Verdens største selvmotsigelse

I 40 år er kvinner blitt positivt særbehandlet. Men nå er

situasjonen endret.

«Når man teker på omsorg overfor barn, har ikke menn de samme rettigheter som kvinner. Og likestilling handler nettopp om like rettigheter for begge kjønn», mener jurist og tidligere likestillingsombud Kristin Mile. Fortsatt har ikke menn de samme rettigheter som kvinner. Like fullt kalles det likestilling.

Nylig ble tallene for opptak til universitetene kjent. Én mann har fått tilbud om plass på årsstudiet i likestilling og kjønn ved Universitetet i Tromsø. De seks studiene innenfor dette feltet i landet har en kvinneandel på 92 prosent. I Tromsø er andelen kvinner enda høyere, med én mann og 29 kvinner.

Instituttlederen ved UiT hadde gjerne sett at flere menn tar studiet, men klarer altså ikke å rekruttere, og peker selv på én mulig grunn til mannfolkmangelen: Det er lang tradisjon for at alt med kjønn og likestilling er ansett for å være mest i kvinners interesse. Nettopp.

I juni ble en ny likestillings- og diskrimineringslov vedtatt i Stortinget. Omtrent uten offentlig debatt. I forkant forsøkte statsråd Solveig Horne (Frp) å få vedtatt en kjønnsnøytral lov, altså der kvinner og menn behandles likt. I høringsrunden ble forslaget møtt med massiv motstand. Det fikk dessverre statsråden til trekke punktet.

«Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn», heter det i §1 i den reviderte loven. I samme paragraf, litt lenger ned: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Dette må være verdens største selvmotsigelse, eller «positiv særbehandling» som det gjerne kalles når lovens intensjon brytes, og noen gis fordeler mens andre diskrimineres.

Jeg tror ikke dagens unge menn, generelt sett, er imot likestilling. De er oppflasket med det. Landene i Norden er verdens mest likestilte. Norge er på tredjeplass etter Island og Finland, ifølge World Economic Forum. Så ja; det er et par trappetrinn å gå før Norge troner øverst, som lik lønn for likt arbeid, og flere kvinner på topp i akademia og næringsliv.

Men hvorfor i all veden skal unge menn søke seg til studier om likestilling, når selv Likestillings- og diskrimineringsombudet gikk imot en kjønnsnøytral lov, og loven sier at menn kan diskrimineres?  Jeg begriper faktisk ikke at menn finner seg i det. 

Kvinner har fått positiv særbehandling helt siden den første likestillingsloven ble vedtatt i 1978. Det var både riktig og nødvendig den gang. Men 40 år senere er bildet forandret. Nå topper gutter og menn omtrent alle de dårlige statistikkene. Særbehandling er kanskje ikke løsningen. Men å ta likestilling på alvor, og faktisk behandle kvinner og menn likt, kan være en begynnelse på å snu dette.

Instituttlederen ved UiT tenker å få inn mer musikk, kultur og seksualitet i studiet, for å friste flere menn til å søke, uttaler hun (selvfølgelig en dame) til DN.  For sex, drugs and rock’n’roll er en typisk mannegreie, det er alt unge menn tenker på, ikke sant?

Så mye for kjønnsforskning og likestilling…

Buklanding for flyvefisken

For slaktet fisk haster det, og da er og blir Gardermoen ei

bakevje.

«Fisken og gjesten lukter vondt etter tre dager», mente den amerikanske politikeren og diplomaten Benjamin Franklin (1706-1790). For fisk er det avgjørende; så hvorfor ta en omvei?

Ingen har det så travelt som en død laks. Det haster med å få slaktet fisk fram til forbrukerne, enten de befinner seg i Asia eller i Alta. Så da kan man lure på hvordan det tenkes, når det skal bygges en gedigen sjømatterminal til 800 millioner kroner så langt unna enhver oppdrettsfisk det er mulig å komme: på Gardermoen. Byggestart i 2018. Den skal stå ferdig i 2020.

Daglig eksporteres nesten 600 tonn norsk sjømat med flyfrakt ut i verden, men kun 30 prosent flys fra Oslo lufthavn. Resten kjøres med lastebil til andre steder i Europa, for så å bli flydd videre til andre kontinenter.  I dag er det for lite flykapasitet ut fra Norge til å dekke økt etterspørsel etter fersk sjømat til Asia og Nord-Amerika. Å fly sjømat raskt ut i verden er viktig for sjømatnæringen. Og færre trailere på veiene er udiskutabelt en fordel.

Problemet med Avinors planer er at den nye terminalen bygges i ei geografisk bakevje sett i forhold til hvor sjømaten (les: laks) produseres. Nordland er landets største oppdrettsfylke. Flere hundre tonn skal ut til forbrukerne, mens den ennå kan kalles fersk. Eksportverdien er skyhøy.  Andre store oppdrettsfylker er Hordaland og Møre og Romsdal. Også for dem er Gardermoen ei bakevje.

Vel og bra at det blir færre trailere ut av Norge og nedover i Europa. Men det blir ikke færre på veiene ellers i landet. I ei næring som har tatt mål av seg til å vokse, blir det flere. For enten laksen slaktes på Lovund eller i Lenvik - eller i Lakselv for den saks skyld - må fisken fraktes med lastebil minst til nærmeste flyplass. Eller det er trailer hele veien, Norge på langs. Uansett hvilket oppdrettsanlegg saken ses fra, er Gardermoen håpløst usentralt.

Både Sola, Flesland, Værnes, Ørland, Bodø, Andøya og Lakselv har flyplasser med lange nok rullebaner til å håndtere store fraktfly.  Riktig nok har sjømatnæringen selv ønsket seg Gardermoen, men det var før «Ny by – ny flyplass» viser seg å bli en realitet. Terminal bør selvsagt ses i sammenheng med dette. Passasjerfly med fisk i «buken» og passasjerer i kabinen, direkte fra Bodø, tvers over Russland og ned til Asia. Eller andre veien, til Nord-Amerika. Kortere reisetid og færre omlastinger er bra for miljøet. Og for fisken.

Avinor har tatt mål av seg til å gjøre Gardermoen til et internasjonalt knutepunkt, og har allerede politikernes ja til å fortsette planleggingen av en 3. rullebane til 19 milliarder. Sjømatterminalen er en del av dette, og kan være argumentet som til slutt får Stortinget til å bevilge pengene. Økt eksport og økt etterspørsel etter fersk sjømat betyr flere fly, sånn at ny rullebane tvinger seg fram, ikke sant? Kan det være den egentlige grunnen til at Gardermoen er valgt? I så fall: Noen er sleip som en ål…

Varsler ny vekkelse



Bibelhistorie illustrert med flanellograf gjorde inntrykk. Hvilke

mirakler kan ikke da dagens audiovisuelle hjelpemidler utrette?

Flanellografen, husker dere den? Tøystykket på veggen, der det ble flyttet pappfigurer fram og tilbake for å illustrere bibelhistorien; holder de på med det fortsatt?

15. juli 1889 ble den første søndagsskolen stiftet. Gebursdag lørdag altså, og til manges forbauselse: Den lever i beste velgående.  Jeg tviler på at flanellografen fortsatt er i bruk. Tvert imot har også Søndagsskolen Norge (tidligere Norsk Søndagsskoleforbund) tatt skrittet inn i den moderne tid, med utvidet åpningstid og egen side på nett der det kommuniseres interaktivt med de ulike kretsene.

Haugianerne var først ute, allerede på 1700-tallet. I 1844 startet den første søndagsskolen slik vi kjenner den, og det skjedde i Stavanger. Norsk Søndagsskoleforbund ble stiftet i 1889.

Etter at samtlige kristne barne- og ungdomsorganisasjoner opplevde et ras i medlemstallet fra midten av 1980-tallet og framover, forbauser det kanskje mange at søndagsskolene i løpet av 2000-tallet opplevde sterk vekst. Nærmest en ny oppstandelse.

Noe så «avleggs» og gammeldags som søndagsskolene; hva har vel de å tilby dagens unger? Hvordan kan en søndagsskole konkurrere med alskens fritidstilbud?

Faktisk er forbundet en av landets største kristne barne- og ungdomsorganisasjon.  I 2013 feiret organisasjonen hundreårsjubileum, og generalsekretæren spådde en ny storhetstid. Veksten i antall unger mellom fire og ni år som strømmet til søndagsskolene, var merkbar. Paradoksalt nok – og helt ufrivillig – var det Stortinget som drev en effektiv vervekampanje. Striden om KRLE-faget, og at kristendom og forkynnelse ble tonet ned i skolen, gjorde at medlemstallet i søndagsskolene gikk opp.

Men det var da. Nå forsvinner ungene. Søndagsskolen Norge mistet 1800 medlemmer i 2015. Nå finnes det 1200 søndagsskoler med 35.000 medlemmer, og 6000 frivillige ledere driver dem, ifølge søndagsskolen.no. Salten har rundt 25 søndagsskoler. Det er noen færre enn for få år siden.

«Jesus til barna» er forbundets visjon. Verken helt politisk korrekt eller særlig hipt. Men det er her vi finner en stor del av forklaring på at søndagsskolene bokstavelig talt sto opp fra de døde. Tidligere var det skolen som lærte ungene bibelhistorie. Mange av dagens foreldre ønsker å gi ungene de samme fortellingene, og ikke bare kunnskap om kristendommens plass blant de store verdensreligionene.

For øvrig det eneste logiske, hvis man først velger å døpe sine barn.

Nå varsler Søndagsskolen Norge ny strategi for å fiske flere sjeler. Fortellingene om Jesus som mettet 5000 med fem brød og to fisker – og dessuten visstnok gikk på vannet på Genesaretsjøen – gjorde inntrykk på mottakelige barnesinn selv med beskjedne hjelpemidler som flanellograf og pappfigurer. Med dagens virkningsfulle audiovisuelle hjelpemidler, bør suksessen være sikret.

Fifty Shades of Grey

En kjent tittel fra en erotisk bokserie passer på husmoten:

 Fifty Shades of Grey, også på nybygg i Bodø.

«Da jeg kom hit første gang var det akkurat som om sola forsvant bak skyene», sier fargeforsker Kine Angelo, mens hus står i et boligområde med helt like hus, alle malt mørkegrå.

Angelo er universitetslektor i byggekunst, form og farge ved NTNU, og forsker på blant annet husfarger. Hun synes det er trist at viktig kunnskap og estetikk males over av gråtoner. Det som er mote i Bodø akkurat nå passer godt til tittelen på den erotiske bokserien "Fifty shades of..." gråhvitt.

Det er mote i alt, også husfarger. Forskeren har reist land og strand rundt for å se på hus, og har vært vitne til at flere og flere grå hus dukker opp over hele landet. Alle nyanser fra det helt lyse til mørk grå, nesten svart, har dekket over den paletten av farger som tidligere pyntet opp ei gate eller et kvartal: Okergul, rødt, noen grønne (men ikke så mange), sterk blå med hvite hus innimellom – som bare forsterket de andres farger - er blitt til fullstendig anonyme fasader. Skal du forklare veien til noen er det fåfengt å si: Det er det røde huset midt i rekka.

Et helt nabolag med grå hus gjør ikke bare noe med trivselen og atmosfæren, forklarer Angelo til NRK. Det gjør noe med synet vårt. Gråtoner i få variasjoner bidrar til at vi ikke klarer å skille kontraster like godt, og at vi oppfatter lite lys. – Det er spesielt at vi som har såpass mange gråværsdager nærmest ødelegger solskinnsdagene med grå hus tett i tett, sier Angelo. Grå hus startet som en trend for 15 år siden. Men trender pleier å gå over, så fenomenet med hus i diverse gråtoner er blitt noe mer enn bare en trend.

NRK gir oss også historien om husmaling. I etterkrigstiden var farge det siste folk tenkte på da huset skulle males. Var rød maling tilgjengelig, ble huset malt rødt. På 60-tallet var fargespekteret stort, mens jordfarger og bruntoner ble 70-tallets trend. Beisen kom for fullt på 80-tallet. Veggene innendørs skulle være i sterke farger som gult, rødt, grønt eller blått, mens husets fasade skulle ha brune eller mørkerøde toner. I tillegg begynte mange å male hvitt, fordi den første heldekkende hvitmalingen kom på markedet. På 90-tallet kom motreaksjonen. Folk malte gjerne husene i bonderødt eller herregårdsgult. Ikke overraskende kom nok en motreaksjon på 2000-tallet: Den grå bølgen startet.

Grått og hvitt; nærmest spøkelsesaktig de dagene lyset er tåkete, flatt og grått. Det er det ofte. En tur rundt i Bodø viser fram hele kvartaler med kun hvite hus, som om Bodø skulle være en sørlandsby med lange tradisjoner for nettopp hvite yttervegger. Det har skjedd i løpte av de siste årene. Ei husrekke jeg jevnlig går forbi var tidligere rød i den ene enden, oker og grønn, med et hvitt hus på den andre enden. Nå er bare det røde huset igjen. Alle andre er nettopp: Fifty shades of… gråhvitt.

Poeten Grethe Larsen hadde kanskje husvegger i tankene da hun ga ut samlingen Tankespinn#1 med rimet «Regnbuedager»: Malt med regnbuens palett – blir dagene en skjønn bukett.

Så har du tenkt deg opp i stigen i sommer: Tenk på regnbuen…

Med iskald beregning

Arktisk iskake - en av få ting som faktisk kan forsvare navnet.

«Du trenger bare å kjenne et objekt ved dets ordentlige navn for at det skal miste sin farlige magi», skrev den østerrikske forfatteren Elias Canetti (1905 – 1994).

Det gjelder altså å utnytte navnets magi. Og det gjøres til gagns!

Det kan ikke stemme at temperaturer på jorda stiger, for Arktis kryper nemlig stadig lenger sørover. 

I takt med regjeringens nordområdesatsing, og den generelt økende oppmerksomheten rundt Arktis og mulighetene der, er det om å gjøre å knytte navnet «arktisk» til nær sagt hva som helst. Arktisk klinger godt; langt ut over Nordkalottens grenser. Det er eksotisk og spennende. Det selger.

Da utenriksminister Espen Barth Eide besøkte Tromsø i januar i år, da sekretariatet for Arktisk Råd ble lagt til byen, sa han til avisa Nordlys: «Jeg er glad for at Norge er blitt vertskap for sekretariatet, og enda mer glad for at det skal ligge her i Tromsø, som er midt i Arktis» 

 

Utenriksministeren beveger seg på tynn is: Tromsø ligger ikke i Arktis, og er ikke hovedstaden i Arktis, selv om byen utvilsomt gjerne vil markedsføre seg slik.

I EU er alt nord for polarsirkelen Arktis. Selv om det ikke finnes noen vedtatt grense mot Arktis i sør, definerer Store norske leksikon at både Nordland og Troms ligger i subarktiske strøk, ut fra temperaturforholdene. Men subarktisk klinger ikke like godt. Det er bare nesten Arktis. Det holder ikke

Når utenriksministeren kaller Tromsø for Arktis, så er det bevisst og i tråd med regjeringens politikk. Statsviter Ingrid A. Melby har studert Nordområdemeldingen, og viser til at det er en utvikling på 2000-tallet fra å omtale Norge som et land med en arktisk tilhørighet, til å omtale hele Norge som et arktisk land.

Det gjelder å komme i posisjon, og markere revir. At hele Norge ligger i Arktis gir mer tyngde enn bare en liten flik av Finnmark.

Noen forsøker å sette grenser, der de hører hjemme. Leder for Botanisk hage i Tromsø, Arve Elvebakk, mener Arktis må defineres ut fra klima og vegetasjon, og da faller hele Nord-Norge utenfor. Bortsett fra en liten snipp av Finnmark.

Han blir stort sett møtt med en kald skulder. Nå vil alle sole seg i glansen fra Arktis.

Arktis er brennhett, i overført betydning, og myndighetenes pengesekk for midler til prosjekter med et anstrøk av arktisk krydder, har vært vidåpen. Det er arktisk sinfonietta, arktisk kultur, arktisk landbruk, arktisk maritim klynge, arktisk kokk, arktisk meny (med medlemsbedrifter som ikke engang ligger nord for polarsirkelen) og ja:

Oppskrift på arktisk iskake finner du også på nett. En av de få tingene som virkelig forsvarer navnet.

Utenriksministeren og andre presumptivt opplyste menneskers slumsete omgang med det geografiske området Arktis er neppe tilfeldig. Det er iskald beregning. Arctic Race of Norway lokker og fenger, og markedsføringseffekten i resten av Europa er stor.

Men selv om Bodø ligger nord for polarsirkelen gjør ikke det sykkelrittet i august til et arrangement i arktiske strøk. Langt der ifra. Bokstavelig talt.

 

(Apropos skrevet i 2013, aktuell igjen i dag).

Damer - på tide å bli rasende!

Parkenfestivalen 2016. Heldigvis ingen anmeldelser om

voldtekt eller  andre overgrep.

«I den vestlige kulturen er så mange redde for sitt eget sinne og gjemmer det unna. Jeg syns at man skal ta det fram og si god dag til det», uttalte artisten Mari Boine for noen år siden. Det er nettopp det kvinner skal gjøre: Ta fram sinnet, og be dem dra et visst sted.

Festivalsommeren er over oss, og igjen kommer det triste og opprørende meldinger fra naboen: Bråvallafestivalen i Norrköping avlyses for 2018, etter at en jente i 15-årsalderen skal ha blitt voldtatt foran scenen under årets festival. Under Cityfestivalen i Västerås ble det anmeldt to voldtekter natt til lørdag, den ene av en 16 år gammel jente. Andre seksuelle overgrep i forbindelse med festivaler er anmeldt i stort antall – i år som i fjor.

Noen reagerer altså med å avlyse neste års festival. Andre velger å lage en egen rockefestival der kun kvinner har adgang. Den svenske komikeren Emma Knyckare er lei av overgrep og vold mot kvinner på festivaler.

Heldigvis er vi i Norge forskånet for lignende tilstander. Det er trygt å dra på festival, selv om tafsing og uønsket kroppskontakt sikkert forekommer. Men vi vet lite om det, anmeldelsene er få. De burde helt sikkert være flere.

Men det vi vet er at en ukultur er i ferd med å vokse fram også her til lands. Et selvoppnevnt, religiøst moralpoliti lar ikke jenter gå i fred, når de er kledd i shorts og singlet. Martine Halvorsen (19) var i en park i Skien da hun fikk beskjed fra tre unge, utenlandske menn om at alle norske jenter fortjener å bli voldtatt, sånn som de kler seg og oppfører seg.

Slik grov trakassering er slett ikke et enkeltstående tilfelle. Altfor mange har fortalt lignende historier. Den sosiale kontrollen innad i innvandrermiljøer er vel kjent.

Jeg gir blanke i om de som voldtar, tafser eller kommer med slibrige eller uakseptable bemerkninger er silkeramp fra Bærum, unge asylsøkere fra Afghanistan eller en bondeknøl fra Ballangen. Uansett: Det er nå damer, det er nå vi skal ta fram det sinnet Mari Boine snakker om. Vi finner oss ikke i det! Denne «krigen» skal de aldri vinne!

Parkene og badestrendene skal brukes, på akkurat samme måte som før. De skal ikke få bestemme hvor jenter skal gå, eller hvordan de skal være kledd. Det er ingen god idé å arrangere rockefestival bare for jenter, ut over å skaffe oppmerksomhet rundt et stort problem. Det er heller ingen løsning med egne, låste rom for kvinner på treningssentre, slik Fitness24Seven driver med. Ta med kjønnsdelt svømmeundervisning i samme slengen – kjønnssegregering, av hensyn til hvem?

Det kommer til å bli ubehagelig, og det krever mot å svare med samme mynt. Men vi har ikke noe valg. Sakte, og nesten umerkelig, presses jenter ut av offentlige fellesrom og inn i lukkede soner, adskilt fra menn. Tas ikke det onde ved roten, mens problemet er forholdsvis lite og håndterbart, kan døra komme til å smekke i lås bak oss. I verste fall kan nøkkelen bli kastet.   

Ekstrem egoisme

Basehopping ned i Lysefjorden. Siden 2013 har seks mistet

livet i basehopp. Mange er alvorlig skadet.

«Fritid er det mest utfordrende ansvar et menneske kan tilbys», ifølge den engelske politikeren William Rusell (1639-1683). Han visste nok ikke hvor rett han kom til å få. I våre dager bruker stadig flere fritiden til å sette sitt eget og andres liv i fare. Simpelthen fordi de syns det er moro.

Ekstremport har hatt en kraftig vekst de siste årene, både i organiserte former og på egen hånd. Grupper av privatpersoner, og enkeltpersoner, utfordrer naturen på en måte som tidligere generasjoner ville ha stilt seg hoderystende og uforstående til.

Mange ganger har selvutnevnte «ekstremsportere» – eller dumdristige og uvitende utledninger som noen kaller dem – satt sine egne liv i fare. For eksempel i Lofoten, der 12 franske skiturister oppsøkte stupbratte fjellsider med overhengende skredfare. Ingen lokalkjente var særlig overrasket over at skredet faktisk gikk. I forrige uke så ekteparet Refsnes i Gudvangen en basehopper styrte i døden i nabolaget. De hørte smellet da han traff bakken. En annen ble livstruende skadet to timer senere. Siden 2013 har seks personer mistet livet i basehopp. Mange er alvorlig skadet.

Begrepet vanviddsidrett ble innført i 1994 for å dekke aktiviteter som «dyrker mer eller mindre alminnelige risikoer, ekstreme (over)anstrengelser eller en grotesk formålsløshet» (Jantzen og Møller 1994:200). Typiske aktiviteter er ekstrem triatlon, klatring, strikkhopp og kroppsbygging. «Ekstremsport» er en felles betegnelse på aktiviteter som, på en eller annen måte, er mer ekstreme i utholdenhet, grensetesting, og fare enn mer tradisjonell idrett. Betegnelsen ble introdusert på 90-tallet av utøvere, produsenter og markedsførere for å skille de ekstreme aktiviteter fra vanlig sport.

Ganske raskt ble det etablert egne konkurranser med tv-overføringer som et viktig element. De første Extreme Games ble arrangert i Newport, Rhode Island, i 1995 og hadde utøvere fra 25 nasjoner. I flere år har man i Norge arrangert Ekstremsportuka på Voss, som ble avsluttet søndag. Ekstremsport i Nord-Norge ble markedsført gjennom tv-programmet «Oppdrag Nord-Norge». Visst er det vakkert og vilt. Og vanvittig farlig for dem som overvurderer seg selv, og undervurderer naturkreftene.

Vi lever i et forutsigbart og rutinepreget samfunn. Livet er blitt sivilisert, regulert, trygt og sikkert. Der tidligere generasjoner hadde utfordringer nok i kampen for det daglige brød, surfer mange av dagens unge voksne gjennom livet på en bølge av velvillige hjelpere; på nesten alle måter. Det trygt. Men kjedelig.

Å trå utenfor den oppkjørte løypa, både bokstavelig og i overført betydning, frister mange. Salg av off piste-ski og utstyr til ekstremsport har eksplodert. Å utfordre seg selv, og å oppsøke farer, gir et kick. Man kjenner at man lever.  Når det går galt – og det gjør det altfor ofte – forventer ekstremsporterne at noen skal redde dem. Enten de henger og dingler i Trollveggen eller kaver under et snøras i Lofoten.

Ekstremsport også for redningsmannskapene. Og de har ikke bedt om det ...