpe vann, og «Jern-Erna» ble plutselig litt mer menneskelig.

I 2008 kjempet Hillary Clinton om å bli demokratenes presidentkandidat. Nei, det var ikke Clintons geniale politiske løsninger på USAs store utfordringer som fikk velgerne til å flokke seg om henne. Skal vi tro rapportene fra den gang var det Hillary Clintons kamp mot tårene, vist på tv et knapt døgn før det viktige primærvalget i New Hampshire, som gjorde utslaget. Clinton vant nominasjonsvalget. men tapte til slutt for Barack Obama, som ble Demokratenes presidentkandidat.

Ingen kan beskylde Hillary Clinton for å være ei tåreperse. Tvert imot. Hun er mer kjent for å virke ufølsom og kald, og det skal være usagt om det var ren taktikk som fikk henne til å vise følelser i denne viktige situasjonen for henne. Det virket uansett. En nær-gråten-opplevelse kunne ha forandret USAs framtid.

Professor i medievitenskap, Anders Johansen, har i boka «Talerens troverdighet» gått helt tilbake til antikken på jakt etter den politiske retorikkens tekniske og kulturelle forutsetninger. Om talestilen i dag viser forfatteren til Siv Jensens tv-opptreden i forbindelse med Søviknes-saken i 2001: «Hun står overfor et publikum på flere hundre tusen mennesker som ikke er fysisk til stede, og som ikke gir noen form for respons det går an å forholde seg til underveis. For fjernsynspolitikeren er seerne fraværende. De kommer likevel tett inn på henne. For dem er hun noe i retning av en bekjent. (...) Under slike betingelser kan tårer bli til politiske utsagn med betydelig overbevisningskraft».

Som mange vil huske: Også Siv Jensen gråt på tv.

Da Bergens tidligere ordfører, Trude Drevland, ble siktet for grov korrupsjon i 2015, innkalte hun til en velregissert pressekonferanse. Hun fikk snakke uavbrutt i 40 minutter, og underveis kom også tårene. De mange frammøtte journalistene stilte ikke ett spørsmål. Senere henla statsadvokaten i Hordaland saken på grunn av bevisets stilling.

I de rette situasjonene er tårer et mektig våpen. Da tårene kom gjorde Drevland seg selv uangripelig for det frammøtte pressekorpset; hvem vil vel gå hardt inn på en kvinne som allerede gråter?

Selv om det skulle være krokodilletårer.

Drømmen om eventyret

Bryllupet til prins William og Kate Middelton ble sett

av 1,6 millioner mennesker.

«Fordelen med å gifte seg med en prinsesse – eller noen fra en kongelig familie – er at de vet hva det dreier seg om», ifølge prins Charles, arvingen til Englands trone. Han vet hva han snakker om.

Lørdag får den amerikanske skuespilleren Meghan Markle sin prins Harry. Og «hele halve verden» kommer til å følge begivenheten. Mer enn 1,6 millioner mennesker fulgte bryllupet da prins William og Kate Middelton giftet seg i 2011. Bare VM i fotball i Sør-Afrika kan måle seg med slike seertall. Tre millioner svensker fulgte sendingene da kronprinsesse Victoria fikk sin Daniel i 2010.

Og det er slett ikke bare rojalistene som benker seg foran tv-en med rosa bobler i høye glass, mens det henført sukkes over brudekjolen, smykkene, hattene til prinsessene fra andre europeiske kongehus, blomstene, brudepikene, og det eventyr-romantiske i hele seansen: Den vanlige jenta som får selve prinsen i eventyret.

Aldri jobber de i så sterk motvind, de som vil fjerne de 12 monarkiene i Europa, som når et kongelig bryllup er på gang. Fornuftige og rasjonelle argumenter mot monarkiet faller døde til jorden. Påpekning om at kongelige bryllup koster skattebetalerne svindyrt gjør ikke større inntrykk enn at monarkiet i seg selv koster skattebetalerne dyrt over statsbudsjettet.

Republikanska Föreningen i Sverige valgte tidspunktet med omhu. Samme helg som den svenske kronprinsesse Victoria giftet seg med Daniel, inviterer de likesinnede fra sju europeiske land som fortsatt har monarki som styreform. Alliance of European Republican Movements (AERM) ble etabler. Hensikten med den europeiske paraplyorganisasjonen er å samle dem som vil innføre republikk med demokratiske midler, på tvers av ulike partier. Også Norge deltok på møtet i Stockholm, og fikk i 2011 sin egen «Foreningen Norge Som Republikk». Den er steindød.

Kanskje var det noen fra SV som deltok i Stockholm. Partiet - som er mot monarki, men for slottsmiddager - fremmet i 2016 for 12. gang forslag i Stortinget om å avvikle monarkiet. Et prinsipielt standpunkt SV da var alene om på Stortinget, men som også Rødt har programfestet. Kongehuset står sterkt i Norge. Et forslag om å avvikle monarkiet er en rituell markeringssak, dømt til å mislykkes.

Vi har alle hørt eventyret om Espen Askeladd som vant prinsessen og halve kongeriket. Og kanskje lever eventyret i mange av oss, selv om ti ville hester ikke får oss til å innrømme det. Jeg vedder diademet jeg ikke har på at selv de mest innbitte motstanderne av nedarvede privilegier får en klump i halsen når Meghan og Harry står der som nygifte.

«Er du en av dem som er lei av monarkiet, og sier ‘demokrati i tid, monarki i urtid?’ Da er du velkommen til en fullpakket fest med oss», lokket Republikanska Föreningen med da kronprinsesse Victoria giftet seg.

Takk, men nei takk. Motstandere av monarki kan vi være igjen på søndag.

Kampen om verdiene

God 17. mai, også til dem som heller ikke på denne dagen

klarer å få øye på norske verdier.

«Hvilken del av norsk kultur skal råde i det monokulturelle Norge? Bedehuskulturen? Dans på lokalet? Folkemusikk?», skriver Jarl Wåge i et debattinnlegg i Dagbladet nylig. Tittelen «Etnisk rensing er ikke en norsk verdi» setter tonen. Hvem i all verden har vel hevdet det?  

Skribenten føyer seg pent inn i rekken av folk på venstresiden som gjør alt de kan for å latterliggjøre enhver debatt om norske verdier. Temaet dukker opp med jevne mellomrom. Denne gang er det Sylvi Listhaugs påstand om at Arbeiderpartiets leder ikke står opp for vestlige verdier, og Siv Jensens uttalelse om at noen mennesker kanskje er norske på papiret, men ikke i hjertet, som er utgangspunktet. Ikke minst i sosiale medier er folk både opprørte og krenket, gjerne på vegne av andre.

Jeg syns ikke sistnevnte er noe å hisse seg opp over. Foreldre som etterlater ungene på torturlignende koranskoler i utlandet, fordi ungdommene er i ferd med å bli for norske, er ikke «norske i hjertet». Kan det i det hele tatt være noe å diskutere?

Det har forundret meg lenge hvordan venstresiden nærmest på autopilot avskriver at det er noe som heter norske verdier. Det er om å gjøre å snakke ned alt det norske, det vi alle burde være stolt over, gjerne med tøvete uttalelser av typen det finnes ikke norske verdier, fordi kaffen kommer fra Afrika.  Eller å stemple debatten som usunn nasjonalisme.

Det skal sies at folk på høyresiden roter det til for seg selv, når den tidligere kulturministeren i valgkampen i fjor presterte å reise en debatt om norske verdier med å henvise til brunost, Kvikklunsj, grøt og Bjørndalen. Det er selvfølgelig å be om juling. Likevel deprimerende at venstresiden faller ned på det samme, lave nivået.

Den tidligere nevnte skribenten hevder også at ingen har klart å definere hva norske verdier er. Han gjør selv ikke noe forsøk, men faller ned i den samme fordummende grøfta som mange andre. Selvsagt finnes det norske verdier, ved siden av de formelle som demokrati, likestilling, religions- og ytringsfrihet. Her er noen eksempler:

Kort avstand mellom de som styrer og de som blir styrt; selv kongen går jo rundt og snakker med folk. Liten respekt - og ikke minst frykt- for autoriteter. Relativt lite korrupsjon, selv om det finnes. Fortsatt høy tillit til myndighetene. Gjennomsiktig forvaltning, selv om noen til stadighet forsøker å trenere offentlighetsloven. Dugnad selvfølgelig, og da langt ut over egen private sfære og borettslag. Tenk bare på flyktningkrisa i 2015, og strandryddingen nylig. Relativt små ulikheter mellom folk, selv om de øker. Ta gjerne med allemannsretten også; en unik, norsk verdi.

Det er også dokumentert at det finnes norske verdier, presentert på forskning.no. Blant annet viser det seg at nordmenn er på topp i Europa, kanskje i verden, når det gjelder toleranse, respekt for andre og hjelpsomhet. For å nevne noe.

God 17-mai, også til dem som heller ikke på denne dagen klarer å få øye på noen norske verdier.

Rykk tilbake til start...

Hotellet på Rønvikfjellet blir synlig for hele byen. Det er

 bodøværingene som må se på det hver dag - året rundt. 

«Selv om arkitektene naturligvis er best på å tegne hus, er alle kvalifisert til å snakke om dem», skrev arkitekt og arkitekturkritiker Gaute Brochmann i en kronikk i 2016 med tittelen «Den store arkitektbløffen».

Kronikken tar et kraftig oppgjør med arkitektstandens nedlatende holdning til alle former for smaksdebatt. Når alle analyser, all kartlegging og alle tekniske hensyn er ivaretatt, da er det spørsmålet om stygt eller pent man står igjen med. Før eller siden kommer man alltid til et punkt som utelukkende handler om hva som er finest, mener Brochmann.

Så la oss snakke litt om arkitektur. Da investeringsselskapet Ørnestedet i 2009 presenterte planene for et nytt hotell på Rønvikfjellet, til erstatning for den gamle Turisthytta, ble det møtt med begeistring. «Arctic Edge», tegnet av Arkitektstudio, var spektakulært. Et ikonisk bygg, ulikt alt annet. Også det ville ruve plassert på en fjelltopp, men den myke, avrundede utformingen ville ha blitt et landemerke og en turistattraksjon i seg selv. En konkurrent til den like ikoniske utsikten: Midnattssola eller nordlyset over Landegode.

Prosjektet ble aldri realisert. I stedet har hotellkongen Arthur Buchardt fått hånd om utviklingen og bygging på Norges beste, sentrumsnære utsiktstomt. 20. april kunne Buchardt og investorene presentere planene, tegnet av Nordic-Office of Architecture.

For en nedtur! Et ti etasjes «kontorbygg». En kladask, som mest av alt ligner en haug med paller. Et avlangt «slagskip» blottet for former og eleganse, like fantasiløst som alle «punktbyggene» som reises i sentrum. De er alle laget over samme lest: ei skoeske med en silo på toppen. Det kan kanskje forsvares og aksepteres midt i bykjernen. Der står husene så tett at arkitekturen uansett sjelden eller aldri kommer til sin rett.

Det er uakseptabelt, og en skandale, hvis de nåværende planene for hotell på Rønvikfjellet godkjennes av politikerne. Det er ikke nok at hotellgjestene får utsikt fra alle rom, og i alle retninger, om de overnatter ei natt eller to. Bygget vil være synlig for hele byen. Det er bodøværingene som må se på det hver dag – året rundt.  Absolutt ingen kommer til å frekventere turisthytteplatået for bygningens del. Det må i så fall være for å se hvor galt det kan gå.

Turisthytta, og platået på Rønvikfjellet, har folk valfartet til i generasjoner. Det er turområde og utsiktspunkt, og et sted alle bodøværinger har et forhold til. Fortsatt ønsker et flertall av byens befolkning hotell på Rønvikfjellet, viser en meningsmåling presentert i AN nylig. Men den målingen ble tatt opp før hotellskissene ble presentert.

Tilbake til arkitekt Brochmanns kronikk. «Grunnen til at arkitekter ikke vil innrømme at arkitektur kan handle om stygt og pent, er at det til syvende og sist er alt det handler om».

Nettopp. Og også arkitekter kan åpenbart ha en dårlig dag på jobben…