Kvinners makt, menns avmakt

Kvinnen avgjør suverent om et barn skal bæres fram eller ikke.

Menn har ingenting de skulle ha sagt.

«Vi elsker morskapet og dets vel, men i full frihet og under vårt eget ansvar», mente kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller (1868-1945). Blant hennes hjertesaker var prevensjon og avkriminalisering av abort. 

Loven om svangerskapsavbrudd er 40 år. Ved siden av p-pillen, ett av de viktigste tiltakene for norske kvinners frigjøring og likestilling. Hensikten med loven var å bli kvitt de forhatte og ydmykende abortnemndene, der kvinnen ble kryssforhørt, og søknaden avgjort fra sak til sak. Menns rolle og rettigheter var, og er, et ikke-tema.

Loven står fjellstøtt, og ethvert forsøk på å endre den er - unnskyld uttrykket - dødfødt. Abortmotstanderne har gitt opp kampen. Den norske kirke, som burde gå i bresjen for det ufødte liv, har abdisert fullstendig fra debatten.  Når KrF forsøker seg på en forsiktig innstramming, er det null støtte i andre politiske parti. Når loven diskuteres, er det i forbindelse med utvidelse av grensen for abort, eller om «tvillingabort» skal tillates.

Hvor sterkt loven står, fikk vi demonstrert i 2014, da reservasjonsrett for leger var et hett tema. Regjeringen måtte trekke forslaget.

Når kvinner blir gravide er det også en mann med i bildet, som regel. Menns ansvar, rettigheter og rolle er ikke nevnt i loven. Kvinnen bestemmer suverent om hun skal bære fram barnet eller ikke.En av dem som har tatt til orde for å endre loven, er sosialantropolog og professor Runar Døving. Han – og andre – påpeker at samfunnet er endret på 40 år, mens abortloven står på stedet hvil: De fleste kvinner er i dag i stand til å forsørge seg selv og et barn, og bortsett fra i konservative religiøse miljø, er skammen ved å være enslig mor historie. Menn deltar i mye større grad i egne barns oppdragelse, og oppmuntres til det, blant annet gjennom fedrekvoten. At menn har ansvar for barn er ikke noe særsyn i 2018.

Debatten om abort og menns rolle er full av dilemma. Som hvordan bevare kvinners rett til selvbestemmelse, samtidig som det anerkjennes at også menn er part i saken, og bør ha noe å si. Såkalt juridisk abort – altså at menn kan fraskrive seg ansvar og økonomiske forpliktelser for et barn han ikke ønsker - nevnes som én mulighet. Opplysningsplikt overfor den potensielle barnefaren før kvinnen tar abort, er en annen.

Ser man nærmere på debatten, er mange argument rene bekvemmelighetshensyn fra kvinners side. Og ansvarsfraskrivelse. Her er et par eksempler, framført i «Ekko» på P2 denne uka, diskusjonen går omtrent sånn: Hvis kvinnen er blitt gravid etter utroskap, skal hun da ha plikt til å informere den potensielle barnefaren, liksom? Ja, hvorfor ikke? Hvem sitt ansvar er utroskapen og graviditeten?  

Eller dette, hvis far ønsker barnet: Så skal kvinnen lenkes fast til sykesengen i ni måneder fordi hun er gravid? Når ble graviditet en sykdom?

Denne er også ofte brukt, i diskusjon om juridisk abort: Menn bør vite at sex kan føre til barn, og de skal ikke bare kunne løpe fra ansvaret. I motsetning til kvinner, som ikke vet at sex kan føre til barn?

Har til lands har vi aldri hatt noen seriøs samtale om menn og abort. Mens det finnes flere undersøkelser om kvinners psykiske helse etter en abort, finner jeg ingen tilsvarende for menns følelsesmessige reaksjoner når et foster aborteres mot mannens vilje.

Det sier i grunn det meste.