 |
| Kvinner med hijab skal nå fronte felt som er viktig for mange: Mote og feminisme. |
Det skjedde to ting i forrige uke. Den skandinaviske utgaven
motemagasinet Vogue fikk ny moteredaktør, modellen Rawdah Mohamed. Hun har vært
på forsiden av motemagasinet Costume og gått på catwalken i Milano, og har sin
eget tv-serie i NRK. Det er første gang den vestlige magasinbransjen får en
moteredaktør som bruker hijab. Også det feministiske tidsskriftet FETT fikk ny
redaktør. Sumaya Jirde Ali, forfatter og samfunnsdebattant fra Bodø. Begge
bruker hijab, og har gjort det siden de var skolejenter.
Først av alt: Det er overhode ikke problematisk at muslimer
får betydningsfulle jobber og verv, som i regjeringen og i ledelsen i Norges
største parti. Så kan vi bare hoppe over alle beskyldninger om muslimhat og
islamofobi? Problemet er hijaben. Dette religiøse og kvinneundertrykkende
plagget må vi kunne diskutere og kritisere på et prinsipielt grunnlag, uten å
bli beskyldt for mobbing eller trakassering av enkeltpersoner. Ok?
Hvordan hijaben brer om seg er problematisk, og bør bekymre
alle som kaller seg feminister. Sumaya Jirde Ali sa det selv i et intervju for
noen år siden: Hijaben er ikke et accessory (tilbehør), men noe hun bruker
fordi det har en religiøs betydning for henne. Nettopp.
Kan det være nødvendig å minne om det, nok en gang? At
kvinner må dekke til håret, for at ikke menn skal fristes? At hijaben og andre
tildekkende plagg er funnet opp av menn for å kontrollere kvinnene, i kulturer
som kjennetegnes av negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, omskjæring,
homoforakt, og der kvinner i noen sammenhenger er så godt som uten en eneste
rettighet. I andre land kastes kvinner i fengsel hvis de viser seg uten hijab.
Derfor er det smått utrolig at et feministisk tidsskrift som
FETT – som eies av Kvinnefronten – har fått en redaktør med hijab.
Kvinnefronten, som på egen nettside skriver at «Kvinnefronten er en radikal
feministisk organisasjon som vil forandre verden og ha full kvinnefrigjøring». Det
ønsker sikkert den nye redaktøren også, men demonstrerer like fullt at friheten
stanser ett sted: ved å la håret flagre i vinden.
Hver gang hijab diskuteres er det noen som sier at jammen,
kvinner må da få bestemme selv hvordan de går kledd. Det får de selvsagt,
forutsatt at det er frivillig. Det er dessverre ikke alltid tilfelle, heller
ikke i Norge. Og i noen roller, blir det symboltunge plagget helt feil. Vi kan
ikke forvente at muslimske kvinner skal kaste og brenne bh-en, som kvinner
gjorde på 1970-tallet i protest mot både Kirken og «patriarkatets tyranni». Men
vi kan forvente at de kaster hijaben; hvis de altså mener alvor med frigjøring
og likestilling. I tillegg til at hijab signaliserer underkastelse, hindrer den
også integrering og sementerer skillet mellom «oss» og «dem»: De som er
gudfryktige, og de som ikke er det, de som er innafor og de som er utafor, de
som er «ærbare», og alle oss andre.
Det store flertallet av muslimske kvinner i Norge bruker
ikke hijab. Jeg har sett anslag på at rundt tjue prosent dekker til håret,
enten av kulturelle eller religiøse grunner. Tallet er selvsagt usikkert, men økende.
Det er altså en liten minoritet av minoriteten som nå skal fronte felt som er
viktige for mange kvinner: mote og feminisme. Hvilken ironi! Det er også
forunderlig i hvilket grad hijaben eksponeres i norsk offentlighet, den lille
minoriteten tatt i betraktning, og med hvilken uendelig velvilje sentrum/venstresiden
omfavner islam. De som alltid har gått i bresjen for likestilling og
kvinnefrigjøring, også fra religiøs undertrykking. Hijabkledde unge kvinner
dukker opp i tv-program etter tv-program, fra høsten får Stortinget sannsynligvis
sin første, faste, hijabkledde representant, og nylig ble et forslag om forbud
mot hijab på småjenter i barnehage og grunnskole stemt ned i Stortinget.
I de stadig flere moskeene i Norge knegger de konservative imamene
i skjegget og gnir seg i hendene, storfornøyde med hvilket gjennomslag hijaben har
fått i norsk offentlighet.
