Multireligiøs pengebonanza

Kirke - stat = delvis sant.

«I jula blir mange kirkegjengere fornærmet over at presten ikke husker dem fra forrige jul», er et sitat som tillegges den danske filmskaperen Holger Thomasen. Mange kjenner seg kanskje igjen; årets besøk for sanking av julestemning er nettopp unnagjort. 

1. januar 2017 ble det skilsmisse mellom Den norske kirke og staten.  Skjønt skilsmisse. Selv om Kirken har hatt et sterkt ønske om å bli herre i eget hus, underholdningsbidraget sier den ikke fra seg. Kirken får stadig færre medlemmer, men det bevilges stadig mer over statsbudsjettet. I år får Den norske kirke – eller Folkekirken som det nå heter - totalt 2,3 milliarder av fellesskapets penger.

For Kirken føles det kanskje som en velsignelse å bli delvis fristilt fra staten, og dermed også fra direkte politisk innblanding i viktige saker.  Utviklingen kommer kanskje ikke til å gå i den retningen de mest liberale ønsker – de som sjelden eller aldri går i kirken, men somhøylytt messer om hvordan Kirken bør være - men det er i så fall Kirkens eget valg.  Så kan man være enig, eller uenig.

I fjor opplevde Kirken et ras av utmeldinger. Og selv om også mange meldte seg inn, er frafallet tre ganger så stort. Det betyr flere kroner pr. hode i tilskudd fra staten, noe som automatisk fører til flere kroner pr. medlem i andre tros- og livssynssamfunn - over trange kommunebudsjetter. 2,4 millioner bare i Bodø i 2016.

Skattepengene våre finansierer altså alt fra verdensomspennende religioner til sære sekter og trossamfunn som direkte motarbeider norske verdier.

Et offentlig utvalg ledet av Sturla Stålsett fastslo i 2013 at ingen sammenlignbare land tilbyr like sjenerøse støtteordninger som Norge. Det er også høyst uvanlig å gi direkte pengestøtte til trossamfunn. Det som startet som en særordning for frikirkene i 1969 har utviklet seg til en multireligiøs pengebonanza, som oppfordrer til medlemsjuks. Som for eksempel å bruke telefonkatalogen for å få flere medlemmer, som Den katolske kirke har gjorte.

Det er vanskelig - for ikke å si prinsipielt umulig – å bestemme hvem som er verdige mottaker av offentlig kollekt. Vi kan ikke velge bare de vi er enige med, og sende alle andre i fortapelsen. Derfor er det også helt urimelig at alle pålegges bidrag over skatteseddelen. Også de som ikke er medlemmer av noe trossamfunn, rundt 15 prosent av Norges befolkning, er med på å finansiere alle. Til tross for at religionsfrihet også betyr frihet fra religion. Og at tro er en privatsak.

Derfor er det bare én vei til «frelse»: Troende må selv finansiere det religiøse samfunnet de er medlemmer av, gjennom personlig betalt medlemsavgift, også i Folkekirken. Det kan være utgangspunktet for eventuell offentlig støtte, lik for alle. Så pass må man kunne forvente; hvis medlemmene altså mener alvor. Det vekker kanskje engasjementet hos en sovende, og til dels helt likegyldig, medlemsmasse. De som ble døpt og meldt inn uten å ha et ord med i laget, som står der av gammel vane, og som aldri er blitt avkrevd noe som helst. Verken av ånd eller kjød. Først da snakker vi om et reelt skille mellom kirke og stat.

Og kanskje noe Kirken sårt trenger: En ny vekkelsesbølge over landet.