Regelrytteri

Tiåringer med sylskarpe kniver er greit, men at en 

12-åring bretter kluter er ulovlig.

«Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte med å gi dem ting», mente den britiske forfatteren George Norman Douglas (1868-1952). Nettopp. Barn kan for eksempel tjene sine egne lommepenger. Hvis de får lov.

Kampen mot barnearbeid har stått høyt på agendaen i årevis, og da gjerne med utgangspunkt i barn som utnyttes i tekstil- og gruveindustri, gjerne på andre siden av kloden. Barnearbeid i den betydningen har vi ikke her på berget. Et strengt lovverk sørger for ordnede forhold.

Noen ganger for strenget. Denne uka fortalte Rana Blad historien om arbeidsgiveren som ville tilby 12-åringen til en av sine ansatte en lett sommerjobb med å brette renvaskede kluter. Noen få timer hver dag slik at hun slapp å være alene hjemme. Ikke i nærheten av farlige maskiner, og med en av foreldrene i nærheten.

Arbeidsgiveren søkte Arbeidstilsynet, og fikk tvert nei.


Regelverket er klart. Ifølge arbeidsmiljøloven er det forbudt å arbeide for barn under 15. Det er gjort unntak for kulturelt arbeid, som teater, men da må barnet være over 13. Det finnes et annet unntak også. Ungene i Lofoten – som er helt nede i seks-sjuårsalderen når de begynner å skjære torsketunger – får lov til det fordi det ikke foreligger noen tvang, og fordi det er et helt frivillig tilbud som har eksistert i generasjoner. Tungeskjæring blir sett på som et viktig kulturelt innslag langs kysten, som betyr mye for rekruttering til fiskeryrket.

Småunger på fiskebrukene kan altså håndtere sylskarpe kniver, og det er greit. Unger som vokser opp på gårdsbruk bidrar med gårdsbruk og dyrestell, uten at det er blir ramaskrik av den grunn. I andre typer familiebedrifter, som butikker og restauranter, er det også vanlig at hele familien jobber. Det er bare ikke formelle arbeidsforhold, noe som kanskje hadde vært en fordel. Ungene ville vært sikret lønn.

Ingen unger skal selvfølgelig kommanderes til timevis med hardt arbeid. Men det må være mulig å se verdien av at barn også under 13 år tar lette sommerjobber, under ordnede og forsvarlige forhold. De får erfaring fra arbeidslivet, og de tjener sine egne lommepenger. De føler seg nyttige, og mestring og ansvar er uvurderlig med tanke på senere arbeidsforhold. I en lang skoleferie er alternativet ofte ellers å slenge rundt med kompiser mens foreldrene er på jobb, i alle fall i deler av en lang skoleferie. Lediggang, og så videre…

Et ordnet arbeidsliv som også regulerer barnearbeid er bra, og noe hele samfunnet er tjent med. Likevel må det være mulig å gjøre unntak, som med saken fra vaskeriet i Rana. Rigid regelrytteri tjener ingen; det er langt alvorligere forhold i arbeidslivet å konsentrere seg om. Loven må mykes noe opp, med mulighet til unntak også for unger som ikke er skuespillere eller tungeskjærere. Det vil samfunnet være tjent med, både bokstavelig og i overført betydning.

Her har Stortinget en jobb å gjøre.

Et slag i lufta

Landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) har fått gjennomgå

 etter at hun brukte det nokså dagligdagse uttrykket Vårherre.

«Regn? Tørke? Det styrer Gud, ifølge landbruksministeren», skrev forfatter Tom Egeland syrlig på Twitter etter at landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) kommenterte årets avlinger i et sommerintervju med NTB. Avlingene handler ikke bare om politikk, men også om Vårherre gir oss godt vær, svarte statsråden, og ante fred og ingen fare. Hun fikk en haglskur av iskalde spydigheter tilbake.

Reaksjonene i sosiale medier på Bollestads uttalelse forteller nok en gang at politikere og andre offentlige personer må veie sine ord. Den minste uheldige formulering vrangleses og kommenteres, som om hver dag er et norgesmesterskap i spydigheter, spesielt rettet mot politiske motstandere.

Selv den argeste kritiker av KrFs politikk vet innerst inne at landbruksoppgjøret ikke kommer til å bli overlatt til høyere makter. Det fleste skjønner også at Bollestads henvisning til Vårherre er en generell talemåte for ting vi ikke rår over. Selv ateister lurer på hva værgudene kan finne på i morgen.

Men reaksjonene forteller også at i takt med sekulariseringen av samfunnet – som er en bra ting – er det mange som har glemt, eller ikke har kunnskap om, hvor sterk innflytelse kristendommen har hatt på samfunnet. Og fortsatt har. Vi kan like det eller ikke, men det er en over tusen år gammel kristen kulturarv vi bærer med oss; også de som på det sterkeste fraskriver seg all religion. Kristendommen gjennomsyrer samfunnet, fra Grunnloven og til hvor mange fridager vi har i forbindelse med påske og pinse.

Den kristne kulturarven gir seg også utsalg i hvordan vi snakker, uten at det betyr at bevisstheten rundt nettopp det er til stede, eller at den som snakker eller skriver har som formål å fremme religion. Det refereres ikke til Bibelen når noen kritiseres for å toe sine hender, beskyldes for å danse rundt gullkalven eller sluke kameler. Mange kjenner simpelthen ikke opprinnelsen.

Dette er uttrykk som brukes daglig, av hvem som helst, også av en landbruksminister fra KrF. Det er derfor ingen grunn til ramaskrik (ja, også ramaskrik har bibelsk opprinnelse) om en politiker henviser til Vårherre. Det avslører heller at kritikeren er en ulv i fåreklær, et uttrykk brukt i Bibelen for å beskrive falske profeter og hyklere: De bruker et ganske dagligdags uttrykk i et forsøk på å ramme en politisk motstander. Det er et slag i luften.

Kristendommen står stadig svakere i samfunnet. Færre regner seg som troende kristne. Enda færre kan sin bibelhistorie. Undervisningen i skolen er de siste 20 årene redusert til en politisk krangel om RLE (Religion, livssyn og etikk), KRL (Kristendom, religion og livssyn) eller KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk). Den nye læreplanen for skolen skal være ferdig høsten 2020, og faget skal slankes. Et forslag er nå ute på høring. Vi ser skriften på veggen: KrF i regjering kommer til å kjempe for K-en.

Alle kjente ord og uttrykk i denne kommentaren har sin opprinnelse i Bibelen. Den kommer ikke til å flytte fjell, og til dem som sanker billige politiske poeng i SoMe, taler jeg nok for døve ører.  

Et lite flatterende speilbilde

Underbuksehumor? I så fall andres underbukser enn

Asylrevyens.

«Humor og satire går rett til hjertet, uten å ta omveien om hjernen», ifølge forfatter og satiriker Else Michelet (1947-). Nettopp. Humor og satire forstås av høy og lav, leg og lærd, og har til alle tider vært vanlige folks våpen mot maktmennesker.

Nei, det er ikke mobbing. Mobbing er å gå løs på noen som er mindre og svakere enn seg selv. Det er noe annet.

Asylrevyens sketsj «Nyttårstalen» er heftig debattert de siste dagene, fordi den angivelig er et slag under beltestedet, spesielt på Trine Skei Grande. Mange har nok sett innslaget nå, det er mulig blant annet på an.no, men for dem som fortsatt ikke har fått det med seg: Innslaget om Trine Skei Grandes famøse omgang med en dritings 17-åring i en kornåker under bryllupet til Ola Borten Moe, er det som har vakt sterkest reaksjoner. Blant annet har Grandes partikollega Abid Raja, som selv ble karakterisert for åpen mikrofon på en særdeles ufin måte av samme Grande, tatt partilederen i forsvar.

Det er ikke bare Trine Skei Grande som får gjennomgå. Så mange toppolitikere har blamert seg på en eller annen måte de siste par årene at rollefigurene står i kø. Nevnte Ola Borten Moens uavklarte rolle i forbindelse med en horribel tekstmelding til partikollega Liv Signe Navarsete, med et innhold så grovt at selv en nordlending rødmer. Varslersakene mot Trond Giske, og hans nattlige danseselfie på Bar Vulkan. Per Sandbergs tur til Iran med sin nye kjæreste – medbragt tjenestetelefon – og tidligere bravader med voldsdom og beruselse på Stortingets talerstol.

Ja visst kan det reageres på språkbruken – men det er egentlig ulikt trønderne å gjøre det. Direkte tale med folkelige ord er slett ikke ukjent i nabofylket. De som har vært på fest i Trøndelag vet godt at trøndere og nordlendinger har det til felles at det ikke legges så mye imellom, spesielt ikke litt ut på kvelden.  Å kritisere «Nyttårstalen» for å være underbuksehumor er faktisk ganske latterlig, all den tid det er virkeligheten som gjenspilles fra scenen. Er det underbuksehumor, er det i så fall ikke Asylrevyenes undertøy som vises fram.

Så kanskje er det noe annet som trigger kritikerne? Ser vi på alle figurene «statsministeren» sukker over har de ett fellestrekk, ved siden av fest og alkohol i de fleste av situasjonene de parodieres for: De er alle trøndere. Så det er kanskje der det egentlig ligger: Å se et lite flatterende speilbilde av Trøndelags fremste politiske tillitsvalgte – latterliggjort på Høylandet, i hjemfylket – har fått smilet til å stivne hos dem som faktisk har valgt dem.

- Jeg synes nivået på norske revyforestillinger er vanvittig høyt, men vi er blitt for upolitiske og ufarlige. Vi må bli mye mer tydelig i samfunnsdebatten og huske at dette er tull og tøys, ikke et dokumentarprogram eller folkeopplysning. Vi er narren, sier Asylrevyens talsperson, Marte Bugge, til Dagbladet.

Hvem som er narrene kan opplagt diskuteres.

Ei skikkelig kattepine

Hjemløse katter er det altfor mange av. De bør avlives på

en human måte.

«Hunder har eiere, katter har stab», er et utsagn med ukjent opphav. Og det stemmer. Bare se hvor langt enkelte strekker seg for å ta vare på hjemløse katter. Det er altfor mange av dem, og de formerer seg i rekordfart, gjerne med flere kull i året.  Men de har – bokstavelig talt – en hel stab som står på pinne for dem.

I det gamle Egypt var katten hellig. Den var knyttet til gudinnen Bastet, som sto for liv og fruktbarhet. Det var dødsstraff for å ta livet av en katt, og når familiens katt døde, var det stor sorg. Tusenvis av døde katter ble balsamert, så de skulle leve videre i den andre verden. Også Norden har hatt hellige katter. I norrøn tro kjørte Frøya, kjærlighetsgudinnen, i ei vogn trukket av katter. Vogna i Oseberg-graven er blant annet dekorert med gråtende katter.

Og hva har så Egypts gamle guder med det moderne Norge å gjøre? Kanskje ingenting. Men da NRK Nordland for noen år siden kunne fortelle at det ble leid privatfly for å frakte 12 hjemløse kattunger fra Bodø til Tromsø, sånn at de skulle slippe den lange kjøreturen, bør vi stoppe opp og spørre om vi har glemt hva katter faktisk er: dyr. 

Det er altså ikke rasekatter vi snakker om; det er en egen kostbar, bransje. 

Mange behandler kattene sine elendig. De overlates til seg selv, og «ferieallergi» er et kjent begrep. Sterilisering og merking med ID- chip er det altfor få katteeiere som tar seg råd til. Nå ønsker både Dyrebeskyttelsen og Miljøpartiet de Grønne at regjeringen skal ta stilling til obligatorisk merking av både hunder og katter.

Men det løser ikke problemet. Hjemløse katter er det er altfor mange av. De formerer seg i stor fart, og fødes til et tøft liv som bakgårdskatt.  Så mange blir det til slutt at Dyrebeskyttelsen i 2016 og 2017 tok med seg veterinær og dro til Røst for å ta seg av en koloni på 150 dyr.  Dyrevelferden var så dårlig at 46 katter måtte avlives.  Nå stiger igjen kolonien av hjemløse katter på Røst.

Dyrebeskyttelsen Norge gjør en formidabel innsats, ved hjelp av frivillige hender og donerte midler, og hjalp 8.048 hjemløse dyr i 2018. Over 22 millioner kroner ble brukt. Nesten 84 prosent av dyrene som fikk hjelp var katter. De er ofte avmagret, skadet eller syke.  I 2017 ble 184 katter tatt hånd om i Bodø.  De ble adoptert bort, eller avlivet av Mattilsynet.  At folk har råd til å donere såpass mye, eller betaler privat for å redde ei hjemløs katt, tyder på at nordmenn har for mye penger mellom hendene, og for lite fornuftig å bruke dem til. Jeg er selvfølgelig klar over at katteelskere nå skyter rygg, og helst vil klore ut øynene mine.  Og visst kan også kattunger født bak en søppelcontainer i en bakgård være søte.
 
Men trekk inn klørne. Det er på tide å legge all sentimentalitet til side, og gjøre både hjemløse katter og samfunnet en tjeneste. De bør avlives på en human måte.

Det er verken nødvendig eller ønskelig å gi dem ni liv. 

 

Ran på høylys dag

Når det beste stykket er fjernes, kastes resten av fisken i

mange tilfeller. Det er de beste stykkene tollerne beslaglegger.

 

«Det blir som om vi dro ned til Østlandet, skjøt en elg, skar ut tunga og heiv resten av elgen. Hva hadde du syntes om det?» spør yrkesfisker Steinar Furøy fra Sørvær i Vest-Finnmark. Det han sikter til er fiskesmugling, som i mange tilfeller ikke kan kalles annet enn ran på høylys dag.

Fisketurismen har bredt om seg. Det samme har tollbeslagene, som viser at vi ikke snakker om hyggelig ferieavkobling med håp om ei koking på kroken. Så langt 2019 har tollere beslaglagt mer «turistfisk» enn i hele 2018. Hele åtte tonn. Tollerne beslaglegger hovedsakelig fiskefileter så kvantumet som blir beslaglagt representerer bare en liten del av den virkelige fangstmengden, sier fagdirektør i Tolletaten, Atle Joakimsen.
 
Mens tyske statsborgere tidligere var i flertall blant de som tok med for mye fisk ut av Norge, opplever tollerne nå at flere nye europeiske statsborgere blir tatt for fiskesmugling. Både belgiere, litauere, polakker, tsjekkere og ukrainere er tatt i 2019. For de som blir tatt venter det både bøter og inndragning av fangsten. En del av transportene kommer om natta og ofte er fire til seks utenlandske statsborgere i hver bil som tar med seg for mye fisk hjem.

Altfor mye, faktisk. Og noen enkeltbeslag er så store at vi ikke snakker om vanlig fiskelykke, men om noe som minner om industriell plyndring av norske fiskeressurser. Kanskje fiskes det for å selge videre til restauranter og andre storforbrukere, for det er bare en liten del av fisken mange av «turistene» fryser ned og tar med seg: Den beste delen – ryggstykket – eller som det heter på finere menyer: loin.

Og hva skjer med resten av fisken? Den kastes, rett og slett. For å få med seg mest mulig god og salgbar fisk etterlater turistfiskerne halvsløyd fisk på kaia. En drittaffære kaller fiskeren fra Finnmark det. Og det er ikke å ta for hardt i.

For hvor mange tonn fisk tar egentlig turistfiskerne? Umulig å si. Tollerne får bare et lite antall på kroken. Et mye større antall forsvinner over grensen med varebiler, og kjølebager og iskasser fulle av frossen fisk. Men altså bare den beste delen, i svært mange tilfeller.  Så når tollerne til nå har tatt åtte tonn som er forsøkt utført ulovlig, så kan kanskje noen med kunnskap og egen kvote anslå hvor mange tonn som egentlig hentes opp av havet, hvis altså hele fisken regnes med.

Fisketurisme betyr arbeidsplasser og inntekter i Distrikts-Norge. Men det betyr også rovdrift på fiskeressursene, av folks som selv ikke har fiske som levebrød. Det er grov miljøkriminalitet å fange langt over tillatt grense på 10 eller 20 kilo, avhengig på hvilken måte «turistene» fisker.

Myndighetene har gjort noe for å bremse utviklingen. Nye forskrifter for turistfiskenæringen om rapporteringsplikt ble innført i 2018. Riksadvokaten har i år doblet bøtesatsene for fiskesmugling, og fangsten inndras selvfølgelig.

Det er dessverre bare så altfor få som går i garnet.

I år var det en mandag

Mandag slo den kollektive refleksen inn for fullt. Det betyr

fulle uteserveringer, rett etter arbeidstid.

Vi har innsett det for lenge siden. Den fantastiske sommeren vi hadde i 2014 kommer ikke til å bli sendt i reprise på minst 40 år. Vi er tilbake til normalen; og vel så det. Åtte-ti grader, regn og kald nordavind i stort sett hele juni er nesten som det skal være.

At vi hadde en dag eller to med varmerekord i april, og ei ukes fint sommervær i midten av mai, gjelder ikke. Vi var ikke forberedt, det var nærmest  et bakholdsangrep. Utemøblene sto fortsatt i bod eller garasje, og alle vet at sommerblomster ikke bør plantes ut før etter 1. juni på grunn av fare for frost.
 
Det er nå det skal være sommer; det er tross alt juli. Det er derfor hver minste antydning til fint vær får oss til å ville gjøre alt på én gang. Alt det vi gjorde i fjor, da vi tross alt hadde ei uke eller så med ordentlig varme, skal presses inn i løpet av den dagen sommeren viser seg. Nordlendinger vet av erfaring at venter vi til i morgen, så kan det være for sent.

Mandag var en sånn dag. Kanskje viste ikke de offisielle temperaturmålingene at det faktisk var en sommerdag, men vi er ikke storforlangende. 16-17 grader, sol og vindstille hvis du finner en lun vegg, det holder for oss.

Noen hadde konsultert værmeldingen, og tok sjansen på nettopp mandag denne uka. Én kom på jobb uten sokker i skoene. En annen var så dristig at det vare bare føtter i sandaler. Noen liker å ta sjanser, og kom på jobb i shorts. I Nord-Norge er det ingen garanti for at sommerværet varer fra åtte til fire. 

I løpet av arbeidsdagen gikk det opp for flere at det faktisk var et snev av sommer mandag. Og det er da den kollektive refleksen slår inn for fullt, og byen koker. Det skal spises softis i lunsjpausen. Det skal sveipes innom nærmeste uteservering etter jobb, og der er det allerede fullt. Det skal grilles, enten man har grill eller ikke. Det skal spises middag på balkongen, på et ikke helt stødig og altfor lite og dårlig egnet bord. Det skal pilles reker og drikkes hvitvin, til kvelds.

Det skal letes fram sommertøy og sandaler som ikke har vært i bruk siden i fjor. Det skal promeneres langs kaiene for om mulig å treffe på kjenninger som sist ble sett forrige sommer da de også promenerte langs kaiene. Det skal viftes med tærne, klatres opp på en fjelltopp, sykles flere kilometer, eller bare sløves i en hage mens man lar humla suse.

Det skal også helst være mulig med en tur på havet, for dem som har tilgang på båt. Det skal være strandhogg i Paradisbukta, og det skal grilles også der. Det skal cruises rundt i bygatene med biler som har taket nede, for én gangs skyld er det mulig. Og etter at alt dette er gjort skal det stikkes innom byens beste uteservering på en fin sommerkveld. Da er det blitt veldig sent.

Noen har sagt det så bra: Jeg elsker den nordnorske sommeren. Det er den beste dagen i året ...

 

Kjønnsforvirring - på flere plan

Vær som du vil. Men det må også gjelde andre veien.

«Kvinnefrigjøring er frigjøring av det feminine i mannen og det maskuline i kvinnen, mente den amerikanske pedagogen og kunstneren Corita Kent (1918-1986). Men det betyr ikke at alle skal ende som kjønnsløse.

For et par uker siden skjedde det noe historisk på Island. Sagaøyas strenge navnelov ble endret. Tradisjonen har vært at dersom faren til en gutt heter Sigurdur, får han etternavnet Sigurdsson. Mannens datter får etternavnet Sigurdardottir.

Nå kan alle velge å bruke det kjønnsnøytrale «bur» i stedet, altså «barn av».  Sigurdardottir blir Sigurdarbur. Da er det ikke lenger mulig å fastslå ut fra navnet om det er gutt eller jente det er snakk om, og for dem som kjemper for kjønnsnøytralitet i alle sammenhenger regnes lovendringen som et framskritt. Egentlig er det litt trist; noe spesifikt islandsk blir borte.

En annen endring er at fornavn ikke lenger kategoriseres som enten gutte- eller jentenavn. Foreldre kan velge å kalle sønnen Anna om de vil. Det er et naturlig svar på utviklingen i vesteuropeiske land hvor man aksepterer et det er flere enn to kjønn, uttaler en dansk språkforsker i sakens anledning.

Noe annet som er typisk i vesteuropeiske land er å ville endre hele samfunnet fordi en bitte liten del av befolkningen skiller seg ut fra det store flertallet. Også her til lands arbeides det politisk for å gjøre samfunnet så kjønnsløst som mulig. I 2016 fremmet Venstre forslag i Stortinget om å godkjenne et tredje kjønn. Kun SV og MDG stemte for. Arbeiderpartiet vedtok på landsmøtet i 2017 å utrede bruk av «hen» som pronomen, godkjenne et tredje kjønn og å tillate flere juridiske foreldre enn to. Byrådet i Oslo har sendt et forslag om å bruke «hen» i alle rapporter og kommunale skriv ut på høring.

I Sverige er det kjønnsnøytrale pronomenet «hen» utbredt; faktisk til det helt tragikomiske. Det vakte berettiget oppsikt for noen år siden da det ble kjent at i en såkalt kjønnsnøytral barnehage forteller ikke personalet til barna om de er gutt eller jente. Ungene får ikke si pappa eller mamma, men forelder. Bøker om Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget er bannlyst. I andre barnebøker stryker personalet over han eller hun, og erstatter det med hen.

Professor i sexologi, Esben Esther Pirelli Benestad, mener det finnes sju ulike kjønn. Det er så mange ulike betegnelser på ymse varianter at man kan bli kjønnsforvirret av mindre. Ikke et vondt ord om transer, folk som føler at de er født i feil kropp og gjennomfører kjønnsskifte eller LGBT-bevegelsen. Jeg undervurderer ikke på noen måte at det er utfordringer. Men iveren etter å gjøre alle til intetkjønn med «hen», og få godkjent flere juridiske kjønn for å vise mangfold og toleranse, står ikke i noen forhold til omfanget av dem som føler at «han» eller «hun» er et problem. Det er også et grovt forsøk på å omskrive virkeligheten.

Vær som du vil. Men det må også gjelde andre veien. Et overveiende stort flertall av befolkningen tviler tross alt ikke på om de er kvinne eller mann.      

Dårlig klima for framtidshåp

Greta Thunberg (16) er et idol og et  ikon for mange barn

og ungdommer. Budskapet hennes er utvilsomt med på å gi

barn klimaangst.

«Jeg vil gjerne ha en debatt om klimaet, uten at vi snakker om dommedag», er holdningen til den danske barnepsykologen Margrethe Brun Hansen (1948 - ). Hun mener vi er i ferd med å skape en hel generasjon barn med klimaangst. 

En dansk undersøkelse gjennomført for noen år siden viste at over halvparten av alle barn er nervøse, utrygge eller redde for klimaendringene. Det finnes ingen undersøkelse for hvordan barn og unge i Norge har det, men tallene er neppe vesentlig forskjellig fra hvordan danske barn har det.

Vi skal ikke på noen måte bagatelliserer utfordringene med klimaendringene. Men når vi hele tiden blir konfrontert med tall fra klimaforskere og miljøorganisasjoner om at vannet kommer til å stige og oversvømme øyer og byer, hvor forurenset kloden er, hvor mange dyrearter som står i fare for å dø ut, og hvor mye plast som flyter rundt i havet, så er det lett å bli motløs og handlingslammet. I tillegg har vi bare noen få tiår på oss før hele Jorden er ødelagt og ubeboelig, hevder de mest pessimistiske.

Da er det lett å føle på avmakt og fortvilelse, også for voksne. For barn er det enda verre. Klimaangst er blitt et høyst reelt begrep. For unger er klimakrisen kommet enda nærmere med miljøaktivisten Greta Thunberg (16), som har fått titusenvis av barn og unge ut i gatene i klimaprotest. Hun er et ikon og forbilde for mindreårige, og budskapet er at jordkloden kommer til å gå til helvete. Snart.

Det er kanskje nødvendig å krisemaksimere for å få voksnes oppmerksomhet. Og det har Greta Thunberg og skolestreikende barn og ungdommer klart. Men uten et eneste positivt lyspunkt får stadig flere unger klimaangst. Det er snart dommedag. Så hvorfor bry seg med eksamener og planer for framtiden; vi skal jo alle dø av klimakatastrofen, ikke sant?

En som fikk angstanfall i klasserommet da læreren snakket om klimaendringene, er 12 år gamle Pernille. Siden da har angstanfallene fulgt henne, skriver NRK. Angsten for fint vær, for dårlig vær, for framtiden. Pernille unngår skoletimer der kima er tema, men kan ikke beskytte seg mot nyheter, og Pernille tror Jorden kommer til å gå under på grunn av klimaendringene. Nå får hun profesjonell hjelp.

Så hvordan snakke om klima uten å ta fra barn alt håp om at det finnes en framtid?  Ansvaret ligger hos oss voksne. Politikerne må ta klimaendringene på alvor, og fatte vedtak som monner, sånn at både unger og voksne skjønner at noe faktisk skjer i positiv retning.  De som fronter klimasaken i mediene skal ikke bagatellisere, men heller ikke krisemaksimere.  Foreldre må fortelle at vel ser det ganske ille ut nå, men det finnes håp; se bare på transportbransjen. Snart reiser vi med elektriske fly, og utslippene går ned. Den teknologiske utviklingen vil gjøre sitt til at kloden ikke kommer til å koke, selv om det er veldig varmt i Sør-Europa akkurat nå.

Og framfor alt, framtidshåp: Jorden kommer ikke til å gå under. Verken i dag, i morgen eller om 20 år.