Trygdemisbruker, det er staten det

Nav-direktør Sigrun Vågeng og arbeids- og sosialminister

Anniken Hauglie.

«Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for», uttalte daværende statsminister Jens Stoltenberg etter at den sterkt kritiske 22.juli-rapporten var lagt fram. Han tok ansvar for manglende beredskap ved å bli sittende, og satte dermed en ny standard for hva det betyr å ta ansvar.

Denne uka har vært preget av en skandale så stor at den knapt er til å fatte. Og den er bare blitt verre utover uka. Faginstansen Nav har sviktet fundamentalt. Det samme har påtalemyndighet og domstolene. Minst 48 mennesker er uskyldig dømt, 36 av dem til fengsel.  Salten tingrett har avsagt én av dommene. Så mange som 2400 kan være berørt av feilpraktiseringen. Skandalen er trolig enda større i omfang.

Folk er blitt stemplet som kriminelle – uten grunn. Krav om tilbakebetaling av sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller pleiepenger med skyhøy rente har ruinert mennesker. Stans av utbetalinger som klientene hadde krav på, har satt folk i en umulig økonomisk situasjon.  Skammen systemet har påført hederlige mennesker ved å stemple dem som trygdemisbrukere og kriminelle, og som de har måttet leve med, kan ikke måles i kroner og øre.

Forvaltningen, den såkalte faginstansen, har mistet troverdighet og tillit. Påtalemyndighet og domstoler har drevet sandpåstrøing, og ikke engang forsøkt å vurdere bevisgrunnlaget før folk ble stemplet som trygdemisbrukere og sendt i fengsel. Og den ansvarlige statsråden har toet sine hender i ti måneder – mens folk fortatte å bli urettmessig dømt. Så sent som i august fikk en kvinne 21 dagers fengsel for bedrageri. Denne saken ble heldigvis stoppet før soningen tok til.

Nå beklager både Nav-direktør Sigrun Vågeng og arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H), men det holder ikke. Aldri før har munnhellet «noen må gå» hatt større relevans. Nav-direktøren fordi hun har hatt ansvaret helt siden 2017, da Trygderetten begynte å melde om feiltolking av reglene, uten at direktøren tok grep og stanset alle pågående saker i påvente av nærmere avklaring. I to år har Nav fortsatt å sende folk i fengsel, eller krevd tilbakebetaling av store summer. Og så sent som to måneder før skandalen ble kjent argumenterte Nav i et notat for at de ikke måtte gå gjennom gamle saker der de kunne ha gjort feil fordi det ville være «vanskelig, om ikke umulig» og «svært arbeidskrevende».

Dette må få konsekvenser – uten gyllen fallskjerm i form av årevis med etterlønn. Direktøren bør får smake sin egen medisin; hvordan det er plutselig å bli uten inntekt.

Statsråden fordi det er ti måneder siden departementet ble varslet – uten at det hjalp det aller minste. Og fordi Haugli mandag presterte å si at hun har tillit til Nav-direktøren. Det er hun i så fall alene om. Og fordi statsråden uansett har det øverste ansvaret.  Det ansvaret kan ikke Hauglie ta ved å bli sittende. En passende anledning å kunngjøre sin avskjed, er når Stortinget skal orienteres om skandalen førstkommende tirsdag. Og etter at Nav-direktøren har fått sparken.

Skjer ikke det, bekreftes bare det alle har visst bestandig; spesielt de som alltid sitter nederst ved bordet: Fanden sørger for sine.

Pillemisbrukerne

Hvordan kom vi dit at unge i Bodø knasker smertestillende

som om det skulle være sukkertøy?

«Trangen til å ta medisin er kanskje det trekket som mest skiller mennesket fra dyrene», mente den canadiske legen William Osler (1849-1919). Men heller ikke han kunne vel forestille seg i hvilket omfang piller skulle bli brukt som plaster på mentale «sår».

Vi har sett sjokkerende tall tidligere, fra Reseptregisteret. I 2015 kom det fram at antall barn og unge som bruker antidepressiva doblet seg på ti år. I 2004 brukte over 8700 barn medisin av denne typen. I 2014 fikk over 17.500 barn og unge resepter på dette fra fastlege eller psykiater. Det var aldersgruppen 16-19 år som spiste flest piller.

Nå er det publisert nye oppsiktsvekkende tall om norske tenåringers medisinbruk. I en stor UngData-undersøkelse kommer det fram at hver femte tenåring bruker smertestillende piller én eller flere ganger i uka. Hele ti prosent gjør det hver eneste dag.

Ser vi nærmere på undersøkelsen er det skremmende tall for ungdommene i for eksempel Bodø: Hele 20 prosent svarer at de bruker smertestillende ukentlig eller oftere. For Nordland sett under ett er tallet 19 prosent, mens tallene for gjennomsnittet i Norge er 17 prosent. Nordland – og flere av kommunene i Salten – er altså helt på topp i en undersøkelse der vi helst skulle ha vært helt på bunn.

Noen typer smertestillende tabletter er reseptfrie, og etter at det ble lovlig å selge medikamentene i kiosker og butikker i 2003, har salget eksplodert. Det er 18-årsgrense for kjøp, men hvis det er like enkelt å kjøpe piller som det er å kjøpe øl for dem som ikke er gamle nok, er aldersgrense ingen hindring. Lett tilgang på smertestillende er likevel ikke hele forklaringen sier forsker Siv Skarstein, som har skrevet doktorgrad om ungdom og smertemedisin. Også mengden medisiner som skrives ut på resept har økt dramatisk. – Jeg er redd for at vi er veldig på søken etter lettvinte løsninger, sier forskeren. Hun har et poeng.

Hvordan i all verden kom vi dit at unge bodøværinger plages så mye med vondt her og der, for eksempel i følelsene sine, at de spiser smertestillende nærmest som sukkertøy, og tror det skal hjelpe? Kanskje fordi de stadig får høre hvor tøft det er å være ung i dag? At det å være en smule nervøs foran en eksamen er så mye verre nå enn i tidligere generasjoner at de trenger en pille?

En annen forklaring kan være at de har vokst opp i en tid der absolutt alt gjøres om til diagnoser. Normale reaksjoner sykeliggjøres, og diagnosehåndbøkene eser ut: En stillferdig og ikke spesielt utadrettet person risikerer å få en diagnose innen autismespekteret. En sjenert ungdom kan fort få diagnosen sosial angst. En sørgende risikerer å få diagnosen depresjon allerede etter to-tre uker, for å nevne noen eksempler også fagfolk har påpekt. Og svaret er altfor ofte piller.

Når en 16-åring får diagnosen «utbrent», så er det kanskje foreldrene legene bør ta en alvorsprat med i stedet for å skrive ut enda en resept? Kort sagt: Vi trenger neppe flere diagnoser. Det er feil medisin.

Misforstått toleranse

Bare et uskyldig stykke tøy? Snakk om å tilsløre

virkeligheten.

«Testen på en god religion er om du kan spøke med den», skriver den amerikanske forfatteren John Irving i boka Mysterieavenyen.  Hvis det er målestokken, er noen religioner opplagt bedre enn andre; når så du sist en treffende parodi av en imam eller Allah?

Lørdag starter Internasjonal uke, et årvisst arrangement som viser bredden av det internasjonale Bodø. Arrangør er Bodø kommune med flere samarbeidspartnere. Målet er bl.a. å gi økt internasjonal forståelse gjennom kulturelt mangfold. Det blir konserter, debatter, familie- og barnearrangementer og mye mer. Fargerike drakter fra ulike land skal vises fram og internasjonal mat serveres, i tillegg til ulike aktiviteter som hennamaling og hårfletting. Og prøving av hijab, forteller arrangementskomiteen til AN.

Prøving av hijab? Hvorfor i all verden skal damer i Bodø prøve hijab? Skjønner ikke de ni kvinnene i arrangementskomiteen, hvorav én bærer hijab, hva de leker med? I store deler av verden brukes plagget for å holde kvinner undertrykte. At noen voksne kvinner frivillig velger å ikle seg dette islamske symbolet på underkastelse, fritar ikke hijaben for innhold og begrunnelse.

Vi ser stadig flere med hijab i gatene. Selv jentunger ned i fem-seksårsalderen seksualiseres gjennom at foreldrene kler på dem hijab. Begrunnelsen for hodeplagget er som kjent at menn ikke skal fristes av å se en kvinnes hår. I islam er menn frie og franke, mens kvinner må dekkes til og være dydige. 

Hijab har gjort sitt inntog på catwalken, i tv-serier beregnet på ungdom, på Kvinnedagen – og på Stortingets talerstol.  I fjor intervjuet VG blant andre Salsabil Saaliti (25), som har etablert et eget klesmerke. Hijaben er selvfølgelig på plass. Saaliti applauderer at dekkende hodeplagg er å se på catwalken. Hun håper dette kan bidra til en normalisering av kvinner som bærer hijab. Det kan bidra til at det blir mindre «vi og dem», men mer «oss».

Nei, vi skal ikke normalisere hijab. I Iran alene påtvinges titalls millioner kvinner å dekke håret. Der pågår det nå en frihetskamp. Kvinner vil bli kvitt det forhatte hodeplagget, og demonstrerer ved å ta av seg hijaben og la håret flagre fritt. På kvinnedagen 8. mars tok Yasaman (24) av seg hijaben. Sammen med moren sin og en venninne delte hun ut blomster til kvinner på T-banen i Teheran. For dette ble hun dømt til 16 års fengsel for «å oppfordre og tilrettelegge for korrupsjon og prostitusjon», ifølge Amnesty, som påpeker at kriminalisering av kvinner og jenter som ikke har på seg hijab er en ekstrem form for kjønnsbasert diskriminering.

Heler ikke i Norge er hijaben til å spøke med. Et betydelig antall unge jenter føler seg tvunget til å bruke hijab, og har fortalt om sosial utestengelse, trusler og voldsbruk dersom de tar den av. Når plagget framstilles som harmløst blir det enda vanskeligere å hjelpe jenter som vil ut av tvangstrøyen.

Når komiteen for Internasjonal uke nå inviterer alle damer til å prøve hijab, så vet jeg ikke om det skal settes på kontoen for ubetenksomhet eller misforstått toleranse. Uansett skal vi si nei takk.

Bare et uskyldig stykke tøy? Snakk om å tilsløre virkeligheten…

Blendahvit rasisme

Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres

melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin

hvithet». Vi er altså alle rasister.

«Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag skal leve i en verden der de ikke blir dømt etter hudfarge, men etter kvaliteten i deres karakter», er fra den berømte «I have a dream»-talen til borgerrettsforkjemperen Martin Luther King, som ble skutt og drept i 1968. For identitetspolitikkens fanebærere gjelder det kun mørkhudede.  Vi som er født med lys hud, noe  vi verken har bedt om eller kan gjøre noe med, kan det sies hva som helst om.

Nylig ble det publisert en artikkel på nettstedet til Fellesrådet for Afrika med tittelen «For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker». Den ble mye delt på sosiale medier. Forfatter er førsteamanuensis ved OsloMet, Sandra Fylkesnes, som i februar disputerte over sin doktoravhandling med samme tema. Hun er selv «blendahvit». Entusiastisk proklamerer hun at kritiske hvithetsstudier er et revolusjonerende nytt forskningsfelt i Norge.

Deretter følger en oppramsing av situasjoner der folk som er født med lys hud er rasister alle som én – vi vet bare ikke om det. Her er det plass til bare et par eksempler fra den famøse artikkelen: «Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk gjennom (…) at barnehagelærere trøster barn som gråter på en hvit og dermed akseptabel måte (…).

Altså; hvordan trøster man et gråtende barn på en ikke-hvit måte?

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan også komme til uttrykk via hvite personer som selv har brune barn eller brune ektefeller, som har bodd årevis i Afrika eller har venner som ikke nødvendigvis blir gruppert som hvite».

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan til og med komme til uttrykk via handlinger som er basert på godhet, kjærlighet og sympati. Gode intensjoner avler, som vi alle vet, ikke nødvendigvis gode resultater. Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin hvithet».

Og hva kalles det når mennesker tillegges egenskaper og holdninger utelukkende basert på hudfarge? Nettopp: klassisk rasisme.

Strukturell, kulturell og sosial rasisme finnes dessverre, også i Norge. Og historisk er det mye å kritisere hvite mennesker for, enten vi snakker norske misjonærer eller danske slavehandlere. Men at en akademiker med hang til selvpisking kaster arvesyndens tunge kappe over oss alle for at vi skal bøye nakken fordi vi tilfeldigvis er født hvite, det skal vi ikke finne oss i.

Etter valget i 2017 ble regjeringen beskyldt for å være «blendahvit». Det fikk forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Ervin Khon, til å ta et oppgjør i Klassekampen med hangen til å definere mennesker utelukkende etter hvor mye pigmenter folk er født med. Kohn er også andre nestleder i  offentlig finansierte Antirasistisk Senter (ARS).  Det hadde vært interessant å vite hva ARS mener om «forskningen» som stempler alle født med lys hud som rasister.

Jeg regner med at det å ta til motmæle mot dem som hevder at rasisme sitter i hudfargen, fører til reaksjoner av typen «der har vi enda ei som ikke skjønner at hun er rasist». Til gjengjeld kan vi konstatere at høyt utdannede og presumtivt kloke folk ikke så rent sjelden skriver direkte dumme ting.

Skammelig, rett og slett

Det er ikke oljearbeiderne som skal skamme seg, det er det

politikere som skal.  

«Skam er løgnen noen har fortalt deg om deg selv», mente den fransk-amerikanske forfatteren Anais Nin (1903-1977). Vi hører det stadig oftere; fy skam deg! Flyskam fikk vi fra Sverige. Kjøttskam kjenner stadig flere på. «Fat- shaming» er forsøk på å få de overvektige til å skamme seg. Ferieskam skal vi visst også ha.

Og så har vi oljeskam. Så ille er det blitt at ansatte i oljeindustrien har sett seg nødt til å gå ut på sosiale medier og proklamere at de er stolte oljearbeidere. Det fortelles historier om at de blir trakassert og «arrestert» når de sier hva de jobber med.

Ingen vet egentlig hvor begrepet kommer fra, eller hvem som sa det først, og ingen vil innrømme at det var de som fant på det. Lederen i Naturvernforbundet, Silje Ask Lundberg, mener det hele er en oppkonstruert sak, og viser til at begrepet «oljeskam» ifølge overvåkningstjenesten Retriver, er brukt bare 25 ganger fram til september. Blant annet i et leserinnlegg som sto på trykk i VG i mai, skrevet av Miljøpartiet de Grønnes Une Bastholm, hvor hun spør om ikke regjeringen eier oljeskam.

Det må være noe med MDG og skam. En annen MDG-politiker har gjort sitt aller beste for å påføre oss flyskam. Og altså oljeskam. Likevel understreker både MDG og naturvernorganisasjonene at det i hvert fall ikke er de som har påført oljearbeiderne skam.

Mon det. Det er mange måter å få folk til å føle skam. Generell nedsnakking av en hel bransje er en av dem. Enkelte eier ikke skamfølelse når det gjelder å sverte Norges viktigste næring.  I en melding på Twitter nylig skrev Emil Snorre Alnæs, som er styremedlem i Gamlebyen MDG, at det «nok er mer effekt å hente ut av de som styrer oljeindustrien, enn de som arbeider der, men «følger bare ordre»-forsvaret gikk jo ut på dato etter Nürnberg. I ettertid kommer nok oljearbeiderne til å høste ca. like mye sympati som de som svingte svepen på plantasjen». Meldingen ble etter hvert slettet.

Nasjonal talsperson i MDG, Arild Hermstad, toer sine hender og fraskriver seg ansvar. Til ABC nyheter sier han at det er opp til hver enkelt å ytre seg. MDG har over 9000 medlemmer, og folk mener mye forskjellig, og at utspillet ikke er representativt for partiets politikk. Men han tar ikke avstand fra, eller beklager, sammenligningen med nazister og slavedrivere.

Det er helt greit å diskutere når oljen skal fases ut. Alle vet at det skjer før eller siden. Men retorikken til de mest «rettroende» klimafantastene og miljøpolitikerne kan ikke kalles annet enn ren mobbing av arbeidere i en bransje som har sørget for velstanden også miljøaktivistene og MDG nyter godt av.

Ordbruken og holdningen kan få noen hver til å rødme av skam.