Et lite flatterende speilbilde

Underbuksehumor? I så fall andres underbukser enn

Asylrevyens.

«Humor og satire går rett til hjertet, uten å ta omveien om hjernen», ifølge forfatter og satiriker Else Michelet (1947-). Nettopp. Humor og satire forstås av høy og lav, leg og lærd, og har til alle tider vært vanlige folks våpen mot maktmennesker.

Nei, det er ikke mobbing. Mobbing er å gå løs på noen som er mindre og svakere enn seg selv. Det er noe annet.

Asylrevyens sketsj «Nyttårstalen» er heftig debattert de siste dagene, fordi den angivelig er et slag under beltestedet, spesielt på Trine Skei Grande. Mange har nok sett innslaget nå, det er mulig blant annet på an.no, men for dem som fortsatt ikke har fått det med seg: Innslaget om Trine Skei Grandes famøse omgang med en dritings 17-åring i en kornåker under bryllupet til Ola Borten Moe, er det som har vakt sterkest reaksjoner. Blant annet har Grandes partikollega Abid Raja, som selv ble karakterisert for åpen mikrofon på en særdeles ufin måte av samme Grande, tatt partilederen i forsvar.

Det er ikke bare Trine Skei Grande som får gjennomgå. Så mange toppolitikere har blamert seg på en eller annen måte de siste par årene at rollefigurene står i kø. Nevnte Ola Borten Moens uavklarte rolle i forbindelse med en horribel tekstmelding til partikollega Liv Signe Navarsete, med et innhold så grovt at selv en nordlending rødmer. Varslersakene mot Trond Giske, og hans nattlige danseselfie på Bar Vulkan. Per Sandbergs tur til Iran med sin nye kjæreste – medbragt tjenestetelefon – og tidligere bravader med voldsdom og beruselse på Stortingets talerstol.

Ja visst kan det reageres på språkbruken – men det er egentlig ulikt trønderne å gjøre det. Direkte tale med folkelige ord er slett ikke ukjent i nabofylket. De som har vært på fest i Trøndelag vet godt at trøndere og nordlendinger har det til felles at det ikke legges så mye imellom, spesielt ikke litt ut på kvelden.  Å kritisere «Nyttårstalen» for å være underbuksehumor er faktisk ganske latterlig, all den tid det er virkeligheten som gjenspilles fra scenen. Er det underbuksehumor, er det i så fall ikke Asylrevyenes undertøy som vises fram.

Så kanskje er det noe annet som trigger kritikerne? Ser vi på alle figurene «statsministeren» sukker over har de ett fellestrekk, ved siden av fest og alkohol i de fleste av situasjonene de parodieres for: De er alle trøndere. Så det er kanskje der det egentlig ligger: Å se et lite flatterende speilbilde av Trøndelags fremste politiske tillitsvalgte – latterliggjort på Høylandet, i hjemfylket – har fått smilet til å stivne hos dem som faktisk har valgt dem.

- Jeg synes nivået på norske revyforestillinger er vanvittig høyt, men vi er blitt for upolitiske og ufarlige. Vi må bli mye mer tydelig i samfunnsdebatten og huske at dette er tull og tøys, ikke et dokumentarprogram eller folkeopplysning. Vi er narren, sier Asylrevyens talsperson, Marte Bugge, til Dagbladet.

Hvem som er narrene kan opplagt diskuteres.