Intelektuell feighet

Akademikere driver selvsensur av frykt for hets.

«Det å ikke ha noen mening, er også å velge, for hvis man ikke selv har en mening, gir man andres meninger større spillerom», mente den danske filosofen Søren Kirkegaard (1813-1855).

Det er ganske skremmende egentlig, i et land der ytringsfriheten formelt står sterkt. Med noen få juridiske innskrenkninger, som injurier og hatefulle ytringer, kan hvem som helst ytre seg om nær sagt hva som helst. Det er det aller beste utgangspunkt for en fri og åpen debatt, også om ømtålige tema.

Likevel er ytringsklimaet sånn at mange vegrer seg. Over halvparten av unge mellom 15 og 20 år sier av og til eller ofte noe annet enn det de mener. Hele 44 prosent av ungdommene har opplev å få negative reaksjoner, og er blitt latterliggjort. Nylig ble det publisert en undersøkelse i Khrono som viser at én av tre studenter har latt være å dele sine meninger med medstudenter av frykt for negative konsekvenser. Men det er unge mennesker som kanskje er litt usikre på seg selv og eget ståsted vil enkelte hevde; de modnes nok etter hvert.

Det skulle man kanskje tro. Men onsdag ble det lagt fram en utredning om ytringsrommet i norsk akademia. Altså der professorer og andre presumtivt modne og kloke folk beveger seg og har sitt daglige virke. De rommene er preget av selvsensur av frykt for hets, sier lederen av utvalget, jurist Anine Kierulf. – Noen mener at kanselleringskultur er et kjempestort problem og finnes overalt. Andre benekter at det i det hele tatt finnes. Et sted imellom finnes sannheten, sier Kierulf til Aftenposten. Tendenser til kanselleringskultur og «politisk korrekthet» finnes også i Norge, selv om det ikke er noe stort problem. Det er blant de tingene som gjør at akademikere vegrer seg for å ytre seg.

Kanselleringskultur innebærer at de med «avvikende» meninger forsøkes utstøtt, framfor å møtes med argumenter. Slik blir de hemmet fra å delta i offentlig debatt. Kulturen er preget av vranglesning av synspunkter man er uenig i. Vi har sett det utspille seg flere ganger, det har til og med endt med oppsigelse. Ett annet eksempel er professor Cecilie Hellestveit, som uttalte seg om utenlandske forskere. En rektor ved et annet universitet ba pressen vurdere ikke å sitere Hellestveit. Han har senere beklaget forsøket på kansellering.

Nå foreslår Kierulf-utvalget egne «ytringsvettregler» for akademikere, og bedre opplæring i akademisk ytringsfrihet. Tenk det! De presumtivt klokeste hodene blant oss må ha egne regler for hvordan de skal oppføre seg i debatten, og hva akademisk ytringsfrihet faktisk betyr. De som på ren ryggmargsrefleks burde stå i fremste rekke med ytringsfrihetsfanen, sensurerer seg selv av frykt for kollegers hets. På samme måte som ungdomsskoleelever, må altså akademikere læres opp om at ulike syn og uenigheter er en forutsetning for et godt demokrati.

Hvordan i all verden kan vi forvente at ungdommer skal våge å si sine meninger, når ikke engang professorer gjør det? De som skal være forbilder for en sivilisert og opplyst debatt? For dette gjelder også på universitetene: Feies uenighet under teppet, blir det til slutt veldig lavt under taket.

 

Nå er det vanlige folks tur

Fra februar til mars er et blitt 26000 flere som 
trenger bostøtte.                                                

«Politikere snubler i dagens problemer og gårsdagens sitater», mente den italienske racerbilkjøreren Carlo Franchi (1938-2021). Gjett om Senterpartiet kan skrive under på det.

Det var ikke måte på løfter i valgkampen, om alt fra bensinpriser til nasjonal kontroll over kraftmarkedet. Nå har Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ikledd seg en finansministerdress som er altfor stor; han er simpelthen nesten helt borte. Strømkundene sørpå med de høye prisene har riktig nok fått noe krisehjelp, men ikke mer enn at det produseres nye sosialklienter. Med regjeringens velsignelse. I motsatt ende av landet: Mens Sverige bruker 14 milliarder på å utjevne skyhøye drivstoffpriser, blir det ingen krisehjelp til innbyggerne som er avhengig av bilen. I alle fall ikke foreløpig.

Vanlige folk (var det ikke de som …?) med helt vanlige lønninger - de som til nå har forsørget seg selv og sine helt fint - får astronomiske strømregninger og andre levekostnader som velter budsjettet. Bufferkontoen er brukt opp for lenge siden.

Da er det selvfølgelig bra at regjeringen i fjor kom med en krisepakke til de som får ekstremt høye strømregninger. I motsetning til folk nordpå, som er avhengig av bilen uansett prisen på drivstoff. Men mens den generelle strømstøtteordningen, som langt fra treffer alle som trenger det, forlenges i ett år, velger regjeringen kun å videreføre ekstra bostøtte i to måneder. Det er fordi ordningen er ment som ekstra støtte i den kalde årstiden, framholder kommunalminister Bjørn Arild Gram (Ap). Regjeringen foreslår å kutte støtten fra 2500 kroner 1000 kroner per husstand, pluss et tillegg for flere husstandsmedlemmer. Så folk med så dårlig råd at det er behov for bostøtte, har ikke så dårlig råd at det er behov for ekstra støtte når det blir litt mildere i været? Både Sv og Rødt er imot regjeringens forslag til kutt.

Ferske tall fra Husbanken viser at 97.000 husstander her i landet fikk utbetalt bostøtte i mars beregnet ut fra inntekt og boutgifter i februar, ifølge NRK. Det er 26.000 flere enn før ordningen ble oppjustert på grunn av høye strømpriser. 26.000 nye husstander er altså blitt sosialklienter. Alt mens stat, kommuner og fylkeskommuner håver inn milliarder på å selge strøm til utlandet.

Mange husholdninger klarer høye strømregninger, galopperende matvarepriser, skyhøye drivstoffpriser og økende renter på boliglånet. Men stadig flere klarer det ikke. Det finnes et enkelt grep for å løse problemet: Kutt i moms og andre avgifter – mer enn hittil og så mye at det monner - hjelper langt på vei. Eventuelt bare for folk med inntekter under en viss grense. En forutsigbar og universell ordning som ikke stigmatiserer mottakerne, på samme måte som barnetrygden, som betales ut til alle uansett inntekt.

Nå har vi forstått Arbeiderpartiets slagord i valgkampen. Det er vanlige folks tur til å bli sosialklienter. Det er bare å gratulere regjeringen.

 

 

Krig er ingen lek. Det er heller ikke ungenes lekekrig

Barn leker det som er skremmende. Derfor er
lekekrig god terapi i disse dager.                    

«Når vi forbyr krigslek i barnehagene kan det øke interessen, men enda viktigere: Vi stenger en kanal for barna til å uttrykke seg innenfor trygge rammer. Dersom barna fortsetter å leke krig, kan det ses på som et bevis på at dette er viktig for dem», mener den svenske psykologen og familieterapeuten Margareta Öhman.

Vi ser det stadig vekk; voksne som forsøker å styre barns lek. Tidligere denne uka kunne vi lese i Aftenposten at barnedirektøren i Oslo kommune, Hege Hovland Malterud, ble irettesatt av en nabo da hun og sønnen drev med en krigslignende lek i bakgården. Sønnen med et ufarlig plastlekevåpen. Naboen mente det var uhørt å leke krig når det nå er virkelig krig i Ukraina.

Det er nok mange voksne som tenker på samme måte. Uviljen mot å la ungene få lekevåpen sitter dypt, men voksne glemmer en viktig ting: Har ikke ungene lekevåpen, lager de sine egne. Og blir krigslignende lek forbudt, blir den enda mer spennende. For barn har lekt ulike former for krig og død til alle tider. Lenge før krig kom inn i stua gjennom tv-en, var det å «dø» en del av leken. Tenk på cowboy og indianer, med henholdsvis knallpistol og pil og bue. Det var om å gjøre å «drepe» flest mulig av fienden, som måtte legge seg ned og spille død hvis de ble truffet. En sanglek som «Bro, bro brille» er ikke akkurat for sarte voksne. «Fare, fare, krigsmann, døden skal du lide …», og den som fanges havner i den sorte gryte. Kokt, der altså. Jentene hadde sine måter å leke «død». For eksempel tok den onde stemor livet av jenter ved at de måtte spise et forgiftet eple. Og så «døde» de. Og måtte ligge der «død» til prinsen kom.

Det er ikke noe rart i at unger leker krig i disse tider, når nyhetssendingene er fulle av reportasjer fra krigsherjede Ukraina. Selv små unger får med seg dette. Barn leker det de ser, spesielt det som er skremmende. Leken er terapi. Det mener også SOS-Barnebyer, med sine erfaringer med unger over hele verden. Lek heler dype sår, og er den aller beste traumeterapien. – Man ser ofte traumatiserte barn som har opplev krig, leke krig, og barn som har sultet eller vært skadet, bringer det inn i leken. Det er ikke noe de reflekterer over bevisst, men som likevel er med på å bearbeide de vanskelige opplevelsene, ifølge barnepsykolog John Halse. At barn leker ut sine traumer og frykt, er velkjent. I 1999 kom krigen i Kosovo til en sandkasse i en barnehage i Bergen, ifølge Utdanningsnytt. Ungene ble observert mens de bombet en konvoi av lekebiler, og sprengte bruer i sandkassen. For sånn er det i krig, for det hadde de sett på tv.

Selv om voksne ofte tror at unger ikke forstår noe, eller følger med, får de små med seg mer enn vi liker fra nyhetssendingene og voksnes prat. Som at krigen kanskje kan berøre Norge, eller er det fare for atomkrig. Å leke krig akkurat nå er derfor kanskje den helt riktige terapien for både sandkasseunger og de litt større.

Krig er ingen lek. Det er heller ikke ungenes lekekrig.

Våre skjulte krefter

Den ene dagen vanlige ungdommer, neste dag 
 innrullert i den ukrainske hæren.                       

«Mot er ikke fravær av frykt, men å bestemme seg for at noe annet er viktigere enn frykten», ifølge den amerikanske forfatteren James N. Hollingworth (1933-1996). Vi ser det utspille seg daglig.

Med en far som var krigsseiler på engelske og norske marinefartøy i fem år har jeg tenkt på det mange ganger: Har jeg og mine etterkommere det i oss; motet som kreves hvis situasjonen skulle bli tilsvarende det norske ungdommer måtte forholde seg til i 1940. Jeg har tvilt, og skamfull erkjent at jeg sikkert hadde tatt med meg mine og flyktet over grensa til Sverige.

Men det er ikke sikkert det hadde gått sånn. For nå ser vi sivilt mot utspille seg i Ukraina. Unge kvinner som knapt har tenkt på annet enn det 18-åringer verden over tenker på, stiller med nylakkerte negler i hæren. Unge gutter bytter ut skateboardet med våpen og uniform. På samme måte som norske ungdommer må hvis det ble militær mobilisering i en krigssituasjon. Ungdommene er helt sikkert livredde, men de fleste av dem vil likevel gjøre det som forventes av dem: forsvare hjemlandet.

I de tre ukene krigen i Ukraina har vart har vi sett bestemødre og småjenter lage brannbomber, ubevæpnede folkemengder gå rett mot russiske tanks, vise dem fingeren og ber dem «fuck off». En ukrainsk hær som byr på en motstand som overrasker de fleste. Traktorer som tauer vekk sønderskutte krigsmaskiner. En hovedstad som nekter å gi seg for overmakten, og en president som modig holder stand i Kyiv. Over grensen til Russland, også sivilt mot: En redaktør som avbryter direktesending på tv med plakat for å demonstrere mot russisk propaganda og krig, tusenvis av sivile som går ut i gatene i Moskva og St. Petersburg for å protestere, vel vitende om at de kommer til å bli arrestert. I motsetning til statslederen som beordret krigen, og som gjemmer seg i Kreml med metervis med bord mellom seg og sine nærmeste medarbeidere. Putin blander seg ikke med sine egne undersåtter, bare med klakørene.

Det er ikke bare vanlig sivile og soldater som viser hva det kan bo i folk. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj er for lengst blitt en folkehelt langt ut over grensene til eget land fordi han ikke flykter av frykt for eget liv. Han står sammen med befolkningen. Også andre statsledere overrasker, i positiv forstand. Tirsdag tok statsministrene fra Polen, Tsjekkia og Slovenia tog inn i krigssonen Kyiv for å gi sin støtte til Ukrainas statsminister. Ingen ville ha reagert om møtet ble holdt digitalt, for hvem risikerer vel frivillig livet i en krigssone der bombene hagler? De tre statsministrene gjorde det. Symbolverdien er enorm.

Det er nettopp det; vi vet ikke hvordan vi vil reagere i en krisesituasjon. Selv om det fortsatt lever mange som vokste opp under 2. verdenskrig og kan fortelle om den, er det som et litt fjernt eventyr. En saga for historiebøkene. Først når dagen er der, og er noe mer enn en teoretisk øvelse, vet vi hva som bor i hver enkelt av oss. Til nå har tre generasjoner nordmenn, som nå er voksne, heldigvis sluppet å finne ut av det.

Når en komiker kan bli president og folkehelt kan klassens klovn også bli det. Vi kan komme til å overraske oss selv. Og andre.

 

Den usynlige fienden

Hackernettverket "Anonymous" klarte å stenge ned
nettsiden til det russiske forsvarsdepartementet.   

«Hva hjelper det å pansre seg når man har fienden under panseret?», spør forfatter Vigdis Hjort. Mens krigen brutalt herjer i Ukraina, foregår det samtidig en usynlig kamp, mot fiender generalene ikke ser. Også den krigen bør vi frykte.

Eksperter trekker fram økt fare for alvorlige dataangrep i kjølvannet av krigen i Ukraina. Før Russlands invasjon, ble det meldt om massive dataangrep mot landet. Ukraina har nå mobilisert alle undergrunnshackere til å delta i cyberforsvaret av landet.  Natos generalsekretær Jens Stoltenberg uttalte på en pressekonferanse nylig at et cyberangrep kan utløse krig mellom Russland og Nato, under visse forutsetninger.

Samtidig kuttes det til sammen 200 millioner til Cyberforsvaret. Det er Forsvarets egen enhet med ansvar for å etablere, drifte og beskytte infrastruktur knyttet til Forsvarets virksomhet. Kuttet i statsbudsjettet forklares med at det er en del av langtidsplanleggingen. Men planleggingen tok ikke høyde for invasjonen i Ukraina, gjorden den vel?

Det er mange eksempler på dataangrep på store virksomheter, med alvorlige konsekvenser for dem som rammes. Ifølge PST står russiske og kinesiske hackere bak flere dataangrep mot norske offentlige etater. Både Stortinget og Nordland fylkeskommune har vært rammet, for å nevne et par. Næringslivet slipper heller ikke unna. Mange dataangrep blir stanset, men ikke alle. Nortura, Nordic Choice Hotels, Telenor og Amedia er noen av dem som hackere har klart å «kræsje», med alvorlige konsekvenser. Men heldigvis ikke med tap av liv.

Alle sier at de er godt forberedt, med egen it-avdeling og «brannmurer» som skal avverge angrep. Men det har mange ganger vist seg å være en illusjon. Dyktige hackerne finner alltid en ulåst «bakdør» inn i systemet. Hackerkollektivet «Anonymous», som står bak flere spektakulære aksjoner, har erklært cyberkrig mot Russland etter invasjonen av Ukraina. «Anonymous» klarte å komme bak de russiske brannmurene, hacket nettsiden til det russiske forsvarsdepartementet, og stenge den ned. Ingen er altså sikre.

Nå er Norge havnet på Russlands liste over uvenner. Er det noen som innbiller seg at russiske hackere vil ta hensyn til folk til folk-samarbeidet i Kirkenes hvis de bestemmer seg for et cyberangrep som hevn for Norges våpenstøtte til den ukrainske hæren? Hva hvis ondsinnede bestemmer seg for å slå ut el- og vannforsyningen, eller andre helt vitale deler av norsk infrastruktur? En uoffisiell cyberkrig, et lite takk for sist, uten at det kan spores tilbake til russiske myndigheter.

Det er nettopp det med langtidsplanlegging: den er lang. I mellomtiden er Europa totalt forandret.  For en vanlig, menige nordmann virker det strategisk helt ulogisk med mindre penger til cyberforsvar. Det digitale forvaret bør heller styrkes, på alle fronter. Den digitale krigføringen kan nemlig være nesten like farlig som konvensjonell krig. Også den kan koste liv.  

Symbolenes sterke kraft

Kjente bygninger over hele verden lyssatt med
 ukrainske farger sender et sterkt signal, også til
Moskva.                                                            

«Hvis du tror du er for liten til å gjøre en forskjell, prøv å sove med en mygg i rommet», har Dalai Lama minnet oss om. For alle som nå føler avmakt, kan selv små handlinger være viktige.

Vi ser det gang på gang, etter store naturkatastrofer andre steder i verden, terrorangrep eller gledelige hendelser som at Bodø/Glimt slår store europeiske lag ned i støvlene. Folk pynter profilbildene i sosiale medier med flagg, logoer eller farger for å vise sympati og støtte. Og vi hører dem gang på gang; de som påpeker at det ikke gjøre noen forskjell. At det er godhetsposering, meningsløst eller overflatisk. «Lett å sitte i sofaen og endre profilbilde og ellers drite i å gjøre noe», er en typisk reaksjon.

Men det er feil. I boka «Sosiale medier» fra 2021, skrevet av Magnus Hoem og Ida Iversen, påpekes det at forskning viser at ulike typer digital aktivisme og engasjement ikke erstatter andre typer aktivisme. Det kommer altså i tillegg til alt det andre folk gjør, ikke istedenfor. De som deltar i en demonstrasjon, endrer profilbildet i tillegg. De som endrer profilbilde, men ikke gjør noe mer, ville ikke ha gått i demonstrasjonstog uansett. Men de kunne kanskje ha signert et opprop. Sosiale medier åpner for flere måter å engasjere seg på. Det å gjøre standpunktet sitt kjent kan i noen saker bryte ned tabuer. Det å «flagge» hva man mener er også et første skritt mot et større engasjement, kommer det fram i boka.

I tillegg skaper engasjement på sosiale medier samhold. Når man føler avmakt i en situasjon, gir det å oppdatere profilbildet med det ukrainske flagget et signal om solidaritet og samhold med andre – ofte ukjente – som føler den samme tristheten, sinnet, avmakten og sympatien med Ukraina. Symbolske handlinger betyr noe. Nå alle europeiske hovedsteder lyssetter kjente landemerker i ukrainske farger, sender det sterke signaler til det ukrainske folk – og til Moskva. Når IOC fratar Vladimir Putin Den olympiske orden i gull, og Det internasjonale judoforbundet tar tilbake både ærestittel og svart belte. Når utenriksminister Sergej Lavrov ribbes for tittelen æresdoktor ved UiT, så flytter det selvsagt ikke en eneste stridsvogn utenfor Kyiv. Det er symbolske handlinger med et tydelig budskap. Det er små «myggstikk»; som svir.

De siste tiårene har medlemstallene i partier og organisasjoner falt. Det betyr ikke at folk er mindre engasjert, påpekes det i boka. Det betyr at i hovedsak yngre mennesker har funnet andre måter å engasjere seg på enn å betale medlemskontingent eller stille til valg. Her er sosiale medier et nøkkelord. De brukes til å mobilisere til demonstrasjoner - som i Bodø forleden. Til faktisk å endre virkeligheten, hvis engasjementet er stort og langvarig nok. En mobb kan samles i løpet av minutter, hvis noen ønsker det. Innsamlingsaksjoner oppnår utrolige resultater, hvis formålet er godt. Valg kan påvirkes, hvis ondsinnede vil det.

Å hetse og ironisere over folk som bytter profilbilde for å viser støtte og sympati med en sak, er misforstått. En ovenfra og ned-holdning som slår tilbake på dem som føler seg høyt hevet over sånt.

Det er de som engasjerer seg på den måten de kan, som tar siste stikk.

Russerne blant oss

«I am Russian. Sorry for that». Bildet av mannen med plakaten har gått verden rundt. Etter at Russland invaderte Ukraina, er det mange russere som viser solidaritet med sine ukrainske naboer. Veldig mange tar til gatene i Moskva og St. Petersburg, og mange andre land i verden, for å ta avstand fra Putins krigerske handlinger.

Det er mange russere som nå får ufortjent tyn for tyrannens galskap. Også unger får merke det. Sty­re­le­der i Norsk-rus­sisk for­en­in­gen i Bodø, Tatiana Cruickshank, for­tel­ler at nyhe­ten om invasjonen kom som et sjokk for mange. Hun har snak­ket med flere av de 80 med­lem­mene i for­en­in­gen, og hun opp­le­ver at flere sko­le­barn har hatt en sær­de­les ube­ha­ge­lig dag på skolen. – Med­lem­mene våre er fra flere ulike land som har rus­sisk som mors­mål og iden­ti­fi­se­rer seg med hjem­lan­det. Flere har for­talt meg at ungene deres har opp­levd å få hets på skolen i dag. Det er snakk om ung­doms­sko­le­ele­ver, sier Cruickshank til Avisa Nordland.

– Det er natur­lig at folk snak­ker om det, og det er fint at lærerne tar det opp i klas­se­rom­met. Men da er det viktig å pre­sen­tere saken på en tyde­lig og klar måte. Det er fort gjort at unger kan begynne å for­dele skyld i en slik sak. Det er ikke barna som skal stå til ansvar for hva voksne per­so­ner velger å gjøre, til­føyer hun. Nettopp. Slagmaken er ikke i skolegården.

Ungene som har russiske foreldre er helt uskyldige i det som nå skjer i Kyiv og andre byer i Ukraina. Det er uholdbart at unger og ungdomsskoleelever opplever ubehageligheter i hverdagen på grunn av krigen. De har ingenting med den å gjøre. Det er heller ikke slik at alle russere støtter Putins regime; langt derifra. Det viser de store demonstrasjonene i Russland.  Like lite som enhver jøde kan klandres for staten Israels framferd overfor palestinere, kan russere i Norge kollektivt klandres for Putins galskap.

At situasjonen diskuteres, er selvfølgelig ikke til å unngå. Den berører oss alle. Unger og ungdommer fôres med nyheter gjennom sosiale medier og tradisjonelle nyhetskanaler. Det er voksnes oppgaver å snakke med dem om situasjonen, og forklare forskjellen på staten Russlands uakseptable framferd, og privatpersoner med russisk tilknytning som bor i Norge, og som kanskje er født her. Voksnes frustrasjon og sinne må ikke overføres til ungdommene uten at det samtidig forklares hva forskjellen er mellom en stat og privatpersoner. At unger opplever ubehageligheter, er uholdbart.

Vi har også sett andre - helt private - utslag av raseriet mot Russland. Krigen i Ukraina har gjort at leder av Vesterland Feriepark og tidligere ordførerkandidat for Sogndal Høyre, Arne Glenn Flåten, sier nei til russiske gjester ved overnattingsstedet han driver.  – Det rammer selvsagt uskyldige, men konsekvensen er liten, sier han til NRK. Han presiserer at de russiske gjestene som alt er innlosjert på stedet «selvsagt ikke blir kastet ut».

Det er forskjell på sanksjoner som regjeringen og EU iverksetter, og private aksjoner av denne typen. Å nekte russere å booke overnatting, rammer ikke et marked som sådan, men enkeltpersoner som også lever under åket av Putins diktatur. Det pisker opp stemningen mot helt vanlige folk, og dit vil vi ikke.

Å piske opp raseri, klarer Putin helt fint alene.