I dagens digitale virkelighet slipper ofrene heller
ikke unna etter skoletid.
«Det er ingenting som har forberedt meg mer på et liv i
rampelyset enn åra med mobbing», ifølge popidolet Morten Harket. De fleste
mobbeofrene opplever det nok helt annerledes.
Tusenvis av skoleelever opplever mobbing – hver dag. Onsdag
kunne Aftenposten fortelle nok en historie om ei ung jente som måtte bytte
skole på grunn av utestenging og mobbing. De som mobbet, fortsatte på skolen
«Mari» ble mobbet vekk fra. Det er nedslående at det er mobbeofferet og hennes
familie som fortsatt må ta belastningen med å bytte skole.
For i 2017 og 2019 ble det gjort omfattende endringer i
opplæringsloven, altså «mobbeloven». I 2017 ble rettighetene styrket til
mobbeofrene og deres foreldre. To år senere ble det også mulig for
fylkeskommunen å vedta skolebytte for mobbere i videregående opplæring. Det
tragiske er at lovendringene ikke har hatt noen effekt på hyppigheten av
skolebytter. I tillegg har svært få elever som mobber blitt pålagt skolebytte
siden 2017.
Opp gjennom årene har det vært brukt et ukjent antall millioner
på kampanjer mot mobbing. Det er brukt enorme beløp for å lære ungene at de
skal oppføre seg som folk. Det virker ikke. Delvis fordi det hele tiden vokser
opp nye generasjoner som må tas i nakken. Delvis fordi voksne ikke bryr seg
nok. Det er foreldre som gir blaffen i at deres pode er en uoppdragen og
ondskapsfull drittunge. Det er lærere som lukker øynene, eller bagatelliserer.
Det er rektorer med halvhjertet (om noen) innsats når det først blir en sak.
Nordland har hatt et eget mobbeombud siden 2018, og de
videregående skolene har en egen «mobbeknapp», en elektronisk varslingskanal, der
elever enkelt kan melde fra. Men hva hjelper vel det, når mobberne får
fortsette å mobbe på den samme skolen? For i Nordland er ingen elever vedtatt flyttet til ny skole, fra 2017 og fram til i
dag. Fordi ungdommene i videregående i vårt fylke er så omsorgsfulle og snille
at mobbing ikke forekommer? Høyst tvilsomt. Om noen er flyttet i den enkelte
kommune i Nordland, sier undersøkelsen ingenting om.
Det er nedslående å måtte gjenta seg selv i en så viktig og
vanskelig sak for mange ungdommer, men tydeligvis nødvendig: Når vi nå vet at
kampanjer ikke virker – i alle fall bare i begrenset grad – hvorfor fortsetter
vi med den samme medisinen år etter år, mens virkemidlene som er der ikke
brukes? Det forskningen vet virker er
følgende: god klasseledelse, systematikk og regler med konsekvenser, i tillegg
til voksne som er til stede og bryr seg. Nettopp: konsekvenser.
Ok, så er det kanskje bare å flytte problemet til en annen
skole. Men det kan være en skole som takler det bedre. Og det kan redde
hverdagen, for ikke å si livet i ytterste konsekvens, til den som blir mobbet.
Mobberne er også barn og har rettigheter; ja visst. Men det er akkurat den
slags bortforklarende unnskyldninger ofrene ikke trenger. Mobberne vet hva de
gjør, selv om de kanskje ikke overskuer konsekvensene for offeret. Enten det er
fjortisjentene som driver med utestenging og netthetsing, eller bølla på 15 som
terroriserer sine medelever. Selv unger på sandkassenivå vet at det er galt å
erte.
Kampen mot mobbing kan aldri vinnes ved hjelp av politiske
vedtak om at ungene må være snille mot hverandre. Trusselen om å flytte
mobberen ut av sitt kjente miljø - når alt annet er prøvd - kan være en
konsekvens som får mobberen til å ta seg sammen.
Nei, det er ikke mobberne vi skal synes synd på. Det eneste
vi skal beklage, er at de har fått holde på så lenge.
