Pillemisbrukerne

Hvordan kom vi dit at unge i Bodø knasker smertestillende

som om det skulle være sukkertøy?

«Trangen til å ta medisin er kanskje det trekket som mest skiller mennesket fra dyrene», mente den canadiske legen William Osler (1849-1919). Men heller ikke han kunne vel forestille seg i hvilket omfang piller skulle bli brukt som plaster på mentale «sår».

Vi har sett sjokkerende tall tidligere, fra Reseptregisteret. I 2015 kom det fram at antall barn og unge som bruker antidepressiva doblet seg på ti år. I 2004 brukte over 8700 barn medisin av denne typen. I 2014 fikk over 17.500 barn og unge resepter på dette fra fastlege eller psykiater. Det var aldersgruppen 16-19 år som spiste flest piller.

Nå er det publisert nye oppsiktsvekkende tall om norske tenåringers medisinbruk. I en stor UngData-undersøkelse kommer det fram at hver femte tenåring bruker smertestillende piller én eller flere ganger i uka. Hele ti prosent gjør det hver eneste dag.

Ser vi nærmere på undersøkelsen er det skremmende tall for ungdommene i for eksempel Bodø: Hele 20 prosent svarer at de bruker smertestillende ukentlig eller oftere. For Nordland sett under ett er tallet 19 prosent, mens tallene for gjennomsnittet i Norge er 17 prosent. Nordland – og flere av kommunene i Salten – er altså helt på topp i en undersøkelse der vi helst skulle ha vært helt på bunn.

Noen typer smertestillende tabletter er reseptfrie, og etter at det ble lovlig å selge medikamentene i kiosker og butikker i 2003, har salget eksplodert. Det er 18-årsgrense for kjøp, men hvis det er like enkelt å kjøpe piller som det er å kjøpe øl for dem som ikke er gamle nok, er aldersgrense ingen hindring. Lett tilgang på smertestillende er likevel ikke hele forklaringen sier forsker Siv Skarstein, som har skrevet doktorgrad om ungdom og smertemedisin. Også mengden medisiner som skrives ut på resept har økt dramatisk. – Jeg er redd for at vi er veldig på søken etter lettvinte løsninger, sier forskeren. Hun har et poeng.

Hvordan i all verden kom vi dit at unge bodøværinger plages så mye med vondt her og der, for eksempel i følelsene sine, at de spiser smertestillende nærmest som sukkertøy, og tror det skal hjelpe? Kanskje fordi de stadig får høre hvor tøft det er å være ung i dag? At det å være en smule nervøs foran en eksamen er så mye verre nå enn i tidligere generasjoner at de trenger en pille?

En annen forklaring kan være at de har vokst opp i en tid der absolutt alt gjøres om til diagnoser. Normale reaksjoner sykeliggjøres, og diagnosehåndbøkene eser ut: En stillferdig og ikke spesielt utadrettet person risikerer å få en diagnose innen autismespekteret. En sjenert ungdom kan fort få diagnosen sosial angst. En sørgende risikerer å få diagnosen depresjon allerede etter to-tre uker, for å nevne noen eksempler også fagfolk har påpekt. Og svaret er altfor ofte piller.

Når en 16-åring får diagnosen «utbrent», så er det kanskje foreldrene legene bør ta en alvorsprat med i stedet for å skrive ut enda en resept? Kort sagt: Vi trenger neppe flere diagnoser. Det er feil medisin.