Kraften i en dråpe

Etter terroren i Paris kjempet Erna Solberg for å holde tårene

tilbake. Og plutselig var hun ikke «Jern-Erna» lenger.

«Den sterkeste vannkraft i verden er - kvinnetårer», ifølge den amerikanske forfatteren Wilson Mizner (1876-1933).

Det ser ut til at han har sine ord i behold. Dagbladet Magasinet har gått gjennom 1118 promilledommer. Konklusjonen er udiskutabel: Menn får strengere straff enn kvinner. Fra kompetent hold forklares det med at kvinner er bedre til å vise følelser enn menn, og at det er dokumentert at tårer kan føre til noe lavere straffereaksjon. Vi tror mer på en mistenkt som gråter.

Når en kvinne tar til tårene i retten eller på tv kan det selvfølgelig være ektefølt. Det så vi etter terroren i Paris i 2015, da statsminister Erna Solberg strevde hardt for å holde tårene tilbake. Hennes sorg og engasjement berørte alle tv-seerne. En dråpe vann, og «Jern-Erna» ble plutselig litt mer menneskelig.

I 2008 kjempet Hillary Clinton om å bli demokratenes presidentkandidat. Nei, det var ikke Clintons geniale politiske løsninger på USAs store utfordringer som fikk velgerne til å flokke seg om henne. Skal vi tro rapportene fra den gang var det Hillary Clintons kamp mot tårene, vist på tv et knapt døgn før det viktige primærvalget i New Hampshire, som gjorde utslaget. Clinton vant nominasjonsvalget. men tapte til slutt for Barack Obama, som ble Demokratenes presidentkandidat.

Ingen kan beskylde Hillary Clinton for å være ei tåreperse. Tvert imot. Hun er mer kjent for å virke ufølsom og kald, og det skal være usagt om det var ren taktikk som fikk henne til å vise følelser i denne viktige situasjonen for henne. Det virket uansett. En nær-gråten-opplevelse kunne ha forandret USAs framtid.

Professor i medievitenskap, Anders Johansen, har i boka «Talerens troverdighet» gått helt tilbake til antikken på jakt etter den politiske retorikkens tekniske og kulturelle forutsetninger. Om talestilen i dag viser forfatteren til Siv Jensens tv-opptreden i forbindelse med Søviknes-saken i 2001: «Hun står overfor et publikum på flere hundre tusen mennesker som ikke er fysisk til stede, og som ikke gir noen form for respons det går an å forholde seg til underveis. For fjernsynspolitikeren er seerne fraværende. De kommer likevel tett inn på henne. For dem er hun noe i retning av en bekjent. (...) Under slike betingelser kan tårer bli til politiske utsagn med betydelig overbevisningskraft».

Som mange vil huske: Også Siv Jensen gråt på tv.

Da Bergens tidligere ordfører, Trude Drevland, ble siktet for grov korrupsjon i 2015, innkalte hun til en velregissert pressekonferanse. Hun fikk snakke uavbrutt i 40 minutter, og underveis kom også tårene. De mange frammøtte journalistene stilte ikke ett spørsmål. Senere henla statsadvokaten i Hordaland saken på grunn av bevisets stilling.

I de rette situasjonene er tårer et mektig våpen. Da tårene kom gjorde Drevland seg selv uangripelig for det frammøtte pressekorpset; hvem vil vel gå hardt inn på en kvinne som allerede gråter?

Selv om det skulle være krokodilletårer.