Straff som fortjent

Politiske vedtak om at ungene skal være snille mot hverandre

hjelper ikke. Det forskerne vet hjelper, er tydelige regler med

konsekvenser.

«Det er ingenting som har forberedt meg mer på et liv i rampelyset enn åra med mobbing», ifølge popidolet Morten Harket. De fleste mobbeofrene opplever det nok helt annerledes.

Tusenvis av skoleelever opplever mobbing – hver dag. Nylig kunne NRK fortelle nok en tragisk historie, om ei 17 år gammel jente, som er blitt mobbet siden første klasse. Nå, som elev på videregående, må hun bytte skole for fjerde gang. Jenta er en «mobbeflyktning». Hun er ikke alene.

Det er én gutt som står bak mobbingen. Den nå 17 år gamle gutten har sonet en dom i fengsel, blant annet for drapstrusler og vold mot flere andre ungdommer. Men til høsten skal han etter planen igjen begynne på samme skole som mobbeofferet. Han har krav på å få gjøre ferdig skolegangen sin. Bøller i barneskolen kan tvangsflyttes, men det skjer svært sjeldent. I videregående skoler er det ikke lov å tvangsflytte elever. Det blir det trolig slutt på, men tidligst i 2019.

Regjeringen bruker 34 millioner i årets reviderte nasjonalbudsjett til ordninger for å håndtere mobbesaker. I årevis har det vært gjennomført kampanjer mot mobbing. Det er brukt enorme beløp for å lære ungene at de skal oppføre seg som folk. Det virker ikke. Delvis fordi det hele tiden vokser opp nye generasjoner som må tas i nakken. Delvis fordi voksne ikke bryr seg nok. Det er foreldre som gir blaffen i at deres pode er en uoppdragen og ondskapsfull drittunge. Det er lærere som lukker øynene, eller bagatelliserer. Det er rektorer med halvhjertet (om noen) innsats når det først blir en sak.

Nordland har eget mobbeombud, og også de videregående skolene får nå en egen «mobbeknapp», der elever enkelt kan melde fra. Men hva hjelper vel det, når mobberen får fortsette å mobbe på den samme skolen?

Når vi nå vet at kampanjer ikke virker – i alle fall bare i begrenset grad – hvorfor fortsetter vi med den samme medisinen år etter år? Det forskningen vet virker er følgende: god klasseledelse, systematikk og regler med konsekvenser, i tillegg til voksne som er til stede og bryr seg.

Nettopp: konsekvenser.

Ok, så er det kanskje bare å flytte problemet til en annen skole. Men det kan være en skole som takler det bedre. Og det kan redde hverdagen til den som blir mobbet. Mobberne er også barn; ja visst. Men det er akkurat den slags bortforklarende unnskyldninger ofrene ikke trenger.Mobberne vet hva de gjør, selv om de nok ikke overskuer konsekvensene for offeret. Enten det er fjortisjentene som driver med utestenging og netthetsing, eller bølla på 15 som terroriserer sine medelever. Selv unger på sandkassenivå vet at det er galt å erte.

Kampen mot mobbing kan aldri vinnes ved hjelp av politiske vedtak om at ungene må være snille mot hverandre. Trusselen om å flytte mobberen ut av sitt kjente miljø - når alt annet er prøvd - kan være en konsekvens som får mobberen til å ta seg sammen.

Nei, det er ikke mobberen vi skal synes synd på. Det eneste vi skal beklage, er at han har fått holde på så lenge.