Med håp om et julemirakel

Borgermesteren i Kyiv foran juletreet i byen,
      som i årer pyntet i ukrainske farger.                   
 

«Men tross alt, den prisen vi betaler er i kroner og øre, Ukraina betaler med menneskeliv, og det er en total og fundamental forskjell», sa Natos generalsekretær Jens Stoltenberg i august. Det er mer sant nå enn da.

Altfor mange sliter i Norge i dag. De stadig lengre matkøene sier sitt. Samtidig, i et land ikke langt unna, terrorbombes sivile og infrastruktur av et aggressivt Russland. Ja visst er strømprisene absurd høye i energinasjonen Norge. I Ukraina må svært mange klare seg uten strøm. De fleste som må gå den tunge veien og be om mathjelp her til lands får det av ulike organisasjoner. I Ukraina er det ikke like selvsagt. Rent vann til julevask og matlaging tar vi som en selvfølge. Millioner ukrainere er uten vann. Julaften skal mange gå i kirken før de farter videre på julebesøk til venner og familie. I Kyiv må de kanskje søke tilflukt i undergrunnen når alarmen går fordi russiske missiler er på vei. Det setter våre egne bekymringer i perspektiv.

De er en julefortelling som alltid har fascinert meg. Julevåpenhvilen på vestfronten 1914, under første verdenskrig, foregikk i stort omfang. I ukene som ledet opp til jul begynte britiske soldater å dele juleønsker og julesanger over ingenmannsland mellom skyttergravene. På julaften og første juledag beveget både britiske og tyske soldater seg ut i ingenmannsland der de delte mat, tobakk og byttet suvenirer. I tillegg til felles begravelsesseremonier for de falne var det allsang av julesanger. Og fotballkamper mellom de fiendtlige sidene. Rundt 100.000 soldater deltok i uoffisielle våpenhviler langs hele vestfronten. Året etter, i 1915, arrangerte enkelte enheter våpenhvile på nytt, men det var ikke samme omfanget som året før. Delvis på grunn av ordre fra overkommandoen mot fraternisering med fienden, ifølge Wikipedia.

Julevåpenhvilene for over hundre år siden ble sett på som symbolske øyeblikk med fred og medmenneskelighet midt i det som kalles en av de mest voldelige konfliktene i verdenshistorien. Vi kan alltids drømme om at årets julemirakel er at Russland lar ukrainerne få feire jul - i en slags fred. Spør Putin sine egne soldater, føler jeg meg sikker på at de fleste vil legge ned våpnene i juledagene. Men Putin kommer ikke til å spørre dem. I stedet truer han med at krigen vil fortsette for fullt, og at den russiske hæren skal få alt den trenger.

Ukrainerne på sin side lar seg ikke kue. Nylig la Twitter-kontoen Defense of Ukraine ut ei melding om at ukrainske barn er bekymret for at russiske missiler skal skyte ned Julenissen, som må fly over Ukraina på sin vei. Men ukrainsk luftvern garanterer en trygg reise for nissen og reinsdyrene over Ukraina. Det sier sitt om hvordan ukrainske barn har det akkurat nå.

God jul til alle som er hjemme, eller er på vei hjem for å feire jul. Og god jul til alle som er på flukt uansett hvor i verden, og som lengter hjem.

 

 

 

Leken som ble borte

Den myke overgangen fra barnehage til skole
er ikke der lenger. Det er strenge krav til læring.

«Allerede som liten gutt måtte jeg avbryte min utdannelse for å gå på skolen», skriver forfatter og journalist Gabriel García Márques (1927-2014) et sted. Det er akkurat det dagens seksåringer må. Avbryte leken, som er en del av alle ungers «utdannelse», for å sette seg i klasserommet.

Det er 25 år siden seksårsreformen ble innført i norsk skole. Den senket alderen for skolestart fra sju til seks år. Noen barn er bare fem år. Lek hadde en sentral plass i reformen, og det første skoleåret skulle ha et klart førskolepreg. Så kom Kunnskapsløftet i 2006. Og med det mye mindre lek, og mye mer alvor, viser en evalueringsrapport som ble lagt fram tirsdag.

Det er Stortinget som har bedt om en evaluering av seksårsreformen. Men allerede i delrapporten som nå foreligger, er det funn som bør bekymre. Istedenfor en myk og glidende overgang fra førskole til klasserommet, stilles det strenge krav til læring hos elever der variasjon i modenhet er svært stor. Det har vært en relativ kraftig økning i tiden ungene bruker på å lære bokstaver, skriftlig språk og regneferdigheter. Nesten åtte av ti lærere forventer at barna skal kunne lese før jul. Det selv om det ikke står noe i lærerplanene om dette kravet, ifølge forskning.no.

Da reformen var 20 år gammel, for fem år siden, var det også innvendinger mot skolestart for seksåringene. – Konklusjonen ut fra det vi vet etter 20 år, er at Reform 97 ikke har hatt noen konsekvenser for barns læring i det hele tatt, uttalte professor i pedagogikk, Peder Haug, til barnehage.no. Å sette seksåringer på skolebenken er å ta fra dem mye av den frie leken. – Vi vet at jentene er tidligere modne enn guttene. Så tidlig skolestart gir større konsekvenser for guttene påpeker Hauge, og viser til at dagens skoletapere stort sett er gutter. Han mener lekende aktiviteter må sidestilles med norsk og matematikk i første klasse.

Kombinasjonen tidligere skolestart og økt lærepress har ikke slått bra ut for mange av de yngste, mener også professor Harriet Bjerrum Nielsen ved Universitetet i Oslo. Hun har selv observert førsteklassinger som strever med påkledning, skolisser og glidelåser uten at det er noen der til å hjelpe dem. Læringsøktene er altfor lange for små barn. Det høye antallet unger i Norge med ADHD-diagnose knyttes også til tidlig skolestart. Det pekes på at diagnosen i noen tilfeller trolig gis etter press fra lærere som sliter med å få de yngste barna til å sitte stille i klasserommet.

Mens kunnskapsministeren venter på sluttrapporten i 2024 fortsetter vi å sende fem- og seksåringer til klasserommene. Lærerne gjør så godt de kan med unger som åpenbart heller burde ha «utdannet» seg med fri lek i barnehagen i minst ett år til. For de minst modne barna er skoledagen slett ingen lek, men tvert imot en arena der de lærer at de blir hengende etter og ikke innfrir. Det er et svært dårlig utgangspunkt for de neste ti skoleårene. Det er ei lærebok i hvordan utdanne skoletapere.

Snubler i svingdøra

Jonas Gahr Støre og Kristoffer Thoner i Bodø
 i valgkampen i 2019.                                         

«Jeg ser ikke for meg noen overganger fra en eventuelt Ap-ledet regjering. Vi har så mange flinke folk som er tillitsvalgte og engasjert i landet over, at det er der jeg vil se», uttalte statsminister Jonas Gahr Støre i fjor høst om svingdøra mellom PR-bransjen og Stortinget. Nå har svingdøra truffet Støre så det singler i glass.

Svingdøra mellom politikere og PR-bransjen er et stadig aktuelt tema. Politikere som selger sin kompetanse til kommunikasjonsbyråer, sånn at de kan drive lobbyvirksomhet for betalende kunder bød Støre imot i 2014. I 2022 – mens Arbeiderpartiet noterer masseflukt av velgere – henter statsministeren en ny statssekretær til Statsministerens kontor (SMK) fra konsulentbyrået McKinsey. Kundelistene til den nye statssekretæren, Kristoffer Thoner, er hemmelige. Også for sjefen, Støre.  Etter massiv kritikk ba Støre onsdag om innsyn. Når dette skrives, er to utenlandske kunder fortsatt ukjente for statsministeren. 

Eks-politikere har i årevis blitt kritisert for å ta med seg verdifulle nettverk og kjennskap fra maktens innerste sirkler til høytlønnede lobbyistjobber i PR-byråene. Det gjelder også den nyutnevnte, som var kommunikasjonsrådgiver for Ap under valgkampen i 2019, gikk til McKinsey, og nå altså tilbake til politikken. Svingdøra ruster i hvert fall ikke. VG publiserte før valget i fjor en grundig gjennomarbeidet sak som viser at det er drøssvis av politikere som selger sin politiske kompetanse nettopp til lobbybransjen. Noen kommer også direkte fra et PR-byrå og inn i regjeringsapparatet. Solberg-regjeringen ble med rette kalt First House-regjeringen. To statsråder, Sylvi Listhaug og Tor Mikke Wara, gikk direkte fra PR-byrået til kongens bord. Arbeiderpartiets topper var blant de fremste kritikerne. Nå gjør altså Støre-regjeringen nøyaktig det samme. Henter en statssekretær med hemmelig kundeliste. Hvorfor vil Ap seg selv så vondt? 

Svingdøra mellom politikk og PR svekker tilliten til politikerne, mener Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. – PR-byråene står for en betalkanal for påvirkning. Da får man et enda tydeligere skille i demokratiet mellom dem som har råd til å betale for å påvirke, og de som ikke har det, sier Røvik til VG. Og det er nettopp det som er problemet. Organisasjoner og bransjer betaler godt for at tidligere politikere skal bruke sitt nettverk på Stortinget til å få gjennomslag for en sak. Mot et slikt apparat, er vanlige folk sjanseløse.

Vi har ikke yrkesforbud her i landet, og det finnes karanteneregler for folk i regjeringsapparatet som går ut av politikken. Men ikke for «menige» stortingspolitikere. Det er heller ikke forbudt å hente folk fra byråer som driver betalt lobbyvirksomhet, og direkte inn i de innerste kretser. Det burde det kanskje være. Det tar seg heller ikke spesielt bra ut at Støre ikke finner dyktige nok folk i egne rekker. Vel nok har det vært kraftig nedoverbakke for partiet det siste året, men har Ap virkelig så tynt mannskap at alle prinsipper legges til side? Signalene dette sender ut er det partiet minst av alt trenger akkurat nå. «Nå er det vanlige folks tur» gjelder ikke lenger. Ikke her heller.

Språkdysfori

Personer med vagina? Det heter altså kvinner.

«Det antas at Norske Kvinners Sanitetsforening vil omdøpes til Norske Personers Sanitetsforening», skriver Britt Lien i innlegget «Språkdysfori» i Klassekampen nylig. Det skulle ikke forundre meg.

Språk er i stadig endring. Det er likevel bemerkelsesverdig i hvilken grad transbevegelsen og dens støttespillere har klart å påvirke hvilke ord som brukes. Seriøse medier som Aftenposten og NRK skriver nå «kjønn tildelt ved fødselen» i saker om kjønnsdysfori. Helt etter transaktivistenes ordbok. Som om jordmødre og fødselsleger slår mynt og kron om den nyfødte er jente eller gutt. Også ordet «kvinne» omskrives, eller brukes ikke i det hele tatt. Alt som er spesifikke, biologiske kjennetegn for kvinner viskes ut.

Vi har sett det tidligere. Bare kapasitetsproblemer hos utvalget som utredet ny barnelov i 2020, gjorde at «mor» ikke ble byttet ut med «fødeforelder». Av hensyn til «juridiske menn som føder barn», som det heter. Men menn som føder barn er fortsatt kvinner, uansett hva de skrev på skjemaet de sendte inn da de endret juridisk kjønn.

Nylig hadde Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) og organisasjonen Sex og samfunn et innlegg i Klassekampen, og som sitatet innledningsvis er en reaksjon på. I innlegget, som handler om gratis prevensjon, heter det «… personer som opplever kjønnsdysfori når de menstruerer». Personer som menstruerer? Har vi ikke et annet ord for det? For eksempel kvinner? En annen offentlig finansiert organisasjon, Helseutvalget, er ikke dårligere. Der heter det at «… uavhengig av kjønnsidentitet bør alle med livmorhals og som er mellom 25-69 år ta jevnlige livmorhalsprøver». Her snakker vi språkdysfori på høyt nivå. For hvem er det som har livmorhals; er ikke det kvinner?

Det er mange eksempler. Noen er bare til å le av, som at de tradisjonsrike kakemenn og ditto damer nå heter kakepersoner i Stortingets kantine. I andre tilfeller setter latteren seg fast i halsen. Produsenter av bind og tamponger markedsfører produktene til «personer som menstruerer». Det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet skrev i en artikkel i september i fjor at «Historisk er anatomien og fysiologien til kropper med vagina blitt neglisjert». Altså at kvinnehelse er blitt neglisjert. Kropper med vagina? Har vi ikke et ord for det også? Kanskje kvinner? Ordvalget i artikkelen vakte internasjonal oppmerksomhet. Både aktivister og fagfolk kalte «kropp med vagina» fornærmende og dehumaniserende overfor kvinner.

Det er selvfølgelig i beste, inkluderende mening at kvinner omtales som «kropp med vagina». Men i iveren etter å inkludere mennesker med kjønnsdysfori, gjøres en annen gruppe usynlig. Som om helt vanlige kvinner og menn ikke også har en kjønnsidentitet. Den er i alle fall ikke viktig, ser det ut som. Én ting er hva twitteraktivister og subkulturer bruker av språk. Noe annet er det når seriøse medier og organisasjoner lar seg forføre av en tross alt bitte liten aktivistgruppe. Da blir det normdannende, og en bekreftelse på forestillingen som at menn kan menstruere og føde barn. Altså, damer, dette trenger vi ikke å finne oss i lenger.

Jeg har sagt det før, og jeg gjentar: Transfolk skal respekteres, lyttes til, tas på alvor og få den hjelpen de trenger. Ok? Til gjengjeld forventer jeg at den samme respekten vises den andre veien, og at rundt halvparten av Norges befolkning omtales som det de er: kvinner.

Fra aksjon til hærverk

Dette har motsatt effekt av hva aksjonistene
ønsker.                                                          

«Klipp deg og få deg en jobb» var beskjeden fra Sylvi Listhaug (Frp) etter at klimaaktivister fra Extinction Rebellion i august i fjor tok seg inn i foajeen i Olje- og energidepartementet for å vise sin avsky mot norsk oljepolitikk. Aksjonistene ble også oppfordret til å følge vanlige demokratiske spilleregler. Etter den tid, har aktivistene gjort langt verre ting enn å sperre trafikken.

Vi har sett det så mange ganger de siste månedene. Klima- og miljøaktivistene har tatt i bruk nye metoder for å bli hørt. En rekke kjente kunstverk er tilgriset med maling. Aksjonister har forsøkt å lime seg fast til Munchs «Skrik» i Nasjonalmuseet, og flere skulpturer i Vigelandsparken ble tilgriset med maling. Til nå har ingen av kunstverkene fått varige skader. Men det er trolig bare et tidsspørsmål. Aksjonistene har oppnådd det de ville: oppmerksomhet. Men ikke av den sorten de ønsker. Selv folk som oppriktig sympatiserer med kravet om stans i oljevirksomheten, vender seg mot aktivistene.

Det er på den ene siden logisk at aktivister tyr til stadig sterkere virkemidler. Mange føler at de har sagt fra så mange ganger uten å ha blitt hørt at det forsvarer ytterliggående aksjoner. Og demokratiet tåler og har godt av en og annen aksjon med sivil ulydighet. Det er en gammel aksjonsform, som Mahatma Gandhi får æren av å ha innført. Den er brukt mange ganger, og har medvirket til store politiske endringer både i Sør-Afrika og India. Martin Luther King oppfordret også til ikkevoldelige aksjoner. Norge har hatt sine, både i Mardøla i 1970 og i Alta i 1981, der aksjonister nektet å fjerne seg for å hindre utbygging av store vassdrag. I hele fjor hadde aksjonister teltleir for å hindre dumping av gruveavfall i Repparfjorden i Finnmark. Det aktivistene gjør nå, er noe annet. Det er rent hærverk.

Og det er grunntanken: Sivil ulydighet skal være ikkevoldelig. Hvis ikke er det terror. Heldigvis tar alle seriøse miljøorganisasjoner avstand fra voldelige aksjoner. Flere fordømmer også aksjonsformen som nå er populær, nemlig tilgrising av kunstverk. Likevel er det elementer blant aktivistene som er villig til å gå svært langt. I sin nasjonale trusselvurdering for 2021 pekte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) på at radikale internasjonale aktivistgrupper har potensial til å radikalisere personer også i Norge. PST skrev også at enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold.

Dette er ikke bare skremselspropaganda. En av dem som sto bak tilgrising i Vigelandsparken, Joachim Skahjem, sier til Nettavisen at sosiale bevegelser enten blir lyttet til, eller så vil de bli voldelige. Han tror vold vil bli nødvendig i klimakampen, og at han på sikt vil kunne støtte det. Og hvis ti mennesker blir drept av en bombe mot Equinor? – Da vil jeg ikke støtte det, men jeg vi forstå at det kan skje, svarer klimaaktivisten. Målet til aktivistene helliger midlet, med andre ord. Det er en farlig holdning, som kan ende opp i ren terror gjennomført av enkeltindivider eller marginale, små grupper. Også med andre og langt mindre aktverdige mål enn å redde klimaet.

I en demokratisk rettsstat gjør vi det på andre måter. Klimaet for å true med terror er heldigvis dårlig. Og selv om temperaturen stiger også i klimakampen, er det et stykke igjen til kokepunktet hos alle ansvarlige klimaaktivister. Heldigvis.

Kampen for tilværelsen

Utsnitt av Christian Krohgs maleri "Kampen for
tilværelsen" malt i 1890.                                   

«Ingen skal få kake før alle har fått brød», sier selveste Einar Gerhardsen i innledningen til en serie podkaster Arbeiderpartiet spilte inn i 2016. Opptaket av «landsfaderens» berømte sitat fra 1961 må skurre kraftig i ørene til ledelsen i dagens Ap. For nå er det stadig flere som ikke har nettopp det: brød. Og det skjer på Aps vakt.

Matkøene blir lengre og lengre. Både Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon, Matsentralen og andre som hjelper dem som ikke får pengene til å strekke til, melder om at «nå er det vanlige folks tur» til å stå i matkø. Arbeiderpartiets slagord fra valgkampen gir nå en dårlig smak i munnen. Familier som tidligere klarte seg bra, møter nå opp for å få utdelt matposer. Tidligere var det flest mot slutten av måneden, når det var ei uke igjen til neste lønnslipp. Nå står folk i matkø hele tiden.

I «Debatten» tirsdag var det nettopp fattigdom og økende matkøer tema. Tall NRK har hentet inn viser realitetene på en helt annen måte enn statistikker og gjennomsnittsberegninger som forteller at de fleste klarer økte renter på huslån, skyhøye drivstoff- og matpriser og en generell galopperende inflasjon. Matsentralen deler ut 10-11 millioner måltider i år, og kunne delt ut dobbelt så mange om de hadde. Frelsesarmeen melder om 86 prosent økning i for eksempel Tromsø, mens det i Trondheim er tre og en halv gang så mange som må stille seg i matkø. Virkeligheten er så hjerteskjærende at det fikk selv den garvede «sluggeren» Fredrik Solvang til å grine. Også Kirkens Bymisjon i Bodø melder om en markant økning av folk som ber om hjelp på Matstasjonen.

For mange er det en siste utvei å stille seg i matkø. - De aller, aller fleste har behov for verdighet i livene sine og det innebærer å ikke ta imot almisser, sier daglig leder ved Kirkens Bymisjon, Lars Vestnes, til Avisa Nordland. Nettopp. Og mens det blir stadig flere i Norge som lever under fattigdomsgrensa, unnlater regjeringen med Arbeiderpartiet i førersetet å ta grep som umiddelbart ville ha hjulpet. Moms på nødvendige matvarer som melk og brød, frukt og grønt og annen sunn mat kan senkes med et pennestrøk, mens den høye momssatsen beholdes for usunn mat.  Satsene for minstepensjon, sosialhjelp og andre ytelser kan like lett tilpasses inflasjonen. Barnetrygden kan bli høyere for familier med inntekt under en viss grense. Og så videre. Forslag som glatt ville fått flertall i Stortinget med støtte fra SV og Rødt. Ja visst koster det penger. Men det dekkes opp - og vel så det - av de enorme inntektene staten har på salg av olje og gass i et brennhett energimarked.

Selv om det er de med de bredeste skuldrene som skal bære den tyngste skattebyrden, er det en fattig trøst at det ikke blir økt skatt for dem men inntekt under 700.000 kroner. Hos mange er det nemlig ikke mer å hente. De går allerede i minus. I budsjettforhandlingene som pågår nå vil nok SV hindre at det blir kutt i dagpengene for arbeidsledige, slik regjeringen foreslår. La det synke inn: Forslaget kommer fra dagens regjering, med en fagstatsråd fra Ap. Er det rart partiet har historisk lav oppslutning?

Spørsmålet Ap nå bør stille seg er: Hva ville Einar Gerhardsen ha gjort?

Oppskrift på apati

FNs generalsekretær Antònio Guterres.        

«Det er enten en klimasolidaritetspakt – eller en kollektiv selvmordspakt», ifølge FNs generalsekretær António Guterres. Det ble uttalt under åpningen av klimatoppmøtet som pågår i Egypt. Det har vi altså i vente: Planetens undergang og kollektivt selvmord. Blant flere utsagn som har fått oppmerksomhet, kom Guterres med følgende kraftsalve: Vi er på full fart mot klimahelvete, og foten vår er fremdeles på gasspedalen.

Mange hoppet i stolen over de usedvanlig sterke ordene til FN-sjefen. De har vakt oppmerksomhet, og det var sikkert også hensikten. Én ting er hva hver enkelt av oss uten spesialkompetanse mener om saken. Noe annet er det når kompetente forskere tar til motmæle.

En av dem er Halvar Buhaug, som er en av hovedforfatterne bak den siste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC). – Hvis man leser den siste rapporten til FNs klimapanel, så står det jo ikke der at menneskeheten vil gå til grunne hvis vi ikke når målene i Parisavtalen, uttaler han til TV2. Det er ikke noe kunnskap som tilsier at vi kommer dit, fastslår PRIO-forskeren. Han får følge av flere, blant andre Bjørn H. Samset, forsker ved Cicero Senter for klimaforskning og også medforfatter til klimarapporten. Dette er ikke menneskehetens undergang, selv om klimaendringene en del steder i verden kan være enkeltsamfunns undergang, mener han. Heller ikke direktøren for Bjerknessenteret for klimaforskning liker undergangspåstanden. Det er ikke belegg for å påstå dette, selv om deler av jorda kan bli ubeboelig på grunn av den globale oppvarmingen, ifølge direktøren.

Det er det som er faren med å overdrive så til de grader som Guterres gjorde – selvsagt i den gode saks tjeneste. Det blir ganske pinlig når det påpekes fra kompetent hold at det ikke står noen ting om død og undergang i rapporten. Når det altså ikke stemmer, så kan vel også resten av åpningstalen trekkes i tvil, vil ikke minst klimaskeptikerne mene. Og bruke det for hva det er verdt mot det de kaller «klimahysteriet».

Og hvilket signal sender talen til folk?
Noen reagerer med å gi opp; det er uansett ingen vits å engasjere seg når kloden likevel skal begå kollektivt selvmord. Andre peker på at klimaforskere før har spådd jordas vippepunkt og undergang, uten at det har skjedd. For enkelte virker spissformuleringen så overdrevet at de bare rister på hodet over både FN og klimaforskerne, ignorerer påstandene og fortsetter med sitt. For unge mennesker – der én av fire har klimaangst – kan talen føre til at enda flere mister alt håp for framtiden, og synker ned i apati og handlingslammelse.

Det er kan kanskje forsvares at det krisemaksimeres for å få verdens oppmerksomhet. Men i sin iver etter å vekke både klimatoppmøtet og resten av oss, oppnår Guterres kanskje det motsatte av hva som var hensikten. For ropes det «ulv, ulv» nok mange ganger, kjenner vi den ikke igjen når den står i porten.

Fanget av paragrafene

Putins utsendte lakei i Sikkerhetsrådet har tre
ganger brukt vetoretten og dermed stanset     
resolusjoner som fordømmer Russland.        

«Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22», bemerket han. «Det er den beste paragraf som finnes», samtykket doktor Daneeka. Replikkene står i romanen «Catch-22», skrevet av Joseph Heller, utgitt i 1961. Catch 22 er blitt et begrep for en logikk og teknikk som – enkelt forklart – er sånn at uansett hva du gjør eller sier, så blir det feil.

I uka der FNs «bursdag» feires, er det god grunn til å sende organisasjonen mer enn én tanke. Tenk på FNs sikkerhetsråd, og Catch 22 er ikke til å unngå. FN har nemlig en paragraf som sier at de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet har vetorett. De fem landene er USA, Kina, Russland (tidligere Sovjetunionen), Storbritannia og Frankrike. Vetoretten fikk de da FN ble opprettet 24. oktober 1945, og begrunnelsen var at de fem landene hadde vunnet 2. verdenskrig.

Mye er forandret på de snart 80 årene som har gått. Blant annet har ett av de faste medlemmene i rådet som skal sikre fred i verden, Russland, har gått til aggressiv angrepskrig mot et naboland. Siden februar har Russland tre ganger brukt sin vetorett og blokkert resolusjoner som fordømmer den brutale og uprovoserte angrepskrigen. Bruker ett av de fem landene vetoretten, blir det rett og slett ikke noe vedtak. At FNs hovedforsamling, der ingen land ha vetorett, har fordømt invasjonen er et kraftig signal. Men likevel ikke det samme. Det er bare Sikkerhetsrådet som har mandat til å innføre sanksjoner, plassere ut fredsbevarende styrker eller bruke militær makt. Russland har med andre ord balletak på Sikkerhetsrådet, og det vet Putin.

Det er andre grunner til at FN bør revideres, revitaliseres og tilpasses dagens virkelighet. Som for eksempel at Kina sitter i FNs menneskerettighetsråd, Russland i en av FNs underorganisasjoner til det samme og – hold dere fast: I fjor utpekte FN det religiøse diktaturet Iran til et utvalg for kvinners rettigheter. Iran; der kvinner drepes fordi de bærer hijaben litt feil. Iran søkte om å få bli medlem, og ble stemt inn. Avstemmingen er hemmelig. Det er derfor ukjent om Norge var ett av landene som stemte for. At Iran skal beskytte kvinners rettigheter er som å ansette en pyroman som brannsjef. Det er ikke bare en dårlig vits. Det er direkte absurd.

Så hvorfor sparkes ikke Russland ut av Sikkerhetsrådet? Flere tar til ordet for nettopp det, tillegg til Ukrainas president Zelenskyj. Blant dem er Norges representant i rådet, Mona Juul, som ber om en egen gjennomgang av denne typen bruk av vetorett. Noen mener det finnes muligheter i FN-paktens intrikate regler. Andre legger muligheten død. For selv om det finnes mekanismer for å kaste et land ut av FN, er det ikke mulig å bruke disse mot Russland. Bare Sikkerhetsrådet kan anbefale at et land skal miste plassen. Men den samme vetoretten som blokkerer resolusjoner kan også brukes til å blokkere en anbefaling om å plassere Russland i den skammekroken Putin og hans lakeier hører hjemme.

Mer Catch 22 blir det ikke.

Prisgitt matvarebaronene

Bransjen domineres fullstendig av tre store aktører.

«Folk er så enfoldige og så tynget av de daglige byrder at en bedrager alltid finner noen som lar seg lure», mente den italienske politikeren og statsteoretikeren Niccolò Machiavelli (1469-1527). Nettopp. Og det vet dagligvarebransjen å utnytte.

Vi har lært et nytt ord de siste ukene: krympflasjon. Det er en effektiv måte å øke inntjeningen på for produsenter og matkjeder, og de fleste av oss merker det ikke. Innholdet blir mindre, mens prisene øker. Endringene er ofte så små at kundene ikke merker det, men ved salg av store kvanta betyr det mye for de store matvarekjedene.

Den siste tiden er flere dagligvarekjeder avslørt. Gilde stjernebacon gikk plutselig fra seks ned til fire skiver i pakken. Råvaremangel var forklaringen fra Nortura. Nå er innholdet justert opp igjen. Kiwi reduserte pakken med egg fra 18 til 12, og satte samtidig opp prisen. Etter at NRK avslørte lureriet, ble prisen satt ned igjen samme dag. Coop Extra har økt prisene på kjedens egne «billige» merkevarer, slik at prisforskjellen til andre varemerker nesten er jevnet ut. Flaskene med klor, grønnsåpe og salmiakk er krympet til det halve, mens literprisen for grønnsåpe har økt med 290 prosent, ifølge NRK. Dette er bare noen få eksempler fra de siste ukenes avsløringer. For egen regning kan det legges til at en pakke rulletobakk har krympet fra 50 til 44 gram, mens prisen har gått opp, delvis på grunn av økte avgifter. Aner ikke når det skjedde. Som en gjennomsnittlig kunde ble jeg først oppmerksom på trikset da ordet krympflasjon dukket opp i nyhetene.

Felles for alle (bort)forklaringer fra ledelsen i de tre dominerende dagligvarekjedene er at de alltid forsøker å holde prisene nede, selv om de øker. Eller at varer ble solgt med tap, og justeringer av mengde og pris derfor var nødvendig. Eller at krigen i Ukraina, og økte energipriser. Og så videre. Det er dyrtid for matbaronene også, ikke sant? Bortforklaringene er det ingen grunn til å tro på. I motsetning til egne ansatte «på gulvet», og mange andre, trenger ikke de store aktørene å snu på krona for å ha penger til mat ut måneden. De troner alltid blant de øverste på inntekts- og formuestoppen.

Maktkonsentrasjonen i dagligvarebransjen er tilnærmet total. Kundene er prisgitt Coop, Rema og Norgesgruppen, den største av de tre. Finnes det en eneste selvstendig kjøpmann igjen, bortsett fra i små nisjebutikker? Det er ingen grunn til å kjøpe forklaringene fra matvarebaronenes godt betalte kommunikasjonssjefer i de såkalte «billigkjedene» om at de ikke forsøker å lure kundene. Det er selvfølgelig akkurat det de gjør. Og når prisene økes mer til kundene enn den generelle prisøkning inn til kjedene skulle tilsi, så er det kun for å utnytte situasjonen og øke egen profitt.

«Vi kutter priser» og «Vi gir oss aldri på pris», er slagordene til Rema og Kiwi. De slagordene kan du få billig av meg.

 

Bedre føre var?

Camilla Stoltenberg, Folkehelseinstituttet.    

«Folk syns det er godt å ha en kirke, akkurat som det er godt med en brannstasjon. Men aller best er det når man slipper å ha bruk for kirken, akkurat som en brannstasjon», er et sitat med ukjent opphav. Og alle vet at det er for sent å tegne forsikring når huset har brent ned.

Da Koronakommisjonen la fram sin rapport i april i år, fikk norske myndigheter samlet sett ros for hvordan pandemien ble håndtert. Men det var også kritiske merknader. Blant annet at myndighetene ikke var godt nok forberedt på en pandemi, til tross for at Verdens helseorganisasjon (WHO) i flere år har advart om at en alvorlig pandemi ville komme. Så da kan vi kanskje regne med at Norge nå er godt forberedt på en eventuell ny pandemi, sånn at helsetjenesten i det minste har tilgang på nok munnbind? 

Det virker som regjeringen tror at koronapandemien er over, og at det ikke kommer en ny variant som krever ekstra årvåkenhet basert på fakta. Helt sentralt i arbeidet da pandemien traff Norge vinteren 2020, sto Folkehelseinstituttet (FHI). I regjeringens forslag til statsbudsjett foreslås det å kutte i bevilgningene til FHI med om lag 300 millioner kroner. I fjor ble det kuttet 100 millioner. Selv om FHI-direktør Camilla Stoltenberg både var forberedt og har forståelse for deler av kuttene, er de langt mer brutale enn instituttet håpet på. Nå advarer direktøren om konsekvensene. – Situasjonen er krevende for FHI, og forslaget til statsbudsjett betyr at vi må gjøre svært store og raske endringer i aktiviteten, sier Stoltenberg til Dagbladet.

Onsdag gikk FHI ut og minnet om at koronapandemien langt fra er over, selv om både regjeringen og mange av oss andre allerede har fortrengt at den i det hele tatt eksisterer. Men det var altså 27 koronarelaterte dødsfall bare i forrige uke. Nå advarer FHI om en ny koronabølge, som skyldes avtakende immunitet i befolkningen mens smittebølgen øker og flere legges inn på sykehus i flere europeiske land. I tillegg er Norge inne i den kalde årstiden, som øker smittefaren, og nye koronavarianter kan oppstå. Det kan selvsagt tolkes som et taktisk utspill for å presse politikere til å endre kuttene, var det ikke for at dette har helsemyndighetene advart mot og forutsett gjennom det meste av sommeren. Og selv om det i statsbudsjettet er lagt opp til at SV skal få noen taktiske seiere, kan vi neppe regne med at akkurat dette kuttet blir et av dem.

Det er godt mulig det er forsvarlig at bevilgningene ikke er like store som da pandemien herjet som verst. Det ble altså kuttet 100 millioner i fjor. Å måtte si opp folk med kompetanse og erfaring fra en alvorlig, verdensomspennende pandemi som ennå ikke er over, og med fare for at nye varianter kan oppstå, høres mildt sagt ikke særlig lurt ut. Det er i hvert fall ikke føre var eller god beredskap.

Det er som kjent forskjell på å barbere seg, og å kutte av seg halve nesen.

 

 

 

«... der er det godt at sitte»

Makstid på Stortinget kan føre til færre           
yrkespolitikere og flere ombud.                       

«Livet på Stortinget er som et sosialt og politisk akvarium. Jeg har ikke lyst til å ende som en politisk gullfisk», mente Erling Folkvord. Han satt på Stortinget i perioden 1993-1997 for Rød Valgallianse, som partiet Rødt het den gang. I motsetning til svært mange andre, som svømmer rundt i det samme akvariet hele sin yrkeskarriere.

Kritikken dukker opp med jevne mellomrom. Karrierepolitikerne bør komme seg ut i arbeidslivet med ei helt vanlig lønn og uten alle godene stortingspolitikerne har og kjenne på hvordan det er. Det vil gjøre dem til bedre politikere, hevdes det. Noen ønsker å gjøre noe med det. Nestlederen i Miljøpartiet de Grønne, Ingrid Liland, mener det er lett for politikere å tviholde på makt altfor lenge. Hun legger fram forslag på neste landsmøte om å innføre maksgrense for hvor lange man kan sitte på Stortinget: Tre perioder, altså 12 sammenhengende år. Da er det på tide å gå tilbake til yrkeslivet og få andre impulser. Målet er å få større utskiftning blant de folkevalgte, og slippe flere mennesker inn i salen hvor «all makt» forvaltes.

Ikke uventet møter forslaget motstand, ikke minst fra politikere som har sittet lenger enn tre perioder, eller står i fare for å ryke ut etter neste valg hvis regelen skulle bli vedtatt. Det er mange kjente politikerfjes som da måtte gå. Dyktige folk mange av dem, uten tvil. De har «åremålsstillinger», fire år av gangen, og det er opp til velgerne om de skal få fornyet tillit. Det vil si; det er det egentlig ikke. Det er det enkelte parti som bestemmer hvem som skal toppe valglistene. Og i Norge stemmer vi på parti, ikke på personer. Det kan riktig nok strykes fra listene, men det skal vanvittig mye til før det faktisk får konsekvenser for listetoppene. Det må nærmest en organiser aksjon til, som under «kvinnekuppet» under valget i 1971.

Tanken om maksgrense for hvor lenge den enkelte kan tviholde på stortingsplassen, er sympatisk. For å gå i korridorene altfor lenge gjør utvilsomt noe med realitetsorienteringen. Mímir Kristjánsson (Rødt), som ble innvalgt på Stortinget ved forrige valg, skrev i Vårt Land i vår at man blir et dårligere menneske av å være politiker. «Det synes som om politikken forringer og fortrenger positive egenskaper som nysgjerrighet, raushet og ærlighet. Etter mange års aktiv tjeneste som politiker risikerer man i mine øyne å enten miste disse egenskapene, eller i alle fall få dem sterkt svekket». Han snakker ut fra egne erfaringer, og er den første rikspolitikeren jeg har registrert som er ærlig nok til å innrømmer at sånn er det.

Og nei, det er ikke synd på dem som eventuelt må forlate etter 12 år. De får full pensjon. At det trengs folk med lang erfaring som kan rettlede de nye, holder ikke som argument. Har en stortingspolitiker ikke lært seg jobben etter fire eller åtte år, burde vedkommende kanskje aldri ha vært på Tinget i utgangspunktet. Det er i det hele tatt ganske tynne argumenter mot makstid. Det er som om mange av dagens stortingspolitikere unisont siterer stortingsmann Celius i Nils Kjærs satire «Det lykkelige valg» fra 1913, mens de klamrer seg til taburettene.

«…. Lavinia, Lavinia, der er det godt at sitte».

Bøllenes ballsal

Tarjei Jensen Bech (Ap) overlevde Utøya, men
er mobbet ut av politikken.                               

«Min definisjon av et fritt samfunn er et samfunn der det er trygt å være upopulær», mente den amerikanske politikeren Adlai Stevenson (1900-1965). Dessverre er Norge blitt mindre trygt i den sammenheng.

Så har det skjedd igjen. En lokalpolitiker tar ikke gjenvalg, og årsaken er massiv hets i sosiale medier. Fylkesordføreren i Troms og Finnmark, Tarjei Jensen Bech (Ap), orker ikke mer av debattklimaet. Bech, som ble skutt i foten på Utøya og falt ti meter rett ned. Han var 19 år under massakren, der 69 mistet livet. Han overlevde, og ble utsatt for drapstrusler etterpå. Det toppet seg etter vedtak om å slå sammen de to fylkene i nord. «Synd ikke Breivik traff bedre», skrev en anonym hetser.

Saken fra Finnmark er dessverre ikke enestående. KS, kommunenes interesseorganisasjon, publiserte i 2019 en undersøkelse som viser at mer enn fire av ti lokalpolitikere har opplevd hat og trusler. Halvparten av de 1700 spurte hadde vurdert å gi seg i politikken på grunn av dette. Unge opplever mest hat og trusler, og politikere i Nord-Norge har en høyere andel enn gjennomsnittet. Bech er heller ikke den første unge politikeren i nord som gir seg.

I presentasjonen av undersøkelsen er det også et eksempel på hva en lokalpolitiker må tåle: «Jeg ser fram til å møte deg i en mørk gate, kjøre en kniv i deg og vri rundt». Da er det ikke det minste rart at mange sier takk for seg i politikken. Hele 15 prosent har faktisk sluttet å gjøre en innsats på vegne av oss alle på grunn av trusler og hets.

Det er selvfølgelig helt greit å være uenig i sak, og å protestere mot nær sagt hva det skal være. Politikere må tåle å bli motsagt, og det gjør de da også. Men det er langt over streket, og fullstendig uakseptabelt, at impotente, feige, anonyme kryp og ditto drittkjerringer mobber og skremmer folk ut av politiske verv. Uansett parti. Og det er ikke bare anonyme nettroll som må skjerpe seg. Når regiondirektøren i NHO Nordland, Daniel Bjarmann-Simonsen, offentlig kaller vindkraftmotstanderne «en gjeng med banditter» legitimerer det personangrep i stedet for uenighet om sak. Og en hel organisasjon, Motvind Norge, dømmes ut fra at enkelte går langt over streken. Han har riktig nok selv fått sin rikelige andel av utspekulerte skjellsord og trusler, servert av nettroll av typen beskrevet ovenfor, men bør holde seg for god til å synke ned på samme nivå.

At folk slutter å engasjere seg på grunn av hets og trusler, og direkte fysisk hærverk i noen tilfeller, er et demokratisk problem så stort at selv den største idiot bør skjønne det. Til og med i fylla. Tusenvis av vanlige folk bruker tiden sin på lokalpolitikk, helt uten å få betalt for det. I beste fall får de kanskje ta en selfie sammen med partilederen når denne stikker innom byen. Skal demokratiet fungere er vi helt avhengig av innsatsen – også til dem vi er rykende uenig med.

Så hvis du har gått over steken i kommentarfeltene, ta kontakt og be om unnskyldning. Og når du rusler gjennom byen, og ser de samme sliterne stå på stand for partiet de mener har de beste løsningene, så gå bort til den du er aller mest uenig med, og si noe hyggelig.

Det koster ingenting. I motsetning til prisen altfor mange politikere må betale.

 

Er trafikkofre mer verdt enn andre?

Å tenne lys er ikke nok. Det må flomlys til.     

«Et smil over midtgangen på bussen om morgenen kan forhindre et selvmord senere på dagen», mente den amerikanske erkebiskopen Fulton John Sheen (1895-1979). Ja, var det bare så enkelt.

Nylig ble selvmordstallene for 2021 gjort kjent. 658 mennesker tok sitt eget liv, de fleste av dem menn. Hele 482 av disse var gutter og menn som valgte å forlate livet. Tallene har ikke vært så høye siden 1990-tallet, og forteller noe om hvilket stort samfunnsproblem selvmord er. Det er dypt tragisk.

I et par tiår nå har samfunnet vært klar over at gutter og menn topper de fleste negative statistikker, enten vi snakker skole og utdanning, ensomhet, barnløshet og altså selvmord. Derfor er det rart at Mannsrolleutvalget som ble nedsatt nylig ikke har i sitt mandat å se spesifikt på årsaken til at så mange unge gutter og menn tar sitt eget liv. Utvalget skal riktig nok se på mange samfunnsfelt som berører menns liv, som psykisk helse, familiepolitikk, arbeid og fritid og generelle likestillingsutfordringer. Alle sektorer som har innvirkning på menns livssituasjon. Men altså ikke behandle selvmord som eget tema. Med et så stort samfunnsproblem som selvmord er, og som spesielt rammer menn, burde det vært et eget punkt i utvalgets mandat.

Nordland fylke har hatt en nullvisjon for selvmord helt siden 2014/2015. Likevel har Nordland i flere år vært i øverste sjikt av fylker som mister mange til nettopp selvmord. I 2021 ligger Nordland under landsgjennomsnittet. Tross nullvisjon og innsats: I sommer kunne NRK fortelle at i Meløy kommune viser en undersøkelse at 40 prosent av jentene i alderen 13-16 år har tenkt på å ta sitt eget liv. Tallet er lavere for gutter. Tallene er skremmende, og viser at en nullvisjon for selvmord ikke er nok. Det må konkret handling til, og i Meløy er det også tatt grep.

Også på landsbasis er det vedtatt en nullvisjon. Regjeringen la i 2020 fram en handlingsplan for forebygging av selvmord. Planen inneholder hele 61 tiltak, og det er jo vel og bra at ikke mindre enn åtte ulike departement samarbeider om en så viktig sak. Men det hjelper lite med fine ord når det ikke følger penger med. I 2021 døde det totalt 87 personer i trafikken. Nullvisjon og systematisk innsats har gitt resultater. I statsbudsjettet for 2022 er det bevilget 77,1 millioner til trafikksikkerhet. 658 tok sitt eget liv i fjor. Altså mange ganger flere enn døde i trafikken. Likevel er det i samme statsbudsjett bevilget bare ti millioner til selvmordsrelaterte tiltak. En brøkdel av hva som brukes til tiltak mot trafikkdød. Vi har ingen å miste; uansett. Men ressursbruken gjenspeiler hvor forskjellig samfunnets innsats er.

Verdensdagen for forebygging av selvmord er lørdag 10. september. Mange steder kommer det til å bli tent lys for å minnes alle dem som valgte å forlate livet. Men tente lys er ikke nok til å hindre alle dem som akkurat nå står på kanten til å gjøre alvor av selvmordstankene. Det må flomlys til.

Når historien skal skrives om

Rap-duoen Karpe har ryggrad nok til å stå i
ubehaget de selv har skapt.                         

«Alle arkiver var blitt fjernet eller forfalsket, hver bok ble omskrevet, hvert bilde malt på nytt, hver statue og bygning ble omdøpt …» står det i Georg Orwells bok «1984». Boka beskriver et samfunn der staten bestemmer, kontrollerer og ser alt.

Hvor rett fikk ikke Orwell i den dystopiske framtidsromanen, som ble utgitt i 1949. For nå er vi der - igjen. Noen ønsker å omskrive historien, nærmest redigere den sånn at den passer til dagens moral og standard. Denne gangen er det lederen i Skeiv Ungdom, Jane-Victorius G. Bonsaksen som ber den superpopulære rap-duoen Karpe skrive om tekster som ble utgitt for så lenge siden som i 2006. Årsaken er at fem av seks Karpe-album inneholder bruk av homofobiske skjellsord, viser en gjennomgang VG har gjort. Og det stemmer. Duoen, som er et forbilde for så mange, er rundhåndet med skjellsord som åpenbart er sårende og stigmatiserende. Det gjelder ikke bare homofile.

I dag sier de to artistene at det er ubehagelig å lytte til sine gamle verk, men de kommer ikke til å endre tekstene. Karpe viser til at kunst er et bilde av en tid, det gjelder også musikk. «Vi kommer ikke til å endre på gamle låter, men både vi og sjangeren er i konstant utvikling» heter det, og det vises til at det har vært en liten læringsrevolusjon i hvilke ord som er ok å bruke. For Karpe, som for så mange av oss andre.

Det står respekt av Karpes holdning om at ingenting skal skrives om. Duoene står for ubehaget tekstene gir, også hos dem. Historien er som den er; på godt og vondt. I motsetning til andre artister som har skrevet om tekster fordi noen har følt seg krenket. Eller bøker som endres, de fleste kjenner til pappaen til Pippi Langstrømpe, som ble omskrevet til Sydhavskonge. Det er utallige eksempler på press for å skrive om en tekst, bøker om holocaust eller rasisme som blir forbudt på skoler i USA, statuer som forlanges revet, en benk i Botanisk hage oppkalt etter botanikeren Carl von Linné som ble krevd fjernet fordi den kunne virke ekskluderende, en forelesningssal i Stockholm som ikke kan hete «Vita havet», fordi det påstås å være rasistisk, og Munchmuseets ønske om å endre tittelen på Munchs hundre år gamle bilde «Neger i grønt skjerf». Det nærmer seg i noen tilfeller direkte historieforfalskning, i beste orwellske stil. Bildet er nå utstilt med tittelen «Tittelen er nå til vurdering».

Toppen av politisk korrekthet må være at arvingene til Orwell har gitt tillatelse til at selv romanen «1984» kan skrives om, for å tilpasses et «feministisk perspektiv». Ifølge The Guardian skal den nye romanen ha tittelen «Julia», den kvinnelige hovedfiguren i Orwells roman om det totalitære og gjennomovervåkede fantasilandet «Oseania».

Virkeligheten overgår fantasien. Selv George Orwell kunne ikke ha funnet på det.

 

 

Et kvinneproblem

Une Bastholm har trukket seg som leder for MDG.

«Et hovedproblem for alle yrkeskvinner er at hva de virkelig trenger, er en kone», ifølge den britiske politikeren Teresa Gorman (1931-2015). Det kan mange kvinnelige politikere skrive under på.

Nylig ble det kjent at Une Bastholm trekker seg som leder i Miljøpartiet De Grønne (MDG). Bastholm var ikke bare partileder, men er også stortingsrepresentant og mor til to i barnehagealder. Hun ønsker mer tid med familie og barn, og skriver selv at hun har erkjent at hun ikke har tiden og energien lenger som kreves til å lede partiet. Hun føler seg «strukket». Det er høyst forståelig, og en følelse mange kvinner har kjent på. Nå fungerer en mann hvis barn har flyttet hjemmefra som partileder inntil en ny kan velges.

Mange menn har også følt på at de trekkes i alle retninger, mellom familie og karriere. Men den velkjente tidsklemma har ulike konsekvenser for kvinner og menn. Handelshøyskolen BI har gjennomført en studie om barn er en karrierebrems i politikken. Det er funnet betydelige kjønnsforskjeller. Når kvinnelige politikere får barn, faller sannsynligheten for å bli valgt dobbelt så mye som for menn i tilsvarende situasjon. Sannsynligheten for lederposisjoner i kommunestyret faller også markant for kvinner sammenlignet men menn. Annen forskning viser også at viktige posisjoner i norsk politikk deles ut etter ansiennitet. Den norske politiske elite består i stor grad av personer som tålmodig og uten avbrudd har klatrer karrierestigen innad i partiene. For forskerne er det derfor ikke overraskende at karrierebremsen som dokumenteres vedvarer i flere valgperioder.

Mannlige politikere har en kone som tar seg av ungene mens de er små. Menn kan derfor fortsette å bruke tid på sin politiske karriere, med møter på kveldstid og i helgene, mens karrieren til kvinnelige politikere bremses når de får barn. Det er ingen bevisst utfrysing fra partiledelsen. Derimot spiller organisering av det politiske arbeidet en stor rolle. Blant annet er det langt flere kvinner under 40 år med barn i kommunestyrene der møtene holdes på dagtid, enn i kommunene som har kveldsmøter, viser studien. Et enkelt grep for å sikre at kvinner blir i politikken, og ikke forsvinner ut når de blir mødre. Så da kan man lure på hvorfor dette ikke er gjennomført for lenge siden, i alle kommuner. For alle har rett til fri fra jobb for å fylle verv i kommunestyret.

Kvinner er fortsatt underrepresentert i norsk politikk, til tross for at de fleste partiene har innført kjønnskvoter for flere tiår siden. Dette er altså én av forklaringene: kvinner har stort sett ikke «koner» som tar seg av alt på hjemmefronten sånn at hverdagene kan sys sammen på en måte som er til å leve med. Og det er kvinner som i stor grad føler at det er deres ansvar å trekke seg fra tidkrevende verv mens ungene er små. I høst skal tusenvis si ja eller nei til om de vil stå på valglistene til neste års valg. At kvinner med små barn sier nei er et demokratisk problem, og en utfordring for det enkelte politiske parti. Alle kvelds- og helgemøter kan ikke elimineres, men noe må gjøres. Hvis partiene altså mener alvor med at de ønsker kvinner i politikken.

Et generasjonsspørsmål

«Norge utanfor EU er veslefingeren som vil vere heile handa», ifølge journalist Herbjørn Sørebø (1933- 2003). Det kommer nok Norge til å være også som medlem i EU; skrint befolket som landet er.

Med stor entusiasme fra lederne i ungdomspartiene til Høyre og Venstre ble en meningsmåling om unge menneskers holdning til EU lagt fram tidligere i uka. De to partiene er for øvrig de eneste som har et avklart standpunkt for EU-medlemskap. Målingen blant 18-30-åringer viser at 43 prosent i denne aldersgruppen vil ha Norge inn i EU. Kun 33 prosent sier nei til medlemskap, mens 24 prosent svarer at de ikke vet. Samme måling viser også at spør man i alle aldersgrupper over 18 år, er bildet et annet: Flest sier nei til medlemskap.

I september er det 50 år siden Norges første folkeavstemning for eller imot EU. I neste folkeavstemning 22 år etter ble resultatet bekreftet, om enn med noe mindre margin mellom ja- og neisiden. Med ujevne mellomrom kommer det nå utspill om at det er på tide med en ny folkeavstemning, naturlig nok fra dem som er for EU, mens de tradisjonelle nei-partiene avviser at dette er nødvendig og ellers sitter helt stille i båten.

Ja-siden har gode poeng for at en ny debatt er nødvendig. I løpet av de snart 30 årene som er gått siden sist, er Europa totalt forandret. Enorme utfordringer, som natur- og klimaendringene og det grønne skiftet, kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid. Putins angrepskrig i Ukraina, som blant annet har ført til tilnærmet energikrise i flere europeiske land, er en annen sak som krever et samlet og sterkt Europa. Alle som var for unge til å stemme i 1994 - og en generasjon født etterpå - har aldri fått si sin mening. Det er en betydelig del av befolkningen. Altfor lenge har Norge stått på sidelinjen og latt andre bestemme heter det fra ja-siden, og viser til at EU-spørsmålet er et generasjonsspørsmål.

På motsatt side sitter de tradisjonelle nei-partiene, som ikke ønsker en ny opprivende EU-debatt, og viser til at alt dette med fri flyt over landegrensene og utstrakt samarbeid har Norge oppnådd gjennom EØS-avtalen som ble undertegnet i 1992. Nato sørger for vår sikkerhet, Norge står fritt til å slutte seg til EUs sanksjoner mot Russland, noe Norge har gjort i stor gra. Vårt tynt befolkede land vil få bare 12 av 750 representanter i EU-parlamentet. Lillefingeren som tror den er hele handa, med andre ord. Og det er smått ironisk at lederen i Unge Venstre viser til, og bruker som argument for medlemskap, at hun og vennene har kunnet studere i utlandet nettopp på grunn av EU. Som Norge altså ikke er medlem av.

Om to år er det 30 år siden sist. Det er tid nok til å forberede en ny folkeavstemning, men med dagens regjering kommer det ikke til å skje. For en som har opplevd begge de to tidligere opprivende, kompromissløse og beinharde EU-kampene er den sporadiske debatten nå som et ekko fra 1970- og 1990-tallet. Skyttergravene er like dype. Helt uavhengig av hva som har skjedd i Europa de siste 30 årene. Og helt på autopilot.

Noen har seett lyset

Arbeierpartiets leder Jonas Gahr Støre.        

«Vi forsto den tid vi levde i, og ga svar menneskene trodde på», svarte tidligere statsminister Trygve Bratteli (1910-1984) da han ble spurt om hva som var hemmeligheten bak Arbeiderpartiets massive dominans i etterkrigstidens Norge. Dagens regjeringssjef kan ikke si det samme.

Regjeringen har dratt beina etter seg i saken om ekstremt høye strømpriser i Sør-Norge. Nå flikkes det på ordningen med strømstøtte til husholdningene, og regjeringen har en plan om å ha en plan også for bedrifter som ser mørkt på framtiden. Alt mens den venter på at energikommisjonen skal komme med sin utredning i desember, og faren for strømrasjonering mot slutten av vinteren er reell.  

Imens «følges situasjonen nøye», og uten at noen ansvarlige i regjeringen egentlig adresserer det virkelige problemet: At Norge har gitt fra seg styringsretten over «arvesølvet» gjennom å si ja til utenlandskabler til Tyskland og Storbritannia, og tilslutning til ACER, EUs energibyrå. Det gjør at Norge må følge prisene på EUs kraftbørs. Det er tilbud og etterspørsel, altså kapitalisme i sin reneste og råeste form. Markedet bestemmer. Det eneste svaret statsministeren har å gi, er at det kommer til å bli verre. Og det kommer til å vare.

Desto mer overraskende er det da at en av Norges største og mest kyniske kapitalister, investor Øystein Stray Spetalen, i Dagbladet påpeker det sosialdemokraten Jonas Gahr Støre og «dette landet som vi er så glad i»- guru Trygve Slagsvold Vedum burde ha sagt for lenge siden: Det må være tung, statlig regulering av en så fundamentalt viktig naturressurs som elektrisk kraft. Mangemillionæren peker på at den norske velferdsstaten bygger historisk sett på tilgang på billig strøm, nedfelt i konsesjonslovene for over 100 år siden. Oljeeventyret i nyere tid bygger på de samme prinsippene, nemlig statlig eierskap og kontroll. Men eksportkablene og det frie strømmarkedet bryter med disse prinsippene. Og det er kjernen i problemet. Det er helt nødvendig i en vellykket kapitalistisk veden at viktig infrastruktur kontrolleres av staten, påpeker Spetalen. Han er helt på linje med partiene Rødt og SV. Karl Marx kunne ikke ha sagt det bedre.

Imens spiller lederen av Ap, som burde ha lært noe av forgjengeren Bratteli, plata om at det er krigen i Ukraina som har skylda. Det er selvfølgelig en del av sannheten, men ikke hele. Dagens kraftregime har tjent Norge godt mener Støre, krafteksporten forsvares og verken kraftkabler eller avtalen med ACER skal røres. Samtidig ser altfor mange med gru fram mot vinteren når panelovnene må skrus opp. Kraftbransjen er komplisert, og ulike tiltak har både fordeler og ulemper. Men i bunnen må det ligge at Norge skal ta tilbake kontrollen over landets naturgitte ressurser. Først og fremst sikre eget lands forsyning, deretter selge hvis de er overskuddskraft å sende ut av landet.

Det burde selvfølgelig vært Arbeiderpartiet, som ellers er imot privatisering og profitt i både skole og helse, som gikk i bresjen for å ta tilbake kontrollen. Men mens en superkapitalist har sett lyset, snubler Aps ledelse fortsatt rundt i mørket.

Fornuft og følelser

Hvalrossen Freya tar seg til rette og gjør 
 som den vil.                                               

«Forskjellen på Freya og dyr vi daglig utsteder dødsdom på, fordi det er lønnsomt eller behagelig for oss, er at Freya er et eksotisk innslag i media og har fått et navn. En ren Bambi-effekt», skrev biolog og forsker Per Espen Fjeld i en kronikk i sommer. Hans konklusjon var klar: Skyt hvalrossen Freya.

Det er selvfølgelig den mest fornuftige løsningen når et mange tonn tungt villdyr er langt ute av kurs, og gjør skade for hundretusenvis av kroner. Potensielt farlig for mennesker er en hvalross også. For noen dager siden jaget Freya en person som badet, og politiet må bruke ressurser både på land og til vanns for å passe på at ingen kommer for nær og blir skadet av rovdyret. Det glade vanvidd.

Likevel kom dyrevernerne og andre raskt på banen da dyret plasket rundt og gjorde hærverk i Oslofjorden. I motsetning til når ei elgku med kalv roter seg inn i et boligområde og kan være potensielt farlig. For da tilkalles viltnemnda, og dyrene blir «tatt ut», rett og slett lett skutt. Hvalross som art er sårbar, men ikke rødlistet, og hører hjemme rundt Svalbard. Men Freya er jo så eksotisk og søt, hun må jo få leke litt med båter og sånn, når dyret først har svømt så langt.

Vi ser det gang på gang. Bløthjertede mennesker med begrenset realitetsorientering når det gjelder dyr, går i bresjen for skapninger man skulle tro var mer verdt enn mennesker. Dyrebeskyttelsen Norge hjalp 6502 dyr i nød i 2021. Av disse var 6312 familiedyr, hvorav nær 90 prosent hjemløse og dumpede katter. Den samlede prisen på det praktiske arbeidet: Over 25 millioner kroner. For en del år siden så vi et utslag av galskapen. Dyrebeskyttelsen i Bodø brukte 275.000 kroner på veterinærregninger for hjemløse klatter. Det ble også samlet inn 30.000 kroner for å operere kattene Sokrates og Leo. Førstnevnte hadde gått ute i to år, og hadde fire betente tenner. Det skulle ikke forundre meg om Sokrates fikk gebiss i stedet for en barmhjertig død.

Både dyr og mennesker lider som følge av krigen i Ukraina, men dyrevennene vet hvem som trenger hjelp. Dyrebeskyttelsen Norge ønsker å hjelpe dyrene – både de som befinner seg i Ukraina og de som er på flukt. Organisasjonen har donert 100 000 kroner til dyrene og vil gjennom aksjonen «Ukraina – sammen for dyrene» samle inn penger til krigsrammede dyr.

Nå er vi i en tilnærmet absurd situasjonen igjen. Mattilsynet vil avlive katta Cy, fordi ingen vet hvor Cy kommer fra. Tilsynet mener det er en risiko for at Cy er fra utlandet etter å ha hatt «nærkontakt» med et kypriotisk skip. Dyrebeskyttelsen i Bergen og Hordaland mener derimot det er sterke indikasjoner på at Cy er norsk og har brukt over 200.000 kroner på advokat. 10. august begynner rettssaken. Unnskyld meg; men dette er misbruk av rettssystemet. Selv om ei hjemløs katt med tvilsomt opphav sikkert er riktig søt.

Hundegalskap er også ganske utbredt blant nordmenn som har for mye penger, og for lite å gjøre.  En tid var det «in» å hente gatehunder fra Romania. Mens dyrevernere og hundeelskere øste penger og omsorg over skabbete kjøtere, gikk de fleste av oss (hundeelskerne også) daglig forbi rumenske tiggere som ba om en slant. Dyrevernere satte i gang kampanjer for å få nordmenn til å adoptere en gatehund, og mange nordmenn reagerte. I løpet av ett år kom det minst 300 hunder fra Romania og Ungarn til Norge.

Dyr har egenverdi, og ingen dyr skal lide. Det er bra at Norge fikk på plass et «dyrepoliti» i 2018, i tillegg til Mattilsynets kontrollplikt. Men når det gjelder dyr er det for lite fornuft, og for mye følelser. 

 

Sjaman og sjarlatan

Skjermdump fra nettsiden til
 Durk Verett

«For de som har vært farao i et tidligere liv, så må det være fint med en sånn medaljong, men for andre vil jeg ikke anbefale det», ifølge immunolog ved Universitetet i Oslo, Fridtjof Lund-Johansen. En syrlig kommentar aldri gjengitt i VG, fordi avisa var redd for å fornærme prinsessens forlovede. Det er motsatt: Det er sjamanen som fornærmer folks intelligens.

Forloveden til prinsesse Märtha Louise, sjaman Durek Verrett, er notorisk berømt for sine fantasifulle påstander, som bare de som beveger seg i andre åndelige sfærer enn de jordiske, er villig til å kjøpe. Verret ble koronasmittet mens han var i Norge, men nektet å ta medisiner, og ble frisk igjen av seg selv. Som millioner av andre, som aldri ble så syke at legehjelp var nødvendig. Han påstår at den håndlagede medaljongen var med på å gjøre ham frisk. 

Nå forsøker Durek Verrett å tjene penger på de mange som blir koronasmittet; alt i glansen av kongelig pomp og prakt. Det er potensielt farlig for dem som blir alvorlig syke, og som setter sin lit til en sjaman og sjarlatan i stedet for helsevesenet. Placeboeffekten skal aldri undervurderes, men å tro på en magisk medaljong kan koste de sykeste dyrt. I tillegg til det de har betalt for en medaljong.

I samråd med familien besluttet Märtha Louise i 2019 at hun ikke skal bruke prinsessetittelen sin i inntektsbringende næringsvirksomhet, men bare når hun representerer Kongehuset og i privat sammenheng. En formalitet. Prinsessetittelen henger ved henne, uansett hva hun gjør. Dermed kan også forloveden sole seg i glansen, også når han selger medaljonger til 2150 kroner via sin egen nettside, som sjarlatanen påstår inneholder «avansert spirituell teknologi for spirit-hacking og optimalisering». Det er lirumlarum og ren humbug. Umoralsk, og kynisk utnytting av godtroende, og kanskje fortvilte, syke mennesker.

Sjaman Durek Verrett setter kongehuset i en ytterst pinlig og vanskelig situasjon. På den ene siden vil pappa Harald og mamma Sonja selvfølgelig støtte sin datter i de valgene hun tar, på samme måte som de støttet prinsessen da «engleskolen» Soulspring var det Märtha Louise tjente penger på. På den annen side eksisterer kongehuset på grunn av folkets velvilje og aksept. Monarkiet står sterkt, men det kan endre seg. Å gå offentlig ut mot sin kommende svigersønns påstander er selvfølgelig svært vanskelig, men helt nødvendig hvis kongehuset skal bevare folks respekt.    

Nordmenn er et romslig folkeferd. Helt fra daværende kronprins Harald giftet seg i 1968 med «frøken Sonja» som det het den gang, kronprins Haakon Magnus sa ja til en alenemor med en fortid med «utagerende festing» i 2001 og prinsesse Märtha Louise og forfatter, bohem og levemann Ari Behn gikk opp kirkegulvet i 2002 er ektefellene ikke bare blitt akseptert, men også ønsket varmt velkommen av det norske folk. Men det går en grense et sted for folks toleranse og aksept. Den går akkurat her.

Forskjell på hav og basseng

                              Foto: Redningsselskapet

«Fritid er det mest utfordrende ansvar et menneske kan tilbys», ifølge den engelske politikeren William Russel (1639-1683). Det er gode grunner til å minne om akkurat det.

Det er mange skjær i sjøen i ferietiden vi er inne i; bokstavelig talt. Etter at det var flatt hav i båtsalget i 2019, førte koronastengte grenser i 2020 og 2021 til at båtsalget gikk til himmels. Etterspørselen har vært større enn tilbudet, både når det gjelder nye og brukte båter, og det finnes nå rundt én million fritidsbåter i Norge. Nær sagt annenhver landkrabbe med norgesferie har funnet ut at ferie på sjøen kan være noe i mangel av reise til utlandet.

I år er grensene åpne igjen, men fortsatt vises det på drukningsstatistikken og nordmenn ikke er et så sjøvant folkeferd som vi tror. Ifølge statistikk fra Redningsselskapet pr. midten av juli har 41 mennesker druknet. Halvparten av drukningsulykkene i juli alene, skjedde fra fritidsbåter. Vi er altså mange sjømil unna nullvisjonen for ulykker til sjøs.

Det er flere grunner til de mange ulykkene. Fall fra båt eller brygge. Manglende redningsvest i fritidsbåter. At dette får tragiske utfall har også sammenheng med dårlige svømmeferdigheter. Tallet på omkomne kunne vært lavere, hvis bare folk lærte seg å svømme. Også i sjøen, og ikke bare i oppvarmede basseng. Ferdighetene er lite å skryte av. En ny undersøkelse viser at svømmeferdighetene til barn og voksne i Norge er svakere enn i nabolandene. Hele 21 prosent klarer ikke å svømme lenger enn 200 meter. 13 prosent sier de kan svømme, men klarer ikke 200 meter. Tre prosent kan ikke svømme i det hele tatt. Det er skremmende dårlig, tatt i betraktning av at Norge har verdens nest lengste kystlinje. Å unngå havet eller annet naturlig vann, er nesten umulig.

Én ting er å falle i et oppvarmet basseng. Noe helt annet er det å falle i sjøen, der kroppen får kuldesjokk i tillegg til sjokket med å falle. En forsker ved Nord universitet, førsteamanuensis Dagmar Dahl, advarer mot det hun mener er en alvorlig mangel ved svømmeopplæringen. Nesten alle drukningsulykker skjer utendørs. Og det er nettopp slike situasjoner Dahl mener norske skoleelever bør lære å håndtere. Hun får støtte fra Redningsselskapet, som påpeker at det er viktig å vite hvordan kroppen reagerer i kaldt vann.

I 2020 ble svømmeopplæringen i skolen endret, og ett av kravene er at elevene i tiende klasse skal lære livberging. Som jo er vel og bra, men det står ingenting i lærerplanen om at elevene skal øve på svømming i kaldt vann, noe som er merkelig all den tid nesten alle ulykkene skjer i nettopp det: kaldt vann. Redningsselskapet har kurs for barn og unge, som nettopp lar deltakerne oppleve hvordan det er å falle i havet. Prøveprosjektet fra Bergen skal bli nasjonalt. Også Norges Svømmeforbund støtter opplegget. Det er kanskje det mest livreddende undervisningen som gjennomføres i svømmeopplæringen.

For få kan svømme godt nok, og for mange drukner, spesielt i sommermånedene. Det er grunn god nok til at svømmeundervisningen oppgraderes, og at svømming i havet blir en del av opplegget. Redningsselskapet rekker ei livbøye til kommunene, alle bør si ja takk til tilbudet, sånn at så mange som mulig kan bli bedre forberedt. Hvis ikke, framstår dagens svømmeopplæring i skolen som et stort mageplask.

 

Barnas beste, eller voksnes behov?

Det er for tidlig å sende ettåringen i barne-
hage, mener flere fagfolk.                          

«Jeg tror at selv den beste mor aldri kan erstatte en god barnehage», er et sitat som tillegges journalist og programleder Eva Bratholm (1953 -). Det kan diskuteres.

I et intervju med VG nylig sier Malin Ali (28) at hun ikke trenger barnehageansatte for å oppdra barnet sitt. Småbarnsmoren har også skrevet en kronikk om temaet, der poenget er at hun møtes med vantro og kritikk fordi hun ønsker å være hjemme med barnet lenger enn det første året. Stikk motsatt av hva de fleste småbarnsforeldre gjør. Over 85 prosent av alle ettåringer går nå i barnehage.

Småbarnsmoren er ikke den første som setter spørsmålstegn ved om det er en god ting at ettåringer leveres i barnehage, og har en «arbeidsdag» som faktisk er lengre enn foreldrenes. Ett- og toåringer bør være mer med mor om mindre i barnehage, ifølge psykolog og SV-nestor Torild Skard. Hun har fordypet seg i barneforskning, og er ikke i tvil om at det er skadelig for de minste å være så mye borte fra sine mødre de to første leveårene. Hun mener morsrollen er blitt systematisk nedvurdert, og at Ap og SV må ta sin del av ansvaret for at de er blitt sånn.

På 1970-tallet kjempet Torild Skard sammen med en annen feminist, overlege Gro Nylander, for barnehagene. Nå har også Nylander tatt til orde for at utviklingen har vært helt feil, og anbefaler at starten i barnehage utsettes så lenge som mulig. Altså så lenge økonomien tillater det. – Vi må kunne diskutere ettåringene uten å bli beskyldt for å ville «at mor skal og bør være hjemme nærmest til førskolealder», skriver Nylander i Dagsavisen. Ande fagfolk mener det er uforsvarlig å sende ettåringer i barnehagen, og at barnehagene skader de minste barnas utvikling.

Dette er ingen kritikk av barnehagene, eller de som jobber der. De gjør en strålende jobb, og de aller fleste ungene trives og har det bra. Men det er altså mange med solid faglig bakgrunn som påpeker at det kanskje ikke er så lurt at de aller minste tilbringer mange timer der hver dag. Likevel blir det aldri noen skikkelig politisk debatt om saken. Bortsett fra KrF, som har kontantstøtte og valgfrihet for småbarnsforeldre som en av sine fanesaker, er det et ikke-tema. Arbeiderpartiet har programfestet å fjerne kontantstøtten, og det er mange argumenter som taler for, blant annet integrering. Senterpartiet vil beholde den, og som i så mange andre saker der de to partiene er på kollisjonskurs, skal saken utredes.

Men det blir altså aldri noen overordnet, prinsipiell debatt om ettåringer og barnehage. Slik samfunnet fungerer i dag – ut fra de voksnes behov, ikke barnas – ser det ut som nærmest umulig å reversere. Kanskje fordi hele samfunnsstrukturen vil bryte sammen, hvis de som advarer blir tatt på alvor. På makronivå er Norge avhengig av at så mange som mulig er i jobb. På mikronivå er den enkelte husholdning i stor grad avhengig av to inntekter for å få økonomien til å gå rundt. Dermed er alle fanget i en runddans som det er vanskelig å komme ut av. Å utvide foreldrepermisjonen til to år, vil bli enormt dyrt. I tillegg skal det finnes folk som kan gjøre jobben i permisjonstiden.

Mens det store flertallet småbarnsforeldre leverer babyen tidlig om morgenen, og fortsetter dagen med søkkdårlig samvittighet, fortsetter hverdagene i gamle spor. Å ville være hjemme med en ettåring, stemples som reaksjonært, konservativt og brudd på «arbeidslinja». Det er ingen vilje til å tenke nytt. Egentlig er det mangel på evne og vilje til å tenke nytt, som er konservativt.